Siste pust av sommer med multetur. Plukking av rips i hagen. Uka avsluttet med blåbær ved Taltjern.
Jeg lurte litt på om jeg skulle ta det store eller mindre spannet, og gikk for godfølelsen men fylte ikke helt opp m blåbær. Jeg kjente det vel sikkert litt i ryggen etter Gullmyra. Vanligvis ville jeg plukket og bøyd meg en time til etter mer der oppe ved Verdens ende, men det er bra skal en tenke som det er.
- En ny liturgisk forelskelse.
Så ble det en uke på vei til Nya Slottet i Bjørka-Sæby. Dette hemmelighetsfulle stedet jeg en gang besøkte om vinteren for 15år siden. Det er langt til østgøtaland, det det ble en overnatting begge veier. Søster Sol hadde funnet at det skulle holdes sommerstevne der og vi har nysgjerrige. Vi brukte hennes el-bil med barna hennes i baksete. Det er lenge siden jeg har vært på et sted med faste tidebønner. Jeg ble lurt til å stå opp altfor tidlig den første morgenen fordi slottet har en klokke som ringer hver time, kroppen reagerte instinktivt som under meditasjonen, nå må du gå til slottskapellet. Det var to timer for tidlig men jeg fikk soloppgangen og et flott bildet.
Denne økumeniske kommuniteten EKIBS, har fem tidebønner hver dag. Men det som ble nytt for meg var å feire ørkenmesse på over to timer. Det var en stor opplevelse for det var så grundig, med baking av nattverdsbrød, røkelsen, tildekkingen, sangen, vannspruting, koptisk-egyptiske kyss, teamet rundt alteret. Alvoret men gleden over å gjøre dette sammen med så mye liturgi gledet meg.
Jeg hadde dessverre ikke forberedt meg noe i forkant av hva man kunne oppleve denne uken. På samme måte var det å se storfilmen Odesseys før turen startet, jeg husket det meste var ikke forberedt på hovedtemaet, å vise gjestfrihet eller at protagonisten skulle slite med PSTD. Kvelden etter ørkenmessen gikk jeg en 10km lang tur langs Kinda kanal tilbake til den samme og nærmeste kirka for lovsangskveld. Dette er en del av Sverige med utrolig flott eiketrær overalt. Gleden over å finne hule trær var også stor, å tenke på Pippi.
Avslutningen ble en ny lang gudstjeneste som jeg ikke viste kom til å ta to timer. Tenker tilbake på første Korsvei og alt som nytt og rart. Nå skjønner jeg hvordan og hvorfor denne tilslutningen bruker tiden som de gjør under sitt årlige sommerstevne, og jeg tviler på at det vil ta 15år til neste gang.
Men det kommer nok til å bli en stund til vi kjører elbil over en slik distanse igjen, kjøre en time og lade en time ble en tanke seigt.
PS: Spiste IS hver eneste dag for den smaker best i Sverige
Denne uka har jeg gjort det motsatte av å gå, nemlig å sitte i ro helt avskåret fra alt verden og meditert vipassana. Sommeren blir til fra uke til uke og en tilfeldighet førte til at jeg sjekket organisasjonens hjemmesiden og til min STORE overraskelse skulle det arrangeres kurs på norsk i Gol. Hæ, like ved arbeidsplasssen min og det er plass til en gammel stakkars som meg. Nesten 15år siden jeg tok mitt første og eneste kurs i Sverige. Da gikk jeg glipp av nyttårsaften, denne gangen en varm fotball kamp.
Vel man for bare gjøre som Goenka gjentar og gjentar. Start again, u will ble sucess... før eller siden...
Jeg brukte de første dagene på eksperimentere sittestilling og lette meg fram til rett bruk av puter. Dette er ikke yoga men anapama, stort sett med vekt å på puste gjennom nesen og fornemme sanseinntrykk. Jeg la merke til ting med kurset som var kjente fra forrige gang men også lagt noe nytt i denne verktøykassa.
Mind matters
Filosofien har mye godt over seg men jeg kan ikke love å sitte 3x dagen fremover. Nå ble jeg bare m på halvparten av et såkalt 10dagers kurs pga jobben. Vi praktiserte edel stillhet, spiste vegansk og fastet mellom klokka 12 og 0630 hver kveld. Slik faste var ny for meg, men det gikk om man sparte på energien.
Sitter på skysstasjonen og savner trynene ved matbordet, høfligheten man utvikler. Det hadde vært kult å høre hvordan de som gjennomfører har hatt det tilslutt, erfarne likesom nybegynnerne.
Epilog: Jeg har lest meg litt opp på hva jeg har gått glipp av, ingenting, jeg hadde en fornemmelse - en hvis kveld... fra den utrolig fine utsikten oppe ved Hallingdal folkeskole så det ikke til å ta av noe sted nede i dalen. Jeg lurer på hvordan det ser ut på jobb, om det noen plantekasser eller besøkende på kirkegården som har savnet meg?
Jeg savner også en annen ting - å gjøre notater.
Foredragene var morsommere enn jeg husker
Tilslutt en malplassert julesang på en nokså varm dag men verden er fortsatt den samme:
Jeg rakk aldri å skrive om den kanskje fineste turen jeg har hatt med de to største nevøene mine, før det ble søndag kveld og landet vårt kanskje ikke blir det samme igjen.
Guttene kom med buss på tirsdag, jeg også i buss fra min kant og direkte fra en jobb-begravelse. Vi møttes ute i min søsters hage hvor vi hadde flytta tven ut og så oppreisningen mot Elfenbenskysten. Neste dag trengtes taxi og Kjellermann kjørte oss til Bøsetra. Jeg rakk å bade to ganger i Leppejuv før himmelskyene tettet seg. Vi begynte å telle døde lemmen, og vi så skybrudd på alle kanter av Norefjell, det eneste stedet som var trygt virket å være der vi var. Men vi fikk faktisk se rein, det virket som hele reinsdyrflokken tilslutt sto samlet, og vi betraktet hverandre (og særlig vill er de ikke). Den siste timen til Høgevarde så vi reinsdyr oppe ved toppen inkl dens nabotopp. Den nye digre dnt-hytta fikk vi ha for oss selv og vi koste oss med å lage snål musikk på Isak sin telefon.
Neste dag var det meldt mye regnvær og nå ville vi ikke bli spart. Jo før vi kom av sted jo bedre, men jeg lystret ikke klokka som advarte klokka seks. Vi sto opp en time senere og vabbet ut i tåkehav. Denne gangen fikk vi erfare viktigheten av å ha med kart og kompass, for på vei gjennom Gråfjell tok vi gal sti (og det var faktisk jeg som gjorde fikk oss i gal retning OG du gjettet riktig jeg hadde ikke rukket å finne fram kart eller kompass). Så vi gikk i feil retning rett mot selve Gråfjelltoppen – vi hadde tjue meters sikt. Vi var rett under toppen da jeg forstod at vi gikk litt feil, og endelig begynte nedfarten til den riktige stien - men vi fikk noen flotte bilder av en enorm stein samtidig som tåka sprakk og vi fikk se blåne på blåne i nordvestlig retning. Vi fikk bare noen ekstrahøyde-metre i beina og tok en matpause. Utsikten til Drotninggutunatten var flott men det var ennå halvveis til Toveseter når vi ser at i det fjerne er det noe som forandrer seg og at det begynner å regne. Det viser seg at vi går en våt time i møte, nedover fra åpent fjell-landskap, til en grønn sone av høytgress og småbjørk. Regnklærne holder ut en stund men gir tapt. Resten av dagen (etter 3timers tur) blir altså brukt til å fyre i ovnen å tørke klær, sekker og sko på Toveseter, en liten og gammel seterhytte. Vi ser ut gjennom vinduene på uværet som fortsetter og gleder oss over å være i hus. Vi kom først fram til setra, men selv om det fortsetter å pøse ned ute, kommer det først et par og så en trio som hadde bestilt sine rom på forhånd, så det blir mye flytting av stæsjet vært fra det ene hjørnet til det andre. Vi spiser og legger oss til kvile oppe på hemsen. Der er det fint å hvile men ikke sove for natten og vi flytter oss til annekset rett før en ny trio ankommer mot aftenen, og jammen kom det ikke et siste par også som vi ikke hilste på, for da hadde vi lagt oss til å sove.
Neste dag sto vi opp presis når vekkerklokka ga sitt signal SJU, værmeldingen lovet (fortsatt) opphold. Det var denne dagen jeg var spent på, for turen så langt har jeg gått flere ganger før, nå lå helt nye turstier foran meg, og en ganske lang 8timers utfordringen foran oss. FIRST INN FIRST OUT. Starten av turen ble preget av myr-landskap og åpen himmel, bak oss lå Gråfjell i tung grå tåke. Så skjer det som merker oss resten av turen – skotuppen på Olivers venstre sko løsner – vi har kun gått 1,5t. Dette er vi heller ikke forberedt på, og finner fram noe improvisert tau fra badebuksa mi, surrer rundt skoen så det ikke skal løsne enda mer. Noen har lyst at vi skal gå via Haglebu, men vi holder oss på stien og det går helt okay fram til pausestedet der fylkesvei 287 krysser vår sti. Her finnes også sivilisasjon og vi går forbi en hytte hvor det sitter en mann som heter Frank, han hjelper oss med utstyr så jeg kan surre fast skoen til Oliver enda bedre, jeg får også ladet telefonen som sloknet etter gårsdagen. Guttene har spist seg til nye krefter og de neste timene blir det fineste jeg har opplever, de går foran meg omtrent resten av dagen og vi er de Tre bukkene bruse, den minste først, den mellomste med kameraet og den største bukken bakerst. Først i en lang men ikke for bratt oppoverbakke på totalt firehundre-høydemetre. Sola skinner overalt nå, nå ser vi Gråfjell og helt tilbake til Leppejuv – og det går så lett, det er ingen klaging og verden er vår. Det er en dum ting og det er vinden, som har vært i mot oss – men vi finner den perfekte pause-steinen oppe på platået som akkurat gir ly til de tre bukkene bruse. Vi brenner av ½ kg marsipan denne dagen, og det er nok turens høydepunkt hvor vi går hvert i vårt tempo og jeg er så stolt over å ha disse unge karene foran meg, verdens beste utsikt.
Det blir ikke tid til å bade noen steder, for det blåse som sagt mye på høyplatået, samtidig som sola varmer godt så det blir ingen flere kosepauser før det igjen går nedover og vi ser ei ny seter men denne er i drift med småfe, mens den neste setra vi beveger oss mot ser ut som selveste soria moria, ei utrolig fin herregårdssted, altfor høyt til fjells. Vi hilser på noen sauer og bruker vannplassen deres til et bad, i et vann som er menneskeskapt. Litt utålmodige siste halvtime på å finne dagens mål, Dalabu, ender vi opp lykkelige og tørre på en fin og moderne hytte for, liggende for segselv. Det eneste som minuset er at propan-kokeapparatet som står der ikke fungerer så det tar litt lenger tid med vedovnen før vi spiser middagen vår. Vi blir ikke alene denne kvelden heller, det kommer to til. Vi spiller RISK-spillet alle sammen som også er en positiv overraskelse å finne blant fine tegneserieblader og annet lesestoff. Vi har spilt mange omganger kortspill med IDIOT de andre dagene.
Neste dag tar vi bort mye av den ekstra snøringen rundt skoen til Oliver som vil gå i shortsbukse. Det er sol og mindre vind og nå gjenstår bare sjarmør-etappen til Langedrag hvor vi skal møte foreldrene til gutta senere på dagen. Vi går forbi fine fiskevann og plutselig roper de to første bukkene bruse at jeg må komme å se: utsikten mot Hardangerjøkulen og ikke minst – Langedrag naturpark. Det er nå vi skal si farvel til fjellet og bare avslutte knapt 5km fra målet – da glipper det. Vi/jeg glemmer (i euforien over at turen snart er slutt) at Oliver fortsatt har en defekt sko, og vi har med jevne mellomrom strammet repet rundt skotuppen. Men nå glipper det og tauet blir til en forrædersk snubletrå som sener ham boms i nedoverbakken. Han treffer en stein og får et 2cm langt kutt i huden under kneet. Vi vasker det så godt vi kan og bruker gnagsårplasteret (som vi ikke har fått bruk for) som dekker til såret. Oliver har det ikke særlig vondt fysisk men er ganske lei seg over hvor unødvendig fallet var og at dette sikkert vil kaste bort tiden han gjerne skulle sparket fotball på senere denne sommeren. Det blir altså et antiklimaks, og igjen kan vi lære viktigheten av å ha med et ordentlig sikkerhetsskin på tur. Helt på tampen velger jeg til og med feil vei, men da tar jeg Oliver på ryggen og gøttser på over myra som står i veien. Vi går inn i naturparken og spiser ovnbakt-potet og rømmegrøt på kafeteriaen. Vi bruker ikke tiden til å se på alle dyrene det kryr av der oppe, men ser på en ulv rett etter den offisielle foringen samtidig som jeg ringer legevakten og får avtale i Nesbyen. Der blir det fem sting og beskjed om å holde seg unna fotball-spill i to uker. Planen om å overnatte en siste kveld sammen på et annet sted i fjellheimen med foreldrene som hentet oss, blir utsatt og vi kjører hjem hver til vårt.
Slik endte jeg tilbake til Noresund, en dag for tidlig, men da fikk jeg istedenfor med meg en fin gudstjeneste og kvalitetstid sammen med søster Lydia. Ja jeg så til og med to sankthansormer lysende i grønt på veien til mitt hjem. OG så kulminerte alt i Norge etter klokka 23. Det største fotball-underet til dags dato: Nyland og Håland 2-1 mot Brasil. Jeg satt som planlagt for megselv foran tven og tenkte på at dette var et fint plaster på såret til en fotball-interessert gutt.
TUSEN hjertelig takk for turen gutter, alle ære til dere.
Oppsummert: vi så 20 døde lemmen, 8 frokser og 3 grønne larver.
Ei uke etter folkemusikkveka som var spesielt å oppleve for første gang, så må jeg skrive litt mer det musikalske en kan få oppleve:
Jeg blir dradd til Nesbyen for å synge fire sanger med koret på festspillmorgen, men jeg vil huske barna som danset og hadde denne livsviljen.
To dager etterpå har noen lenger oppe i dalen tatt initiativet til et lite kor-møte (på Hallingdal folkeskole) og jeg blir forelska i Hemsdalskoret og Kurve også. Skikkelig artig å se noen synge uten noter og ha sånn energi og koreografi.
Denne helga var jeg med å synge under Folkemusikk-veka på Ål og opplevde herlige tonar og dans fra forskjellige scener. Det er ikke første gang jeg synger liturgisk musikk av Jo Asgeir Lie, men jeg har ikke hørt Kvarts-kvartetten før eller opplevd så mye dans i ei kirke før som idag.
Tenk å ha så mye liv i seg at du sparker hatten av stanga med bakslengs-salto stillestående -stående. Og så de unge spretne lovande danserne. Dette med folkedans mistet jeg taket på etter årene min i Aurland, men ein kan trampe takta å drøyme seg tilbake.
MEN det har også vært flere andre møteplasser for sang som under 17mai på Folkemuseet i Nesbyen. Gamlekoret mitt sang i begravelsen til tidligere sokneprest - (rart å ikke ha hatt noen jobb-begravelser denne månenden). Vårdugnaden gikk greit og konfirmaneter og tårnagenter har hatt sine tider i kirka.
Denne våren har vi fått hjelp til å rette på kirkemuren som flere steder hadde/var på vei til å falle ut. Dette tok to uker etter påsken og gir en god følelse.
Jeg har tenkt en god del på Johannesevangeliet denne påska og hva som skiller den fra de andre pasjonstekstene. Kanskje noe å skrive masteroppgave om, hvem vet?
Den mest hektiske dagen ble 19april, med jobb-gudstjeneste - kjempegøy organist-vikar-debut for en dame som jeg også synger sammen med i Nes-koret. Vel, seinere samme dag var det ABBA-konsert i Ål, hvor jeg fikk publikum til å lyse med mobilene sine på siste sangnummer: you are the dancing queen.
Det har blitt noen strømme-filmer som Innsiden ut2, The menu og The last duel, men det er uten tvil PROSJECT HAIL MARY på kino igår som kommer til å bli en av årets store høydepunkt. Fargrik, varm og uten tvil verdt å oppleve på kino sammen med slekt. Oliver lurte meg til å hoppe fra Østfoldbadets 5meter mens Gabriella lurte meg til å bade i Krøderfjorden. Mathilde hjalp meg på jobb, gjennom todagers jobbskygging denne siste uka.
Månedens bilde blir fra en fantastisk gudstjeneste i Sandnes, og det har vært mye tid sammen med Mathilde niese i det siste,
my partner in crime når det gjelder å være på Korsvei
Nå gjenstår flyturen hjem, håper det blir med min ene punktering denne måneden. Jeg lærte å knyte ballonger med to fingere, dagen før det skjedde.
Olympiaden gjorde ikke inntrykk, men å høre på Bodø/Glimst sin triumf på radioen i et annet land var stas.
Det stedet som ble mest satt pris på i Tenerife ble nok hotellets badebasseng.
Hvor tiden var mer dyrebar. Den første reisen til sydens land gjorde vi så godt vi kunne ut av tiden. Var m på de oppleggene som ble tilrettelagt fra turoppratør. Det var mange inntrykk men det gikk ett tiår før jeg helt alene på egne eventyr til ekvator. Tenker på hvor mulighetsrommene, om noen brydde seg om du ble med eller ikke på stranden, i bassenget, om du ville virkelug bruke tiden til noe, om du trengte å være asosial, skrive, lese, kjede deg, gå på fjelltur, om du betydde noe for noen, om du fikk rutiner. Turen til karibien er godt dokumentert. En reise jeg gjorde for megselv egoistisk, inspirrert av mine reisende søstre. Jeg tenker på lyden fra bassenget, rolig om morgenen. What wood my sister do? Lese, les av all din kraft. Skrive sant. Bli berørt før det ble for varmt, solen brenner alt. Tankene skal ha noe å tenke ettee om
Finnes det tilfeldigheter? Jeg velger å dele denne salmen fordi det er en veldig ny salme jeg oppdaget i høst. Jo flere ganger den synges jo bedre blir den.
De kristne sangene om skapelsen er av de gode barnlige, som Måne og sol, skyer og vind og blomster og barn skapte vår Gud. Det er en trygg salme som ender i lovprisning og lovsang gjennomen en fabelaktig melodi. Den andre sangen jeg tenker på er Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte alle fisker. Begge tekstene er skrevet av svensker og ble svært populære på 80-tallet.
Edvard Hoem skrev sin salme i 1993 og fikk Henning Sommerro med som komponist. Det er etter min mening en salme vi kunne sunget mer. Tekst og melodi starter i et morgengry, holder frem til det blir kveld og det blir morgen første dag. Vi gis rom for en pust i bakken, før dagen avsluttes med et treenig halleluja ovenfor alt som var godt. Teksten omhandler skapelsens syv dager (1Mos 1-2,3) gjennom hvert vers. Det er lys, det er vann, hvelvinger, såfrø og kosmos, det er fisk og fugler, ei kvinne og en mann. Det flyter slik som den eldgamle hellige teksten og myten har gjort gjennom tusenvis av år.
Sangen er full av ånd og liv. Den minner om en annen salme av Hoem Nå stig vår song vår takk til Gud for denne gode dag, som Sommerro også har skrevet melodien til. Han har også skrevet melodien til Blå salme og sin egen Vårsøg: De starter med lyse intervaller og lander på varme/hvilende toner i slutten.
Når heile verda syng mot Gud, hva skjer da?
Dette er hva som gjør salmen spennende, ved å peke på Paulus ord i Romerne 8 om skaperverket som venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares. Gjenklangen høres også fra Jesaja 55,12-18 som taler om en ny himmel og jord, en ubeskrivelig glede i og over skaperverket – som har funnet sted, og som fortsatt pågår.
Mennesket er en del av dette, men virker ikke å bry seg lenger. Hvordan ville lyden av vår tids skapninger vært? Kanskje mer preget av uro, støy og selvopptatthet enn av glede og undring?
Når mennesket er skapt på ny, stig jubelen mot sky. Helt til slutt ligger nøkkelen i salmen: gjenskapelse og frelse - hvor vi har bygd ned, må nyskaping skje. Og det skjer hver dag måne og sol viser oss veien, og alt liv det vrimler av på jorden. Vil vi være med i lovsangen gjennom ord eller handling? Vi kan også tro at mennesker kan skapes på nytt gjennom Jesus Kristus. Hvordan ville det sett ut om heile verda syng mot Gud på ny?
i oss, rundt oss, gjennom oss
De FIRE siste ukene har jeg sunget i kor eller i kirka 3 av 4dager. Grunnen er deltagelse i tre forskjellige kor. En skikkelig SANGMARATON, som jeg tviler på kommer til å holde seg like høy videre.
Min favorittsang blir ikke ABBA, Amerikasanger eller Miserere mei, men må bli Korsanger-syklus fordi teksten gir så fin gjenklang: det kan føles i sjel og kropp, det er i dag jeg skal synge i kor! Å ja det herligste i livet.
Sang, melodier og tekst skal også engasjere - derfor blir vedlegget disse siden de stod oppført som dagens sanger.
Nå har jeg gått hele veien gjennom Lukas kapittel TO. Min tredje julaften på egenhånd.
Ett år preget av at jeg kan jobben min enda bedre.
Preget av nye bekymringer men også gleder
Tradisjon tro legger jeg ved sanger som har berørt meg i det siste
Fint med noe uhøytidelig også, som ikke er så langt unna siden jeg har bundet meg til jobb og passing av hund denne julen.
"Vi skaper ikke etterfølgere men beundrere" - kirkemaler i filmen The hidden life.
Dette var et ubehagelig sitat om opplevelsen av å leve i et fredelig østerisk-alpe-samfunn som bare kneler under for nazismen.
Torsdagen var en underlig dag som startet skikkelig dårlig med jobb-avtaler som var blitt glemt. Etter at dette var ryddet opp i dro vi på juleandakt til eldrehjemmet, senket skuldrene og opplevde julefred hos beboerne og feiret nattverd. Vi ble etterhvert tre vise menn som gikk med nattverden noen ekstra runder til noen som ikke dukket opp til andakten.
Ukas høydepunkt ble kanskje et lydopptak av en gammel sokneprest for 50år siden som ble delt. "Hver" julaften sang han selv denne salmen (som ikke står i salmeboken). Zarbell-Engh var prest i Nesbyen over tjue år - og satte visst spor etter seg.
Hva betyr forskudd?
Setningen rørte meg fra julefortellingen Stargate.
To flotte julekonserter har blitt arrangert, men det ble også tid til barnehage vandring med barn som hengte det fineste juleønske på treet vårt. Julelunsj på asia-restaurant.
Nå er jeg glad for å gå inn i en roligere uke etter en lysmesse ikveld på toppen av alt annet - selv om den tradisjonelle konserten hjemme rakk jeg ikke.
Circle of life - denne sangen var gledelig gjensyn med adiemus
Det blir nok Jul i Nesbyen i år også
Tegn på advent har vært å synge Christmas Lullaby, først på vanlig øving, deretter med hornmusikken. Da vi fremførte den i kirkekonserten i kveld - klarte jeg å glemme igjen notene på vei inn på scenen. Det var irriterende - jeg hadde forresten glemt å tenne lysene rundt alteret også:-)
Hvor mange som la merke til deg - kanskje ingen. MEN det som ga meg virkelig julestemning var å synge Deilig er jorden. Den gikk som vanlig avslutning-allsang med hornmusikken og de frammøtte, men jeg ble overveldet da orgelet kom inn på siste verset - det ble skikkelig mektig.
Spilte tromme på to sanger på kulturkveld om norsk utvandring til Amerika. Tror det er minst ti år siden jeg spilte offentlig sist. Land and sky + Gudmund Gudmundson.
Juletreet over TRE meter er pynta i kirken. En helgetur til tante i Valdres ble det også tid til.
Hvis du søker inn i trua skal d skape kjærlighet ikke hat
Jeg har så jævlig lyst på hevn - gå 19minutter ut i podkasten
Ølhunden Berit (bare sett episode2)
Jeg er litt tom denne uka. Kulda har kommet og jeg har kun gjort et minimum av det som trengs å gjøres ute og vært mest inne.
Men jeg så "Its a wounderfull world" for første gang - det er noe å skrive om. Den gir krefter og pågangsmot å tenke på: Intet menneske er en fiasko så lenge hen har venner
Dette blir ikke verdsatt lenger, gode svar
Denne uka har jeg lyttet og fått hjerne-spreng av tanker på reddit - lesingen av Frankenstein freaks me out.
Resultatet har vært to LANGE tanketråder om DEL1 og DEL2.
Mens jeg har lyttet og lest har jeg også rakt bort alt løvet, det er kjekt å få gjort før kulda slo inn i helgen.
Vi hadde en fin salmekveld hvor det var underlig at en time kan gå så fort.
Vært på sorgkurs for kirketjenere, fint opphold på Modum Bad hvor de har fine omgivelser og god mat. De tre siste arbeidsdagene ble brukt til å rake, rydde i steinarkivet og dobbeltbegravelse. Så vendte tvillingene en helgetur hjem.
Alle søsknene vendte tilbake for å se far og minnes mor.
