Bursdagsgave på forhånd

Som takk for frillivig-hjelpen fikk jeg på underligvis noe jeg svært gjerne ønsket meg til bursdagen min: Glenn Gulli

 
Så det var jo et lite bønnesvar eller, gleden er hos Gudmund som har gjort andre glad i denne musikken, inkludert meg. Fant jo tilfeldigvis Gullis forrige CD hjemme og den har jeg pleid å høre på før jeg sovner.

 
 Nå har jeg negge to og flere sanger å sovne til

Snakker om appelsiner er sundt!...

Pappa er glad i appelsiner, eller så virker det i hvert fall sånn: får han kjem alltid med en netting full av dem hver gang han er ute og handler (nå trengs det ikke å handles så veldig mye 1-2 ganer i uka. De siste han kom med var blodappelsiner. Appelsiner er pappa! for meg!
Mor har vært i paris og jeg syntes dette var et bilde også jeg kunne bruke i bloggen min. Ser jo veldig stilfullt ut. Mamma kom hjem igjen i går fra pari paris, men en kink i ryggen la en liten demper på stemningen. Men forstod det slik at hun likte seg godt i Lydias nærvær
Når noen kommer reiser andre så derfor dro jeg til Hemsedal og det blåser riktig frisk her oppe på KRIK høyfjellssenter. Men det er fint og blir nok en fin tid her oppe i den uka jeg skal være frivillig. God vinterferie

Sitat

Hero

I dag kom endelig dagen hvor anledning, vær og lyst til å gjennomføre en høvelig skitur kommet. Dette blir en liten logg. Men startet fra gårdshuset klokka 10, også pappa dro, til skogshogst på Bråta-bruket. Sola gjorde sin entre midt ute på Krøderfjorden; dette blir en topp dag med klar blå himmel. Noe annet jeg tenkte var at jeg hadde kledd på meg altfor godt under skøyteklyvene. Ved heisen kostet enkeltbilletten 50, men det pussige var at selve heiskortet kostet mer i tillegg. Alpinanlegget begynte nok å fylles opp med busser fra eksempel Moss. Det var helt vilt med utsikten på toppen av heis A; landet var jo dekket med tåke så langt øye kunne se! Av en eller annen grunn så lå ikke tåka i vår dal, men alle andre. Naturen er vakker. Jeg la i vei mot langrennsløypene, målet mitt var høgfjellet og gjerne Høgevarde. Den vanligste skiløypa dit var forandret pga byggearbeider så jeg valgte den andre som er noe lengre. Det var ingen å se i skisporet men en skipatrulje-scooter kjørte frem og tilbake. Til slutt stoppet han da jeg labbet med skiene på nakken opp en bakke, og ga meg kyss (skrev jeg riktig nå? søstrene mine har alltid så morsomt med å erte meg om jeg skriver det ordet feil! det skjedde ikke noe mellom oss altså). Dette lettet meg for 5-6km med oppoverbakker, kjekt! Nå var det bare 2,5km til Høgevarde som jeg ankom ved 12-tiden: 2 timer fra Gåranplassen til Høgevardehytta for 130kr - slå den!
Jeg hadde ikke med nøkkel til hytta som er sjelbetjent, men jeg fant ly i inngangen. Det blåste merkbart mer og temperaturen var -2C. Jeg snudde for å vende hjemover, og det er ikke mange oppoverbakkene da. Men etter å ha passert Grindefjell ble jeg i tvil om hva jeg skulle; fulgte skiløype eller prøve å kjøre ned til Østensetra. Dette har jo vært noe jeg har drømt om i mange år å være på skitur i setertraktene (vanligvis er det jo multene om sommeren/høst som frister med dit). Jeg valgte å min egen vei og bakkene var ikke avskrekkende til og begynne med. Derimot blåste det jo godt, men vi skulle jo samme vei, nedover. Føret var hardt som i alpinbakken, forestilte jeg meg, men ble litt skremt da jeg gikk gjennom snøen et sted. En stund etter krysset jeg fingrene på at det ikke skulle skje igjen, for da gikk det rakst i et langt slakt strek ned til Steintjern. Nå var jeg på kjente trakter og jeg tok ny pause klokka 13.30 ved Grøbekken. Sola var på sitt flotteste, dessuten blåste det ikke lenger, av med klærne og nyte sola litt, sende noen meldinger også for mobilkontakten ville bli borte lenger nede. Det var pussig og se på fjellet hvor snøen kom susende nedover som ville bekker, ørkensand. Men det sluttet liksom brått å blåse under 1000moh.
Det var flere ryper jeg skremte på min også, mens neste skritt var å komme seg ned forbi Krekabu og her kronglet jeg litt. Stien til Østensetra var merkelig å følge gjennom skogen. Heller ikke nøkkel hit hadde jeg så det var jo som en befaring dette. Løa vår hadde en stavlenge tjukk snø på taket, og jeg var sterkt fristet til å gjøre noe med dette, om jeg hadde hatt en spade tilgjengelig. Av samme grunn var det like mye snø som sperret for (den ulåste) døra også. Videre på min ferd, klundret jeg litt med å finne traktorveien ved Snauhaug. Denne traktorveien er forholdsvis bratt og jeg gjorde et mislykket forsøk på å sitte på skiene for å bremse farten, (jeg mistet staven og bittelitt opprispet i hånda. Men så gikk tankene tilbake på min siste skitur 17.mai i fjor i Øvre Dividalen. Faren til kameraten min bremset opp farten ved å sette stavene mellom beina (man må selvsagt være litt forsiktig så de edle deler ikke kommer til skade). Denne bremsemåten er effektiv når man kjører i løssnø, og gjett hva slags snø det hovedsakelig gikk i ned til brua over Ringneselva? Jepp og jeg var veldig fornøyd, sola forsvant også under nedfarten som jeg var godt fornøyd med (nederst bøyde trærne seg mer over veien men så var det ikke like bratt). Klokka var 14.45 nede ved brua og da kom solen tilbake, men jeg ble ganske pompa av å vasse opp bakkene til bommen. Herfra hadde jeg den verste etappen for om veien videre ned til lokalveien var brøytet for hyttebrukerne i dette området. Ååååååå jeg ble helt ør i hodet av å bremse med skiene, det var svært slitsomt, jeg skulle hatt en kjelke her. Men ned kom jeg og var glad ingen biler overrasket meg.
Du kan sikkert tenke deg jeg var overlykkelig over å komme ned på Krøderfjorden igjen, bare flate plankekjøringen igjen. Hjemme var jeg rundt klokka 16 og da forsvant solen for siste gang denne dagen. Og jeg var sliten. Jeg hadde brukt alt godt, og opplevd stor natur. Jeg er litt irritert i øynene, selv om jeg hadde brillene på, og  varm i hodet selv om jeg smurte meg tre ganger.
Så skal jeg oppsummere hvor langt dette ble (for de som ikke er kjent i Norefjell-traktene)
2,5km Gåranplassen - Skiheisen
15km Skiheisen - Høgevarde (rettelse 9km på scooter)
9km Høgevarde - Østensetra (luftdistansen er kortere, men for bratt)
4km Østenstra - Brua over Ringneselva
6km Rigneselva - Gåranplassen
Kanskje 28km og da er halvparten ren nedoverkjøring
Jeg tenker på at denne dagen har vært en drøm, liksom bare i drømmer kan jeg leke meg slik jeg gjorde i dag. Siste punkt på agendaen i dag er siste episode av Heros: Det gleder jeg meg til slik at jeg ikke har noen tv-serier å følge med på lenger. Legger med som en hero i kveld.

Søster-filosofi

Les min søsters filosofi!

Et lite tips

Den elendige bilen

Men først skal jeg fortelle om to svært gode dager på etableringskurset for Kunstnerdalen i regi av Norges Vel (så har jeg skrytt litt av dem). MEN i dag hadde jeg min verste kjøretur, og det eneste kan slå opplevelsen fra i dag ville være en kræsj.
Da jeg ble vekket på morgenen så hadde det snødd en god del, og mamma og hennes kompanjong ville at jeg skulle ta med varer når jeg først skulle til Prestfoss (der kurset var). Vi måtte dra bort til hun Hilde for å hente varene, og jeg viste at vi ikke ville komme opp veien til henne fra riksveien, så vi kjørte 7.45 hesteveien til naboen. Naboens hester er galopphester og vi har respekt for å bruke veien som "motorvei", men på morgenen tok vi bare sjansen, for ved å kjøre hesteveien ville vi komme til Hilde (nabo nr2 og slippe den bratte veien). Nå har det seg slik at det ikke er fordi veiene er for bratte at bilen vår for problemer, det er snøen som ikke har blitt frest bort som er problemet. Vi kom ikke opp tun-svingen, men det gjorde ikke så mye for vi var like ved varelageret og hentet det vi trengte. Mamma var stresset om gelene var stive nok, men vi satset på at det gikk bra. For å vende snuten ned til riksveien trodde jeg det ville holde å rygget inn til siden, legge over, og kjøre av gårde. Men så lett gikk det ikke for det gikk bare med nød og neppe og stor innsats fra mamma som skjøv.  Bilen ble stående på tvers av veien, og det var latterlig. Dekkene ville ikke ta tak. Siden lurte jeg på om det ikke var meningen at jeg skulle klare å komme meg av gårde herfra.
På riksveien fikk jeg en tankevekker da vi kjørte fordi en bilkræsj mellom personbil og lastebil. Jeg hadde i forkant irritert meg over å kjøre bak en brøytebil, men jeg kunne jo ikke kjøre forbi og tapte flere minutter. Jeg skulle til den andre deltageren fra kommunen som skulle på kurset, men jeg viste ikke helt hvor hun bodde. Mamma skulle ha gitt henne beskjed om å gå til lokalveien, men jeg så henne ikke. Klokka 9 startet kurset og klokka var 8.35 når jeg kjørte for å finne henne var jeg stresset. Først kjørte jeg inn på en gård som var feil og jeg fikk beskjed om hvor jeg skulle kjøre, men jeg kjørte nok feil igjen og her var det bare et bilspor og ingen og se. Her brukte jeg enda noen minutter på flat mark og krøke meg over en meter der det ikke var bilspor fra før. Det var en enda større vits og jeg ga opp etter dette å finne Gunnhild for hun tok ikke telefonen. Jeg fortalte min frustrasjon til mamma klokka 8.45 for nå ville jeg komme for sent. Jeg kjørte mot Prestfoss, men så ringer mamma opp og forteller at Gunnhild hadde forsovet seg. Nå hadde jeg alt kjørt et stykke og kommet så langt at det ville være vanskelig å snu (med tanke på den dårlige framkommeligheten til bilen). Jeg fant en liten lomme og prøvde forsiktig og kjøre frem og tilbake for å få bilen snudd. Nå kommer høydepunktet: tror dere ikke at bilen tilslutt sperret lokalveien!!!!!! Bilen spant og spant og ville ikke dra seg på rett kjøl, med fronten inne i brøytekanten. Jeg løp og satte ut en varseltrekant, tilbake kom det en lastebil som stoppet. Jeg trengte jo hjelp og han dyttet uten at det hjalp. Så kom det en annen bil og når hun også dyttet gikk det. Selvsagt var denne snuoperasjonen til ingen nytte, for Gunnhild hadde alt dradd (jeg hadde jo sendt mor en utrolige sms: "Nei nå gir jeg meg ende over. Har kjørt fast bilen midt i veien"). Jeg kom fram til Prestfoss 9.40, etter to forferdelige timer bak rattet (vanlig tidsbruk burde vært 45min).
Hva har jeg lært?
Jeg skal ikke gjøre meg avhengig av bilen. Jeg kjører ikke en meter før bakdekkene er utskiftet. Jeg kan ikke kjøre når jeg vet at dette er rene dødsfellen å stresse rundt i. Jeg hadde også en irriterende episode 1.februar: da begynte jeg som avløser i nytt fjøs. Fjøset ligger på nedsiden av riksveien og jeg hadde kjempeproblemer med å komme ut på veien (brøytekant). Det var dessuten fredagskveld, og da er det IKKE morsomt å kjøre på riksvei 7 (alle oslofolka som skal til hyttene sine). Det var ustabilt også da men snø og greier. Jeg rygget to ganger ned på gården for å kjøre opp, men jeg kunne jo ikke ha snuten ute i bilveien og dermed kom jeg ikke ut på veien. Eksospotta datt også av tidligere denne dagen
Jeg har vel ikke klart å skrive dette avbalansert nok heller, og det har vært flere nyanser som også har gitt meg skrekk av å kjøre bil, hit eller dit.
ALTSÅ det har vært traumatisk. Hvilken kontrast denne bilkjøringen er i forhold til skigåingen til fjøs. DET er det gode liv.