Ja som lillesøster sa en gang: har du sagt a må du si b også!
Var skikkelig nervøs rett etter jeg hadde skrivi forrige blogginnlegg – fordi det jeg fant ut var at jeg hadde glemt å sjekke morgenværet og det var regn i vente.
NEI – bikkja! Skal det gå rett i dass tenkte jeg og rev ned plakatene før jeg la meg. Klokka7 var det småregn i lufta og jeg gjorde mine forberedelser og sammen med mine turkamerater kl9 fant vi ut skulle gi dagen et forsøk. På vei mellom borstova og internatet finner jeg en fyr som kommer med sekk på ryggen og drassende med bag på et skateboard. Dette skulle vise seg å være den siste eleven i klassen min, en engelskmann lost i Aurland. Ojojoj! Men jeg finner nå en råd, eller god vilje kan man komme langt med. Spør om han kanskje kunne tenke seg å bli med på tur. Sure why not? Så etter å ha funnet rommet hans på internatet drar fem personer ut på tur. Det som er morsomt er at disse fire andre aldri har gått Aurlandsdalen før. I første omgang tar jeg sikte på Sinjarheim, vi får se hvordan vær og form er der oppe, vi starter fra Vassbygdi. Regnet gir seg og når endelig selet dukker fram, så er det i sol. Eureka - dette ser bra ut. Skulle vi ikke ta en dusj, er åtet vi biter på og går rett opp til en fantastisk foss. Litt av ett første inntrykk for en engelskmann, så gærne er vi nordmenn. Uten (litt) galskap i hverdagen er det ikke mye vits. Endelig oppe på Sinjarheim blir det spisepause og sola varmer sjel og en litt vått bukse (fossefallet bruset utover selv om jeg tok av meg oventil). Med slik velsignet vær bestemmer vi oss for å gå videre og ikke gå samme vei ned igjen. Det ble ikke sol hele veien, det skiftet med litt småregn, vind ovenfor Bjørnestigen, men det gikk så greit.
Det var balsam og en søt lek og være kjentmann for gruppa, fortelle litt om stedene vi gikk forbi alltid i forkant viste jeg hva som ventet. Vi lyktes å integrere vår engelskmann og han så ut til å like høydedragene vi gikk forbi.
Ja vi kan absolutt se tilbake med glede på denne dag. Ikke den perfekte turdag – (den opplever man vel aldri) men det var søt musikk at vi kom fram uten uhell, med glimt i øynene og at vi rakk bussen ned igjen. Jeg hadde faktisk notert meg feil avgangstid, så vi fikk ikke mer enn 10minutters pusterom på Østerbø før vi heiv oss om. Flaks!
Nå er det kanskje en time siden vi åt sammen i borstova, vi delte mat underveis og siden vår engelskmann ikke hadde fått kjøpt noe (han kom jo rett fra nattbussen når jeg traff ham) så delte jeg det siste jeg hadde (gratinerte poteter og fruktcocktail) mens noen hadde laget for mye gresskarsuppe som vi turgåere delte oss mellom.
Morgendagen har nok med seg selv. Oh happy day
Var skikkelig nervøs rett etter jeg hadde skrivi forrige blogginnlegg – fordi det jeg fant ut var at jeg hadde glemt å sjekke morgenværet og det var regn i vente.
NEI – bikkja! Skal det gå rett i dass tenkte jeg og rev ned plakatene før jeg la meg. Klokka7 var det småregn i lufta og jeg gjorde mine forberedelser og sammen med mine turkamerater kl9 fant vi ut skulle gi dagen et forsøk. På vei mellom borstova og internatet finner jeg en fyr som kommer med sekk på ryggen og drassende med bag på et skateboard. Dette skulle vise seg å være den siste eleven i klassen min, en engelskmann lost i Aurland. Ojojoj! Men jeg finner nå en råd, eller god vilje kan man komme langt med. Spør om han kanskje kunne tenke seg å bli med på tur. Sure why not? Så etter å ha funnet rommet hans på internatet drar fem personer ut på tur. Det som er morsomt er at disse fire andre aldri har gått Aurlandsdalen før. I første omgang tar jeg sikte på Sinjarheim, vi får se hvordan vær og form er der oppe, vi starter fra Vassbygdi. Regnet gir seg og når endelig selet dukker fram, så er det i sol. Eureka - dette ser bra ut. Skulle vi ikke ta en dusj, er åtet vi biter på og går rett opp til en fantastisk foss. Litt av ett første inntrykk for en engelskmann, så gærne er vi nordmenn. Uten (litt) galskap i hverdagen er det ikke mye vits. Endelig oppe på Sinjarheim blir det spisepause og sola varmer sjel og en litt vått bukse (fossefallet bruset utover selv om jeg tok av meg oventil). Med slik velsignet vær bestemmer vi oss for å gå videre og ikke gå samme vei ned igjen. Det ble ikke sol hele veien, det skiftet med litt småregn, vind ovenfor Bjørnestigen, men det gikk så greit.
Det var balsam og en søt lek og være kjentmann for gruppa, fortelle litt om stedene vi gikk forbi alltid i forkant viste jeg hva som ventet. Vi lyktes å integrere vår engelskmann og han så ut til å like høydedragene vi gikk forbi.
Ja vi kan absolutt se tilbake med glede på denne dag. Ikke den perfekte turdag – (den opplever man vel aldri) men det var søt musikk at vi kom fram uten uhell, med glimt i øynene og at vi rakk bussen ned igjen. Jeg hadde faktisk notert meg feil avgangstid, så vi fikk ikke mer enn 10minutters pusterom på Østerbø før vi heiv oss om. Flaks!
Nå er det kanskje en time siden vi åt sammen i borstova, vi delte mat underveis og siden vår engelskmann ikke hadde fått kjøpt noe (han kom jo rett fra nattbussen når jeg traff ham) så delte jeg det siste jeg hadde (gratinerte poteter og fruktcocktail) mens noen hadde laget for mye gresskarsuppe som vi turgåere delte oss mellom.
Morgendagen har nok med seg selv. Oh happy day
dette liker jeg.. ut på tur aldri sur!
SvarSlett