Hvis du søker inn i trua skal d skape kjærlighet ikke hat
Jeg har så jævlig lyst på hevn - gå 19minutter ut i podkasten
Ølhunden Berit (bare sett episode2)
Hvis du søker inn i trua skal d skape kjærlighet ikke hat
Jeg har så jævlig lyst på hevn - gå 19minutter ut i podkasten
Ølhunden Berit (bare sett episode2)
PODKAST uka. Denne fredagen dukket tre av mine favoritter opp med nye episoder: Dokka, Og Kulturmisjonen. I tillegg dukket Lesärpodden opp tidligere med et nytt finfint forslag om Reflektoriet. Hodet flyter over av mange tanker. Fredstanker om Aloshja (se 38min) som hører på sin eldre og klokere bror Ivan som strever med det ondes problem. Han lytter, sier ingenting, men kysser ham til et slags svar.
Gjennom to konserter og to øvelser, stjal Tord Gustavsen hjerte mitt totalt.
Vi forlot Korsvei-festivalen med mange følelser. Det er godt å komme hjem, og samles i denne bevegelsen: korsvei er en gave vi gir til hverandre. Av nye dugnader hentet jeg bagasjen til de som kom med ekspressbussen - jeg vasket også wc. Ellers var det rart å ha med seg en tenåring som bare lurte på når det var mat og hvor mobil-laderen var. Tunet mitt kjente hverandre fra før og fungerte utmerket og alle var nye bekjentskaper for meg.
Vi reiste til Seljord i regn, etter to dager gledet vi oss over kun sol i værmeldingen, men det kunne bli for mye sol også. For meg ble høydepunktet torsdag og fredag pga en viss pianist. Det var så gøy å bare høre på disse stemme-øvelsene over "jeg er"-temaet - dette var i storTeltet og der var det godt å være når solen var for varm. Konserten med Rysstad var stålende og jeg var forventningsfull på fortsettelsen neste dag. Da crescendoet bare økte og Gustavsen gasset opp og modulerte på siste vers av "Å, for djup i Jesu kjærleik" - da kunne jeg ha fart derfra i fred. Det var så mektig og selv om det var blitt kveld ble jeg varm langt inn i hjerterota
Jeg tenker på temaene til Interstellar
Gjentagelsene: I am the bread of life
Eller ekkoet fra fortellingen: 'Gud er, jeg er, du er, Gud er.'
Det var liv og det var hvile - nå kan høsten starte for meg for jeg har fått oppleve det jeg håpet på
Spre litt glede spre litt liv. Denne sangen har ikke sluppet meg, en påminner om å være et eksempel for andre. Bibelholderen gjorde en god jobb de to dagene som gikk på familieleir på Hermon. Bilder om båten i dårlig vær, redningsvest... men dessverre har mat spilt en hovedrolle siden jeg ble litt dårlig etterpå og måtte tømme magesekken og starte på nytt. Derfor er det rart etter en lat uke å ikke føle seg helt fresh til å ta tak i en ny uke med jobb. Det er små feil å rette opp fra igår
Jeg binget white lotus3 og the last of us2. Det gav meg noe annet å tygge på.
Vår kjære Guttorm ble gravlagt, pappas gode hjelper om sommeren. De var hverandres støttespillere og det som var et slit med våronn, silo og hesjing ble aldri kjedelig når de to jobbet gjensidig sammen. Han spredde alltid litt glede og jeg ville alltid følge i deres fotspor. Somrene handlet ikke først og fremst om ferie (spise drikke og sole seg) men rettferdighet, glede og kjærlighet i arbeidets ånd; å være der for den andre.
Passende å være på jobb når et brudepar forlot kirka fornøyde idag:-)
Tusen takk til ingriD prest og alle prekene dine i Nesbyen gjennom 14 måneder
Denne uka bare fløy sin vei mellom to begravelser, menighetsråd og tårnagenter
En uke full av sol og jobb, dugnad, utplanting av stemor, konfirmanter og sykling
Jeg grunner sammen med KI på skoleoppgaven min og etter å finne den originale Sylvia som skrev dette brevet til Gud: «Kjære Gud, er gutter bedre enn jenter? Jeg vet at du er gutt, men prøv å være rettferdig.»
Jeg fant den tilslutt og en barneforestilling, basert på boka.
SKULLE ønske flere kunne vært på jobb og at jeg kunne fått svar på noen av spørsmålene jeg går og surrer med. Men det er påske og vi må bare vente noen dager til før jeg og flere får svar på våre undringer.
Men altså Palmesøndag til påskedag:
Det har vært utrolig flott å få være kirketjener igjen i min dåpskirke. Kirketårnet svaier når klokkene med menneskelig makt blir satt i aksjon tre ganger før tre av gudstjenestene der. Presten har henvendt seg til barna, ikke bare på palmesøndag (med overraskelser i mange påskeegg) men også på skjærtorsdag da han spurte om hva det ville si å vaske hverandres føtter.
Langfredag var eneste dagen i min vanlige jobb og fjellkirka har også en klokke som må ringes med for hånd. Den ble en lang ferd opp og tilbake med Lydia og jentene som fikk se kirka for første gang. Pasjonsteksten fra Lukas ble fremført av fortelleren Sigurd Dahle som engasjerte og hadde menighetens fulle oppmerksomhet.
Lørdagens høydepunkt var en palestinsk sang fremført i Stjernekamp som har fått plass i salmeboka. Wow denne vil finne veien til mange gudstjenester fremover
Det hele ble kronet med en ungdom som sa ja til å døpes og søstra hennes som sang "Elsket for den du er"
FOR EI UKE ALTSÅ
Dette blir nok ei skryteliste men allikevel da -
Burs-mandagen ble brukt inne i Oslo og noen fantastisk givende timer med Jan-Olav Henriksen (klok mann). Så hadde jeg litt tid og gikk på kino og animasjonen FLOW. Ingen spesiell film utenom at det sånt jeg kan like å se, i en tid som dette hvor mange er så skråsikre på alt mulig: musikk og fravær av prating!!!
Så var jeg flere dager (lillelørdag-helg) i Valdres og nerdet videre i den bearbeide bildearkivets verden 1980-2020 med hjelp av tante. La oss kalle det påskemysterier, vi brukte en del tid på to spesielle caser, å finne den eksakte datoen til bilder og som vi kom til bunns i. Vi klarte også å ta en tur til Lyskapellet og mediterte over våren og at alt som vokser ikke går så himla fort. Det kan dessuten ta litt tid å justere livs-instrumentet sitt også.
Tilbake i Nesbyen var det klart for mini-sangerstevne på lørdagen med tre andre kor. Nå har det gått hele seks uker siden jeg har sunget sammen med Nes-koret og det var derfor så gøy å høre hvordan det satt. Vi skape latter under 'The drunken sailor' og god stemning med 'Jave Jive'. De andre korene hadde forskjellige profiler, men alle hadde med seg minst en fredssang - BRA. Den største opplevelsen ble kor-arrangementet av 'Vårens första dag' - den var det MASSE følelser i altså
Jammen meg fikk jeg ikke dansa litt etter også etter at stoler og bord var flyttet mange ganger til/fra korkonserten til middag og så bort for å lage dansegulv.
Så våknet jeg idag og prosten imponerte oss i kirka med solo-sang i forbindelse med dåp.
Denne uka har jeg uten tvil vært omgitt av en himmelsk hærskare.
Og siste salme i kirka ble 'Vår Gud er så fast en borg'
Denne uka startet med undervisning om kjønn, teologi og historie sammen med vordende prester på MF. Ganske spennende for å si det mildt.
Idag, en uke etterpå så vi på patriarkene, men Gud velger ikke de tøffeste verken Ismael eller Essau, men Isak som var mer femini og Jakob som var sin mors favoritt.
Velger Gud det feminine, den som underkaster seg?
Står det egentlig: GÅ UT OG gjør alle folkeslag til mine disipler ELLER:
Hvis du likevel er ute, gående... hvorfor ikke slå av en prat om de store tingene?
Dette var noe av innholdet i årets første podkast fra OG.
Hva kommer til å definere vår tid? Hvem vokser opp til å bli en forskjell om noen tiår?
Uke2: Hvor mye av vår tid kommer Trump og Musk til påvirke. Selv om det ennå er igjen en uke før det braker løst.
Snø, begravelser og kulde i Hallingdalen, brann-inferno i Los Angeles. Prøv å ikke sett batterier feil vei i mikrofonen neste uke:-)
Åremålsdagen som fast ansatt i kirken er overstått!
Lauvet er rakt bort og telen vil klore seg fast. Forberedelsene til "vinter"begravelsene vil kreve mer energi fremover.
Idag har jeg bestemt meg for å ikke se på nyhetene. Jeg har gått en tur med bikkja, den lyste oransje opp, hvor frosten hadde gjort marken hvit og stiv. Hørte på en podcast om "Another Now" av Varoufakis. Framtidsvisjoner døde i 2016, noen er redd for at demokratiet døde idag - selvsagt er også jeg redd for det men jeg vil heller lese dagens bibelord flere ganger enn jeg leser om Trump. Sitatet fra Salmene 40,3 var også en pådriver for å komme seg ut: få fotfeste, rette seg opp i ryggen, ikke synke ned i gjørma. Ønsker vi nok - en annen verden - (spør de i pocasten ca 49min uti)
Jeg blir minnet på de korsveiske veiviserne som jeg har levd med siden finanskrisen. Alle fire er vanskelige til tider, men det som plager mest er å "fremme rettferdighet" - det er så vanskelig: har ikke alle nok med sine egne plager? Det er alltid noe som forsinker og står i veien.
Så er det raskt tilbake på hjemmebane, hvordan har man det der da? Jorden er og blir en tanke mer øde og tom for hver person som forlater oss. Mange lys tennes for å minnes dette i mørketiden før advent. Minst annenhver uke møter jeg nye pårørende og min oppgave er orden og verdighet på gravplassen. Det er livets gang, rett og slett utgang som skjer i et stort spekter fra dramatisk til mer forventet. Sorgen og gleden vandrer til hopes, vandringen med mor er over men jeg minnes hvert skritt så lenge tid og rom gir meg filosofisk erkjennelse og åndelig håp. "Can you hear the music Ingvild?"
Sitatet er som Oppenheimer fikk av Bohr: "Algebra er som noter, det viktigste er ikke at du kan lese musikk, det er at du kan høre den". Selv hørte jeg denne filmmusikken ihjel frem til mammas diagnose ifjor desember. Hun lyttet på alt jeg og andre hadde å si, men tiden for å dele musikk var over - for hørselen var forvrengt. Likevel tror jeg at ingen steder, stod sangen sterkere enn den indre musikken som bar henne over til det hinsidige. Dette får bli et større tema en annen gang, et annet sted men sett av tid til å lytte til Ludwig Gøranson: Der er sorg over å ha skapt noe alt-ødelleggende, men også glede over det hverdagslige + undring og utfordringer. Helt på slutten er det et stykke SINNE over alt som handler om urettferdig behandling, der selve filmscenen er så voldsom, gjennom to kvinneøyne som gir klar beskjed om uretten.
"Salig er den som stoler på Gud, som ikke vender seg til de stolte, til dem som faller for løgn".
For dere som syns det er morsomt og konspirere kikk litt på dette
Mark 16,9-20 - disse versene mangler i de eldste håndskriftene (det er mange vers...)
-------------------------------
Mark16,12 er interessant fordi den knyttes til Lukas 24,13-36:
Hva om Peter er den ene som går til Emmaus, han er så skuffa etter å ha fornektet Jesus så det beste er bare å stikke av fra hele greia. Sjekk ut Caravaggio sitt maleri av av måltidet fra 1601 - der har ikke Jesus skjegg - er det derfor de ikke kjenner han igjen før han bryter brødet - mens det er mye som tyder på at gjesten med skjegg er Peter
Gå tilbake til fortsettelsen av Mark 16,13. Det er jo enighet om at denne teksten er eldst av evangeliene og hvorfor ikke tolke det slik i Markus at himmelspretten skjer samtidig med at Jesus viser seg for disiplene?
Sjekk derfor ut selv, om Kristi himmelfartsdag like godt kan være 1 eller 2.påskedag?
Det står ingenting om tiden fra Jesus ble gjenreist, til himmelspretten. Sjekk ut Joh 20,19. Det var veldig mye som kunne ha skjedd allerede denne dagen, kvinnene og Maria (Joh+Mark) som møter Jesus først. Peter sprang jo til graven også (Luk24,12 og Joh20,6) og det passer ikke helt inn hvis Peter traff ham først i Luk 24,31. Den siste som får se Jesus er tvilende Tomas
Hva om Peter bare ble fylt av undring av den tomme graven i Luk24,12 - kanskje han ble sprø og langt fra opplyst eller troende. Hvorfor ikke stikke av (med inspirasjon fra Jonas bok hvor hovedpersonen stakk av fra Guds oppdrag). Så griper Jesus inn i Emmaus. Hm det kan jo fungere, fordi Simon/Peter har jo ikke sett noe i graven som det påstås i vers 34, det gjorde han derimot i Emmaus. Ergo kan de første påskedagene også her ha vært himmelspretten.
---------------------------
Matteus 28,16 - vil ha himmelspretten på et fjell for å ligne på Moses på Sinai
Lukas mener dette skjer på Oljeberget Apg1,12 (sjekk også ut fotnoten til Luk 24,50)
---------------------------
Fokus Pinse
Det er Lukas som i Apg 1,3 angir en 40dagers periode med Jesus besøk fra påskedag til pinsedag.
Pinsedag er når disiplene får Den hellige ånd, men Jesus har allerede tyvstartet litt i Joh20,22 (påskedag?), mens Tomas får sitt Jesu-møte 8 dager etterpå (Joh 20,26).
Ble Luk24,40 lagt til etter at Johannes-evangeliet ble skrevet?
Johannes er så hemmelighetsfull, han kunne fortalt mer - hvorfor gjør han ikke det aarrrg.
Hva så med Lukas - det er han som binder sitt evangelium sammen med apostelgjerningene.
Peters åndelige reise er heftig: Fra fornektelsen, hvor Jesus ser på ham i vers 22,61
(Carravagio tegner - Peter på gråten).
Johannes er både raskere (Joh20,4) og tror fortere (Joh20,8 + Joh 21,7) ), men til Peters forsvar fikk han ikke se to menn/engler i graven (Luk24,4), men de dukker opp igjen i Apg1,10?
SÅ kommer combacket og den store talen hans på pinsedag og Peter er hovedperson helt til Paulus dukker opp.
Men henger det siste kapittel i Lukas og de to første i APG på greip?
God pinse
Denne studiehelga ble avlyst og jeg ble heller ikke med på ukas korsang som var en forberedelse til bispe-vistias i bygda. Grunnen til all avlysningen var regnværet og at jeg på forhånd hadde blitt bedt i barnevelsignelse i Hønefoss, så det er dette jeg kan skrive noe om:

Tusen takk til Notto Thelle som fortalte om de mange stemmene som gir bilde av den gåtefulle Jesus.
Han hadde tatt turen til vår egen lille kirkestue denne søndagskveld. Ja hvor har jeg selv plassert Jesus akkurat nå? Han henger nok ikke på korset, jeg ser ham gjennom dårskapen til en rekke mennesker jeg gjerne kunne ønsket å være venner med, som gir seg i kast med det gåtefulle.
Forrige helg var fri for de teo/filosofiske tankekjøret som som jeg søker. Da ble vi oppsøkt av familie, og sammen lærte vi at det finnes masse hjortelus i skogen.
Søke eller bli besøkt, det er tingen
Det ble en ekstratur til Oslo idag. Plutselig gikk det opp for meg at jeg kunne kombinere to kirke-opplegg som står mitt hjerte nær. Så først dro jeg til Haugerud kirke hvor altertavlen er en stor vev. Dette skal bli bilde på hvor viktig det er å bygge fellesskap til neste år korsvei-festival. Fy søren så mange bra folk det dukket opp og delte tanker om hvor Korsvei(bevegelsen) skal videre. Det som var rart er at opptil flere at korsvei-erne jobber på MF.
Etterpå forflyttet jeg meg til Fagerborg kirke og der skulle mine favoritt filosofer for tiden, fortelle om sin bibel lesning. Jeg satt og var starstuck over å se flere av mine podcast-venner som jeg vanligvis bare lytter til - ler litt og undrer meg sammen med. Nå har jeg også sett dem i levende live (Joh4,42)
Det underlige var at dagen startet og stoppet med flatt batteri, men dagen var absolutt verdt det!
Temples are built for gods. Knowing
this a farmer builds a small temple to see what kind of god turns up.
Arepo bygde et tempel på jordstykket
sitt, en ydmyk ting, noen steiner stablet sammen for å lage en varde, og to
dager senere flyttet en gud inn.
"Håper du er en høstegud," sa Arepo og satte også opp et alter og brente to hvetestengler. "Det ville være fint, vet du." Han så ned på asken som ble smurt på steinen, steinene lå alt skjevt, og han hostet og klødde seg i hodet. "Jeg vet at det ikke er mye," sa han med stråhatten i hendene. "Men - jeg skal gjøre det jeg kan."
Dagen etter la han igjen et par fiken, dagen etter den tilbrakte han ti minutter av morgenen sittende ved templet i bønn. Den tredje dagen snakket guden.
"Du bør gå til et tempel i byen," sa guden. Stemmen var som hvetens rasling, som knirking av jordmus som løp gjennom gresset. "Til et ekte tempel. Til et godt tempel. Få noen ekte guder til å velsigne deg. Jeg er ikke mye i meg selv, men jeg kan kanskje legge inn et godt ord?" Guden plukket et blad fra et tre og sukket. "Jeg mener, ikke for å være uhøflig. Jeg liker dette tempelet. Det er koselig nok. Tilbedelsen har vært hyggelig. Men du kan ikke ærlig tro at noe av dette kommer til å gi deg noe."
"Dette er mer enn jeg forventet da jeg bygde det," sa Arepo, la ned ljåen og senket seg ned til bakken. "Si meg, hva slags gud er du?"
"Jeg er av de falne bladene," sa den. "Ormene som kravler under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Epleskallet når det gir seg etter mellom tennene dine. Jeg er en gud av et dusin forskjellige ting, skrap som fører til råte, øyeblikkelige glimt. En forandring i luften, og så er den borte. "
Guden sukket enda en gang. "Det er ingen vits i tilbedelse av dette, ikke som Krig eller Høst eller Storm. Spar bønnene dine for ting utenfor din kontroll, gode bonde. Du er så liten i verden. Så sårbar. Best å be til en større ting enn meg. "
Arepo plukket en hvetestengel og tygget på den mellom tennene. "Jeg liker godt denne typen tilbedelse," sa han. "Så hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg vil fortsette."
"Gjør hva du vil," sa guden, og trakk seg dypere inn i steinene. "Men ikke si at jeg aldri advarte deg, ellers."
Arepo ville be en bønn før morgendagens arbeid, og han og guden tenkte på trærne i stillhet. Dagene gikk slik, og ukene gikk, og så blåste Stormen inn, svart og dristig. Den flommet over åkrene til Arepo, ristet flisene fra taket hans, slo ned i oliventreet hans og etterlot det i aske. Dagen etter gikk Arepo og hans sønner blant hveten og reddet det de kunne. Det lille tempelet hadde blitt strødd utover åkeren, og da arbeidet ellers var utført for dagen, samlet Arepo steinene og plasserte dem sammen igjen.
"Nytteløst arbeid," hvisket guden, men kom krypende tilbake til templet allikevel. "Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å spare deg for dette."
"Men vi har det bra," sa Arepo. "Stormen er over. Vi vil gjenoppbygge. Dog har jeg ikke mye til offer i dag," sa han og la ned noe ødelagt hvete, "men jeg tror jeg vil støtte opp tempelets fundament i morgen, hva med det? "
Guden raslet rundt i tempelet og sukket.
Et år gikk, og deretter et til. Templet hadde lagdelte vegger av steiner, et tak av vevde kvister. Naboene humret nedlatende mens de passerte det, men barna etterlot seg frukt og blomster. Og så mislyktes Høsten, gudene trakk tilbake sin gavmildhet. I Arepos åker spiret hveten tynn og sprø. Folk jamret og rev sine kapper, slaktet lam og sølte blodet på bakken, og med hjemsøkte øyne og de gikk sultne til sengs. Arepo kom og satte seg ved tempelet, blomstene var visnet nå, frukten hadde krøllete knopper, Arepos ribbein var synlige, hendene hans skalv, og så mumlet han ut en bønn.
"Det er ingenting her for deg," sa guden og krøp i mørket. "Det er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting å gjøre." Den sa det skjelvende og spyttet ut ordene. "Hva er dette for et tempel, annet en byrde for deg?"
"Nei, for Oss" sa Arepo, og stemmen hans vaklet. "Dette ble et magert år. Vi har gått gjennom dette før, vi kommer gjennom dette igjen. Så vi er sultne, men vi har fortsatt hverandre, ikke sant? Og mange andre mennesker ba til andre guder, men det beskyttet ikke dem heller.” Nei sa han og ristet på hodet og la noen skrumpne ugress ned på alteret. "Nei, jeg tror jeg liker tradisjonen vår bra."
"Det vil komme noe verre," sa guden, fra steinhullene. "Og det vil ikke være noe jeg kan gjøre for å redde deg."
Årene gikk. Arepo hvilte en rynket hånd på steintemplet og noen dager tilbrakte han flere time der, fortapt i kontemplasjon med guden.
Og en skjebnesvanger dag, fra det blodrøde havet, kom Krig.
Arepo kom snublende til tempelet nå med hånden presset mot magen, og han salvet det hellige stedet med sitt blod. Bak ham brant hveteåkrene hans, og alt ble svart. Han kom krypende på kne til et tempel av hugget stein, og guden sprang ut til ham.
"Jeg kunne ikke redde dere," sa guden, stemmen var lav. "Jeg beklager. Jeg beklager. Jeg er så lei meg." Bladene falt brennende fra trærne, i mykt, langsomt askeregn. "Jeg har ikke gjort noe! Alle disse årene, og jeg har ikke gjort noe for deg!"
"Tull" hysjet Arepo og smakte på sitt eget blod, mens synet hans ble uskarpt. Han støttet seg opp mot tempelet, med pannen presset mot steinen i bønn. "Si meg," mumlet han. "Si meg igjen. Hva slags gud er du?"
"Jeg?" sa guden og strakte hendene rundt Arepos hode og lukket øynene hans og snakket:
"Jeg er av de falne bladene," sa det og tryllet frem bildet av dem. "Meitemarken som kveiler seg under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Huden på et eple når det gir seg under tennene dine." Arepos lepper samlet seg i et smil.
"Jeg er guden for forskjellige ting," sa det. "Blomstrnes kronbladene som råtner, de små øyeglimtene. En forandring i luften -" Dens stemme brøt sammen, og den gråt. "Før alt er borte."
"Vakkert," sa Arepo, mens blodet hans flekket steinene og rant ned i jorden. "Alt sammen. De var alle så vakre."
Og mens åkrene brant og røyken utslettet
solen, mens mennene ble tråkket i menneskepressen og den blodige krigen raste! Og
mens himmelen løsnet sin vrede på jord, la såmannen Arepo seg ned i sitt ydmyke
tempel, med hodet skjermet ved steinene, og vendte hjem til sin gud.
Sora
fant et sammenrast tempelet med beinrester i.
"Å, stakkars gud," sa hun, "uten at noen kunne begrave din siste prest." Så tok hun en pause, fordi hun var langt borte. "Eller, er det slik de døde blir hedret her?"
Guden ble vekket fra sin kontemplasjon. "Han het Arepo," sa guden. "Han var en såmann."
Sora ble skremt, litt fordi hun aldri
før hadde hørt stemmen til en gud før.
"Hvordan kan jeg ære ham?" spurte hun.
"Begrav ham," sa guden, "under alteret mitt."
"Greit," sa hun og gikk for å hente spaden.
"Vent," sa guden da hun kom tilbake og begynte å samle beinrestene som lå mellom de knuste kvistene og det råtne løvet. Hun la dette ut på et klede av ufarget ull, det eneste plagget hun hadde. "Vent," sa guden. "Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg er ikke en gud for noe nyttig."
Sora satte seg derimot tilbake på hælene og så på alteret for å lytte til guden.
"Da stormen kom og ødela hveten hans, kunne jeg ikke redde den," sa guden. "Da innhøstingen mislyktes, og han var sulten, kunne jeg ikke mate ham. Da krigen kom," vaklet guds stemme. "Da krigen kom, kunne jeg ikke beskytte ham. Han kom bløende fra kampen for å dø i armene mine."
Sora så ned igjen på beinene. "Jeg tror du er gud for noe veldig nyttig," sa hun.
Hun løftet forsiktig hodeskallen på tøystykke. "For du er guden til Arepo!"
Generasjonene gikk. Landsbyen reiste seg fra sine tragedier - hjem ble bygd opp igjen, hager ble plantet på nytt, sår ble leget. Den gamle mannen som en gang bodde i åsbakken og snakket med stein og steinsprut var for lengst glemt, men templet sto der, i hans navn.
De fleste trodde det var tomt, ettersom guden som bodde der for lenge siden var blitt stille. Likevel følte alle som gikk forbi den forfallne helligdommen sting i hjertet, som om de sørget over en tapt venn. Kulden som kom fra inngangen til tempelet dempet humøret og avverget mulige besøk, bortsett fra de sjeldne og spesielt glemsomme barna som ville etterlate små klynger av rosa og hvite blomster som de plukket fra den omkringliggende engen.
Guden satt i sitt fredelige hjørne og stirret ut på den fjerne veien til vandringsmenn, arbeidshester med vogner, og løv som virvlet rundt travle føtter. Hvor lang tid hadde gått? Verden hadde utviklet seg uten ham, for han visste at det ikke var noen hjelp å gi. Verden må være et grusomt sted, når selv nyttige guder har forlatt den, når gårder kan oversvømmes, når høsten kan bli ufruktbar og når hjem kan brenne, tenkte han.
Han hadde forstått at mennesker er meningsløse skapninger, som ville be til en gud som ikke kan svare på bønn eller velsigne dem med lykke. Hvem skulle vedlikeholde et tempel og bringe offer uten å få noe tilbake? Hvem ville dele sitt selskap og meditere med en slik ufruktbar guddom? Hvem ville begrave en fremmed, uten håp om fortjeneste? Hvilken bisarr vennlighet hadde de kastet bort på ham? For noen fantastisk tåpelige, dydige, og håpløse skapninger mennesker var.
Så han malte solnedgangen med gule blader, lokket meitemark til å danse i menneskenes jord, strødde slettene mellom skog og mark med blomster og bær, døpte luften med en bitende kulde før vinteren kom, modnet eplene med skarpe røde farger, bryte under synkende tenner, og et dusin andre ting, til minne om den mannen som før han døde priste alt dette som guden faktisk gjorde.
"Hei du, Gud for enhver ydmyk Skjønnhet i verden," kalte en kjent stemme.
Tårer fra gudens skjelvende øyne rant ned på skrukkete lepper. "Arepo," hvisket han, for stemmen hans var hes fra hundre år lang stumhet.
"Jeg er gud for hengivenhet nå; av små vennligheter, av ubrytelige bånd. Jeg er gud for uselvisk, ubetinget kjærlighet, evig vennskap og tillit." Arepo lovet beroligende den andre med hvert ord.
"Det er fantastisk, Arepo," svarte han mellom tårene. "Jeg er så glad for deg - en så kraftig skikkelse vil absolutt trenge et storslått tempel. Skal du dra til byen for å samle flere tilbedere? Du vil bli elsket av alle."
"Nei," smilte Arepo.
"Lenger altså, til hovedstaden da? Takk for at du besøkte meg her før avreise."
"Nei, jeg vil ikke dra dit heller," Arepo ristet på hodet og humret.
"Enda lenger? Hvilke ambisiøse mål har du da. Det er ingen tvil om at du vil lykkes," fortsatte den eldste guden.
"Egentlig," avbrøt Arepo, "jeg vil gjerne bli her hvis du vil ha meg."
Den andre guden ble slått målløs. "Hvorfor vil du bo her?"
"Jeg er Gud for ubrytelige relasjoner og evig vennskap. Og du er Arepos gud."