Jeg rakk aldri å skrive om den kanskje fineste turen jeg har hatt med de to største nevøene mine, før det ble søndag kveld og landet vårt kanskje ikke blir det samme igjen.
Guttene kom med buss på tirsdag, jeg også i buss fra min kant og direkte fra en jobb-begravelse. Vi møttes ute i min søsters hage hvor vi hadde flytta tven ut og så oppreisningen mot Elfenbenskysten. Neste dag trengtes taxi og Kjellermann kjørte oss til Bøsetra. Jeg rakk å bade to ganger i Leppejuv før himmelskyene tettet seg. Vi begynte å telle døde lemmen, og vi så skybrudd på alle kanter av Norefjell, det eneste stedet som var trygt virket å være der vi var. Men vi fikk faktisk se rein, det virket som hele reinsdyrflokken tilslutt sto samlet, og vi betraktet hverandre (og særlig vill er de ikke). Den siste timen til Høgevarde så vi reinsdyr oppe ved toppen inkl dens nabotopp. Den nye digre dnt-hytta fikk vi ha for oss selv og vi koste oss med å lage snål musikk på Isak sin telefon.
Neste dag var det meldt mye regnvær og nå ville vi ikke bli spart. Jo før vi kom av sted jo bedre, men jeg lystret ikke klokka som advarte klokka seks. Vi sto opp en time senere og vabbet ut i tåkehav. Denne gangen fikk vi erfare viktigheten av å ha med kart og kompass, for på vei gjennom Gråfjell tok vi gal sti (og det var faktisk jeg som gjorde fikk oss i gal retning OG du gjettet riktig jeg hadde ikke rukket å finne fram kart eller kompass). Så vi gikk i feil retning rett mot selve Gråfjelltoppen – vi hadde tjue meters sikt. Vi var rett under toppen da jeg forstod at vi gikk litt feil, og endelig begynte nedfarten til den riktige stien - men vi fikk noen flotte bilder av en enorm stein samtidig som tåka sprakk og vi fikk se blåne på blåne i nordvestlig retning. Vi fikk bare noen ekstrahøyde-metre i beina og tok en matpause. Utsikten til Drotninggutunatten var flott men det var ennå halvveis til Toveseter når vi ser at i det fjerne er det noe som forandrer seg og at det begynner å regne. Det viser seg at vi går en våt time i møte, nedover fra åpent fjell-landskap, til en grønn sone av høytgress og småbjørk. Regnklærne holder ut en stund men gir tapt. Resten av dagen (etter 3timers tur) blir altså brukt til å fyre i ovnen å tørke klær, sekker og sko på Toveseter, en liten og gammel seterhytte. Vi ser ut gjennom vinduene på uværet som fortsetter og gleder oss over å være i hus. Vi kom først fram til setra, men selv om det fortsetter å pøse ned ute, kommer det først et par og så en trio som hadde bestilt sine rom på forhånd, så det blir mye flytting av stæsjet vært fra det ene hjørnet til det andre. Vi spiser og legger oss til kvile oppe på hemsen. Der er det fint å hvile men ikke sove for natten og vi flytter oss til annekset rett før en ny trio ankommer mot aftenen, og jammen kom det ikke et siste par også som vi ikke hilste på, for da hadde vi lagt oss til å sove.
Neste dag sto vi opp presis når vekkerklokka ga sitt signal SJU, værmeldingen lovet (fortsatt) opphold. Det var denne dagen jeg var spent på, for turen så langt har jeg gått flere ganger før, nå lå helt nye turstier foran meg, og en ganske lang 8timers utfordringen foran oss. FIRST INN FIRST OUT. Starten av turen ble preget av myr-landskap og åpen himmel, bak oss lå Gråfjell i tung grå tåke. Så skjer det som merker oss resten av turen – skotuppen på Olivers venstre sko løsner – vi har kun gått 1,5t. Dette er vi heller ikke forberedt på, og finner fram noe improvisert tau fra badebuksa mi, surrer rundt skoen så det ikke skal løsne enda mer. Noen har lyst at vi skal gå via Haglebu, men vi holder oss på stien og det går helt okay fram til pausestedet der fylkesvei 287 krysser vår sti. Her finnes også sivilisasjon og vi går forbi en hytte hvor det sitter en mann som heter Frank, han hjelper oss med utstyr så jeg kan surre fast skoen til Oliver enda bedre, jeg får også ladet telefonen som sloknet etter gårsdagen. Guttene har spist seg til nye krefter og de neste timene blir det fineste jeg har opplever, de går foran meg omtrent resten av dagen og vi er de Tre bukkene bruse, den minste først, den mellomste med kameraet og den største bukken bakerst. Først i en lang men ikke for bratt oppoverbakke på totalt firehundre-høydemetre. Sola skinner overalt nå, nå ser vi Gråfjell og helt tilbake til Leppejuv – og det går så lett, det er ingen klaging og verden er vår. Det er en dum ting og det er vinden, som har vært i mot oss – men vi finner den perfekte pause-steinen oppe på platået som akkurat gir ly til de tre bukkene bruse. Vi brenner av ½ kg marsipan denne dagen, og det er nok turens høydepunkt hvor vi går hvert i vårt tempo og jeg er så stolt over å ha disse unge karene foran meg, verdens beste utsikt.
Det blir ikke tid til å bade noen steder, for det blåse som sagt mye på høyplatået, samtidig som sola varmer godt så det blir ingen flere kosepauser før det igjen går nedover og vi ser ei ny seter men denne er i drift med småfe, mens den neste setra vi beveger oss mot ser ut som selveste soria moria, ei utrolig fin herregårdssted, altfor høyt til fjells. Vi hilser på noen sauer og bruker vannplassen deres til et bad, i et vann som er menneskeskapt. Litt utålmodige siste halvtime på å finne dagens mål, Dalabu, ender vi opp lykkelige og tørre på en fin og moderne hytte for, liggende for segselv. Det eneste som minuset er at propan-kokeapparatet som står der ikke fungerer så det tar litt lenger tid med vedovnen før vi spiser middagen vår. Vi blir ikke alene denne kvelden heller, det kommer to til. Vi spiller RISK-spillet alle sammen som også er en positiv overraskelse å finne blant fine tegneserieblader og annet lesestoff. Vi har spilt mange omganger kortspill med IDIOT de andre dagene.
Neste dag tar vi bort mye av den ekstra snøringen rundt skoen til Oliver som vil gå i shortsbukse. Det er sol og mindre vind og nå gjenstår bare sjarmør-etappen til Langedrag hvor vi skal møte foreldrene til gutta senere på dagen. Vi går forbi fine fiskevann og plutselig roper de to første bukkene bruse at jeg må komme å se: utsikten mot Hardangerjøkulen og ikke minst – Langedrag naturpark. Det er nå vi skal si farvel til fjellet og bare avslutte knapt 5km fra målet – da glipper det. Vi/jeg glemmer (i euforien over at turen snart er slutt) at Oliver fortsatt har en defekt sko, og vi har med jevne mellomrom strammet repet rundt skotuppen. Men nå glipper det og tauet blir til en forrædersk snubletrå som sener ham boms i nedoverbakken. Han treffer en stein og får et 2cm langt kutt i huden under kneet. Vi vasker det så godt vi kan og bruker gnagsårplasteret (som vi ikke har fått bruk for) som dekker til såret. Oliver har det ikke særlig vondt fysisk men er ganske lei seg over hvor unødvendig fallet var og at dette sikkert vil kaste bort tiden han gjerne skulle sparket fotball på senere denne sommeren. Det blir altså et antiklimaks, og igjen kan vi lære viktigheten av å ha med et ordentlig sikkerhetsskin på tur. Helt på tampen velger jeg til og med feil vei, men da tar jeg Oliver på ryggen og gøttser på over myra som står i veien. Vi går inn i naturparken og spiser ovnbakt-potet og rømmegrøt på kafeteriaen. Vi bruker ikke tiden til å se på alle dyrene det kryr av der oppe, men ser på en ulv rett etter den offisielle foringen samtidig som jeg ringer legevakten og får avtale i Nesbyen. Der blir det fem sting og beskjed om å holde seg unna fotball-spill i to uker. Planen om å overnatte en siste kveld sammen på et annet sted i fjellheimen med foreldrene som hentet oss, blir utsatt og vi kjører hjem hver til vårt.
Slik endte jeg tilbake til Noresund, en dag for tidlig, men da fikk jeg istedenfor med meg en fin gudstjeneste og kvalitetstid sammen med søster Lydia. Ja jeg så til og med to sankthansormer lysende i grønt på veien til mitt hjem. OG så kulminerte alt i Norge etter klokka 23. Det største fotball-underet til dags dato: Nyland og Håland 2-1 mot Brasil. Jeg satt som planlagt for megselv foran tven og tenkte på at dette var et fint plaster på såret til en fotball-interessert gutt.
TUSEN hjertelig takk for turen gutter, alle ære til dere.
Oppsummert: vi så 20 døde lemmen, 8 frokser og 3 grønne larver.
