Årets første morgendag

På vei tilbake fra fjøset tenkte jeg på den ville starten av 1.januar. Jeg lo litt for meg selv. Nå skulle jeg bare kjøre opp fra riksveien og sette bilen i garasjen. Men det hadde snødd et lite silkelag på veien, oj dette hadde jeg aldri trodd skulle bli virkelighet.
Men la oss først begynne med starten og ankomsten til fjøset. Rutinemessig går jeg rett inn og vasker gjennom melkeanlegget. Så måtte jeg flytte litt på kalvene så båsene var ledig til å befolkes av melkekyrne. Melkekyrne ja, de lå sikkert og slappet av i møkkakjelleren hvor vi etterfyller med halm så de ligger behagelig. Ja da er det bare å spasere ned og si i fra at nå må dere opp og stokke beina og komme seg inn. Det er et rom til som dyrene vanligvis ligger i men det var nå merkelig, ingen kyr å se? nei vel da ligger de alle sammen i den andre kjelleren, ikke sant, men hva: er dette en nyttårsspøk? Har jeg kommet til rett klode, hva er det som har skjedd? Ingen kyr hvert i kjellerne eller på fôringsplassene eller andre steder. Hvor har de tatt veien? Det er jo ingen steder å gå til om vinteren. Jeg snakker med Dagfinn og han gir meg et tips som jeg følger. Kanskje de har gått nordover og da endelig finner jeg spor som jeg følger. Det er fortsatt mørkt men temperaturen er brukbar, sporene samler seg og fører inn i skogen. Det er lett å gå for det har gått mange før meg. Skogen tetner til, har de kommet seg veldig langt mon tro? Endelig er det tegn til at noe stort har lagt seg ned i snøen, flere spor og der er en ku også. Der er hele bølingen, de titter over gjerdet og ned til Haugen. Nå får vi se å tulle oss hjemover, tullebukkene. Nå toget vi tilbake men ikke nødvendigvis i samme leie vi brukte for å komme hit. Tre kuer var foran meg og flere kom, noen i litt desperasjon over at kameratene hadde forsvunnet, andre fordi at sånn var det bare, noen syns at det kanskje var idioti å gå uti skauen andre at det var artig å springe litt i det ukjente. Vel ømoji så får det bli. Jeg står på jordet og mønstret dem, hver og en og alle virket i godt humør – la oss holde på humøret. Etter dette gikk det mer normalt, kuene ble melket og jeg spiste nisten min. Ringte hjem og fortalte årets første morsomme hendelse til mammas begeistring i den andre enden.
Dette satt jeg og tenkte på skulle bli morosamt å dele med alle som ellers sov denne tidlige morgenen. Alle som hadde vært på en liten sving, de skulle ha sett ku-gjengen i sakte video med Vangelis-musikk i bakgrunnen. Jeg ser det nesten bedre for meg som det var. Nå skulle jeg bare kjøre hjem ja, hjem kjære hjem og ikke brøytekanten. Ja jeg kræsja i en sving og skar ut til venstre. Svarte og da, så unødvendig, jeg satt og tenkte jeg skulle ta skiene fatt neste tur til fjøset for det var blitt så kjedelig å kjøre (men det hadde vært nødvendig i siste dagene for jeg var litt forkjøla) men nå skal jeg gå selv. Det blir alltid litt sladd i denne svingen og det er bare morsomt men denne gangen misberegnet jeg. Noe gikk i stykker men ikke mye så mye utenom litt stolthet. Pappa tok en liten kjøretur etter nyttårskonserten og så fikk vi en god grunn til aketur og Solfrid fortsatte på en skitur mens jeg kjørte bilen i garasjen.
Mine søstre sier jeg omtaler kuene mine som noen stuter. Gårsdagen nyttårstale overhørte vi sammen og bare ei ku tisset under talen ellers lyttet vi i oppmerksomhet. Men nyttårsrakkettene var litt for hardt kost for dyra og førte til denne ekstraordinære situasjonen. Lilja er den eldste og hun hadde vist spist og bare trukket på skuldrene over lysene på himmelen, men noen andre hadde tydeligvis blitt mer redde og dradd med seg hele flokken.