Temples are built for gods. Knowing
this a farmer builds a small temple to see what kind of god turns up.
Arepo bygde et tempel på jordstykket
sitt, en ydmyk ting, noen steiner stablet sammen for å lage en varde, og to
dager senere flyttet en gud inn.
"Håper du er en høstegud," sa Arepo og satte også opp et alter og brente to hvetestengler. "Det ville være fint, vet du." Han så ned på asken som ble smurt på steinen, steinene lå alt skjevt, og han hostet og klødde seg i hodet. "Jeg vet at det ikke er mye," sa han med stråhatten i hendene. "Men - jeg skal gjøre det jeg kan."
Dagen etter la han igjen et par fiken, dagen etter den tilbrakte han ti minutter av morgenen sittende ved templet i bønn. Den tredje dagen snakket guden.
"Du bør gå til et tempel i byen," sa guden. Stemmen var som hvetens rasling, som knirking av jordmus som løp gjennom gresset. "Til et ekte tempel. Til et godt tempel. Få noen ekte guder til å velsigne deg. Jeg er ikke mye i meg selv, men jeg kan kanskje legge inn et godt ord?" Guden plukket et blad fra et tre og sukket. "Jeg mener, ikke for å være uhøflig. Jeg liker dette tempelet. Det er koselig nok. Tilbedelsen har vært hyggelig. Men du kan ikke ærlig tro at noe av dette kommer til å gi deg noe."
"Dette er mer enn jeg forventet da jeg bygde det," sa Arepo, la ned ljåen og senket seg ned til bakken. "Si meg, hva slags gud er du?"
"Jeg er av de falne bladene," sa den. "Ormene som kravler under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Epleskallet når det gir seg etter mellom tennene dine. Jeg er en gud av et dusin forskjellige ting, skrap som fører til råte, øyeblikkelige glimt. En forandring i luften, og så er den borte. "
Guden sukket enda en gang. "Det er ingen vits i tilbedelse av dette, ikke som Krig eller Høst eller Storm. Spar bønnene dine for ting utenfor din kontroll, gode bonde. Du er så liten i verden. Så sårbar. Best å be til en større ting enn meg. "
Arepo plukket en hvetestengel og tygget på den mellom tennene. "Jeg liker godt denne typen tilbedelse," sa han. "Så hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg vil fortsette."
"Gjør hva du vil," sa guden, og trakk seg dypere inn i steinene. "Men ikke si at jeg aldri advarte deg, ellers."
Arepo ville be en bønn før morgendagens arbeid, og han og guden tenkte på trærne i stillhet. Dagene gikk slik, og ukene gikk, og så blåste Stormen inn, svart og dristig. Den flommet over åkrene til Arepo, ristet flisene fra taket hans, slo ned i oliventreet hans og etterlot det i aske. Dagen etter gikk Arepo og hans sønner blant hveten og reddet det de kunne. Det lille tempelet hadde blitt strødd utover åkeren, og da arbeidet ellers var utført for dagen, samlet Arepo steinene og plasserte dem sammen igjen.
"Nytteløst arbeid," hvisket guden, men kom krypende tilbake til templet allikevel. "Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å spare deg for dette."
"Men vi har det bra," sa Arepo. "Stormen er over. Vi vil gjenoppbygge. Dog har jeg ikke mye til offer i dag," sa han og la ned noe ødelagt hvete, "men jeg tror jeg vil støtte opp tempelets fundament i morgen, hva med det? "
Guden raslet rundt i tempelet og sukket.
Et år gikk, og deretter et til. Templet hadde lagdelte vegger av steiner, et tak av vevde kvister. Naboene humret nedlatende mens de passerte det, men barna etterlot seg frukt og blomster. Og så mislyktes Høsten, gudene trakk tilbake sin gavmildhet. I Arepos åker spiret hveten tynn og sprø. Folk jamret og rev sine kapper, slaktet lam og sølte blodet på bakken, og med hjemsøkte øyne og de gikk sultne til sengs. Arepo kom og satte seg ved tempelet, blomstene var visnet nå, frukten hadde krøllete knopper, Arepos ribbein var synlige, hendene hans skalv, og så mumlet han ut en bønn.
"Det er ingenting her for deg," sa guden og krøp i mørket. "Det er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting å gjøre." Den sa det skjelvende og spyttet ut ordene. "Hva er dette for et tempel, annet en byrde for deg?"
"Nei, for Oss" sa Arepo, og stemmen hans vaklet. "Dette ble et magert år. Vi har gått gjennom dette før, vi kommer gjennom dette igjen. Så vi er sultne, men vi har fortsatt hverandre, ikke sant? Og mange andre mennesker ba til andre guder, men det beskyttet ikke dem heller.” Nei sa han og ristet på hodet og la noen skrumpne ugress ned på alteret. "Nei, jeg tror jeg liker tradisjonen vår bra."
"Det vil komme noe verre," sa guden, fra steinhullene. "Og det vil ikke være noe jeg kan gjøre for å redde deg."
Årene gikk. Arepo hvilte en rynket hånd på steintemplet og noen dager tilbrakte han flere time der, fortapt i kontemplasjon med guden.
Og en skjebnesvanger dag, fra det blodrøde havet, kom Krig.
Arepo kom snublende til tempelet nå med hånden presset mot magen, og han salvet det hellige stedet med sitt blod. Bak ham brant hveteåkrene hans, og alt ble svart. Han kom krypende på kne til et tempel av hugget stein, og guden sprang ut til ham.
"Jeg kunne ikke redde dere," sa guden, stemmen var lav. "Jeg beklager. Jeg beklager. Jeg er så lei meg." Bladene falt brennende fra trærne, i mykt, langsomt askeregn. "Jeg har ikke gjort noe! Alle disse årene, og jeg har ikke gjort noe for deg!"
"Tull" hysjet Arepo og smakte på sitt eget blod, mens synet hans ble uskarpt. Han støttet seg opp mot tempelet, med pannen presset mot steinen i bønn. "Si meg," mumlet han. "Si meg igjen. Hva slags gud er du?"
"Jeg?" sa guden og strakte hendene rundt Arepos hode og lukket øynene hans og snakket:
"Jeg er av de falne bladene," sa det og tryllet frem bildet av dem. "Meitemarken som kveiler seg under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Huden på et eple når det gir seg under tennene dine." Arepos lepper samlet seg i et smil.
"Jeg er guden for forskjellige ting," sa det. "Blomstrnes kronbladene som råtner, de små øyeglimtene. En forandring i luften -" Dens stemme brøt sammen, og den gråt. "Før alt er borte."
"Vakkert," sa Arepo, mens blodet hans flekket steinene og rant ned i jorden. "Alt sammen. De var alle så vakre."
Og mens åkrene brant og røyken utslettet
solen, mens mennene ble tråkket i menneskepressen og den blodige krigen raste! Og
mens himmelen løsnet sin vrede på jord, la såmannen Arepo seg ned i sitt ydmyke
tempel, med hodet skjermet ved steinene, og vendte hjem til sin gud.
Sora
fant et sammenrast tempelet med beinrester i.
"Å, stakkars gud," sa hun, "uten at noen kunne begrave din siste prest." Så tok hun en pause, fordi hun var langt borte. "Eller, er det slik de døde blir hedret her?"
Guden ble vekket fra sin kontemplasjon. "Han het Arepo," sa guden. "Han var en såmann."
Sora ble skremt, litt fordi hun aldri
før hadde hørt stemmen til en gud før.
"Hvordan kan jeg ære ham?" spurte hun.
"Begrav ham," sa guden, "under alteret mitt."
"Greit," sa hun og gikk for å hente spaden.
"Vent," sa guden da hun kom tilbake og begynte å samle beinrestene som lå mellom de knuste kvistene og det råtne løvet. Hun la dette ut på et klede av ufarget ull, det eneste plagget hun hadde. "Vent," sa guden. "Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg er ikke en gud for noe nyttig."
Sora satte seg derimot tilbake på hælene og så på alteret for å lytte til guden.
"Da stormen kom og ødela hveten hans, kunne jeg ikke redde den," sa guden. "Da innhøstingen mislyktes, og han var sulten, kunne jeg ikke mate ham. Da krigen kom," vaklet guds stemme. "Da krigen kom, kunne jeg ikke beskytte ham. Han kom bløende fra kampen for å dø i armene mine."
Sora så ned igjen på beinene. "Jeg tror du er gud for noe veldig nyttig," sa hun.
Hun løftet forsiktig hodeskallen på tøystykke. "For du er guden til Arepo!"
Generasjonene gikk. Landsbyen reiste seg fra sine tragedier - hjem ble bygd opp igjen, hager ble plantet på nytt, sår ble leget. Den gamle mannen som en gang bodde i åsbakken og snakket med stein og steinsprut var for lengst glemt, men templet sto der, i hans navn.
De fleste trodde det var tomt, ettersom guden som bodde der for lenge siden var blitt stille. Likevel følte alle som gikk forbi den forfallne helligdommen sting i hjertet, som om de sørget over en tapt venn. Kulden som kom fra inngangen til tempelet dempet humøret og avverget mulige besøk, bortsett fra de sjeldne og spesielt glemsomme barna som ville etterlate små klynger av rosa og hvite blomster som de plukket fra den omkringliggende engen.
Guden satt i sitt fredelige hjørne og stirret ut på den fjerne veien til vandringsmenn, arbeidshester med vogner, og løv som virvlet rundt travle føtter. Hvor lang tid hadde gått? Verden hadde utviklet seg uten ham, for han visste at det ikke var noen hjelp å gi. Verden må være et grusomt sted, når selv nyttige guder har forlatt den, når gårder kan oversvømmes, når høsten kan bli ufruktbar og når hjem kan brenne, tenkte han.
Han hadde forstått at mennesker er meningsløse skapninger, som ville be til en gud som ikke kan svare på bønn eller velsigne dem med lykke. Hvem skulle vedlikeholde et tempel og bringe offer uten å få noe tilbake? Hvem ville dele sitt selskap og meditere med en slik ufruktbar guddom? Hvem ville begrave en fremmed, uten håp om fortjeneste? Hvilken bisarr vennlighet hadde de kastet bort på ham? For noen fantastisk tåpelige, dydige, og håpløse skapninger mennesker var.
Så han malte solnedgangen med gule blader, lokket meitemark til å danse i menneskenes jord, strødde slettene mellom skog og mark med blomster og bær, døpte luften med en bitende kulde før vinteren kom, modnet eplene med skarpe røde farger, bryte under synkende tenner, og et dusin andre ting, til minne om den mannen som før han døde priste alt dette som guden faktisk gjorde.
"Hei du, Gud for enhver ydmyk Skjønnhet i verden," kalte en kjent stemme.
Tårer fra gudens skjelvende øyne rant ned på skrukkete lepper. "Arepo," hvisket han, for stemmen hans var hes fra hundre år lang stumhet.
"Jeg er gud for hengivenhet nå; av små vennligheter, av ubrytelige bånd. Jeg er gud for uselvisk, ubetinget kjærlighet, evig vennskap og tillit." Arepo lovet beroligende den andre med hvert ord.
"Det er fantastisk, Arepo," svarte han mellom tårene. "Jeg er så glad for deg - en så kraftig skikkelse vil absolutt trenge et storslått tempel. Skal du dra til byen for å samle flere tilbedere? Du vil bli elsket av alle."
"Nei," smilte Arepo.
"Lenger altså, til hovedstaden da? Takk for at du besøkte meg her før avreise."
"Nei, jeg vil ikke dra dit heller," Arepo ristet på hodet og humret.
"Enda lenger? Hvilke ambisiøse mål har du da. Det er ingen tvil om at du vil lykkes," fortsatte den eldste guden.
"Egentlig," avbrøt Arepo, "jeg vil gjerne bli her hvis du vil ha meg."
Den andre guden ble slått målløs. "Hvorfor vil du bo her?"
"Jeg er Gud for ubrytelige relasjoner og evig vennskap. Og du er Arepos gud."
