Men først skal jeg fortelle om to svært gode dager på etableringskurset for Kunstnerdalen i regi av Norges Vel (så har jeg skrytt litt av dem). MEN i dag hadde jeg min verste kjøretur, og det eneste kan slå opplevelsen fra i dag ville være en kræsj.
Da jeg ble vekket på morgenen så hadde det snødd en god del, og mamma og hennes kompanjong ville at jeg skulle ta med varer når jeg først skulle til Prestfoss (der kurset var). Vi måtte dra bort til hun Hilde for å hente varene, og jeg viste at vi ikke ville komme opp veien til henne fra riksveien, så vi kjørte 7.45 hesteveien til naboen. Naboens hester er galopphester og vi har respekt for å bruke veien som "motorvei", men på morgenen tok vi bare sjansen, for ved å kjøre hesteveien ville vi komme til Hilde (nabo nr2 og slippe den bratte veien). Nå har det seg slik at det ikke er fordi veiene er for bratte at bilen vår for problemer, det er snøen som ikke har blitt frest bort som er problemet. Vi kom ikke opp tun-svingen, men det gjorde ikke så mye for vi var like ved varelageret og hentet det vi trengte. Mamma var stresset om gelene var stive nok, men vi satset på at det gikk bra. For å vende snuten ned til riksveien trodde jeg det ville holde å rygget inn til siden, legge over, og kjøre av gårde. Men så lett gikk det ikke for det gikk bare med nød og neppe og stor innsats fra mamma som skjøv. Bilen ble stående på tvers av veien, og det var latterlig. Dekkene ville ikke ta tak. Siden lurte jeg på om det ikke var meningen at jeg skulle klare å komme meg av gårde herfra.
På riksveien fikk jeg en tankevekker da vi kjørte fordi en bilkræsj mellom personbil og lastebil. Jeg hadde i forkant irritert meg over å kjøre bak en brøytebil, men jeg kunne jo ikke kjøre forbi og tapte flere minutter. Jeg skulle til den andre deltageren fra kommunen som skulle på kurset, men jeg viste ikke helt hvor hun bodde. Mamma skulle ha gitt henne beskjed om å gå til lokalveien, men jeg så henne ikke. Klokka 9 startet kurset og klokka var 8.35 når jeg kjørte for å finne henne var jeg stresset. Først kjørte jeg inn på en gård som var feil og jeg fikk beskjed om hvor jeg skulle kjøre, men jeg kjørte nok feil igjen og her var det bare et bilspor og ingen og se. Her brukte jeg enda noen minutter på flat mark og krøke meg over en meter der det ikke var bilspor fra før. Det var en enda større vits og jeg ga opp etter dette å finne Gunnhild for hun tok ikke telefonen. Jeg fortalte min frustrasjon til mamma klokka 8.45 for nå ville jeg komme for sent. Jeg kjørte mot Prestfoss, men så ringer mamma opp og forteller at Gunnhild hadde forsovet seg. Nå hadde jeg alt kjørt et stykke og kommet så langt at det ville være vanskelig å snu (med tanke på den dårlige framkommeligheten til bilen). Jeg fant en liten lomme og prøvde forsiktig og kjøre frem og tilbake for å få bilen snudd. Nå kommer høydepunktet: tror dere ikke at bilen tilslutt sperret lokalveien!!!!!! Bilen spant og spant og ville ikke dra seg på rett kjøl, med fronten inne i brøytekanten. Jeg løp og satte ut en varseltrekant, tilbake kom det en lastebil som stoppet. Jeg trengte jo hjelp og han dyttet uten at det hjalp. Så kom det en annen bil og når hun også dyttet gikk det. Selvsagt var denne snuoperasjonen til ingen nytte, for Gunnhild hadde alt dradd (jeg hadde jo sendt mor en utrolige sms: "Nei nå gir jeg meg ende over. Har kjørt fast bilen midt i veien"). Jeg kom fram til Prestfoss 9.40, etter to forferdelige timer bak rattet (vanlig tidsbruk burde vært 45min).
Hva har jeg lært?
Jeg skal ikke gjøre meg avhengig av bilen. Jeg kjører ikke en meter før bakdekkene er utskiftet. Jeg kan ikke kjøre når jeg vet at dette er rene dødsfellen å stresse rundt i. Jeg hadde også en irriterende episode 1.februar: da begynte jeg som avløser i nytt fjøs. Fjøset ligger på nedsiden av riksveien og jeg hadde kjempeproblemer med å komme ut på veien (brøytekant). Det var dessuten fredagskveld, og da er det IKKE morsomt å kjøre på riksvei 7 (alle oslofolka som skal til hyttene sine). Det var ustabilt også da men snø og greier. Jeg rygget to ganger ned på gården for å kjøre opp, men jeg kunne jo ikke ha snuten ute i bilveien og dermed kom jeg ikke ut på veien. Eksospotta datt også av tidligere denne dagen
Jeg har vel ikke klart å skrive dette avbalansert nok heller, og det har vært flere nyanser som også har gitt meg skrekk av å kjøre bil, hit eller dit.
ALTSÅ det har vært traumatisk. Hvilken kontrast denne bilkjøringen er i forhold til skigåingen til fjøs. DET er det gode liv.
Da jeg ble vekket på morgenen så hadde det snødd en god del, og mamma og hennes kompanjong ville at jeg skulle ta med varer når jeg først skulle til Prestfoss (der kurset var). Vi måtte dra bort til hun Hilde for å hente varene, og jeg viste at vi ikke ville komme opp veien til henne fra riksveien, så vi kjørte 7.45 hesteveien til naboen. Naboens hester er galopphester og vi har respekt for å bruke veien som "motorvei", men på morgenen tok vi bare sjansen, for ved å kjøre hesteveien ville vi komme til Hilde (nabo nr2 og slippe den bratte veien). Nå har det seg slik at det ikke er fordi veiene er for bratte at bilen vår for problemer, det er snøen som ikke har blitt frest bort som er problemet. Vi kom ikke opp tun-svingen, men det gjorde ikke så mye for vi var like ved varelageret og hentet det vi trengte. Mamma var stresset om gelene var stive nok, men vi satset på at det gikk bra. For å vende snuten ned til riksveien trodde jeg det ville holde å rygget inn til siden, legge over, og kjøre av gårde. Men så lett gikk det ikke for det gikk bare med nød og neppe og stor innsats fra mamma som skjøv. Bilen ble stående på tvers av veien, og det var latterlig. Dekkene ville ikke ta tak. Siden lurte jeg på om det ikke var meningen at jeg skulle klare å komme meg av gårde herfra.
På riksveien fikk jeg en tankevekker da vi kjørte fordi en bilkræsj mellom personbil og lastebil. Jeg hadde i forkant irritert meg over å kjøre bak en brøytebil, men jeg kunne jo ikke kjøre forbi og tapte flere minutter. Jeg skulle til den andre deltageren fra kommunen som skulle på kurset, men jeg viste ikke helt hvor hun bodde. Mamma skulle ha gitt henne beskjed om å gå til lokalveien, men jeg så henne ikke. Klokka 9 startet kurset og klokka var 8.35 når jeg kjørte for å finne henne var jeg stresset. Først kjørte jeg inn på en gård som var feil og jeg fikk beskjed om hvor jeg skulle kjøre, men jeg kjørte nok feil igjen og her var det bare et bilspor og ingen og se. Her brukte jeg enda noen minutter på flat mark og krøke meg over en meter der det ikke var bilspor fra før. Det var en enda større vits og jeg ga opp etter dette å finne Gunnhild for hun tok ikke telefonen. Jeg fortalte min frustrasjon til mamma klokka 8.45 for nå ville jeg komme for sent. Jeg kjørte mot Prestfoss, men så ringer mamma opp og forteller at Gunnhild hadde forsovet seg. Nå hadde jeg alt kjørt et stykke og kommet så langt at det ville være vanskelig å snu (med tanke på den dårlige framkommeligheten til bilen). Jeg fant en liten lomme og prøvde forsiktig og kjøre frem og tilbake for å få bilen snudd. Nå kommer høydepunktet: tror dere ikke at bilen tilslutt sperret lokalveien!!!!!! Bilen spant og spant og ville ikke dra seg på rett kjøl, med fronten inne i brøytekanten. Jeg løp og satte ut en varseltrekant, tilbake kom det en lastebil som stoppet. Jeg trengte jo hjelp og han dyttet uten at det hjalp. Så kom det en annen bil og når hun også dyttet gikk det. Selvsagt var denne snuoperasjonen til ingen nytte, for Gunnhild hadde alt dradd (jeg hadde jo sendt mor en utrolige sms: "Nei nå gir jeg meg ende over. Har kjørt fast bilen midt i veien"). Jeg kom fram til Prestfoss 9.40, etter to forferdelige timer bak rattet (vanlig tidsbruk burde vært 45min).
Hva har jeg lært?
Jeg skal ikke gjøre meg avhengig av bilen. Jeg kjører ikke en meter før bakdekkene er utskiftet. Jeg kan ikke kjøre når jeg vet at dette er rene dødsfellen å stresse rundt i. Jeg hadde også en irriterende episode 1.februar: da begynte jeg som avløser i nytt fjøs. Fjøset ligger på nedsiden av riksveien og jeg hadde kjempeproblemer med å komme ut på veien (brøytekant). Det var dessuten fredagskveld, og da er det IKKE morsomt å kjøre på riksvei 7 (alle oslofolka som skal til hyttene sine). Det var ustabilt også da men snø og greier. Jeg rygget to ganger ned på gården for å kjøre opp, men jeg kunne jo ikke ha snuten ute i bilveien og dermed kom jeg ikke ut på veien. Eksospotta datt også av tidligere denne dagen
Jeg har vel ikke klart å skrive dette avbalansert nok heller, og det har vært flere nyanser som også har gitt meg skrekk av å kjøre bil, hit eller dit.
ALTSÅ det har vært traumatisk. Hvilken kontrast denne bilkjøringen er i forhold til skigåingen til fjøs. DET er det gode liv.
hehehehe, ler meg ihjel. Detta var morsom lesing. Ser deg for meg på tvers av veien hehehe, rimelig maktesløs. Gi meg flere av disse ;) Bra det ordnet seg, og håper, for din del, kurset var skikkelig bra ;)
SvarSlettHåvard
uff og uff.. lenge leve sykkelen.. Snøfritt på sørlandet, inntill videre. Godt nye hjul er på plass og sånn da..
SvarSlett