Samtidig befinner denne fortellingen seg i skyggen av noe enda større. Vi vet ikke sikkert når Trojakrigen fant sted, eller hvor nært den ligger virkelige hendelser. Men vi vet at den tradisjonelt plasseres mot slutten av bronsealderen, en tid som senere kollapset. Stormakter falt. Handelsrutene brøt sammen. Byer ble forlatt. Skriftspråk forsvant. Det som hadde virket som en stabil og avansert verdensorden gikk i oppløsning.
Interessant nok mener mange historikere at denne kollapsen ikke hadde én årsak. Krig, migrasjon, tørke, naturkatastrofer og sammenbrudd i handelen traff omtrent samtidig. Kanskje var ikke Trojakrigen årsaken til katastrofen. Kanskje var den et symptom på at systemet allerede var under press.
Der begynte tankene mine å vandre mot vår egen tid.
For etter som dagene går minnes man hvert år 11. september og denne gangen i et nytt lys.
Flykaprerne som angrep USA hadde ingen mulighet til å beseire verdens mektigste stat militært. Men de kunne lokke den inn i en lang og kostbar konflikt. På samme måte som den trojanske hesten brøt opp en fastlåst krig og fikk følger langt utover det noen kunne forutse, ble 11. september starten på en kjede av hendelser som kom til å prege flere tiår.
Vi husker de dramatiske bildene av flyene som traff World Trade Center. Men den virkelige historiske betydningen vil ligge et annet sted? Den ligger i reaksjonen.
USA svarte med krig. Først Afghanistan. Deretter Irak. Det som skulle bli raske og avgjørende operasjoner utviklet seg til lange konflikter som kostet enorme summer, krevde tusenvis av liv og skapte nye problemer som ingen hadde oversikt over. Soldater kom hjem med fysiske og psykiske sår. Hele regioner ble destabilisert. Millioner av mennesker ble drevet på flukt.
Det er her jeg ser den egentlige parallellen til den trojanske hesten.
Den geniale krigslistens virkelige kraft lå ikke i selve hesten. Den lå i reaksjonen den fremkalte. Trojanerne tok den inn gjennom portene. Resten fulgte av seg selv.
På samme måte var ikke flyene nødvendigvis et avgjørende slag mot USA. Det avgjørende var hvordan angrepet forandret amerikanerne, deres politikk og verdenspolitikken. Krigen mot terror ble nærmest endeløs. Tilliten mellom land ble mindre. Konspirasjonsteorier blomstret. Polariseringen vokste.
Kanskje er det derfor Odyssevs fortsatt føles som en moderne figur. Han er ikke bare mannen som vant krigen. Han er mannen som må leve med konsekvensene av seieren.
Når jeg tenker på bronsealderen og vår egen tid, er det også andre likheter som slår meg. Bronsealderens internasjonale system var avhengig av handel. Kobber og tinn måtte fraktes over store avstander for at bronsen skulle kunne produseres. Da handelsrutene sviktet, ble hele systemet sårbart.
I dag er det ikke bronse som holder verden sammen. Det er energi, olje, gass, mikrochips, kabelnett og globale forsyningskjeder.
Bronsealderen hadde sine sjøfolk. Vi har våre geopolitiske kriser.
Bronsealderen hadde tørke og naturkatastrofer. Vi har klimaforandringer.
Bronsealderen hadde migrasjonsbølger. Det har vi også.
Bronsealderen hadde stormakter som konkurrerte om kontroll over handelsrutene. Det ser vi igjen i rivaliseringen mellom USA og Kina, i spenningene rundt Taiwan, i konfliktene i Midtøsten og i usikkerheten rundt verdens energiforsyning.
Det betyr ikke at vår sivilisasjon står foran en ny mørk tidsalder. Historien gjentar seg aldri så enkelt. Men den minner oss om noe ydmykende: Ingen verdensorden varer evig. Og derfor fascinerer fortellingen om Troja fortsatt etter tre tusen år. Vi leser den som en historie om helter, guder og krigere. Men den kan også leses som historien om en verden som trodde den var stabil, helt til den oppdaget at den ikke var det.
Og kanskje er det derfor 11. september fortsatt kaster så lange skygger over vår egen tid.
Ikke fordi flykaprerne kunne beseire USA, men fordi de fikk verdens mektigste rike til å gå inn i en historie som det fortsatt ikke har funnet veien ut av.
