Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Nevøer og nieser vokser. Jeg brukte høsteferien på å være sammen med de eldste nevøene. En feiret 13år, den andre øvelseskjørte når vi gjorde hyggelige ting i lag som en gåtur i Tromborgsfjellet. Vi så klubb-fotball og kinofilm også, i tillegg til å lage mat sammen. De to aller minste jeg er onkel til var det også kjekt å besøke i østfoldbadet og i deres hjem.

Igår besøkte jeg onkel Erling, som det føles er altfor lenge siden jeg besøkte. Fra ham fikk jeg mye spennende bilder å (ut)forske videre på fra familiens verden.

Jeg håper nåde og visdom kan vokse videre i den nye generasjonen, selv om det er en rekke konflikter og kriser som ser fastlåste ut.

- ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Har ingen tid tel overs no (5min30s)

Som Isak Sellanrå ville sagt: å ja herregud. Det er lenge siden jeg har hørt den sangen og det stikker meg i hjertet over tiden.

Har vært mye på farten, til reine Vestfold krematorium, digre domkirka i Tønsberg. Fin stiftsdag i bispedømme. Tankar om de 99 andre sauene som ikke er bortkomne men hjemlause. Salmer på pub - sang om å være omsluttet. Spiste kremet fiskesuppe og jammen ble det spagetti carbonara i en helt annen by idag. Merkelig helg på loffen og besøk hos en fetter.

Det har også kommet nye innkomne tanker om framtiden. Hvordan de vil komme fram i dagen, for bloggen vise

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet

Gjennom to konserter og to øvelser, stjal Tord Gustavsen hjerte mitt totalt.

Vi forlot Korsvei-festivalen med mange følelser. Det er godt å komme hjem, og samles i denne bevegelsen: korsvei er en gave vi gir til hverandre. Av nye dugnader hentet jeg bagasjen til de som kom med ekspressbussen - jeg vasket også wc. Ellers var det rart å ha med seg en tenåring som bare lurte på når det var mat og hvor mobil-laderen var. Tunet mitt kjente hverandre fra før og fungerte utmerket og alle var nye bekjentskaper for meg.

Vi reiste til Seljord i regn, etter to dager gledet vi oss over kun sol i værmeldingen, men det kunne bli for mye sol også. For meg ble høydepunktet torsdag og fredag pga en viss pianist. Det var så gøy å bare høre på disse stemme-øvelsene over "jeg er"-temaet - dette var i storTeltet og der var det godt å være når solen var for varm. Konserten med Rysstad var stålende og jeg var forventningsfull på fortsettelsen neste dag. Da crescendoet bare økte og Gustavsen gasset opp og modulerte på siste vers av "Å, for djup i Jesu kjærleik" - da kunne jeg ha fart derfra i fred. Det var så mektig og selv om det var blitt kveld ble jeg varm langt inn i hjerterota

Jeg tenker på temaene til Interstellar

Gjentagelsene: I am the bread of life
Eller ekkoet fra fortellingen: 'Gud er, jeg er, du er, Gud er.'

Det var liv og det var hvile - nå kan høsten starte for meg for jeg har fått oppleve det jeg håpet på

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»

Noen ganger er det flott med busser som fører helt fram. Dette var greia denne uka når ferden gikk til Ål og vår-besøk. Vanligvis er det ålingene som kommer på vårbesøk til oss i Plassen, men rollene litt byttet om i år. Vi snakket om gamle dager og så gjennom foto-album. Det er rart med fortiden når noen av de gamle trekker seg tilbake. Mitt digitale bildearkiv økte denne uka også.

Jeg fikk høre en utrolig fin fremføring av Blå Salme tilbake på jobb, vi hadde en dobbel begravelse så vi kan gå inn i den stille uka med påskemysteriet i sentrum. Niesene mine har fått kyllinger som de kan passe på og ha ansvar for... for lyse døgn for barneskritt i tunet...

Liv og død og mysterium. Håper utfordringene i fremtiden også har muligheter til å løse seg - slik som denne puslespill-nøtten jeg ikke klarte å løse i Ål

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

FOR EI UKE ALTSÅ
Dette blir nok ei skryteliste men allikevel da - 

Burs-mandagen ble brukt inne i Oslo og noen fantastisk givende timer med Jan-Olav Henriksen (klok mann). Så hadde jeg litt tid og gikk på kino og animasjonen FLOW. Ingen spesiell film utenom at det sånt jeg kan like å se, i en tid som dette hvor mange er så skråsikre på alt mulig: musikk og fravær av prating!!!

Så var jeg flere dager (lillelørdag-helg) i Valdres og nerdet videre i den bearbeide bildearkivets verden 1980-2020 med hjelp av tante. La oss kalle det påskemysterier, vi brukte en del tid på to spesielle caser, å finne den eksakte datoen til bilder og som vi kom til bunns i. Vi klarte også å ta en tur til Lyskapellet og mediterte over våren og at alt som vokser ikke går så himla fort. Det kan dessuten ta litt tid å justere livs-instrumentet sitt også.

Tilbake i Nesbyen var det klart for mini-sangerstevne på lørdagen med tre andre kor. Nå har det gått hele seks uker siden jeg har sunget sammen med Nes-koret og det var derfor så gøy å høre hvordan det satt. Vi skape latter under 'The drunken sailor' og god stemning med 'Jave Jive'. De andre korene hadde forskjellige profiler, men alle hadde med seg minst en fredssang - BRA. Den største opplevelsen ble kor-arrangementet av 'Vårens första dag' - den var det MASSE følelser i altså

Jammen meg fikk jeg ikke dansa litt etter også etter at stoler og bord var flyttet mange ganger til/fra korkonserten til middag og så bort for å lage dansegulv.
Så våknet jeg idag og prosten imponerte oss i kirka med solo-sang i forbindelse med dåp.

Denne uka har jeg uten tvil vært omgitt av en himmelsk hærskare.
Og siste salme i kirka ble 'Vår Gud er så fast en borg'

Ikoner og luther øre

Denne uka har jeg vært masse i indre Østfold. Først med foreldrene mine så de fikk se sitt nyeste barnebarn for første gang.

Deretter på egenhånd i forbindelse med studiene. De ortodokse ikonene er evige med feks Jesus på sitt moders fang. Jeg fikk flere fine bilder selv av vår egen David på fridagen min.

På vei tilbake stod Luther og kirkehistorien som fulgte etterpå i sentrum. Har vi vært lutter øre opp gjennom reformasjonen? Vi er så ofte dårlig forberedt når makten plutselig bestemmer noe over oss. Lørdagen ble så avsluttet med mektige fantasy-filmen 'Avatar way of water'. Den handlet dypest sett om å stå sammen som familie. Ja det var en klok og forpliktende avslutning på uka. 

Hvis kvinner så dyr...

Tredje studietur ble kombinert med vedkjøring, gjensyn med alle søstrene og besøk på bondens marked. Hva så med forelesningen på MF? Ja hva med menneskerettigheter, hvor uhørt mange menn mente det var å gi kvinner en del av 'frihet, likhet og brorskap' - hva skulle det neste være, hehe å gi dyr rettigheter? Det kan være dumt å spøke som nettopp Thomas Taylor gjorde i 1792.

Bærekraft kan være grønnmaling, men det var så hyggelig å se bønder i byen (med sine smaksprøver) og ikke minst gamle kjente helter rett utenfor Majorstuen.

Transporten varierte med buss for tog + sykkel. Jeg ble litt lei av å kjøre bil med henger, men jeg blir aldri lei av å spille med små og store: Scrabble ble til hygge to overnattinger på rad.

Bursdagsgave til megselv dette året: tre uker sammen med fire cistercienser munker

Formål: Stillhet, egentid, 7 daglige tidebønner, ora etla bora = be og arbeide.

Det var og ble en riktig fin tid som ble avbrutt av coronakrisen. Familien ville at jeg skulle komme hjem og dette er jo en tid for å stå sammen nå. anyway

Jeg gikk altså i kloster for å leve og smake på dette annerledes livet. Det er noe med rytmen og samholdet som har tiltrekningskraft på meg. I dag er det akkurat en uke siden jeg forlot gutta og sangen. Jeg savner stemmene deres.

Hvor kommer inspirasjonen til klosterlivet?

• Artikkel om Thomas Merton 2007
• Påsketuren til Taize i 2011
• Vipassana meditasjon (to uker)
• Pilegrimsturen i Valdres 2012 (en uke)
• Radio-reportasje om munkeøya Athos 2018
• Lesesirkelen Christine Lavransdatter 2018-19
• Andre relaterte podkaster om cistercienser
• Tre-dagers besøk i Munkeby Mariakloster 2019
• Radioleseklubb om Familien Karamasov 2019 – til dagsdato
• Narsiss og Gullmunn – boktips ferdig utlest før jul

Inspirasjonen har altså skutt fart de siste to årene og grublingen om det å bli munk kan ha noe for seg. Jeg har jo noen interesser som jeg også deler med munkeorden: jeg liker å synge og drive med landbruk. Jeg liker også å lese. Ora etla bora. Jeg har allerede besøkt et kloster og smakt på litt på det ifjor. Nå fikk jeg anledning til å komme tilbake som gjest i tre uker (men det ble altså bare 10dager).

Er det et problem at jeg er lutheraner – de er jo katolikker?
Jeg har vært på en økumenisk vei i mitt trosliv siden jeg gikk på Fjellbibelskolen i 2007. Dog har jeg for det meste bare lest OM og ikke blitt kjent med noen som er katolske. Jeg har aldri vært med på en katolsk messe på norsk noen gang før. Nå er jeg 10 messer rikere (for munkene har nattverd hver dag). Ja jeg føler i hvert fall at jeg har lært svært mye om min kristne storebror, ved bare å være tilstede i deres tidebønner. Jeg er jo kirkevant i DnK og gjennom mine år i sangkoret har jeg blitt såpass ”miljøskadet” at jeg noen ganger foretrekker å synge på latin – hvem skulle trodde det for ti år siden da jeg begynte å synge ”neimen om eg ville”. Kyrie – Gloria – Sanctus - Agnus Dei. Ja til og med Credo har jeg vært gjennom på latin (i en konsert vel og merke). Nesten alt av liturgi kan jo synges om du er katolikk eller protestant. Og min underlige observasjon var at det eneste munkene ikke sang (Fadervåret og Trosbekjennelsen)  - men det pleier jeg å gjøre i min kirke (vi utfyller hverandre).

Antifoner

Denne vekselsangen har jeg blitt litt kjent med da Sole Gjestegård hadde en kommunitet (2018-19). Jeg må bare si at det er skjønt å kunne få synge (og lovsynge) så mye som munkene gjør syv ganger om dagen. Antifonene er sang-limet. Det hele starter 0415 – det er tidlig og da synger vi ikke like mye, men vi leser mer og på den måten våknet jeg til liv. Tidebønnene gir rytme og styrke (vi synger om å stå opp, møte dagen, ære treenigheten masse, vipps nærmer kvelden seg). Jeg hører ekkoet fra Marias lovsang ”store ting har han gjort mot meg” og (Salve Regina – den er virkelig vakker) rundt kl 20 – da er det slutt. Akk mye mer kunne vært sagt, men det for holde med at jeg savner stemmene deres.

Gjorde jeg noen oppdagelser?

Ja – det viste seg at jeg hadde tatt med meg eksplosivt lesestoff. Først returnerte jeg til Merton som virkelig ga meg en overraskelse av forelskelse på sine eldre dager. Jeg las om to fiktive personer fra ”Brødrene Karamasov”: Sosima og Aljosha – hundre sider - to store kapitler som var mettet av bibelstoff og verdenslitteratur - mektig lesestoff for en munke-spire som meg. Og samme dag eksploderer 12mars og kaster meg liksom ut av kloster og hjem. På toget hjemover var alt så underlig – har jeg kommet til rett klode? Det føles som alle har opprettet og gått i dekning i sine egne klostre/hjem. Larmen har stilnet og forbruket stuper… men jorden kaller på bonden i meg.

To ting er fortsatt likt

Under munkeberget arbeidet jeg med å rydde en hage i skogen. Det er tilnærmet likt det jeg har gjort i vinter rundt huset til foreldrene mine. Skog må vike for frukttrær og neste uke skal jeg felle de siste to store grantrær. Den andre tingen som er likt var at jeg aldri spiste sammen med munkene, jeg hentet middag hos den og bare den i en kurv over tunet til gjestehuset som lille Rødhette. Denne uka har jeg vært i karantene og ikke spiste sammen med foreldrene mine, men mor setter ut mat til meg på samme måte som munkene.

Avslutning? Aner ikke. Vi er skyld i alt og må elske alt.
Fastetiden kan bli lang i år

Fjøsets ABC - høst

Ja så begynner jeg å prate musikk igjen.
Spillelisten som gikk sin seiersgang om våren er nullet ut.
På setra gikk det ikke an å spille musikk under selve melkingen, siden vakummaskinen var i samme rom som meg og kuene. Det er noen sanger som gikk sin seiersgang på øret mens jeg gikk på leit etter multer.
Men nå er det høst og jeg retter oppmerksomheten mot dette her:

Denne saken hørte jeg første gang i en kirke som var stor og mektig på utsiden. Attraksjonen var å kunne ta en heis til topps i tårnet og få utsikt over Riga. Men inne i kirkerommet var det nesten ingenting å hvile øynene på, og jeg tenkte på at denne kirka er fortsatt ribbet for noe under sovjet-tiden.
Når jeg kom ned fra heisen la jeg merke til musikk og lurte på hva det var. Det låt ikke spesielt kjent, det var svært enkelt, det innbød til hvile. Og jeg var sliten av å være akkurat da. Jeg fant kirkebenken og ble sittende. Jeg satte meg ned for å hvile veldig konkret.

Igår hørte jeg på lydbok og en fin passasje. En voksen gårdbruker som sliter seg gjennom livet tenker den tanken som på sett og vis setter ham fri. Ikke fra gjelden på gård og grunn - for den er han faktisk kvitt. Han finner hvile for valg andre gjorde for ham og som etterlot et savn. Vi kan ha så mange slags planer.

I kveld var det en fryd å melke kuene. Vi hadde roen, vi hadde musikken og jeg følte meg god. Ingen klaget eller gjorde noe unødig. Med ingen må jeg også inkludere meg-selv. Det er tusen grunner til aldri å bli fornøyd. U-fornøydhet over fra bagateller til det mer alvorlige.
Feks: jeg liker langt nær musikk hele tiden, følelsene er omskiftelige, aldri helt de samme - hvorfor har jeg det ikke slik det var første gangen.

Kanskje er jeg trøtt og ikke mottagelig.
Hva er meningen at jeg skal innse. Hva er det andre har innsett?
Hvorfor kom det ingen lyder fra kuene, ingen klager bare gomling,
Hører de det jeg hører
Vi gjør det samme dag ut og dag inn, men vi forandres med jorden.



Nå blir dette fort for mye snakk kirkenes forskjellige utsende i  noen betraktninger gjort på kor-tur

15.10.2017 00:01

Den umulige oppgaven

Jeg tenker tid til annen tilbake på gode øyeblikk. I dette tilfelle når man oppsøker kilden.

Kilden for eksempel av å synge sanger i Taize. Da var det en som sa den siste dagen: hvordan kan vi ta med oss noe av dette hjem til vårt daglige liv.

Det samme ligger i tankene mine av å tenke tilbake på andre kilder men nå er det pilegrimstur jeg skal skrive om. Ikke til Santiago de Compostella men til Fillefjell av alle steder. 2006 var pilegrimsåret til søsteren min og til dels meg også. Jeg gikk 3 dager av den nyåpnede pilegrimsveien gjennom Valdres. Jeg skrev en innholdsrik logg på seks sider. Seks år eldre og jeg vil ikke en gang prøve på å skrive like langt eller detaljerikt som da. Jeg skal prøve å si noe om hva det vil si å være pilegrim for meg. Om det var noe jeg skulle trekke fram av positive sider fra pilegrimspresten vår kunne det være enkelheten.

Å bli preget av veien – det er kanskje hva pilegrimsreisen har lært meg.
Ta et skritt om gangen

Jeg kan huske tunge skritt på vandringer

Når skal man snu. En pilegrim kan snu sa presten vår på nest siste dagen, men jeg husker ikke ordlyden helt rett for de foreslåtte betingelsene men jeg tror det ene var; tilegne seg en (ny) ide. Jeg hadde et stort problem med på turen og det var mitt venstre kne. Det er egentlig ikke til å begripe at jeg gikk hvert eneste skritt. Det kunne blitt et skikkelig sidespor.
Ta en titt på Romerne12,1. Dette bibelverset slo jeg opp på måfå kvelden før turen startet.
Var jeg klar for å gå veien? Jeg ble det

Balansen gjennom turen var uten like, fra morgenbønn, de historiske perspektiv og alle stoppestedene, stillheten, overraskelsene, gjestfriheten, latteren over fortellingene, roen og kvilen i kyrkjene, dropslappene med ord for dagen, turlederhatten som alltid ledet, stien av mennesker og sti-merkene, vandringsstaven, dei gode hjelperne, maten, den gode viljen.

Det var så utrolig godt gjennomført alt sammen.
Tenk jeg glemmer jo nesten å nevne den underfulle naturen.
Men nei, jeg glemmer ikke men gjemmer det i hjartet.
Den umulige oppgaven å formidle en pilegrimsreise er å gå den.

Sommerens eventyr

Det ekstraordinære
Det som man ikke forventet - positivt vel og merke
De tingene har vært sommerens eventyr.
Eventyret som ligger for hånden akkurat nå - ble en "liten" avstikker/forlengelse fra forrige eventyr:
Korsvei 2011.
Vilt og tenke på at det allerede er to uker siden, at jeg ikke har fått omhandlet begivenheten som jeg gledet meg til i to år egentlig. Forventningene var store siden festivalen i 2009. Programmet og  gangen i festivalen forekom meg ikke med like stor forundring, men med glede av å være et felleskap. Det var for mye å velge i også, og jeg lærte meg tango (rask innføring) og lyttet nøye etter til alle bibeltime-holderene.
NordNorge
Jeg havnet på tur i Narvikfjellene. Bilturen hjem fra Korsvei i Seljord endte opp med ideen om å bli med søster og svogers videre få dager etterpå fra Trondheim til (så langt jeg ønsket) Lavangen. Og etter å ha undersøkt en dag var det full mulig grunn til å bli med så jeg kunne besøke kjente og kjære i Nordland kommune.
Lange dager!
Idag er første gang på lenge at jeg har sovet til åtte. Reiseplanen har vært lang og da passer det godt å strekke på beina og ta livet med ro hos tante. Neste etappe blir Namsos imorgen.
Men nå er det på tide med noen skikkelige reiseskildringer fra SOMMEREVENTYRET

Reisens slutt del NI - gråvær

Hvor utrolig lenge vi kjørte bil i går! Begynner å få hjemlengsel, drømmer stadig om noe hjemme.

Lille-Anders traff oss i Krakow sentrum og vi så litteran av byen, men mest av alt: trafikk kaos. Kø inn og ut av byen, to biler kræsja like foran oss. Vi reiste fra Zakopane 1030 og kom fram 0030 neste dag. Vi stoppet flere ganger fordi vår fantastiske sjåfør Lukas kjørte hele veien. Spiste flere ganger og tømte tanken og fylte tanken. I dag har vi rydda med traktor og henger men det var vanskelig; hengeren hadde fire hjul og de to første var selvdreiende – men det var en liten smak av at det er viktig å kunne dette. Ingen har slike traktor-tilhengere som vi er vant med hjemme (to hjul).

Det var godt å bli ferdig med skolepresentasjonen om skolen vår til hele den polske skolen som markerte ukeslutten med st.patrionsday og vi fra SJH.

Kjenner vi er slitne etter dette. MEN kreftene kom tilbake når vi besøkte en gård og en ung gårdbruker som kunne engelsk. Så vi kjørte omkring på jordet hans og plukket stein. Det var gøy – kulturutveksling som passet godt inn nå som vi for det meste tenker på å reise hjem.

Jeg håper vi finner bankkortet mitt når vi får rydda oss ut på internatrommet vårt for ellers har jeg et problem.

Full mage del FIRE - bioforsk

Dette Har vært en Av de flotteste dagene til nå. Et intensivt besøk på polsk bioforsk. Etter at Polen ble med i EU i 2004 økte antall omlegging til økologisk kraftig pga subsidier fra Europa. Rart å ikke besøke en bonde i dag, men få overordnet oversikt fra en lærd mann. Han hadde en mektig bart, jeg åt masse søte-kjøpe-kaker mens han holdt på i over to timer og fortalte. Jeg drømte en artig drøm forresten, og jeg holdt humør oppe hele dagen.
Jeg delvis skrek i bilen når bilene kom i mot på feil side. Vi er nesten mer slitne nå enn etter fjellturene våre i Aurland. Men solbrillene mine får jeg god bruk for. Den mest skumle bilkjøringen til nå (på hovedveien fordi det alltid ville kjøre noen forbi oss) til et utrolig flott museum. Her gikk vi rundt og sugde til oss inntrykk av hvordan polakkene bodde før på 1800-tallet og fram til 1960-åra. Alt dette gjorde vi innen klokka 15 og da var vi skrubb sultne. Men vi ble mettet til de grader på vertshuset i museet, de største brødskivene jeg har sett og det feteste smøret jeg har smakt. Toppunktet ble mølla, for et utrolig byggverk de lagde og brukte vinden til å male mel med. Husene var særegne og fine, bare bruk av fornybart materiale, det var mye dyr og fugler som spaserte i hagene til de forskjellige husene.
På vei tilbake sov jeg heller i bil-baksete.

Skinn fra Dovre del EN - sprengkraft

Litt om Polen hittil:
Det er helt klart en annen verden. Annen form.
Vi har tittet litt på skolen. Sitter litt som spørsmålstegn. Tankene er overalt. Hva som skal skje. Hva man kunne gjort. Rektoren har vi møtte på i dag – en opptatt mann med flere telefoner samtidig som han tok. Han var opptatt av energi mens vi mest ville snakke økologisk. Få tenker på mat og dyr. Bil, tekno og jobb i byen er ungdommenes drømmer, men hva blir man oppfordret til å gjøre med livene sine. Kristina er ikke helt i form, hun har kaffi abstinenser men først og fremst litt pjusk og kald forkjøla i emning. La oss fortsette å være friske.
Vi gikk på bomtur mot en skog vi aldri kom fram til, landet er flatt så langt øye kan se (selvsagt med skog her og der til beskyttelse mot vind). På egenhånd mot denne skog men kom ikke fram, men Nat fant noen morsomme planter når vi ikke orket å gå lenger. Når man tok på dem så eksploderte de, en liten eksplosjon, til vår store fornøyelse
Om du uttaler "Skinn Dovre" så betyr det god dag på polsk.
Nå har vi vært her i polen over en hel dag. Eller nå har det vel blitt to.

21.sep: Jeg har kjøpt meg nytt skaut, gult tiger og nye innesko til gym i aurlandshallen. Jeg fikk også tatt ut penger først ellers ville det ikke blitt noen handel. Vi var engstelige for at Lukas ikke ville kjøre oss i det hele tatt og satt over en halvtime i bilen og ventet. Dette medførte at brøddeigen vi begynte på fikk vi ikke satt i form men var ferdig når vi kom tilbake fra byen. Først og fremst ble det en god dag. Selv om det ble litt seint. Hvor ofte tar man en ny facebook-friend i hånda?
Alinta snakket tysk med... med en av skogvokterne, ansiktet hans lyste opp.
Jeg så en hakkespett som hamret på et gammelt ospetre. Trivdes i skogen der.
Vi fikk oss en overraskelse etter at vårt offisielle besøk (hvis man kan si det slik) var ferdig i naturparken, vi ble invitert hjem til en av skogvokterne som bydde på kake og kaffe og hans kone var kunstner og hun viste sin spesielle veve-teknikk.

Vi har ikke gjort så mye praktisk ennå. Men vi ser og ser rundt oss, jordene og skogen. Kjører mye bil til forskjellige attraksjoner. Alle bilskiltene begynner med W. Warszawa blir uttalt helt annerledes enn hva man skulle trodd. Bruker masse tid på å prøve å komme seg på nettverket, men det går veldig treigt og kommer ingen vei.

Forventninger før Polen-turen

Det ville være lurt å skrive ned denne ideen om hva en forventer seg før noe nytt skal til å skje. Som oftest blir det ikke tid, men kanskje jeg får det til nå?
Jeg skal altså dra til Polen og Warszawa, sammen med tre andre elever fra VG3-klassen min pluss læreren vår. To uker.
Grunnen (et lite tilbakeblikk): et besøk fra en polsk landbruksskole som var interessert i økologisk landbruk. SJH og den polske skolen ble venner. Nå skal vi altså besøke dem, godt hjulpet av prosjektmidler fra Leonardo da Vinci program. Meningen var også at de skulle komme på besøk til oss, men de har ikke vært like heldig med sin prosjektsøknad som oss. Det er litt trist - men vi skal gjennomføre intensjonen de to skolene ble enige om. Det er andre året SJH-elever reiser ned til skolen jeg skal lære meg navnet på neste gang jeg skriver blogg.
To altså. Noen dager lengre enn hva jeg har brukt på interrail for å sammenligne. To uker og et språk verken jeg eller noen i reisegruppen kan, men kommunikasjonen skal fungere med engelsk. Jeg husker ordet for brød på polsk. Vi har sett bildene fra fjorårets reise to ganger i høst. Det er deres beskrivelse av hva de opplevde som fyller det meste av mine forventninger til turen: fordi
Mye av opplegget blir annerledes. Stemmer omtalen av polakkene med det vi møter? Kulturen - jeg har ikke vært i et annet (enkelt)land så lenge før på fem år. Vi skal jo titte på jorda også, hvilke muligheter de har og utfordringer (økologiske som konvensjonelle) gårdene står ovenfor.
Hvor mange inntrykk det blir? Vi har bestemt oss for ikke å legge en visitt om Auschwitz, selv om vi også skal sørover til Krakow/Zakopane.
Dette blir på en måte min fjerde interrail-tur, men uten søstrene mine. Hva oversikt også kan fortelles, tror jeg det også blir likheter – en reise til et annet land kan aldri planlegges godt nok i ens indre! Jeg reiser ikke bare for å reise, men for å leve deler av mitt liv. Livet skal gripes i blant, av nødvendighet.


Ta en titt på avisoppslaget om bondestøtte også. Det er en murstein i det klassiske fjøset, men for å trekke noe positivt ut av det:

Vi må spørre oss hva som er støtteverdig, og det er mange indikasjoner på at kulturlandskap og miljøvennlige driftsteknikker verdsettes. Da bør vi rette inn virkemidlene mot det.
Hvis man heller støtter distriktene med for eksempel lavere arbeidsgiveravgift og bedre infrastruktur, er sannsynligvis det en billigere måte å skape arbeidsplasser på.

Jeg får komme tilbake til dette, for jeg ble ganske rasende i begynnelsen når jeg las artikkelen (enda en økonom som bare forsker på tall). Men jeg vet jo også at det er mye riv ruskende galt i norsk landbrukspolitikk også. Vel, Polen nå, Norge siden.

Vene-iza

For en rar by som ligger fordelt på øyer. Tenk vi gikk jo bare rett ut fra togstasjonen og over i samferdselssystemet deres; båt. Det var natt når vi ankom, det var kveld når vi reiste.
Opera og bygninger og en vanvittig ny varm dag.
Øyhopping var fint og alternativt til vandringer hele dagen lang.
Hostallet var stort og jeg trengte alltid en dusj før jeg la meg, for å kjøle meg ned og finne roen.
Jeg spiste spagetti med blåskjell, mens Solfrid bestilte en enda mer sjømat-minnerik fiskesuppe.
Jeg fikk lyst også til å anbefale disse to andre ungdomsherbergene også i Nice og Stockholm som vi brukte på interrailen.

Interrail2(009)

Hei og hå. denne turen har hatt mange likheter med fjorårests interrail.

2008 |	| 2009
		Jeg kom med fly til en verdensmetropol som mine søstre kjente godt. Uten dem ville det vært ganske umulig å finne fram blant parisere eller spanjoler
		Etter å ha krysset hav/vann fant vi oaser. Der slappet vi av og riktig nøt tiden. Bl.a med sykkel for å se oss om.
		Bagasje skulle vi hatt mindre av, men utslitt ble vi ikke bare vi fant en boks

Denne gangen viste jeg litt mer hva det ville si å reise på interrail, men jeg var ganske frustrert en uke før jeg dro. Fikk ikke togtidene til å stemme helt den første reisedag vår. Men ellers begynte resten av planleggingen for hvor vi skulle reise hen fra Barcelona å ta form og jeg kjente glede.
Solfrid hadde gjort reseach på Barcelona og vi møttes 26.januar. Hun var ferdig med sine studier i Salamanca og hadde ikke reist på interrail. Søk det som er der oppe (Kol3.1) og det ble mye stirring opp på tårnene til Tempel de Sagrada Familia. Ikke vanskelig å forstå at dette bare må man se om man besøker denne storbyen. Souvineren som jeg kjøpte var rimelig og det var en trekant-formert blyant, med linjal og centimeter mål, riktig etter Gaudi genialitet. Utenfor kirken skrev vi våre første postkort hjem. Hver dag skrev vi noen ord til forskjellige venner og slekt - det var gøy og spennende når og om de ville komme fram. Det var en nedtur da vi fant ut at Park Guel var stengt, Gaudis andre mesterverk. Men det var jo godt at uværet og stormene som hadde rast få dager før jeg dro avsted, ikke slo til akkurat på flytur-dagen min. Solfrid fikk vist meg tapas-buler og vi drakk varm-sjokolade av den kvalitet som bare spanjoler kan frambringe. Vi fulgte også i sporene til onkel Skrue, en av mine yndlingshitorier fra 80-tallet drar Skrue med nevøene og setter byen på hodet når Donald klatrer opp i Columbus-statuen. Slik kjente jeg på forhånd denne byen, men forlot den med mer virkelighet.
28.jan sto vi tidlig opp fra vårt billig-hostel og satte oss på toget. Ved grensen fikk vi høre at vi bare kunne glemme å håpe på at vi skulle komme helt fram til Romanshorn. Javel, men enda viktigere var det at franskmennene skulle begynne generalstreik, neste dag. Så her gjalt det å komme seg ut av landet før alt stoppet opp. Vi var fornøyde da vi satte oss tilrette på toget fra Lyon hvor det var småhektisk, men det ble noe dramatisk for toget stoppet på den siste franske stasjonen før Geneve, nei så nær men kanskje endog så fjern! Det ble en time med nerver, for det var en vogn som hindret trafikken, og betydelig lettelse da toget tilslutt gikk. Merkelig situasjon for på et tidspunkt forlot alle toget og begynte gå over i et et annet tog på stasjonen som også skulle den retningen. Så ga noen kontra-beskjed og alle stormet tilbake, å franskemenn er gærne. I Geneve hadde vi fått en adresse til et hostel, vi vi følte oss ganske hjelpeløse og var nær ved å ta inn på et hotell. Men vi fant faktisk fram, til et digg hostel, lettet la vi oss, nå var den vanskelig reisedagen unnagjoirt.

Neste dag så vi oss litt omkring med trikken til FN-bygningen. Det sto flere tamilier som hadde startet sultestreik i protest mot krigshandlingene i hjemlandet Sri Lanka. Togreisen til Romanshorn var suveren, den likte vi godt. Dagens eneste dramatikk var på ved ferga for vi måtte få postet kortene før vi forlot Sveits, og jeg postet dem i feil (håper de allikevel kjem fram). I Tyskland møtte vi min fjellbibelskole-vennine som nå gikk på bibelskole i Bodenseehof. Her overnattet vi og fikk med oss fire timer undervisning om johannes-evangeliet på kvelden og neste dag. Vi tok også en sykkeltur til byen, herlig var det. Like herlig var ikke nattoget, men litt sov vi kanskje til Amasterdam. Her booket vi inn på et kristent hostel, trygt og godt. Vi var med på bibel-diskusjon som de hadde hver kveld. Et flott sted og flotte folk som jobbet som frivillige. De to dagene i byen med de mange kanalene brukte vi tiden på mye gåing, men ikke noe venting utenfor Anne frank huset. Museet bar sitt preg med sitater på veggene fra den berømte dagboka som ble skrevet her. Absulott å anbefale. Vi var også på nasjonalmuseet og så masse kunstverk men det var nok lurt vi ikke tok det etter Anne Frank hvor vi virkelig tenke over hvilken historie som har vært før.

Nattoget til København varte 15timer, svært lenge. Men vi pratet lenge og vel med de andre (spesielt en hollender) som vi delte kupe med. Solfrid ble trett denne dagen og derfor overnattet vi for vi rakk ikke å bli kjent med byen. Solfrid traff en venninne som jobbet i sjømannskirken. Vi gikk gjennom byen og en rekke kirker på vei til Den lille havfrue. Hun var jo smukk, og HC.Andersen ble vi også litt bedre kjent med i en utstilling. Så dro vi på vår siste dag som vårt interrail-pass var gyldig, mot våre slektninger ved Strømstad. Dessverre ble toget forsinket så vi måtte ta buss fra Gøteborg, men Solfrid fikset gratis billetter i informasjonskanken. Hvor heldige vi er som har så gode slektninger å komme til. Dette var enda en likhet med forrige interail, for da var jeg også på besøk noen dager hos tante Marthe, og jeg fikk bilskyss helt hjem. Foreldrene våre kom på svenskebesøk for å hente oss, men først og fremst for å besøke og se det nye huset som tante Ingebjørg og onkel Odd har flyttet til.

Som en slutt, som jeg også skrev på slutten av reisevideoen jeg laget;
"Å leve er å reise" HC. Andersen

Et steg i riktig retning

Nå har jeg snart vært et døgn her på Skillebyholm. Det har vårt positivt og være i lag med den lille gruppen som har tatt initiativet til å dra hit. Her er det ikke noe platic fantastic, men deilig økologisk atmosfære.
Regnet har holdt seg vekk inntil nå, men vi har luket bort en masse ugress og tistler fra rødbetene.

De har en fin urtehage og er delt mellom flerårig og ettårig. Jeg minnes landbruksskoler. Kroppen er gammel, men særlig langt i livet har jeg ikke kommet når jeg tenker på at det er 9år siden jeg lærte landbruk på videregående. Men jeg har lært en masse jeg ikke vil.
Ikke lat deg drive videre av verdens vilje, hva er det vi egentlig vil. Hva vil vi verne og kjempe for? Det kommer man i hug.

”En solskinnsdag i ferien min”

For en reise det har vært til Larkollen. Vannvittig varmt og helt latterlig å kjøre i bil. Man burde ikke kjøre bil, men ligge på en solskinnsstand. Men for å komme til denne stranda og møte kjente og kjære folk måtte bilturen til Larkollen gjennomføres. Vi hadde vinduet på vidt gap og startet med full fres: Prodigy anno 1998, det er saker det!
Vel framme hos onkel og tante og deres herlige klan pustet vi lett ut før latterbåndene fikk en påkjenning under Larkoll-revyen på kvelden. Sketsj-replikkene femten meter utedass, og ska det vera ein vaffel kommer jeg til å huske. Det var en bra kveld sammen med mine to søstre (+kjærester) + hesjadal-slekta. Jeg måtte ta tidlig kveld fordi jeg ikke hadde hatt tid til å hvile.
I dag har vært en solskinnsdag av de sjeldne på stranden i Larkollen. Skulle ha vært lenger men jeg måtte dra tilbake å ta fjøsstell på kvelden. Nå er vi inne i sommerens varmeste. Jeg prøvde å sjonglere og det var en veldig fin vann-aktivitet; still deg med ryggen mot solen og prøv, øv, om og om igjen. Altså, ha med sjongleringsballer neste gang på stranden. Det er svært lenge siden jeg har hatt slik tid på stranden og nå er ryggen blitt enda rødere, men jeg er glad. Det er i gleden jeg lever nå, over alle rundt. Fjøsstellet gikk utrolig raskt unna for pappa ble med å hjalp til, slik at når vi kommer hjem kunne vi sette oss til is og bær i den avslappende kveldstemperaturen.
Det siste jeg gjør er å skrive dette, på rommet mitt hvor mor har flyttet om på seng og hyller, det ble jo stilig og pent. GUD ER GOD

Interrail sitater

I know I can count on you. You got the love. You are the love. Sometimes I feel like throwing my hands up in the air (Source feat Candi Saton).
Ombord på Bahnen var det rikt utvalg av radiokanaler. Vi noterte oss disse stikkord fra sangen og du kan se at det lønner seg for med litt søking på etheren finner man artisten.
Salme 66,4: (Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.)
Inne i Berlins store hage var det en henvisning til bibelverset.
Bjartmann, Bjartmann! Komma til lukan.
Om bord på Viking Line til Finland, hørte vi denne beskjeden to ganger og den moret meg ettertrykkelig. Hvorfor? Fordi det hørtes ut som det hastet litt og det var ikke en mer vennlig betjeningsstemme. Var det slik at om denne Bjartmann (eller Bjørkmann husker ikke helt) ikke kom ned til lukan, ville båten gått i lufta? Neida eller, sånt er morsomt i mitt hodet.
Jo jeg synger om Lulu - en morgen her på Honolulu (Knutsen-og-Ludvigsen)
Levende musikk fra Slåttlia og denne sangen satte seg litt på hjernen (didelideli dididi ja det var tider det)
Å sette ting på den grønne gren.
I bussen like før Brønnøysund pratet to trøndere i sete foran meg på Bård-og-Harald trøndersk. Det var nesten som å høre på et humor program bare at dette sitatet ikke passet helt inn
Få se!
Filosofering av bildeflommen dagens barn blir utsatt for, bilder tas hele tiden og man kan hele tiden "få se" hvordan det ble