Oj oj oj oj!
Det er det verste jeg har sett. Han er i trøbbel, men kjører for seier og droner og det som er.
Det er spennende tider i sporten for tiden: stikkord - drama og skandale.
Legg til onde krefter, jeg har ikke vært på kino men mange er jo opptatt av intergallaktiske krefter. Derimot har jeg spilt en versjon av sinte fugler (uten å reklamere spesielt positivt for star wars).
Lytt bare til kommentatoren fra alpint: ellers er denne mannen her alltid ute med onde hensikter, iforhold til toppen. Så stiger stemmen betraktelig etter angrepet fra oven og tiraden over at dette er helt skandale. Hvor var du da R2D2 plutselig datt ned i en idrettskonkurranse... er ikke sikker på om han fikk det med seg? Håper ikke det.
Farlig med alpint altså, men det er farlig å kommentere håndball også. Også her kan man få vondt i hodet. Vi satt litt på skammekroken (oppdaget en bestilling noe sent) og pakket urter til langt på kveld. Det er ikke så gærnt å høre på en veldig spennende kamp i ekstraomgangene da. Bare pass-pass-pass-på.
Og Herren slår Norge... nei Romania, det er ikke jul uten Norge i finalen, vi får det igjen, vi får det igjen. Ja det skal være sikkert, vi får ikke noe hvit jul i år.
Men kanskje er det verre for vår ekstatiske kommentator: jeg har så vondt i hue. Ekspertkommentatoren ved siden ler men den andre gjentar med enda hesere stemme. Jeg har fryktelig vondt i hodet. Er det slik det er å bryte ut i glede og jubel? Det var så bra. Er dette onde krefter? jeg har jo mest lyst til å bare le.
Men man kan ikke le av alt og enda kunne jeg fortalt en nylig selvopplevd historie som jeg ikke klarer å le av selv.
Dagens moral: alt får følger og etterspill!
Jeg går til ro og lurer på hva jeg kommer til å drømme om i kveld
tirsdag 22. desember 2015
torsdag 19. november 2015
5 antall uker igjen
Du og du, lov og pris, i play my best for him parapapa
Dette var dagen som kulminerte i gode opplevelser på korøvingen. Snøen er kommet for å bli og jeg prøvde endelig skiene, jomfruelig og rene, bortover 5-10 cm, gjennom havren som står med bjellene over snøen. Pappa som har startet motorsaga og rydder vekk trærne langs engkanten.
Vi slo av strømmen på urtetørka tre dager før snøen kom (pluss trampolinen). Tre dager før dette igjen klippes de siste urtene i godt vær (dvs at man ikke blir kald på hendene). Jeg har fått kjørt bjørkeved ut til mine venner. Min mor er ferdig med hofteoperasjon. Alt er ikke fest og glede.
Men i kveld følte jeg det slik, tenor ansvarlig for korkos og da slapper jeg aldri av. Jeg tok med multer og de andre gode søte kaker og GLØGG også da gitt. Jeg var fristet til å synge rudolf er rød på nesen. Lille trommegutt sitter ganske bra nå, julemotteten går med pauker og ziter, mens englar kvedar i høge kor. Bilruta må skrapes og bilsetevarme. Noen gnister i snøen skimtes så vidt, mens karlvogna står vakt over gårdshuset, liksom jordmor-matja-bor.
Kommer ikke på mer enn å nevne tallet tre en gang til (antall dager siden snøen la seg) og at det er fem uker igjen.
Nei jeg kommer på mer når jeg ser at for fem uker siden leverte vi epler og fikk saft tilbake. Ennå henger det noen få knall røde epler på trærne, som et juletegn, alt skal ikke høstes inn - og vinteren kan gi oss hvile seks måneder før høsten på nytt kaller folket på Plassen.
Dette var dagen som kulminerte i gode opplevelser på korøvingen. Snøen er kommet for å bli og jeg prøvde endelig skiene, jomfruelig og rene, bortover 5-10 cm, gjennom havren som står med bjellene over snøen. Pappa som har startet motorsaga og rydder vekk trærne langs engkanten.
Vi slo av strømmen på urtetørka tre dager før snøen kom (pluss trampolinen). Tre dager før dette igjen klippes de siste urtene i godt vær (dvs at man ikke blir kald på hendene). Jeg har fått kjørt bjørkeved ut til mine venner. Min mor er ferdig med hofteoperasjon. Alt er ikke fest og glede.
Men i kveld følte jeg det slik, tenor ansvarlig for korkos og da slapper jeg aldri av. Jeg tok med multer og de andre gode søte kaker og GLØGG også da gitt. Jeg var fristet til å synge rudolf er rød på nesen. Lille trommegutt sitter ganske bra nå, julemotteten går med pauker og ziter, mens englar kvedar i høge kor. Bilruta må skrapes og bilsetevarme. Noen gnister i snøen skimtes så vidt, mens karlvogna står vakt over gårdshuset, liksom jordmor-matja-bor.
Kommer ikke på mer enn å nevne tallet tre en gang til (antall dager siden snøen la seg) og at det er fem uker igjen.
Nei jeg kommer på mer når jeg ser at for fem uker siden leverte vi epler og fikk saft tilbake. Ennå henger det noen få knall røde epler på trærne, som et juletegn, alt skal ikke høstes inn - og vinteren kan gi oss hvile seks måneder før høsten på nytt kaller folket på Plassen.
onsdag 28. oktober 2015
Det finns mange slags bøker
Allehelgen og en bok
Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.
Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.
Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina
Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.
Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.
Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina
Lag din egen rusbrus
Først av alt - jeg aner ingenting om rusbrus
MEN imorres slo det meg at vi har naturlig rusbrus på bordet.
Det aller siste av stikkelsbær ble innhøsta og endte opp som saft. Det smakte forsåvidt godt men det var en ettersmak. Så plukket jeg det aller siste av som hang igjen av rips og det var triste inntørka greier men litt saft ble det ut av dette også denne oktober-måned. Det skal to hjerner til å danne et sinn har jeg hørt. Beklager tankeavbruddet men da mor blandet stikkelsbær og ripssaften i et nytt oppkok ble jeg i fyr og flamme. Det har vært min morgentoddy og sakte men sikkert har saftflaska minsket.
Nå er det ikke mange toddykoppene igjen og jeg vil skrive og hylle livetskraften og saften. Fortsatt er det saft men den bruser nå, akhoholiseringen av sukkeret og mangel på konserveringsmidler som vil hindre dette fra en fabrikk-produsert saft har gitt noe de siste dråpene, en smak av ekstra glede.
Hvordan smaker rusbrus? Jeg gjentar at jeg ikke har peiling.
Men min mors variant er mitt tips, så lag din egen rusbrus - thats for real
MEN imorres slo det meg at vi har naturlig rusbrus på bordet.
Det aller siste av stikkelsbær ble innhøsta og endte opp som saft. Det smakte forsåvidt godt men det var en ettersmak. Så plukket jeg det aller siste av som hang igjen av rips og det var triste inntørka greier men litt saft ble det ut av dette også denne oktober-måned. Det skal to hjerner til å danne et sinn har jeg hørt. Beklager tankeavbruddet men da mor blandet stikkelsbær og ripssaften i et nytt oppkok ble jeg i fyr og flamme. Det har vært min morgentoddy og sakte men sikkert har saftflaska minsket.
Nå er det ikke mange toddykoppene igjen og jeg vil skrive og hylle livetskraften og saften. Fortsatt er det saft men den bruser nå, akhoholiseringen av sukkeret og mangel på konserveringsmidler som vil hindre dette fra en fabrikk-produsert saft har gitt noe de siste dråpene, en smak av ekstra glede.
Hvordan smaker rusbrus? Jeg gjentar at jeg ikke har peiling.
Men min mors variant er mitt tips, så lag din egen rusbrus - thats for real
torsdag 10. september 2015
15 uker til jul
I kveld fikk vi en overraskelse, det er snart jul!!!
At sommeren er over kjente jeg etter kor-tur nå i helgen til Krakow. Temperaturen var helt grei seinsommer nede i Polen. Jeg kjente forskjellen og trodde jeg kom til å bli forkjøla igår. Vi sang et repertoar på 15 sanger som jeg fant ut kan utenat. Men nå starter vi på nytt og tre julesanger arrangert av Pentatonix hadde dirigenten funnet fram i kveld. Hjelp hva er dette for noe.
Men oj dette var jo kult også. Med andre ord er adventen igang og det er bare 15 søndager til julaften. For meg er dette den definitive spikeren i kista, det er på tide å skrive sommerbrev: Om høysommer, alle familiebesøkene, det ugjorte, det japanske året, om tempoet, kirkeoppgavene, våren og tid som forsvant.
Som alltid er det masse å se tilbake på, men akkurat nå er det trist å se på fjernsynet som har stor temadag om flukten til europa. Tiden venter ikke på katastrofer. De kommer med full kraft nå etter 15 år. Det aller verste er hvor bortkastet de vestlige invasjonene har vært. Hvordan skal man finne veien fremover?
15 uker til jul, og det ser mørkt ut på mange måter.
Jeg gleder meg til å lære nye sanger, men jeg gleder meg ikke til de dårlige nyhetene og tendensene denne høsten
At sommeren er over kjente jeg etter kor-tur nå i helgen til Krakow. Temperaturen var helt grei seinsommer nede i Polen. Jeg kjente forskjellen og trodde jeg kom til å bli forkjøla igår. Vi sang et repertoar på 15 sanger som jeg fant ut kan utenat. Men nå starter vi på nytt og tre julesanger arrangert av Pentatonix hadde dirigenten funnet fram i kveld. Hjelp hva er dette for noe.
Men oj dette var jo kult også. Med andre ord er adventen igang og det er bare 15 søndager til julaften. For meg er dette den definitive spikeren i kista, det er på tide å skrive sommerbrev: Om høysommer, alle familiebesøkene, det ugjorte, det japanske året, om tempoet, kirkeoppgavene, våren og tid som forsvant.
Som alltid er det masse å se tilbake på, men akkurat nå er det trist å se på fjernsynet som har stor temadag om flukten til europa. Tiden venter ikke på katastrofer. De kommer med full kraft nå etter 15 år. Det aller verste er hvor bortkastet de vestlige invasjonene har vært. Hvordan skal man finne veien fremover?
15 uker til jul, og det ser mørkt ut på mange måter.
søndag 16. august 2015
Hyllest til bringebæra
Bringebæra?
Har du tenkt å bare nevne bringebæra?
Igår var den store blåbærdagen, tre voksne og tre barn på blåbærtur. Finn et strå og tre dem på. Jeg gikk en ekstratur etterpå også, og da finner jeg enda større blåbær under toppen av Brattåsen (til min store overraskelse). Jeg kan huske en vellykket blåbærtur med mine tre søstre i barndommen i dette området. Nå har jeg en følelse av at det kryr av blåbær ikke noe spesielt sted i skogen men over det hele.
Kanskje det er derfor det ikke kommer så mye fugler for å spise hageripsen. Som det stod på en badestein i Bygdøy ifjor: "drit i syden, Oslosommeren er best". Runde rare rulle rusk, plukket rips av ibsens busk. Nei det er litt rart å ikke ha så mye rift om hagebærene (heller ikke de få kirsebærene har fuglene jaktet). Takk for jordbæra, å kunne starte en sommerdag med tre-fire brødskiver med jordbær og sukker. Ripsen er sur og jordbæra skal være stor, men igjen takk at ikke alt kommer på en gang og jordbæra er blant de første som kommer.
Multene er seine i år men nå kan vi ikke klage på veien fram. Min far har en stor galskap og den får man alltid ett gløtt av når myltemyra er klar. På vår første tur sammen for en uke siden fikk han faktisk smake (litt) sin egen medisin, på vei ned igjen i bilen. Ja, vi har plukket et området ganske godt og jeg er fornøyd og vil videre, men nei da usikkerheten kommer de uplukkede-multene tilgode. Men etter noen minutter kommer han tilbake. Så når vi har satt oss lykkelige i bilen og skal kjøre ned ser jeg til min overraskelse noe gult i veikanten. "Her er det bær" - neida repliserer pappa!!!! Tenk det, det fins altså grenser.
Og nå slutter jeg sirkelen litt. Multene må man bøye seg for/etter. Plukkehånda (for den andre må holde mølteposen) blir full av multesaft. Hendene som høster blir fulle av mange slags dufter fra monarda-blomstrene feks.
Men om man skulle tenke på leken; epleslangen - jeg ville valgt bringebær-slangen: å stå med oppreist rygg (etter en god arbeidsøkt hos meg eller naboen, ett kvarter eller halvtime og bare være. Styrke seg med det naturen gir av sin overflod. Av alle bær ville jeg valgt bringebær om jeg skulle levd i nuet, i den gode bringebærsalngen, i den gyldne middelvei: angående smak, storleik, strev. (pappa hadde skiftet sko og hadde ikke på støvlene når han avviste multene)
Leve bringebæra og sommerens frukter inn mot høsten.
Og endelig rakk en tanke fram til bloggen, etter noen minutter med verdens beste bringebær
Har du tenkt å bare nevne bringebæra?
Igår var den store blåbærdagen, tre voksne og tre barn på blåbærtur. Finn et strå og tre dem på. Jeg gikk en ekstratur etterpå også, og da finner jeg enda større blåbær under toppen av Brattåsen (til min store overraskelse). Jeg kan huske en vellykket blåbærtur med mine tre søstre i barndommen i dette området. Nå har jeg en følelse av at det kryr av blåbær ikke noe spesielt sted i skogen men over det hele.
Kanskje det er derfor det ikke kommer så mye fugler for å spise hageripsen. Som det stod på en badestein i Bygdøy ifjor: "drit i syden, Oslosommeren er best". Runde rare rulle rusk, plukket rips av ibsens busk. Nei det er litt rart å ikke ha så mye rift om hagebærene (heller ikke de få kirsebærene har fuglene jaktet). Takk for jordbæra, å kunne starte en sommerdag med tre-fire brødskiver med jordbær og sukker. Ripsen er sur og jordbæra skal være stor, men igjen takk at ikke alt kommer på en gang og jordbæra er blant de første som kommer.
Multene er seine i år men nå kan vi ikke klage på veien fram. Min far har en stor galskap og den får man alltid ett gløtt av når myltemyra er klar. På vår første tur sammen for en uke siden fikk han faktisk smake (litt) sin egen medisin, på vei ned igjen i bilen. Ja, vi har plukket et området ganske godt og jeg er fornøyd og vil videre, men nei da usikkerheten kommer de uplukkede-multene tilgode. Men etter noen minutter kommer han tilbake. Så når vi har satt oss lykkelige i bilen og skal kjøre ned ser jeg til min overraskelse noe gult i veikanten. "Her er det bær" - neida repliserer pappa!!!! Tenk det, det fins altså grenser.
Og nå slutter jeg sirkelen litt. Multene må man bøye seg for/etter. Plukkehånda (for den andre må holde mølteposen) blir full av multesaft. Hendene som høster blir fulle av mange slags dufter fra monarda-blomstrene feks.
Men om man skulle tenke på leken; epleslangen - jeg ville valgt bringebær-slangen: å stå med oppreist rygg (etter en god arbeidsøkt hos meg eller naboen, ett kvarter eller halvtime og bare være. Styrke seg med det naturen gir av sin overflod. Av alle bær ville jeg valgt bringebær om jeg skulle levd i nuet, i den gode bringebærsalngen, i den gyldne middelvei: angående smak, storleik, strev. (pappa hadde skiftet sko og hadde ikke på støvlene når han avviste multene)
Leve bringebæra og sommerens frukter inn mot høsten.
Og endelig rakk en tanke fram til bloggen, etter noen minutter med verdens beste bringebær
fredag 31. juli 2015
Hesje-tanker
En aktivitet jeg liker godt om sommeren er hesjing. Idag var tiden kommet for å velge om man skulle eller ikke henge opp en siste rest med grass som har ligget en hel uke uten å komme opp i det gode selskap på hesjetråden.
Jeg ville (litt fordi vi har brukt mye tid på å samle høysvansen med gras ifra en bratt bakke).
Så starter man og gresset ser ikke appetittlig ut, det er sant - langtfra grønt - heller brunt. Litt varmt hadde det også blitt og jeg gikk barbeint og kjente varmen.
Det skjer et under i verden når skapningen får puste. Grasset skal få puste på en hesja. Den skal inngå i en organisme som skal tørke og tåle en skur. Det finnes alltid en plass på toppen av hesjaen til det stygge grass. De siste skal bli de første - å få henge over det som ser fint ut - og kanskje bli forvandlet til vinterhøy for bu(d)skapen.
Gresset fikk en siste sjanse. Det skrek til meg eller så var det jeg som ville forbarme meg. Dersom det ikke hadde blitt rista opp å hengt på hesja skulle det få gå tilbake til jorda. Kretsløpet vil fungere uansett.
Vi får se om redningsaksjonen førte fram om noen dager.
Siste akt av hesje-arbeidet fører meg inn i roen og til punktum.
Jeg ville (litt fordi vi har brukt mye tid på å samle høysvansen med gras ifra en bratt bakke).
Så starter man og gresset ser ikke appetittlig ut, det er sant - langtfra grønt - heller brunt. Litt varmt hadde det også blitt og jeg gikk barbeint og kjente varmen.
Det skjer et under i verden når skapningen får puste. Grasset skal få puste på en hesja. Den skal inngå i en organisme som skal tørke og tåle en skur. Det finnes alltid en plass på toppen av hesjaen til det stygge grass. De siste skal bli de første - å få henge over det som ser fint ut - og kanskje bli forvandlet til vinterhøy for bu(d)skapen.
Gresset fikk en siste sjanse. Det skrek til meg eller så var det jeg som ville forbarme meg. Dersom det ikke hadde blitt rista opp å hengt på hesja skulle det få gå tilbake til jorda. Kretsløpet vil fungere uansett.
Vi får se om redningsaksjonen førte fram om noen dager.
Siste akt av hesje-arbeidet fører meg inn i roen og til punktum.
torsdag 23. juli 2015
Tilfeldig
Jeg har kommet inn i en vane
Musikken følger et mønster fra spor 1 til spor slutt
Men idag satte jeg på tilfeldig-knappen og dette gav meg en helt ny opplevelse av aå føre album og en liste om igjen. Jeg viste ikke hva som ville komme og jeg hørte på teksten med ny interesse. De siste sporene går ofte litt i huskeboken men ikke denne gangen: Å vandre i mesterens spor
Musikken følger et mønster fra spor 1 til spor slutt
Men idag satte jeg på tilfeldig-knappen og dette gav meg en helt ny opplevelse av aå føre album og en liste om igjen. Jeg viste ikke hva som ville komme og jeg hørte på teksten med ny interesse. De siste sporene går ofte litt i huskeboken men ikke denne gangen: Å vandre i mesterens spor
søndag 5. juli 2015
Hva skjedde den 3.juli?
God sommer, for nå er det virkelig høysommer og høy-trykk
Søndag er en fin dag å skrive litt, og det er nettopp hva jeg akter å gjøre for det har vært så mye jeg kunne fortelle om av opplevelser feks med nevøene mine. Når noen drar så kommer det et annet besøk, og hvis vi reiser til tusenfryd så skjer det noe annet et annet sted. Det har vært mange gleder og jeg har hatt altfor mye å gjøre til mine nærmestes bekymring?
Snart er høyet over for denne gang
Jeg har sett gjennom bilder for å rekonstruere den siste uka og det leder meg til spørsmålet hva med 3.juli: Jeg har et tomrom jeg ikke kan huske midt-på-dagen. Da var dagen drepende varm under solen.
Jeg lar det være, "det er viktig å ikke være for hard mot segselv" - et sitat som henger over meg, selv om det kanskje ikke virker slik. Nå er det søndag og det skal få være nettopp det i alt jeg har foretatt meg med fantastiske mennesker.
Om en uke varmer jeg opp til korsvei med klimapilgrim-vandring.
Juli er lang som alltid, fyll av arbeid, sommer, mennesker, heft og gleder
Ettertankene har små rom
Men igjen ikke være for hard mot degselv
søndag 7. juni 2015
En fin søndag
Siste gang gamlepresten ønsker
velkommen til Olberg kirke.
Oppvarming av stemmen og litt uro over
en overraskelse
Regnet da vi kom, solen brøt gjennom
under preken og når det handlet om lyset.
Forbønn for konfirmantene, lys tennes i gudsflammen
mens presten sa ting som styrke, vokse, hjelpe.
Con Brio – dette skulle vi gjort mer
av og til; høre på oss selv.
Jeg hørte bassene, tenorene som ikke
fikk til F-delen på run to you. Jeg lukket øynene og fulgte med og
nøt tonene samtidig. Det var en fin helhet over det hele.
Ordene stokket seg litt ved lesepulten,
og det meste som skulle sies og gjøres gikk og forløp perfekt.
Alle salmene var gode å synge, korset
lett å bære
En felles glede over konfirmantene
videre, og her og nå.
søndag 31. mai 2015
Epletrærne
Jeg fryder meg over trærne.
Den måned du gav oss er til ende.
Og jeg tenker på fjorårets mai-dager, preget av jobbing som gartner, i år har jeg vært avløser heime. Det ble kaldere og jeg var ikke vært særlig mye på tur i skogen. Jeg fikk på en måte feiret tvillingsøstrene mine også, men i år ble det stryk.
Underlig hvordan ting forandrer seg så totalt, eller hva man prioriterer (på grunnlag av andre og/eller for seg selv). Jeg sitter og kjenner på slitenheten fra fjoråret, nå er jeg sliten på en helt annen måte. Noe lykkes, noe lar vente på seg. Hva sitter man igjen med?
Den sol som vinker oss til hvile,
nå viksler andres arbeidsdag,
og slik den stund for stund skal smile
Men frukttrærne de forblir vår største mai-glede. De gir aldri opp med å slå ut i blomst. La gå at hvitveisen ofte kommer i overflod om våren. Men frukttrærne forvandler vårt innerste, de er vår hage. Skogen er mitt ytre og samtidig en omverden så stor.
Ikke alle trærne kan blomstrene like mye hvert år. Ikke alle urtene klarer hver omvintringen ute heller. Mai for mangfold, jeg er glad vi har mangfold. Jeg kan ikke huske at Torstein epletreet har vært kledd i så fin og rød blomsterprakt som nå. Haugmann treet bar ingenting i fjor men det var pga hard beskjæring, og nå glitrer mine øyne fra frokostbordet på det største av epletrærne – så mye hvitt og skjønt.
I morgen er starten på ett skritt videre, mot avblomstring, mot innhøsting, mot skapelse, mot hvile, sol og regn. Treet opplever alt og prøver alt.
Nå slår jeg inn på tanken om MORBÆRTREET!
Jeg vet jo ikke hvordan det ser ut, bare hørt navnet fra bibelen. Barnetankene jeg har hørt om at det var et jordbærtre har gledet mitt gamle sinn og jeg lurer på hvorfor jeg ikke selv tenkte dette første gang jeg hørte historien om Sakkeus. Men tenk så fantastisk å sitte i hengekøyen under et slikt tre å spise jordbær. Les da denne nydelige betraktningen jeg leste første gang for noen dager siden.
Om tre uker når vi sommersolverv og en ny pilegrimsvandring ut fra vår hage og inn i omverden.
May the sun make your days bright
May the stars illuminate your nights
May the flowers bloom along your path
Your house stand firm against the storm
And until we meet again
Den måned du gav oss er til ende.
Og jeg tenker på fjorårets mai-dager, preget av jobbing som gartner, i år har jeg vært avløser heime. Det ble kaldere og jeg var ikke vært særlig mye på tur i skogen. Jeg fikk på en måte feiret tvillingsøstrene mine også, men i år ble det stryk.
Underlig hvordan ting forandrer seg så totalt, eller hva man prioriterer (på grunnlag av andre og/eller for seg selv). Jeg sitter og kjenner på slitenheten fra fjoråret, nå er jeg sliten på en helt annen måte. Noe lykkes, noe lar vente på seg. Hva sitter man igjen med?
Den sol som vinker oss til hvile,
nå viksler andres arbeidsdag,
og slik den stund for stund skal smile
Men frukttrærne de forblir vår største mai-glede. De gir aldri opp med å slå ut i blomst. La gå at hvitveisen ofte kommer i overflod om våren. Men frukttrærne forvandler vårt innerste, de er vår hage. Skogen er mitt ytre og samtidig en omverden så stor.
Ikke alle trærne kan blomstrene like mye hvert år. Ikke alle urtene klarer hver omvintringen ute heller. Mai for mangfold, jeg er glad vi har mangfold. Jeg kan ikke huske at Torstein epletreet har vært kledd i så fin og rød blomsterprakt som nå. Haugmann treet bar ingenting i fjor men det var pga hard beskjæring, og nå glitrer mine øyne fra frokostbordet på det største av epletrærne – så mye hvitt og skjønt.
I morgen er starten på ett skritt videre, mot avblomstring, mot innhøsting, mot skapelse, mot hvile, sol og regn. Treet opplever alt og prøver alt.
Nå slår jeg inn på tanken om MORBÆRTREET!
Jeg vet jo ikke hvordan det ser ut, bare hørt navnet fra bibelen. Barnetankene jeg har hørt om at det var et jordbærtre har gledet mitt gamle sinn og jeg lurer på hvorfor jeg ikke selv tenkte dette første gang jeg hørte historien om Sakkeus. Men tenk så fantastisk å sitte i hengekøyen under et slikt tre å spise jordbær. Les da denne nydelige betraktningen jeg leste første gang for noen dager siden.
Om tre uker når vi sommersolverv og en ny pilegrimsvandring ut fra vår hage og inn i omverden.
May the sun make your days bright
May the stars illuminate your nights
May the flowers bloom along your path
Your house stand firm against the storm
And until we meet again
mandag 25. mai 2015
Hva skal jeg skrive om?
Det er fortsatt "et problem" å skrive ned noe på bloggen før det neste er i gang.
Men nå ble jeg reddet av musikken, hva skulle vi gjort uten musikk OG IKKE MINST musikk til arbe... Spillelistene vi etablerer blir fine fotavtrykk fra tiden vi oppdager og påvirkes av sang og melodier.
Men nå ble jeg reddet av musikken, hva skulle vi gjort uten musikk OG IKKE MINST musikk til arbe... Spillelistene vi etablerer blir fine fotavtrykk fra tiden vi oppdager og påvirkes av sang og melodier.
Den siste uken har jeg påvirket noen spessielt med min musikk. Det sies at Mozart er flott for melkekuer å høre på, men jeg tager hva jeg haver. Jeg har vært avløser for naboen for første gang på 3 ½ år. Sist mandag trengte jeg hjelp for tre av fem sparket mye. En del av løsningen, tid: Det går over om man lar være å springe gjennom tornekratt feks. Litt kjærlighet fra avløseren og massasje. OG MUSIKK.
Jeg har trua på musikk, vi og dyrene hører tålmodig på to ting. Gammel nintendo musikk fra 1993 (selvfølgelig); Mr Gimmick. Dette var det aller siste 8-bit spillet før jeg gikk over til 16-bit. Nåja særlig analogt er det jo ikke så det jeg hører mest på har vært opptak av de siste to korøvelsene. Vi øver på denne sangen, og da blir du rolig tenker jeg. Ja jeg springer og springer på samme måte som i sangen, l a n g t f r a f o r t. Det er ingen hast i fjøset for det brukes spann og det må tømmes når to kuer har melka. Slik var det også minnes jeg, første gang jeg avløste i dette fjøset for 17 år siden.
Men da sang jeg ikke i koret. Nå hører jeg på lydbok på telefonen frem og tilbake og bytter der til fjøs-musikk (takk til den lille som bare ber om å bli ladet for å berike oss).
Nå trenger jeg ingen hjelp lenger og antall melkende kuer har økt til seks.
Så takk for at det alltid kan dukke opp musikk å skrive om feks.
Det mest spennende jeg har oppdaget har vært 2Cellos men ikke laget noen fjøs-liste av dette ennå:-)
Jeg har trua på musikk, vi og dyrene hører tålmodig på to ting. Gammel nintendo musikk fra 1993 (selvfølgelig); Mr Gimmick. Dette var det aller siste 8-bit spillet før jeg gikk over til 16-bit. Nåja særlig analogt er det jo ikke så det jeg hører mest på har vært opptak av de siste to korøvelsene. Vi øver på denne sangen, og da blir du rolig tenker jeg. Ja jeg springer og springer på samme måte som i sangen, l a n g t f r a f o r t. Det er ingen hast i fjøset for det brukes spann og det må tømmes når to kuer har melka. Slik var det også minnes jeg, første gang jeg avløste i dette fjøset for 17 år siden.
Men da sang jeg ikke i koret. Nå hører jeg på lydbok på telefonen frem og tilbake og bytter der til fjøs-musikk (takk til den lille som bare ber om å bli ladet for å berike oss).
Nå trenger jeg ingen hjelp lenger og antall melkende kuer har økt til seks.
Så takk for at det alltid kan dukke opp musikk å skrive om feks.
Det mest spennende jeg har oppdaget har vært 2Cellos men ikke laget noen fjøs-liste av dette ennå:-)
søndag 26. april 2015
"og tusen millioner takk"
Jeg har tenkt utallige ganger på nye blogg innlegg
Det har ikke gått sånn, men jeg kan takke
Jeg har blitt utsatt for masse musikk i mange kirkerom, spesielt i påsken.
Ordstrømmen fra en bris av fra folk som vigsles, nysgjerrige bønder og fagfolk, venner, lydende-bøker og tegneserier, slekt på besøk...
På retreat var det lyden av stillheten og ordet; hva vil du at jeg skal gjøre for deg
Jeg har hatt en skikkelig real arbeidsuke rett etter påske og spredd et potensielt problem til velsignelse utover markene - jeg har vært litt redd for å ta i etterpå for det kjentes i hendene.
Så kjenner jeg det litt i halsen gjennom uka som gikk, våren er jo omstilling.
Vi ligger godt an i årstiden - selv om ikke alt er 100%
Ja tusen millioner takk
Hvor frydefyll gjensynet med det vestlandske og grønne var, mens uka etterpå snør oslogryta ned. I fjordene startet mitt bekjentskap med fiskeren Markus mens jeg satt inne for snøvær på biblioteket og leste manga-Buddha.
Følgesvenner dukker opp overalt. Hvem er du?
Noen ganger blir en tur på fire dager forlenget til ti
Noen bryter opp og finner nye beiter, bl.a. en prest
Tusen takk for alle ressurser som treffer hverandre. Takk for dans og ny musikk.
Takk for ord som treffer, takk til mine helter som har berørt lengselen i tørsten.
Så takk, takk for alle gaver og alt vi kan gjøre for kvarandre.
Det er fint å være frisk igjen, fint å se framover på andres vegne. Rik i ånden
Det har ikke gått sånn, men jeg kan takke
Jeg har blitt utsatt for masse musikk i mange kirkerom, spesielt i påsken.
Ordstrømmen fra en bris av fra folk som vigsles, nysgjerrige bønder og fagfolk, venner, lydende-bøker og tegneserier, slekt på besøk...
På retreat var det lyden av stillheten og ordet; hva vil du at jeg skal gjøre for deg
Jeg har hatt en skikkelig real arbeidsuke rett etter påske og spredd et potensielt problem til velsignelse utover markene - jeg har vært litt redd for å ta i etterpå for det kjentes i hendene.
Så kjenner jeg det litt i halsen gjennom uka som gikk, våren er jo omstilling.
Vi ligger godt an i årstiden - selv om ikke alt er 100%
Ja tusen millioner takk
Hvor frydefyll gjensynet med det vestlandske og grønne var, mens uka etterpå snør oslogryta ned. I fjordene startet mitt bekjentskap med fiskeren Markus mens jeg satt inne for snøvær på biblioteket og leste manga-Buddha.
Følgesvenner dukker opp overalt. Hvem er du?
Noen ganger blir en tur på fire dager forlenget til ti
Noen bryter opp og finner nye beiter, bl.a. en prest
Tusen takk for alle ressurser som treffer hverandre. Takk for dans og ny musikk.
Takk for ord som treffer, takk til mine helter som har berørt lengselen i tørsten.
Så takk, takk for alle gaver og alt vi kan gjøre for kvarandre.
Det er fint å være frisk igjen, fint å se framover på andres vegne. Rik i ånden
lørdag 7. mars 2015
Gudserfaringer
Det var en gang ifjor (8.desember) at interessen for en russisk forfatter ble vakt.
"Noen besøkte min sjel" var introduksjonen.
Nå må jeg høre om igjen denne intro så jeg ikke mister at syne hva jeg har hørt på (i bølgedaler (og bølgedager)) i 30 timer: Forbytelse og straff.
Troen kommer av å lytte
Dette sitatet dukket opp i siste STREK (1,2015), som en åpenbaring av en artikkel av Liselotte Andersson, etter triste historier om brente barn. Til min store overraskelse dukker også vår nevnte russiske venn opp med denne kraftsalven:
Den ydmyke kjærligheten er en forferdelig makt, dens like finnes ikke.
30 timer i kvaler over en forbrytelse. Et ubehag som aldri løyer. Noen ganger er det nesten så man glemmer forbrytelsen, men den forsvinner ikke.
Det viktigste som skjer er at noen lytter, men hvem kan ane timen?
Bråket løyer ikke og hvor er så den ydmyke kjærligheten? Alt man ser og forferdes av, støyen! Hvilke gudserfaringer og -bilder kan man vel ikke få med seg på reisen?
Det finnes ingen omstendigheter i et menneskets liv som ikke kan bli bønn
Jeg undrer hvordan jeg blir satt på lyttende spor
Jeg undrer meg over det andre deler og hvordan de berøres
Ennå har jeg ikke kommet til Dostojevskij's mest berømte sitat fra en ydmyk idiot, men det blir flere russiske timer utover året. Ja akk Russland.
Tankevekkende er det også at slutten på Brødrene Karamasov endte i Sibir
Jeg skulle/kunne delt adskillige flere sitater fra den siste uken. Våren er rett utenfor dørtrappa. Skogshogsten over for denne vinteren. Kjærligheten ligger og vil alltid ligge et sted på lur, i forbønn.
"Noen besøkte min sjel" var introduksjonen.
Nå må jeg høre om igjen denne intro så jeg ikke mister at syne hva jeg har hørt på (i bølgedaler (og bølgedager)) i 30 timer: Forbytelse og straff.
Troen kommer av å lytte
Dette sitatet dukket opp i siste STREK (1,2015), som en åpenbaring av en artikkel av Liselotte Andersson, etter triste historier om brente barn. Til min store overraskelse dukker også vår nevnte russiske venn opp med denne kraftsalven:
Den ydmyke kjærligheten er en forferdelig makt, dens like finnes ikke.
30 timer i kvaler over en forbrytelse. Et ubehag som aldri løyer. Noen ganger er det nesten så man glemmer forbrytelsen, men den forsvinner ikke.
Det viktigste som skjer er at noen lytter, men hvem kan ane timen?
Bråket løyer ikke og hvor er så den ydmyke kjærligheten? Alt man ser og forferdes av, støyen! Hvilke gudserfaringer og -bilder kan man vel ikke få med seg på reisen?
Det finnes ingen omstendigheter i et menneskets liv som ikke kan bli bønn
Jeg undrer hvordan jeg blir satt på lyttende spor
Jeg undrer meg over det andre deler og hvordan de berøres
Ennå har jeg ikke kommet til Dostojevskij's mest berømte sitat fra en ydmyk idiot, men det blir flere russiske timer utover året. Ja akk Russland.
Tankevekkende er det også at slutten på Brødrene Karamasov endte i Sibir
Jeg skulle/kunne delt adskillige flere sitater fra den siste uken. Våren er rett utenfor dørtrappa. Skogshogsten over for denne vinteren. Kjærligheten ligger og vil alltid ligge et sted på lur, i forbønn.
fredag 27. februar 2015
En spennende dag
Denne dagen startet med at mamma snakket om skjebne (visdomsord fra dagboka hennes)
Jeg drømte om Raskonlikov, (eller rettere sagt; jeg kunne ikke forstå at jeg ville gå fri fra en økonomisk forbrytelse og bare ventet på å bli tatt).
Dagens utfordring var ti tusen. Over ti tusen småbokser skulle under tak. Jeg finner fram tilhengeren og drar og finner stor last. To paller nesten to meter høye får plass og jeg kjører livredd tilbake. Livredd for at disse to kolossene skal velve. Det er liten trafikk på trafikkåren der jeg kjører i andre (eller tredje) gir. Jeg er godt fornøyd med firehjulstrekkeren på den isete gårdsveien vår. Det går bra og så starter ventingen på litt traktorhjelp for å få pallene inn på lageret vårt. Jeg venter og venter og herrestafetten begynner. Endelig kommer naboen og pallene går akkurat gjennom døra og finner sin plass.
Det verste er over, nå er det bare og hente en liten pall under en meter høy. Ingen fare for at denne velter til siden tenker jeg. Jeg tenker på herrestaffetten også og gjøre alle fornøyd. Så skjer det. Knapt en kilometer før jeg skal ta av riksveien skjer det som ikke skal skje. Hele sulamitten blåser av bakover.
Solen skinner på himmelen blå. Tusen hvite bokser utover veien nå. Pokker ta stafetten.
Det var alså slutt på moroa og nå gjaldt det å varsle og stoppe traffikkanten i begge retninger. En bil stopper og noen bryr seg. En engel hjelper meg. Trafikken har stoppet. Jeg har glemt at jeg har glemt mobilen hjemme. Men her og nå har startskuddet gått for å plukke opp igjen. Dette kunne gått så mye verre, tenker jeg for alt er heldigvis ikke spredd for alle vinder. Det blir en mellomspurt tilbake til bilen som jeg til alt hell kunne stoppe på rett etter ulykken. Av med tilhengeren og raskt tilbake til åstedet. Boks på boks blir samlet i pappen som omsluttet boks-leveransen. Når pappbrettet er fullt tømmer jeg den oppi tilhengeren. Motgående kjørebane blir kjørbar og køen både nordover og sørover løser seg opp sakte opp. Den ukjente er den eneste som hjelper meg. Det går mot en ende på den «hvite haugen av diamanter og snø» på veien.
Så bra at ingen ble skadet. Hvilket hell i uhellet at det skjedde ved en bussholdeplass og en avkjøring. Takk for at det dukket opp en engel. Kommer hun til å huske dette resten av livet?
Hun sa noe men jeg husker det ikke godt. Det handlet om å handle og det ble gjort kvikt. Hadde hun opplevd noe lignende selv? (liten haug velter stort lass) Hun var den første som så opptrinnet i motsatt retning og fryktet at det var en ulykke. Det siste vi sa var navnene våre? Jeg husker ikke alt.
Det skulle bare noen sekunder til for å lage det komplette kaos. Noen av de passerende fikk seg nok litt av en overraskelse. Hadde noen medynk? Ingen tutet. Noen slang ett eller annet som satt på i en maxi-taxi. Jeg undrer meg på hvor lang tid opptrinnet tok.
Resten av ferden gikk selvsagt i sneglefart og intet mer dramatisk skjedde. Da jeg kom inn husdøra var den første kommentaren at stafetten var over. Det jeg kunne replisere med hadde vært mye mer spennende. De hadde nesten glemt meg og hvorfor jeg brukte så lang tid på leveransen. Nesten litt godt at de ikke fikk tid til å bekymre seg for meg.
Etterpå gikk vi gjennom alle boksene og tenk – bare 50 bokser har gått funken (av tusen). Tenk om det hadde vært glass? Tenk om det hadde hendt med de ti tusen? Tenk om jeg hadde kjørt litt seinere. Hastverk innhenter lastverket.
Ja det ble en spennende dag for lille gabriel.
Til den ukjente retter jeg en stor STOR takk for hjelpen.
Takk til dere andre bilister for tålmodighet
Det finnes ikke mye til unnskyldning for ulykken, sorry.
Så kan man spørre seg, ble jeg innhentet av skjebnen
Jeg drømte om Raskonlikov, (eller rettere sagt; jeg kunne ikke forstå at jeg ville gå fri fra en økonomisk forbrytelse og bare ventet på å bli tatt).
Dagens utfordring var ti tusen. Over ti tusen småbokser skulle under tak. Jeg finner fram tilhengeren og drar og finner stor last. To paller nesten to meter høye får plass og jeg kjører livredd tilbake. Livredd for at disse to kolossene skal velve. Det er liten trafikk på trafikkåren der jeg kjører i andre (eller tredje) gir. Jeg er godt fornøyd med firehjulstrekkeren på den isete gårdsveien vår. Det går bra og så starter ventingen på litt traktorhjelp for å få pallene inn på lageret vårt. Jeg venter og venter og herrestafetten begynner. Endelig kommer naboen og pallene går akkurat gjennom døra og finner sin plass.
Det verste er over, nå er det bare og hente en liten pall under en meter høy. Ingen fare for at denne velter til siden tenker jeg. Jeg tenker på herrestaffetten også og gjøre alle fornøyd. Så skjer det. Knapt en kilometer før jeg skal ta av riksveien skjer det som ikke skal skje. Hele sulamitten blåser av bakover.
Solen skinner på himmelen blå. Tusen hvite bokser utover veien nå. Pokker ta stafetten.
Det var alså slutt på moroa og nå gjaldt det å varsle og stoppe traffikkanten i begge retninger. En bil stopper og noen bryr seg. En engel hjelper meg. Trafikken har stoppet. Jeg har glemt at jeg har glemt mobilen hjemme. Men her og nå har startskuddet gått for å plukke opp igjen. Dette kunne gått så mye verre, tenker jeg for alt er heldigvis ikke spredd for alle vinder. Det blir en mellomspurt tilbake til bilen som jeg til alt hell kunne stoppe på rett etter ulykken. Av med tilhengeren og raskt tilbake til åstedet. Boks på boks blir samlet i pappen som omsluttet boks-leveransen. Når pappbrettet er fullt tømmer jeg den oppi tilhengeren. Motgående kjørebane blir kjørbar og køen både nordover og sørover løser seg opp sakte opp. Den ukjente er den eneste som hjelper meg. Det går mot en ende på den «hvite haugen av diamanter og snø» på veien.
Så bra at ingen ble skadet. Hvilket hell i uhellet at det skjedde ved en bussholdeplass og en avkjøring. Takk for at det dukket opp en engel. Kommer hun til å huske dette resten av livet?
Hun sa noe men jeg husker det ikke godt. Det handlet om å handle og det ble gjort kvikt. Hadde hun opplevd noe lignende selv? (liten haug velter stort lass) Hun var den første som så opptrinnet i motsatt retning og fryktet at det var en ulykke. Det siste vi sa var navnene våre? Jeg husker ikke alt.
Det skulle bare noen sekunder til for å lage det komplette kaos. Noen av de passerende fikk seg nok litt av en overraskelse. Hadde noen medynk? Ingen tutet. Noen slang ett eller annet som satt på i en maxi-taxi. Jeg undrer meg på hvor lang tid opptrinnet tok.
Resten av ferden gikk selvsagt i sneglefart og intet mer dramatisk skjedde. Da jeg kom inn husdøra var den første kommentaren at stafetten var over. Det jeg kunne replisere med hadde vært mye mer spennende. De hadde nesten glemt meg og hvorfor jeg brukte så lang tid på leveransen. Nesten litt godt at de ikke fikk tid til å bekymre seg for meg.
Etterpå gikk vi gjennom alle boksene og tenk – bare 50 bokser har gått funken (av tusen). Tenk om det hadde vært glass? Tenk om det hadde hendt med de ti tusen? Tenk om jeg hadde kjørt litt seinere. Hastverk innhenter lastverket.
Ja det ble en spennende dag for lille gabriel.
Til den ukjente retter jeg en stor STOR takk for hjelpen.
Takk til dere andre bilister for tålmodighet
Det finnes ikke mye til unnskyldning for ulykken, sorry.
Så kan man spørre seg, ble jeg innhentet av skjebnen
fredag 16. januar 2015
Nightswimming
Igår kveld gikk jeg å tenkte
på ski langs isen til korøving
men mest på vei tilbake over isen.
Det var så frydefullt i mørkret og skisporet hadde jeg laget dagen i forveien (10minus da). Jeg var for godt kledd nå (0°C) og så opp på stjernebildet løven. Ingen har et mer majestetisk hode en løven og den voktet over min hjemplass. Det fineste var allikevel å komme i land og gå den siste etappen opp til plassen. Jeg var så varm og snøen kram.
Når jeg våknet idag har all snøen rast av trærne
Mine minutter gjennom den stille skogen før det måtte rase av
"Nightswimming deserves a quiet night"
på ski langs isen til korøving
men mest på vei tilbake over isen.
Det var så frydefullt i mørkret og skisporet hadde jeg laget dagen i forveien (10minus da). Jeg var for godt kledd nå (0°C) og så opp på stjernebildet løven. Ingen har et mer majestetisk hode en løven og den voktet over min hjemplass. Det fineste var allikevel å komme i land og gå den siste etappen opp til plassen. Jeg var så varm og snøen kram.
Når jeg våknet idag har all snøen rast av trærne
Mine minutter gjennom den stille skogen før det måtte rase av
"Nightswimming deserves a quiet night"
Abonner på:
Innlegg (Atom)