Jeg tenker på å bli prest, men det ser ikke ut til å føre noe steds hen akkurat nå.
En prest sa til meg: vi er alle prester. Det var godt ment og jeg tenker mer og mer godt om dette. Jeg er glad når tanker kan kobles sammen. Denne teksten skulle jo egentlig handle om kirketjeneren som viser vei i domkirken, slik at Kafka finner fengselspresten i kapittel 9 av Prosessen. Rammene og loven for tilværelsen er satt, men med det utfallet at ingen oppsøker kirken.
Her kan hjernen min spinne rundt. Nå spinner den rundt starten av Fluenes herre, William Goldings bok fra 1954. Det som fascinerer meg etter de to første kapitlene av boka er konkylien som er flokkens totem og mikrofon. Den som holder konkylien har talerett, 1-2-3-nå-kommer-en-beskjed. Men det er en person som ikke får prate i fred fordi han er tjukk og frastøtende i forhold til de andre som kjemper om ordet. Når det blir kveld andre dag på øya har forhastede valg blitt gjort som ikke kan gjøres om igjen. Gutten kalles Giss-giss men jeg vil heller kalle ham Profeten, for om gutteflokken skulle hørt på noen så skulle det vært ham. Han blir avskrevet og latterliggjort fordi han skiller seg ut, og når de forstår etterpå at de har ødelagt paradis-øya ønsker de ikke å høre sannheten. Hold kjeft er det han blir møtt med hele tiden. Konkylien er ganske hul, læringskurven bratt.
Kirken står også tom og hul. Rådsforsamlinger har blitt barnehager.
Hvem skal vi høre på? Den som er vakker?
Den som er tydelig og skriker høyest? Den vi frykter? "Who by fire"?
Kontinuitet. Hva lærer jeg av disse tankene, det er avgrunner på alle sider. Ingen innehar den rette lære eller lov. Hvis en leder ikke skal lede mer hva da? En autoritet fra Gud?
En leder sa: Ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country.
Jeg vet ikke om jeg blir prest. Kanskje blir det aldri slik. Men presten hadde kanskje rett da han sa at vi alle er prester. Ikke fordi vi alle skal forkynne, men fordi vi alle har et ansvar for å holde noe åpent for hverandre.
I Prosessen finner Kafka en kirketjener som viser vei i stillhet til fengselspresten. I Fluenes herre blir profeten overdøvet av støyen fra redde og sinte smågutter. Mellom disse to står jeg med nøklene i hånden: og låser opp døren om morgenen. Jeg slår på lysene. Jeg slukker dem igjen når tiden er inne. Det er ikke noen stor lære. Men kanskje er det nok at noen holder kirken åpen og at noen ser at det stelles rundt gravminnene
Hvis det en dag kommer et menneske som leter etter veien, tålmodig, håpefull eller trofast.
For hvordan holder vi evangeliet åpent? Hvordan holder vi livet åpent? Det er så mange måter kirken kan bli oppfattet som stengt på. Jeg liker friheten i ordet når mennesker får vitne og tale, men jeg frykter skråsikkerheten. Hvordan tåler jeg å høre det jeg er uenig i? Og når skal man sette tingene på plass, holde fast på konkylien og si sin fulle mening, til hvilken kostand?
«Han duger ikke til annet enn å være kirketjener»
Å gjøre det helt, ikke stykkevis og delt, i folkekirken eller frikirken. Det er spørsmålet.
