og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.

Denne uka ble fullstendig fullspekket av lange jobb dager med utplanting av betuliaer og full gjennomsjekk av stell-registeret. Feriehjelperen min på gravplassen kommer til å gjøre en god jobb. Så startet ferien med fjelltur inn til Leppejuvet på fredag. Denne ble gjort m slektningene til pappa. Den største dagen ble etterpå og tilsammen 33 søsken, søskenbarn m sine familier samlet på Plassen til fellesbilde. Om kvelden hadde det regnet og det var grått, men når vi gikk tur til Taltjern dukket solen frem. Vi som kjenner ekko-vannet godt svømte over og tilbake. Noe bading ble det også ved Kryllingheimem og ikke minst grilling. Det var veldig kjekt å ikke møtes i begravelse som det har vært flere av den siste tiden. Denne gangen var det mest av alt i gleden av å være, spille vippe-pinne, vasse i strandkanten.

Etter at jeg fulgte pappa tilbake til omsorgsplassen sin fikk vi nyheten om at hans gode fetter og nabo hadde sovnet inn. Så dagen ble ikke fri for dødsbevissthet. Fred være m de gode minnene.

Idag gikk turen til en plass jeg ikke har vært på siden 1988. Jeg spiste eftas-buffet i 1,5t før kveldsmøte hvor bibelordet paradoksal var rom14,17.

Mange lag i puslespillet

Føles godt å være i gang med nytt år.

Snøen laver ned og en jeg har laget meg en ny ski-rute, litt til forskjell fra tidligere år. Det var ett voldsomt slitt å vasse i snø til knes og høre på når snølagene knekker i massene, ja nå er det sikkert lett å utløse snøskred på fjellet. På skituren fant jeg ut at naboen trengte hjelp med å snømåking på taket til sitt nye fjøs, og en liten lørdagstur ble til 15 timer med snøhøvling av 350m2.

Jeg har også hjulpet til i to begravelser og ringt med klokkene i tårnet. Derfra var det så fint da presten før jordpåkastelsen siterte: Jeg løfter mine øyne opp mot fjellet – hvor skal min hjelp komme fra. Utsikten var fabelaktig for snøværet hadde gitt seg, blå himmel, Norefjell i makt og prakt, mens dalfjorden halvt dekket i trolltåke ikke kunne vært vakrere til avskjed.

Så var det tid for skule, og nye fag i kristen billedkunst og historie. Det jeg ikke satte pris på denne helga var (buss)transporten. Det var herlig å slippe ut litt tidligere å spasere litt lenger enn vanlig til MF.

Jeg velger meg dette bilde som har slagskygger (apg 5,15)

Neste dag sto i barnas tegn. En avslappende dag mellom forelesninger og å være onkel for måned gamle lille David. Ting forandrer seg for familier i vekst og storesøster drev stadig å stilte store spørsmål.

Det ble noen aha-opplevelser om kristendommens historie de første 15hundreårene. Noen flere puslespill biter, som foreleseren delte i en podkast også.

Det hele ble avsluttet med kirkekonsert av Handels Messias. Jeg var sistemann fordi bussen selvsagt var kvarteret forsinket, men jeg ble plassert i midtgangen og vil ikke klage.

Jeg får avslutte med apostlenes hester: ”Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap”. God lytt

Fint å ikke være nervøs alene

Siste forelesning for året er forbi og fortsatt er det høst i været. Epistemologi var tema og kanskje hadde det vært lurt å hatt det tidligere; hva kan vi stole på?

I pausene fant jeg at jeg ikke var alene om å være litt nervøs fordi eksamen er to uker unna. Det føltes godt i tillegg til at noen delte en morsom video. Det er så lenge siden jeg tok noen eksamener sist, håper jeg ikke freaker ut som denne kandidaten, alle spørsmålene han fikk er aktuelle for oss.

Etterpå hadde jeg en fin overnatting i Askim og det var stas å få være tilskuer til en spennende innebandy-kamp dagen derpå. Det er jo like lenge siden jeg har spilt innebandy også, i Aurland. Jeg lærte regler jeg ikke viste om og kampen var spennende til siste minutt. Jeg spilte Monopol for første ganske også, det er litt rart så mange brettspill jeg har lært meg (80 nå), men ikke originalen. Før jeg dro hjem hadde vi fellesmiddag på Knapstad, det er godt å være sammen og møte tvillingsøstrene mine.

Tilbakeblikk over … med fornyet innsekt

Denne uka setter ikke sjela i veldig flyt med nattefrost og forkjølelse i slekta.

Jeg startet en dag som onkel med å fyre opp familiens stereo anlegg. Det er fryktelig lenge siden. Jeg må bare konkludere; alt for lenge siden. Hva har skjedd siden 90-tallet? Joda jeg har blitt eldre og du trenger ikke å spille musikk høyt lenger for du bærer den med deg så enkelt og tilgjengelig at, ja hva skal du med disse cdene og dette musikk-anlegget. 00-tallet var tiåret for hjemmebrenning av cder. 10-tallet har vært et tiår hvor onkelunger har vokst opp. Når skal du få tid til å lytte høyt da?

Tenk så deilig det hadde vært å starte flere av dagene med å fyre opp anlegget for å vekke familien? Jeg har hørt om igjen morgenmelodien på spotify senere samme dag og det smakte ikke bra. Jeg trenger å fylle mitt eget rom med lyd, nå eier jeg jo mitt eget hus.

Savn – jeg savner deg

Missing – Everything but he girl. Jeg hørte plutselig denne sangen om igjen etter 20år. Denne gangen skjønte jeg til og med hvordan refrenget lød også. Sangen er jo fantastisk men den trengte en ny miks for å bli et fenomen midt i ’95. Nå skal jeg skrive opp hva jeg hørte.
and I miss u like the day is mister raider.
Har du ledd ferdig? Ja det er innmari morsomt. Men det også trist og tenke på hva jeg glipp av på 90-tallet. Engelsk hatet jeg som pesten, det var det aller verste og som å gå på stram line ved høyt lesing i ungdomsklassen. Ja det er trist at jeg gikk glipp av hva de egentlig sang – like the dessert miss the rain. Men jeg fikk jo mye ut av sangen allikevel og jeg husker musikk-videoen. Jeg tror jeg forstod at det var noe jeg ikke forstod med den sangen på den tiden. Min versjon gir jo ikke forsterket mening til hva det vil si å savne noen. I miss you – og så et eller annet abrakadabra. Det var MYE jeg savnet i 95. Kanskje minst like mye jeg ikke forstod noen ting av på et språk som var ufattbart og utilgjengelig for meg (og som jeg ikke ville lære meg skikkelig godt også). Jeg syns synd på den gutten. Kulturelt var det eneste jeg hadde peiling på vg-lista topp 20. Og så kunne jeg altså ikke forstå alt de sang om heller. Men takknemlig er jeg at det fantes kunst i musikk og tegneserier på 90-tallet. Jeg var på jakt etter noe jeg kunne like etter ungdomskolen. Raider of the lost ark?

Hvilken farge har Gud for deg?

Hva mening har et slikt spørsmål? Jo det er utrolig godt stilt spørsmål om man kjemper med å forstå hvem man selv er. Gud er lys og vi ser verden gjennom et speil eller prisme, slik at vi ser forskjellige farger og tiltrekkes av noe forskjellig.

Et stille sted uten begjær. Når har jeg noen gang opplevd det? Jeg er enig med Kjell Nyhus. Det stedet har noe virkelig hellig over seg. Her er ikke mann eller kvinne, jøde eller greker… En gang har jeg hatt en følelse av at jeg var inne i et slikt rom uten begjær, og kanskje var gud til stede, jeg var i allefall tilstede. Kanskje hadde Gud en farge, meningen er nok ikke å forstå eller rive fra hverandre slikt eller hint, for å finne ut hva det er. Let it be. Ingen kan dypest sett heller forstå. Tornebusken som brant. Sitteplassen under et tre. Drømmereise til den syvende himmel. Gud er lys. Når lyset brytes ser og opplever vi forskjellig.

Salongen

Gjestene i radioprogrammet ser lyset på forskjellige måter. Det jeg har likt kanskje best i de siste podkastene i mai har vært all latteren. Hva er latter? Skal tro om det er en slags kunst. Dere har belyst kunsten og behovet for den på utrolige måter den siste tiden. Oppsøk kunst  når du blir skilt, noen som ikke kjenner deg i det hele tatt men som kanskje har etterlatt seg noe som du virkelig kan trenge å se eller høre. Alt blir subjektivt og derfor fins det kanskje ikke noe objektivt å speile seg mot. Men lyset eier alle fargene. Ut å stjæle hester gav meg ingenting da jeg leste den. Jeg var full av andre inntrykk. Den kunne nok passet bedre inn i det som er noe av gjennomgangsbegeret nå: husk å prat sammen så du ikke ender opp som Kristin Lavransdatter. Det er jo også et før og etter man har fått barn (eller å følge dem på reisen man er onkel til feks).

Latter er også en nådegave. Og altså å finne rett musikk å starte dagen med. Legg på et lag med kommentator-venner som prater og prater og plutselig dukker noe gammelt opp som du nå har kunnskap til å bedre forstå. Og så passer det utmerket å kunne bare legge seg ned for formiddagslur for eksempel akkurat nå

Dramatisk sport

Oj oj oj oj!
Det er det verste jeg har sett. Han er i trøbbel, men kjører for seier og droner og det som er.
Det er spennende tider i sporten for tiden: stikkord - drama og skandale.
Legg til onde krefter, jeg har ikke vært på kino men mange er jo opptatt av intergallaktiske krefter. Derimot har jeg spilt en versjon av sinte fugler (uten å reklamere spesielt positivt for star wars).
Lytt bare til kommentatoren fra alpint: ellers er denne mannen her alltid ute med onde hensikter, iforhold til toppen. Så stiger stemmen betraktelig etter angrepet fra oven og tiraden over at dette er helt skandale. Hvor var du da R2D2 plutselig datt ned i en idrettskonkurranse... er ikke sikker på om han fikk det med seg? Håper ikke det.
Farlig med alpint altså, men det er farlig å kommentere håndball også. Også her kan man få vondt i hodet. Vi satt litt på skammekroken (oppdaget en bestilling noe sent) og pakket urter til langt på kveld. Det er ikke så gærnt å høre på en veldig spennende kamp i ekstraomgangene da. Bare pass-pass-pass-på.
Og Herren slår Norge... nei Romania, det er ikke jul uten Norge i finalen, vi får det igjen, vi får det igjen. Ja det skal være sikkert, vi får ikke noe hvit jul i år.
Men kanskje er det verre for vår ekstatiske kommentator: jeg har så vondt i hue. Ekspertkommentatoren ved siden ler men den andre gjentar med enda hesere stemme. Jeg har fryktelig vondt i hodet. Er det slik det er å bryte ut i glede og jubel? Det var så bra. Er dette onde krefter? jeg har jo mest lyst til å bare le.
Men man kan ikke le av alt og enda kunne jeg fortalt en nylig selvopplevd historie som jeg ikke klarer å le av selv.
Dagens moral: alt får følger og etterspill!
Jeg går til ro og lurer på hva jeg kommer til å drømme om i kveld

Det finns mange slags bøker

Allehelgen og en bok

Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært  de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.

Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.

Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina

En spennende dag

Denne dagen startet med at mamma snakket om skjebne (visdomsord fra dagboka hennes)
Jeg drømte om Raskonlikov, (eller rettere sagt; jeg kunne ikke forstå at jeg ville gå fri fra en økonomisk forbrytelse og bare ventet på å bli tatt).
Dagens utfordring var ti tusen. Over ti tusen småbokser skulle under tak. Jeg finner fram tilhengeren  og drar og finner  stor last. To paller nesten to meter høye får plass og jeg kjører livredd tilbake. Livredd for at disse to kolossene skal velve. Det er liten trafikk på trafikkåren der jeg kjører i andre (eller tredje) gir. Jeg er godt fornøyd med firehjulstrekkeren på den isete gårdsveien vår. Det går bra og så starter ventingen på litt traktorhjelp for å få pallene inn på lageret vårt. Jeg venter og venter og herrestafetten begynner. Endelig kommer naboen og pallene går akkurat gjennom døra og finner sin plass.
Det verste er over, nå er det bare og hente en liten pall under en meter høy. Ingen fare for at denne velter til siden tenker jeg. Jeg tenker på herrestaffetten også og gjøre alle fornøyd. Så skjer det. Knapt en kilometer før jeg skal ta av riksveien skjer det som ikke skal skje. Hele sulamitten blåser av bakover.
Solen skinner på himmelen blå. Tusen hvite bokser utover veien nå. Pokker ta stafetten.
Det var alså slutt på moroa og nå gjaldt det å varsle og stoppe traffikkanten i begge retninger. En bil stopper og noen bryr seg. En engel hjelper meg. Trafikken har stoppet. Jeg har glemt at jeg har glemt mobilen hjemme. Men her og nå har startskuddet gått for å plukke opp igjen. Dette kunne gått så mye verre, tenker jeg for alt er heldigvis ikke spredd for alle vinder. Det blir en mellomspurt tilbake til bilen som jeg til alt hell kunne stoppe på rett etter ulykken. Av med tilhengeren og raskt tilbake til åstedet. Boks på boks blir samlet i pappen som omsluttet boks-leveransen. Når pappbrettet er fullt tømmer jeg den oppi tilhengeren. Motgående kjørebane blir kjørbar og køen både nordover og sørover løser seg opp sakte opp. Den ukjente er den eneste som hjelper meg. Det går mot en ende på den «hvite haugen av diamanter og snø» på veien.
Så bra at ingen ble skadet. Hvilket hell i uhellet at det skjedde ved en bussholdeplass og en avkjøring. Takk for at det dukket opp en engel. Kommer hun til å huske dette resten av livet?
Hun sa noe men jeg husker det ikke godt. Det handlet om å handle og det ble gjort kvikt. Hadde hun opplevd noe lignende selv? (liten haug velter stort lass) Hun var den første som så opptrinnet i motsatt retning og fryktet at det var en ulykke. Det siste vi sa var navnene våre? Jeg husker ikke alt.
Det skulle bare noen sekunder til for å lage det komplette kaos. Noen av de passerende fikk seg nok litt av en overraskelse. Hadde noen medynk? Ingen tutet. Noen slang ett eller annet som satt på i en maxi-taxi. Jeg undrer meg på hvor lang tid opptrinnet tok.
Resten av ferden gikk selvsagt i sneglefart og intet mer dramatisk skjedde. Da jeg kom inn husdøra var den første kommentaren at stafetten var over. Det jeg kunne replisere med hadde vært mye mer spennende. De hadde nesten glemt meg og hvorfor jeg brukte så lang tid på leveransen. Nesten litt godt at de ikke fikk tid til å bekymre seg for meg.
Etterpå gikk vi gjennom alle boksene og tenk – bare 50 bokser har gått funken (av tusen). Tenk om det hadde vært glass? Tenk om det hadde hendt med de ti tusen? Tenk om jeg hadde kjørt litt seinere. Hastverk innhenter lastverket.

Ja det ble en spennende dag for lille gabriel.
Til den ukjente retter jeg en stor STOR takk for hjelpen.
Takk til dere andre bilister for tålmodighet
Det finnes ikke mye til unnskyldning for ulykken, sorry.
Så kan man spørre seg, ble jeg innhentet av skjebnen

Spillet

Dagens fine inspirasjonsord er spill eller game på engelsk
Jeg har hørt heltene mine fra bak filmlerret som lager musikken. Det var interessant og jammen dukket ikke ord games opp på Hans Zimmers munn også. Alt er er spill. Jeg orker ikke å skrive ned noen stor forklaring på dette, eller kanskje det holder å nevne at filmene som tjener penger virker som et spill, med superhelter og effekter uten ende. Og skal ikke kino være drømmenes teater også?
Vi finner det igjen i titlene også
Games of Throne. Imitation Game. Hunger Games.
Når det gjelder annen underholdning så gir disse meg også en følelse av at alt er et spill
House of card. Sherlock. INCEPTION. Utrolige inception, til og med drømmer kan bli film og et spill. I grunn kan vi si at om jeg skal bli begeistra - om det er spill jeg er ute etter å se er det i grunn det viktigste fremdeles historien. Men hva når jeg bare har hørt filmmusikken. Jeg har levd noen uker på den store hymnen fra Hunger games, den er så overdrevet etter sin lille intro. Det var mest på grunn av den at jeg fikk lyst til å se siste del av dette filmeventyret. Den dukket dessverre ikke opp men noe annet gjorde det og reddet den viktigste forventningen jeg hadde til filmen.
Idag har jeg tatt tak i filmmusikken til dragetreneren2 og riverolf. Riverolf har jeg sett noe av, retrofilm og masse hygge. Tror du ikke at jeg ikke kunne dy meg og søkte på super mario i spotifen og der dukk mario64 opp på piano!!!
Jeg har stimulert mine musikalske muskler så det suser idag altså og fantasien et kick

Noe av det dummeste jeg har gjort i voksen alder var å se filmen To gode venner. Den var kanskje det beste eventyrbåndet jeg har fra min barndom, og jeg ødela så utrolig mye da jeg så filmen. Bambi var også skuffende men på julaften fikk vi jo alltid se bambi på isen. Fantasien eller begrensingene for hva jeg la inn i To gode venner var så mye større.
Å se er farlig. Filmmusikken vil aldri bli så farlig, mystikken kan jeg bevare uten å se.

Takk for spillet.
Men ikke la det ta all min tid

En underholdende lørdag

Maken til lat lørdag har jeg ikke hatt på lenge, bare sittet inne – men til gjengjeld så har jeg ikke vært snørrete som ellers denne uka. Jeg hadde noen repriser å ta igjen på nett-tv og storkoste meg med newsroom (den aller første episoden hadde jeg ikke sett). Jeg må nevne skithelveteskåken som jeg storkoste meg med også. Ett annet vindu til underholdning var det å titte ut, vi har en sau som lunter rundt her og spiser gras og sover i smia. Ho har rømt fra naboen og blitt gjetet hjem en gang allerede, men nå er sauen tilbake igjen. Idag var den ute i urtehagen.
Jeg slo på tven i ett heldig øyeblikk og det dramatiske kongen-trekket til d2. Fantastisk! Jeg gleder meg til å spille en sjakk-match selv, når tilogmed en verdensmestere kan gjøre slike blundere er det håp for amatører også. Etterpå kom pappa inn og han var litt lei seg fordi sauen hadde spist opp de to stemorsblomster han hadde tenkt å ta inn ikveld.
Akk ja, men pappa gledet meg med sin væren uansett. Han hadde funnet fram noen spørsmål i et skogsblad og vi gjorde alle oppgavene på de to sidene. Ja det var en sodoku der også og jeg tenkte å lære han far så enkelt som mulig å forstå hva dette går ut på. Til min store overraskelse fant jeg en smart metode å løse sodukuen på (følte jeg selv). Kall det et gjennombrudd.
Dagens siste reprise var Svanesjøen, man trenger minst å se en slik kulturopplevlse to ganger tror jeg og ho mor.
Imorgen er det hellig-dag. Igår høstet jeg urter og høsten har ikke tatt knekken alt ute enda. Rart. Idag har det vært små-regn og en fin dag for å bare få underholdning servert på ett fat og være litt lat:-)

Heksebrygg

Nå har onkel brukt opp heksebrygget. Sommerblandingen av brennesle, ryllik og noe kamille og gras ble brukt opp i går. Det var på tide, syns jeg og brukt på nyflyttingen av grønnmynte.

I dag nådde vi den milepælen å avslutte ”1.slåtten” av bergmynte-åkeren, Så da er det bare å starte på andre omgang, for der vi begynte å klippe har det grodd opp nytt.
En eplesaft-flaske ville feire med å gå i lufta, og jeg gikk glipp av smellet. Vi har ikke opplevd mye lyn og styrtregn, men det lille som har kommet gjør setter fart i alt grønt ute.
Dette blir første sommer på lenge der ingen hesja blir til ved min hjelp. Men aldri her jeg klipt og klipt som kjerringa mot strømmen. Men der er ingen kornåker som klippes med saks men bergmynte.

Melodi Grand Persille

Jeg må si meg svært fornøyd med starten på denne uka

2 dager, 1 sekk persille, 2 hender og 1 balje. Tilsett så en dose melodi og galskap

Jeg har riktig kost meg og sett (eller ihvertfall hørt) Melodi Grand Prix fra 1980-1992. Jeg har sittet foran ovnen og fyrt mens pcen har formidlet at joik har større kraft enn krutt. Det har vært spennende under avstemmingen når helt andre låter ledet, enn de som vant tilslutt. 

Jeg minnes med tristhet 1989 - det svarte hull som dro jahn teigens optimist inn i skyggelandet.

Jammen var det mye politiske sanger før, ikke så vanlig lenger nå.

Ellers var det mange sjarmører, noen som får og gir og blir, noen millioner, noen som overrasker, en opus, lille lisa, men det meste har blitt glemt men musikkavtrykket ligger igjen.

Nå er hodet mitt proppfult av musikk og lille persille har blitt stille

Frisk november frukt

Nå har jeg nettopp vært ute og ristet på noen av trærne.
Riva var også nyttig og en forlengende hånd - så nå er alle eplene falt til jorden
De to siste eplene hang på Haugman-treet, det største! Det er mange måneder siden vi anså oss som ferdige her - men idag høvet det seg å kaste sin bue og ned falt de.
Snakker om frisk frukt, for kuldegradene får mer og mer overtaket om dagene nå. Men de to eplene smakte fortreffelig og friskt.
Titt på to gode naboer men slik strevet ikke jeg

Mus om høsten

Det går mot slutten og som leseren sikkert begynner å skjønne så er jeg en smule lei av møkkadagene (17stk nå). Et fellestrekk som jeg kan huske fra tidligere gjentok seg: når det ikke gjenstår SÅ mye lenger og du tenker at dette får du faktisk til og enden nærmer seg, da ser jeg helt innerst i møkkakjelleren en usikker, kanskje fortvilet liten mus som skjønner at mennesket er på vei til å ødelegge bo-fasilitetene den har hatt de siste fire årene.
Dette tenkte jeg på fordi når nettene blir lange og kulda setter inn da trekker husmusa inn i de tusen hjem. Vi har ingen katt og vi er utrolig dårlige til å lukke dørene skikkelig, vi traver ut og inn av huset stadig. Kanskje det bare er rett og rimelig at når vi ødelegger musas hjem ute så må vi ta imot disse flyktningene - men det er ikke lett og "gir du lillefingeren så gripes hele husholdningen".
Kan fort gå troll i ord dette - jeg gripes også av fargene i skogen fordi jeg for det meste går gjennom granskog på vei til møkka, men det har blitt lyst allikevel der, pga alt bjørkeløvet som har blåser og legger seg i alle kriker og kroker. Da jeg kjørte traktor på motorveien dalte et lønneblad i en perfekt bue foran meg og landet midt under min kjøreretning.
Høsten har virkelig karakter

Den lange dagen

En kort betraktning over reisen over en reise i flyttebransjen:
GPS er ergerlig i byområder når du kan veien
Oppoverbakker er ikke til å spøke med, geysir oppstøt fra overoppheta vanntank var et syn å se på og gjentanken vekker latter i meg (det var ikke jeg som åpnet lokket).
Melkeliteren jeg hadde med var nyttig å bruke for å skaffe kald vann fra en bekk og vi kom oss videre (lenge leve melkekartongen)
Det var rart å se igjen Valdresflya dekt av snø (knappe 10dager siden var det ennå seinsommer) – det går mot vinter
Når du er effektiv med å laste ut et kjøkken kan det hende du rent glemmer noe
GPS viser antatt ankomst klokkeslett og tar fullt fokus mot neste adresse
Når jeg mistet bussen med et kvarter – iverksett plan B og går ikke det ordnerdet seg alltid
Dagens andre høydepunkt og siste leveranse; harley-davidson
For en sykkel og en forsiktighet med å få den av tilhengeren.
I denne aksjonen med å få guddommen ned får jeg oppreisning for bussen jeg mistet.
Jeg blir bet om å sette meg til rette fordi tilhengeren må kjøres lenger fram
Min første motorsykkeltur – 5 meter eller 10 – it was you and me
Klokka er en halvtime unna midnatt og jeg rekker aller siste oppdrivbare buss hjemover

Etter 5 timers søvn var jeg med og flyttet kyr fra ett oppbrukt beite og tilbake over riksveien
Flyttebransjen er fascinerende

Nye staver

Jeg savner ny snø
LENGE siden siste skitur rundt Støa-åsen nå men det har sine meget gode grunner når man har vært onkel i midtbyen. Kjenner i armene, men jeg ville påpekte først og fremst at skisporet mitt ikke var så glatt som det var for 10dager siden, tenk at et dunklede av snø gjør slik forskjell
Så skjedde det jeg hadde fryktet en stund og det var båndet man hekter rundt hånda fra skistaven,
det rauk
Jaja, sånn går det med gamle skistaver, ikke er de riktig 10 år heller. Den andre staven min har samme problemet (skistav-brekk-av(båndet)) - skjedde i fjor tror jeg.
Derfor kan jeg nok med god grunn ønske meg nye staver til jul, nei bursdag mener jeg

Bibelen på teater

Jeg gleder meg til å gå på teater i vinter. Derfor legger deler jeg noen smakebiter

Gledelig melding

Vinterferien er over. En uke med besøk. Varmegrader. Snøsmelting
Vinteren har minket betraktelig. Gleden har økt betraktelig av å se mennesker igjen så har spiller vel skivinteren vel noen rolle.
Jeg har sagt at vi kommer til å få oss en god latter når skiskoa mine dukker opp igjen
Nå kan du gjøre deg klar til å le: pappa gikk rundt i uthusene (vanligvis drar han jo til skogs hver eneste dag – men nå må han snart gi seg hvor når snøen smelter kan ikke traktoren komme seg opp bakkene).

Jo pappa ble min helt i dag. Alle som har kommet på vinterbesøk er også mine helter. Pappa dukket opp med noen sko som viste seg å være det hellige land jeg ikke har klart å finne (og jeg har lett mye og funnet skisko i mange slag).
Skiskoene mine lå i dukkehuset der jeg oppbevarer mye friluftsutstyr, men jeg har vist ikke sett godt nok etter. Jeg måtte skrive om dette funnet nå med en gang.
Grunnen til at ikke jeg fant fram er ei musevise: den ene skoen hadde blitt fylt igjen med plastfragmenter (fra oppspist plastpose). Så her har musa kost seg denne vinteren – hadet bra til deg.
Nå kan jeg starte på vårvinteren
Når tramponlinen i tillegg er satt opp allerede så nærmer våren seg

Kroner en kroner to

Jeg ryddet litt i et skap opprinnelig for å sjekke alle batteriene som jeg etterhvert fant
MEN så kom jeg over noe annet; kopper og småekser fuller av kronestykker
Etter at stabler av kroner var telt opp - fant jeg fram nål og tråd - finn eit stråd og træ dom på

407 norske kroner
211,50 svenske kronor
33,75 danske kroner
9,37 euro
4,19 engelske pund

Den siste jeg tenker på er en Pondus-stripe. Tenk om jeg hadde begynt å betale 261 kroner i smått på disse automatene i daligdageforretningene?

Til minne om

Min julekalender er å se att "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu"
Det er fint når det f.eks. blåser kaldt ute og om morgonen når nettv går raskt. Jeg koser meg når vestlendingene klemmer til med dialekten sin og ellers når nokon har eit poeng - då ser eg lurt på mor som sitter ved siden av og rensker urter.
Men det er vist fleire som er i mimre-humør f.eks p3-filmpolitiet om "seks fot under". For min del er det vist fem år siden jeg fulgte serien som flua på veggen, men jeg husker det meste som det skulle vært igår. Innlegget til p3 er absolutt verdt å lese om du har sett SFU-serien eller ikke.
Men SFU er fiksjon og må ta slutt akkurat som "In Treatment"
Der folk finner tru til å bu, ikke fordi de må men fordi de vil - fortsetter å leve.
Jeg avslutter med et godt sitat eller meir et håp: at alle kan finne sitt Nyksund

Gaveinnpakking

Det er ikke lett å pakke inn julegavene!
Det blir aldri særlig godt resultat når papiret legges rundt som ei matpakke. Tråden rundt er heller ikke proff og sløyfe-krusedull - ikke lett. Jeg tar det nok altfor alvorlig.
Helst skulle alt være innpakket og være klart nå - men flere gaver trenger en gjennomgang og leses eller ses igjennom først. Så har man gode hjelpere man har spurt om en tjeneste...
Tilfredsstillelse når alle ideene er sendt avgårde og alt i boks