Det er lite lyst å begynne med mørkre, men ikveld er månen borte for første gang denne påskeferien. Det er jo månen som har bestemt at påsken krasjer med bursdagen min i år. Jeg kommer nettopp fra et fellesskapsmåltid i kirken, og da tenker jeg ikke bare på nattverd men at vi fysisk satt ved et bord alle sammen i kirken og spiste det siste måltid før månen ble borte og den lange fredagen, en stille dag tipper jeg for "den stille uke" har langtfra vært stille men full av liv. Den har vært full av grankvister og ikke palmeblader. Skigleder om morgenen når skaren bærer rumpeakebrett av gårde i en fei. Lange og mange morgener. Feiring og forfirring; gratulasjoner på lillebursdagen og kanskje bittelille også. En overnattingskveld, gode øyeblikk man kan dele.
Men tilbake til kveldsgudtjenesten: hvordan var det for de som ryddet opp etter verdens mest kjente måltid. Hadde de fått med seg noe av samtalene og symbolikken? Mens de ryddet og vasket, klarte ikke vennene til jesus å våke for ham som hadde vasket føttene deres eller lengtet så dypt etter å holde måltid med alle. Jeg kjente altså på den følelsen av å rydde etter at festen var over. Noen dager etterpå forstår man hva man faktisk har vært med på.
Farvel fullmåne og hilsener, men fatt mot om ni måneder er det jul
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar