En valgvage natt er vanskelig å snike seg unna.
Men jeg har gjort unna en fjelltur i norsk fjellnatur og sett kontrastene nok en gang. Forberedelsene hadde vært å forsikre seg om at det gikk buss og at sykkelen min ble satt igjen ved hytta på Rasmusdalen (i tillegg til å låne hyttenøkkel). Det må jo sies at solskinnsdager ikke har vært dagligdags de siste ukene, så planen var å dra når sola kom og det gjorde den på søndag. Det var fint at bussen ble fylt opp i Vassbygdi (der aurlandsdalen slutter) og bussjåføren var hyggelig og fortalte når vi fikk utsyn til Aurlandsdalen, for noen i bussen var antagelig her første gang. Når vi kjørte fra Øvrebø var det tre passasjerer igjen, like mange som når jeg gikk på bussen ved skolen. En parallell til valget ser jeg for meg dette:
Dette er alle de som kommer til å stemme rødgrønt versus borgerlig, det er disse som følger i fotsporene til majoriteten, de ønsker den tradisjonelle ruta. Hva om de kunne fått øynene opp mot fjellene på en annen måte? Hvorfor går ALLE av på samme plass (de kommer på fra samme plass). Vet jeg ikke hvor kjent og kjær Aurlandsdalen er for mange? Visst er det en fantastisk dal og jeg har gått den flere ganger, men gjennom flere aldere: På barnslig vis, på broderlig vis og til sist på utforskende vis. Ja jeg tenker litt på John Lennon i et øyeblikk som karikerte en journalist som intervjuet ham i sengen (du vet make love not war).
Har du ikke forandret deg noe, det er faktisk 10 år siden jeg lagde "Love me do". Det kan være fullt forståelig at du som ungdom digget oss, men se på deg selv, våkn opp, se verden og hvilken urettferdighet vi finner oss i.
Hvorfor finner vi på å gå tur? Hvorfor vil vi gå time etter time, kanskje med tung sekk også? Hva begrunner vi våre valg i? Er det dype eller grunne valg?
Jeg gikk av bussen et kvarter senere, og der var ikke naturlig for bussen å stoppe der. Etter å ha hoppet over autovernet er det første jeg finner blåbær og ikke noen sti. Jeg gikk med kristuskransen om håndleddet og perlene glinset i sola. Blåbær, hvilke skatter de er! Diamanter, de vakreste perler, svartere enn svart gull og her på 1000moh var de ikke overmodne. Blått står for håp. Det var oppstigning til å begynne med og skulle tro jeg brukte timer opp den første bakken. Men det hadde knapt gått en time og jeg spiste halvparten av nisten min (tynt-knekkebrød med leverpostei og vossafår) - aldri prøvd det før men det smakte. Så flatet terrenget mer ut. Stien ble/var lettere å følge og jeg likte løypa godt, den gikk parallelt med vannkraftvei pluss høyspent, men de var ikke altfor synlige. Men etter to timer fulgte høyspennmastene meg mer eller mindre resten av dagen. Solen var min store tilfredsstillelse på himmelen, men jeg var glad over å ikke tatt med for lite klær for det. Jeg støtte på to karer i en lavvo, de skulle på jakt og hadde bråkete hunder.
Jeg gikk opp på en Katlahaug for å ha hovedpause, dette var ikke det høyeste punktet på turen men det var det beste utsiktpunktet. Var det ikke et fantastisk navn på området med vann og fjell – Katla. Det ga sus av Astri Lindgrens verden. Jeg lagde en varde siden dette manglet og nå følte jeg meg som en klatrepioner alias W.C Slingsby. Dette var ingen ubestigelig topp, men for meg var dette verdt å markere, halvveis til målet. Jaktkara hadde fortalt at her oppe hadde de møtt på villrein tidligere. Her oppe på 1452moh las jeg ut Jobs bok og jeg så helt til Blåskavalen, Aurlands høyeste 1809.
Den siste halvdelen av turen gikk i skyggen av overhengende strømtråder. I tillegg til å trøttes over mengden av stein, ble T-ene fraværende av og til, det var jo bare å følge "strømmen" så ville jeg komme fram. Så moralen var litt dalende men endelig kunne jeg se ned i Rasmusdalen, 400meters høydeforskjell. Solen skinte helt til det gjenstod 10minutter, turen hadde tatt syv timer siden klokka 11. Det ble enkel matlaging, kun vannkoking av gratinerte poteter og åpning av en fersken-boks. Jeg la meg og håpa på null tull av rare uhyggelige lyder og ble til dels bønnhørt. Neste morgen hadde det kommet en bil til nabohytta, så det forklarte nok noe (finnes ingen dodraug).
Planen på mandag var å sykle ned igjen. Det ble mange tunneler (med og uten lys i taket), svinger og frisk vind i andletet. Jeg følte meg til dels som en galning, hva hadde jeg nå her å gjøre? Men mest av alt ville jeg trygt ned! Det tok en time fra Rasmusdalen og ned til Vassbygdi, 900høydemetre. Det var gøy å se solen gjøre mer og mer dag. Siden jeg var her syklet jeg videre inn dit hvor Aurlandsdalen slutter for de fleste. Her laget solens stråler en himmelsk svære av et stusselig beite.
Resten av turen var slitsom for beina og sykkelrompa mi. Men det ble en svært helhetlig gjennomført tur!
