Det er klart alle vil høre om dette

For de fleste er Hellbillies' sang om en krasafaren steinbu kjent. Jeg har opplevd dette en gang selv på skitur. Veien ble for lang og steingamma var vanskelig å finne i vintermørket.
I helgen var jeg på fjelltur. Tre dager med stigende dagsetapper på to timer, fem og åtte timer. Alt var nytt landskap. To av hyttene hadde jeg aldri vært på. Været var skiftende og det startet og endte med sol. Det begynte å snø en stund – en stadfestelse på at høsten er kommet. På en måte er snø bedre enn regn når du skal ut å gå med sekk på ryggen, den preller fortere av regnjakka.
Godt å komme i hus og slå seg til ro for kvelden etter to perfekte dager. Sjakken gikk det galt og dronninga med, og det ble natt og kullsvart ute.
Langsomt hører vi lyder og det er noen som vil inn. Hallo hvem der? og på med hodelykta. Tre damer kommer stabbende inn og klokka er halv to. Halv TO! Skal vi være helt ærlig har vi gått i ti timer. Vi tok feil av veien og merkingen var dårlig. Det ble jo mørkt etter klokka 20 for det regnet. Vi fant en mann i telt som forklarte oss hvor vi var. - hysj men skal vi ikke være litt stille nå, de har vel lyst å sove.
Nei det er jo klart de vil høre (om) dette!
Denne replikken står igjen som en bauta. Jeg og turkamerat Mads humret litt for oss selv.
Vi fikk høre om et drama og livet er jo ikke udramatisk:
Av og til er livet som ei skoddeheim – vegen er langtfra bein – eg kanskje finne heim.
Vi satt trygt inne på hytta i Yksendalen. Vi tenkte på morgendagen, den bratte oppstigningen som ventet, været og her og nå i et sjakkspill. Gjør vi ikke alle det? pusler med vårt.
Hva gjør vi når folk i nød plutselig snubler over dørstokken vår?
Klart vi i det minste ville høre på hva de hadde å fortelle. Jeg sov ikke så godt heller og stod opp for å legge i ovnen og gå på do. TI TIMER, et endeløst slit i mørke, to lommelykter, feilslått strategi. Alle kommer vi på feilspor men det er ikke alltid like lett å se eller fortelle om det. Hysj og huttetu.
Etter alvoret og litt søvn kan man le. Vi var klare for å gå videre spist og vasket opp etter oss. Damene lo, det var godt å høre. Takk for en fin tur, var det siste de sa om natten, de kom fram. Nå skal vi sova bjønn. Aldri så galt er det ikke er godt for noe.
Slik må vi aldri rote oss bort en gang til sa jeg til min turkamerat den vinteren. Vi møtte ingen på vår hytte som var målet og bokstavelig vår redning (etter 11 t).
Følte du at det var verdt å høre om dette?