Åremålsdagen som fast ansatt i kirken er overstått!
Lauvet er rakt bort og telen vil klore seg fast. Forberedelsene til "vinter"begravelsene vil kreve mer energi fremover
Idag har jeg bestemt meg for å ikke se på nyhetene. Jeg har gått en tur med bikkja, den lyste oransje opp, hvor frosten hadde gjort marken hvit og stiv. Hørte på en podcast om "Another Now" av Varoufakis. Framtidsvisjoner døde i 2016, noen er redd for at demokratiet døde idag - selvsagt er også jeg redd for dette men jeg vil heller lese dagens bibelord flere ganger enn jeg leser om Trump. Sitatet fra Salmene 40,3 var også en pådriver for å komme seg ut: få fotfeste, rette seg opp i ryggen, ikke synke ned i gjørma. Ønsker vi nok - en annen verden - (spørr de i pocasten ca 49min uti)
Jeg blir minnet på de korsveiske veiviserne som jeg har levd med siden finanskrisen. Alle fire er vanskelige til tider, men det som plager meg mest er å "fremme rettferdighet" - det er så vanskelig: har ikke alle nok med sine egne plager? Det er alltid noe som forsinker og står i veien.
Så er det raskt tilbake på hjemmebane, hvordan har man det der da? Jorden er og blir en tanke mer øde og tom for hver person som forlater oss. Mange lys tennes for å minnes dette i mørketiden før advent. Minst annenhver uke møter jeg nye pårørende og min oppgave er orden og verdighet på gravplassen. Det er livets gang, rett og slett utgang som skjer i et stort spekter fra dramatisk til mer forventet. Sorgen og gleden vandrer til hopes, vandringen med mor er over men jeg minnes hvert skritt så lenge tid og rom gir meg filosofisk erkjennelse og åndelig håp. "Can you hear the music Ingvild?"
Sitatet er som Oppenheimer fikk av Bohr: "Algebra er som noter, det viktigste er ikke at du kan lese musikk, det er at du kan høre den". Selv hørte jeg denne filmmusikken ihjel frem til mammas diagnose ifjor desember. Hun lyttet på alt jeg og andre hadde å si, men tiden for å dele musikk var over - for hørselen var forvrengt. Likevel tror jeg at ingen steder, stod sangen sterkere enn den indre musikken som bar henne over til det hinsidige. Dette får bli et større tema en annen gang, et annet sted men sett av tid til å lytte til Ludwig Gøranson: Der er sorg over å ha skapt noe alt-ødelleggende, men også glede over det hverdagslige + undring og utfordringer. Helt på slutten er det et stykke SINNE over alt som handler om urettferdig behandling, der selve filmscenen er så voldsom, gjennom to kvinneøyne som gir klar beskjed om uretten.
"Salig er den som stoler på Gud, som ikke vender seg til de stolte, til dem som faller for løgn".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar