Aurland takes my breathe away

Ja nå skulle jeg ha skrevet i det lange og det breie.

Men i all enkelhet så blir jeg målløs over det meste.

For å beskrive det litteran:

Har syklet og gått opp på den ene siden av dalen og kjørt opp på den andre siden og sett utsikten ned til skolen. Jeg har ikke tatt bilder og er egentlig veldig fornøyd med dette og bare vært akkurat der jeg var (som bjørnen baloo ville sagt det). På min andre dag her så var vi på Hovdungo 800 moh og det er noe eget over å ha gjort hele turen selv uten å bruke bil. Plukket mange liter blåbær i skogen og litt av overskuddet ble spist v denne setra hvor lærere stekte lapper. Dette har liksom satt målestokken for hele første uka, fint, flott, energisk, ja når jeg tenker over det på - kan det virkelig stemme at dette er virkelig er min plass, hvem hvordan har dette gått til?

To ganger kjørte jeg opp fjellveien til Lærdal og gjorde meg kjent først m fly-startsted, neste gang fløy jeg. Ikke 800 men 200 høydemetre litt lenger inne på fjellet.

Så ble jeg syk og forkjøla i den neste uka og været har vært dårligere, ryggen ikke likt å ligge for lenge, hode ikke så høyt hevet.

Det begynner å bedre seg nå, løft ditt hode du raske gutt. Så i morgen reiser jeg hjem og setter igjen bil og henger som jeg ikke trenger (mindre løse ting og huske på glemte ting).

Det er en annen rytme her, viktigst er nok at middagen serveres 11.30-12.15. Jeg har bodd på internat før men det er riktig bra å ete på denne tida. Elevene tar tak og vasket ned det ene elevkjøkkenet (som er en gammel borstue) og viser at de gjerne vil ville trives her. Ja det er mye kjekt jeg har sett begynnelsen på og får komme nærmere tilbake til. Det har altså gått opp og ned disse to første ukene på en slik måte som reint tar pusten av ein!

Ingen gullmyr men likevel en gullgruve

I 2003 døpte vi ei myr for Gullmyra, da plukket vi eventyrlige mengder. Ja så mye var det at jeg hadde bruk for regnbuksa - til å kne ned på. Ja man kunne fått vondt i ryggen av å plukke så mye multer på ei myr.
Det var pappa som oppfordret meg til å gå multetur i dag. Selv hadde jeg tenkt kanskje å se det an på søndag, men nei: Du må dra i dag som er været er flott. Det var litt ambivalent å dra av gårde for det er jo mange ting å gjøre i urtehagen også. MEN jeg gjorde min fars vilje så langt det lot seg gjøre. Gikk dit han foreslo, og ringte ham en gang (på Pika) da ønsket jeg bekreftelse på område å søke i for sikkerhets skyld. Pappa går jo en håndfull multerturer hvert år og sanker 20kg (ikke urimelig mengde) hvert år. Han er så ivrig men utrolig ydmyk også. Men nå spiller kneet ham et puss og gjør multeturene umulig.
Jeg hadde plukket kanskje en liter da jeg ringte og ikke lenge etter instruksen ble jeg stående på samme sted i flere timer. Jeg har lyst å betegnet dette for en gullgruve siden gullmyra ligger som ei utbredd pannekake, men her lå multene i ei helling og jeg trålte opp og ned. Ja jeg lurte på om jeg ville ”slippe unna” og komme meg videre til gullmyra? Men etter tre timer var det slutt og klokka 16. Litt over en liter til ventet rundt omkring i kulissene, men ikke på gullmyra.
Så var det på tide å traske hjemover kl18 og for hyggens skyld gikk jeg mot setra. Da er Høgenatten en vandrers vern og borg, og jeg tenkte på hvordan tida har forandra seg og multefeltene har flyttet på seg. Fjellet og myrene er de samme, men da jeg var med pappa for to tiår siden var jeg ett barn og tenkte som et barn. Det var en jungel og jeg måtte bli værende med en skrue-pocket når pappa stakk fra meg oppå fjellet. Ingen kjenner multestedene her oppe bedre enn pappa (med Finn på andreplass). Det vil komme flere år.

August takes my breath away

Ja dette er måneden som får meg til å rent miste pusten. 5årsdagboka mi er min begrunnelse for å si dette. Det har skjedd så mangt de siste årene, alltid noe nytt i vente når det er august. Overraskelser. Tradisjoner god som multeturer. Venting på skolestarter som ikke har begynt før i september. Skole starter i Alta. Hm ja august er en meget gylden måned å se tilbake på – starten på store ting.
I år begynner jeg tidlig (for meg å være) på skole. Seint er det motsatte ordet med tanke på at det er den videregående skolen som kaller meg. MEN tenk på (litt vanskelig for andre enn meg i grunn), på de øyeblikkene jeg kan få muligheten til å fylle inn i resten av denne august-måneden. Følelse av über spenning og forventning, men også frykt for prosjektene jeg har tenkt å forlate en stund. Men det er jo nettopp på grunn av disse at jeg vil gå i (den økologiske) skole.
Men om det høyeste topp-punktet jeg har oppnådd i august så langt: Uranostind, 2157moh. Det var en gigantisk jotunheimsk følelse jeg ikke har tatt pulsen på lenge. Seks år har gått siden jeg har gått i Jotunheimen. Denne gangen ble jeg invitert av en kamerat, og han har et supert utgangspunkt til topper fra familiehytta ved Tyinholmen (for meg er det veldig vanskelig å uttale siden jeg i mitt indre tenker tyriholmen hehe). Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med å komme på nye 2000meterstopper, men i Mads selskap kom mange minner tilbake. For eksempel hvor mange totusenmetere har jeg vært på? Det krevde litt tenking før jeg kom fram til et antall på 10 norske pluss en utenlandsk. August har vært måneden de fleste av disse har blitt nådd, puff:-)
Men kort om toppbestigning så tok hele turen rundt 12 timer, men vi hadde intet hastverk. Det så ut som været kanskje kom til å svikte oss, for det var mye skyer og tåkedotter som kom. Blant annet når vi hadde det lengste (mat)pausen vår på bandet mellom Slingsbytind og Uranostind: Da forsvant all sikt, gikk bokstavelig talt opp i røyk. Like plutselig forsvant tåka og da tok vi turen til Slingbytind som også er over 2000 meter. Utsikten var fantastisk og dette skulle bli en slags oppvarmingstopp. For en time senere var vi på 2157meter men da kom det på nytt tåke ett minutt før vi kom til en 50 meter lang og stupbratt egg. Vaklende til varden satt vi oss boms ned og jeg orket ikke annet enn å bare sitte med øynene inne i den hvite himmel. Men jeg bare viste at dette kom til å sprekke,
at noko vedunderleg skal skje, at det må skje? at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at berget skal opna seg og at kjeldor skal springa (skriver Olav H. Hauge). Få kamera sier jeg til Mads og før jeg får sagt mer er tåka i gang med å måtte gi tapt. Slik har jeg måttet vente i en time sammen med lillesøster for syv år siden på å få utsikt fra Tverrbottind. Når det som blir gjemt vekk kommer til syne – hva annet kan man enn å miste pusten over skjønnheten man blir vitne til? En lampe dekkes ikke for alltid til (Lukas 8,16)
Familien min tar jo også pusten min away sometimes. Det var fint at vi klarte å samle oss alle fire søskena, en dag. Lillegutt nevøen vår, ja for bare Isak er Isak (herlig sitat Geir). Tenk hvilke ”fjelltopper” han stadig utforsker dag etter dag.
Fra den minste til den eldste, bestefar Asbjørn. Pappa er ikke helt i slag om dagen pga et kne som ikke er helt funksjonabelt. Jeg uroes over dette: Er dette et vendepunkt som setter begrensinger for pappa, 70åringen? Pust. Men morgendagen har nok med sin egen plage (se også Lukas 12,29-30). Min bønn er kun at pappa bare trives.
Every breath I take!

Hva ord ikke eller tegn ikke er mulig å formidle

Tiden lar seg ikke rekonstruere og det er på en måte synd men også bra at jeg ikke har fått skikkelig tid til å skrive ned alt som skrives kunnes om korsvei, Rogaland. Om det uventede og etterlengtede. Opptur og nedtur. Vannsklier og hjertet i halsen. Regn som gjør vått men også kan gi en god følelse under et telt. Sirkustelt med bibeltimer og klovneri. Lavvo med lovsang. Hestejuvnatten og oppbrukt energi. Slåball og fotball uten ekstra energi. Kamille og monarda plukking. Dyrepark og foring av jerv og ulv. Bruno.
Alt dette fortid og etterlatte spor. Som når jeg kanskje gikk årets første og siste multetur til Hølsetra. Flate hvordan tiden raser av sted. Det var liksom rart at sauene hadde forsvunnet og med de alle som har gjort denne sommeren til nettopp det den har blitt. Og selvsagt er dette snakket om sauene er glimrende avledning – ja avledning! Men det er ikke mulig å formidle.

Duuumme sauer

La oss sette dyrene litt i sentrum. Til daglig må vi få sauer inn fra gården. Det tar en liten stund eller det kan gå litt tråere. Det skulle nesten lagd en liten skisse. Vel jeg juksa å brukte flykart over det aktuelle området.

Bildet viser ferista nederst til venstre som går over bilveien. Denne vikrer ikke noe godt lenger og sauene hopper over som ingenting og fra utmarksbeite til innmarksbeite. Så går disse toskene i den retningen som sauehodene viser bort til oss på Gåranplassen.
Gi at vi kunne hatt tid til mer langsom tid, til feks geting av dyr i utmarka som gror igjen som aldri før

Trøtt men glad

Å være trøtt som nå er et godt tegn: etter tur til Hestejuvnatten. Du milde det er slitsomt å gå opp dit, men blir verden helt den samme av å gå ned fra fjellet? Jeg tenker på at jeg er trøtt, men glad. Det er ikke mer å hente. Vi plukket litt blåbær etter ettermiddagen. Men etter i fotball sparkingen var det ingen krefter kvar, bare flir og muskler som ikke helt var samarbeidsvillige. Bare trøtt etter og slett. Røyer som flakser i skogen. Sauer som springer oss i møte eller fra oss. Humpete sykkelvei. Kjeppen til støtte og drahjelp og samarbeid opp bergknattene. Firfisla Arild holdt i halen. Sklier ned berg og hellninger fordi man bare vil ned. Kalde badevann (ikke som under heteperioden nei).
Gled dere i Herren, alltid. Eller bli gledet selv av det hele og fulle landskapet som vel så mye påvirker meg som jeg påvirker det.
Trøtt og glad, et mantra denne kvelden, trallala

Overraskelser i kø

Vi skulle se kobolt, men blåbæra stod gratis ved siden av.
Jeg glemte å ta bilder, men ble isteden kjøper av et bildet!
På grunnlag av regnvær og mangel av gassbind dro vi på tur mot Vikersund idag (syltynn alibi). Jeg viste fram Koboltgruvene til Arild og det tok over en time i Cara-stollen. Gruvesafariene jeg hadde vært med på tidligere der oppe på Skutterudåsen varte knappe 10minutter før, men nå har de virkelig begynt å åpne opp gruvegangene for publikum. Det var fin guiding (har jo gått guidekurs og syns han klarte seg bra selv om det var bråkete ungdommer med på vandringen) og jeg lært mange flere ting om produksjonen av kobolt. Det var godt å komme ut av gruva å kjenne at det faktisk var bedre på utsiden enn på innsiden. På veien derifra så vi det, blåbær, DER VAR MASSE BLÅBÆR, MASSE HER. Årets første berikelse av blåbær i gruvekanten.
Så skulle innom å se på en gård som drev kafe og galleri: Nord Overn. Hun som driver med dette gikk jeg på etableringskurs med i fjor, og det ville jo være på sin plass å se hvordan det forholdt seg på de kanter. Vi gikk rundt i et stilig galleri som hadde vært fjøs tidligere. Jeg noterte ned tre av maleriene eller litografiene eller hva nå det måtte hete rent teknisk, maleri holder lenge for meg. Så satte vi oss i kafeen og jeg tenkte at jammen skulle jeg kjøpe et bilde. Var ikke det pussig, for jeg har tatt mange bilder med mobilen men den glemte vi igjen. Jammen skulle vi tatt mange fine bilder i dag, men vi kan fortsette med å være kunst-beruset for ved det øynene våre har sett. Som Arne Næss sier: alt er mulig alt kan skje!
Dagens galskap kan du si dette var. Men dagene må inneholde litt galskap, la oss si kanskje 3 prosent. To dager på rad har jeg og Arild jogget på intervall opp til veibommen. Det er tungt og vitner om galskap å kjenne etter i kroppen, men sjela fryder seg. Jeg leser Ut å Stjæle hester av Per Petterson og gjenkjenner enn masse detaljer om gårdsdrift. Det som er nytt av erkjennelse er at vi er ute å jager sauer mens vi jogger. Sauene som er i utmarka lar seg inne stoppe av ferista og hopper enkelt over. Men når det kommer to joggende galninger, da må de løpe og hoppe tilbake hvor de egentlig skulle være. Løpe om kapp med sauer, de som har lest starten på den nevnte boka skjønner noe av poenget. Mitt siste poeng er når man pusher en annen for å holde motet oppe, for i neste omgang å bli pushet igjen av den andre så også en selv må strekke seg, ta i, komme seg videre, ikke gi opp
Når vi til sist (nå vender jeg tilbake til i dag) kom hjem fikk vi med oss avslutningen av dagens sykkeletappe i Barcelona og norsk seier – en dag full av vinning

En gammel mobil takker for seg

Nå skal jeg sitte en time å slette de siste meldingene fra den gamle mobilen min. Den skal få hvile i fred for mine påfunn og uhell. Aldri har jeg opplevd maken til seigliva mobil – faktisk er det min nummer to. Så lykke til, til nummer tre i rekken! Måtte hell å lykke følge deg!

Jordbæreventyret

Vi har vært med på hva som i bokstavelig forstand kan kalles et jordbæreventyr. Et utrolig bra opplegg i Sylling som jeg og Arild dro på.
Først masse forskjellige ting å spise og se på gården. Deretter trollsti med troller (høydepunktet syns jeg var et troll som maste på trollmor “kan jeg ikke få graut nå” mens trollkjerringa var oppgitt over trollungen – utrolig skuespill). Til sst stranda med bad og en kajakktur.
 
Det var også i dag svært varmt og vi dro hjem når vi ikke orket mer. Spiste jordbær gjorde vi også to ganger, og jeg var en liten stund litt redd for å seile om ett et kvarters spising i jordbæråkeren. Det er jo som en buffet, spis så mye du orker, men særlig mye klarer du rett og slett ikke.
Så sto jeg litt i eventyrsmak-teltet for Hilde og solgte for femhundre kroner.
MEN NÅ TRENGER VI REGN – og det snart

Hodet fullt av balderbrå

Dette har vært den første dagen på svært lenge uten å være en real arbeidsdag
Det var brennhett ute og 43grader i solveggen – da mister man litt mote og i tillegg til at man sto litt sent opp ble det innedag med sandvolleyball og tennis på TVen.
Men litt ble gjort ute, luking i gulrota. Det gikk nesten helt rundt i hodet mitt for jeg luket bort balderbrå etter balderbrå, mengdevis

Varmt i topplokket

Ja i dag ble det skogstur og stiene gjennom klemma og hesteveien ned fra bjørnåsen fikk seg et realt løft. Altså bedre frakommelighet, ved at kvister ble kutter og noen trær klipt eller sagd ved med håndmakt.

Ja så varmt var det og arild hallinusinert over Taltjern flere ganger før vi endel kom fram. Vannet var minst 20 grader, områdets beste badeplass. Det må ha vært årets beste bad.

I kveld har vi plukket markjordbær.
Ja slike dager vokser ikke på trær!

(Mark)jordbær så store som jordbær

Dagens overraskelse var å bli med på joggetur, nå som Arild har kommet på besøk til gården. På joggeturen stoppet vi og åt jordbær i en knaus. Så fortsatte vi, men tror du ikke at der vi svingte av bilveien og skulle gå gjennom skogen (ikke langt fra ferista), der var det utrolig store jordbær, altså markjordbær og man skulle nesten tro det (nesten) var vanlige jordbær. Så vi kjem nok til å spise dem opp i løpet av kort tid.
Badet for første gang i år, stakkars Arild ble ganske brent.

Mission I Imposible

I går ble en drøy dag. Det kjenner jeg først (og litt) av nå.
For andre morgenkvist på rad våknet jeg en time før jeg hadde tenkt å stå opp. Våknet i ett rykk av et brak og av at noen slo på vinduet. Dette var bare slutten på to drømmer men pussig var det og sto tidlig opp med knappe 5-6 timers søvn.
Det verste var vel at jeg sto på i 18 timer i strekk uten en blund for øye, men jeg er i god form etter en heftig uke som bloggleseren sikkert skjønner. I dag, om jeg bare legger meg ned så sovner jeg som en unge, men jeg har fortjent det. Gikk en svært lang marsj til østensetra. Tanken var å gå sammen med familien et stykke på vei fra Norefjellstua – for så å snu og kjøre ned igjen – mens de andre skulle fortsette og bli hentet ved Ringneselva. Da jeg snudde var det 1,5km til Østensetran og returnerte de 4,5kilometrene. Men Solfrid ringte og fortalte at de hadde gått litt feil. Det skulle vise seg å bli en 2timers omvei. Så jeg kom faktisk fram ved å kjøre ned og opp til Ringneselva og labbe av gårde, fram til Østensetra først! 58minutter brukte jeg fra Tunga-bommen og til Løa. Turgåerne var også slitne når de kom. Jeg skulle ha gått lenger sammen med dem fant vi ut fordi de hadde tatt feil i et kryss 500meter fra returning point!
Men jeg hadde noe mer jeg hadde i hodet og det var å få kjørt opp det siste høyet i fra Kleiverud. Dette gjorde jeg fra klokka 20 - 24. Det var jo for så vidt greit, sola forsvant jo tilslutt.
Overdrivelse? JA claro. Frister til gjentakelse? Slikt kan ikke planlegges, slike ting bare opplever man fra tid til annen:-)
Jeg tenkte litt at jeg kanskje kom til å sove i hele dag. Men så lenge man ikke legger seg så sover man ikke. Man tenker på mulighetene.

Bare la det være – ikke røre

En ting jeg ikke klarer å la være er å pirke i nesa. Dette er ikke særlig smart for venstre del av nesa setter til spille rødt blod med en gang. Slik har jeg gått med tørkerulle i nasan og sett ut som en skrulling (dog det skal kanskje ikke så mye til?)
Men jeg var flink og fikk dreisen på å kjøre inn høyet etterhvert

Utakknemlig jobb?

“Æsj – alltid er det meg som må dytte deg i – uææ!”
Dagen ble enda/like slitsom og det er ikke tid for pause før fotballen (velsignede) sparkes i gang fra Sør-Afrika. Da puster jeg ut og tar fatt på Bibelen. En ting med høysommer er at ting blir satt på hue, dagens bibelkvarter er ofte det jeg har startet dagen med de siste to månedene – nå er det det siste.
Det er godt sommeren ikke alltid er like varm og full av aktivitet. Jeg sitter å tenker at hadde jeg orket alt som ble gjort idag om jeg viste det nøyaktig nå jeg stod opp? Og enda tidligere skal jeg opp i morgen – det er et race: mange ting på samme tid pluss de man ikke regner med.
Men hvilken utakknemlig jobb eller oppdrag ble jeg med på da?
Det handlet om å flytte en del kuer inn i en flyttebil – og noen av kuene strittet hardt imot. Tror det skal mye til å lukte verre i kampens hete: sommerens hete, svette, ku og gris(eri). Jeg er veldig glad i dusjen, uten en viss grad for rens ville det ikke vært helt behagelig å legge seg.
Så får vi håpe høyet kommer i hus innen det kommer helgegjester – tida står ikke stille, desto pronto

"Gull og grønne skoger"

Its been a hard day, sun sun, here comes the sun!
Solfrid inspirerer til å fortsette nostalgien fra musikkens verden og nettopp henne er hva jeg assosierer med bloggtittelen, en sang av Postgirobygget.
Om jeg har en grunn til å ta fram et poeng med gull og grønne skoger? Det skal være vist for en av tingene jeg gjorde var å kjøre slalåm mellom en skog av grønn høymolesyre, mens smørsyra var godt synlig gul og ble slått av tohjulingen. Gjelder å meie ned det man kan når det er spådd godt sommervær, altså TØRKEVÆR.
Det var en sang til jeg skulle nevne; jo jeg måtte overgi meg i et kvarter. Det var ganske uunngåelig. Æ overgir meg sommer her har du mine siste plagg – dette brøstet her mot himmelen er mitt kvite flagg (’Sommer kommer på larveføtter’ av Lars Bremnes). Men jeg presiserer det holdt med et kvarter.
Pappa vet fortsatt å imponere når han kjørte rundt i Kleiverud med høyvenderen. Det minner meg om den sinnsyke episoden hvor han startet vesletraktoren på baklengs-trill. EKKELT, hadde ikke vært stas om traktoren hadde velta når han svingte i bakkeslåtta til Guttorm, men det gikk da godt for 20 år siden. Det gikk godt og jeg syns vi er bra i rute med graset vi har slått. I Kleiverud er det en stygg dump som pappa slå for 10 år siden med traktoren (pappa er ikke særlig redd av seg nei). Jeg slo denne dumpa med tohjulingen og da var det grønne nesletrær som ble most. Dette ormegraset kastet vi til geitene, det er så gøy alt det rare de eter – det får i oppdrag å spise høymolesyra (som jeg begynte å skrive om i begynnelsen) senere på sommeren.
Det er bare meg og far hjemme nå – men hu hei som det går unna.

Masse sol –ingen faarge

Tror dette er dagen jeg hittil har vært mest i solens søkelys, 12 fresende timer. Jeg har ikke blottet nær en tøddel av hva mange sikkert ville gjort på i slik varm dag med 34°C. Så nå sitter jeg uten noen plager av å brenne opp. Jeg har vært i arbeid for mine to gode naboer. Det er ikke festlig å gjerde 130 meter men det er godt å få det gjort. Og når pappa slo enga ved Kleiverud så er det bare å få på silosvansen og kjøre graset opp.
Dette var rekkefølgen denne dagen og det kan godt tenkes at det blir slik i morgen også. Det er bare å stå på, men orker ikke å bli solbrent altså. Føler meg i finfin form.
Jeg tenkte å bade men mistet istedenfor mobilen for ente gang i vannet, sånn skjer meg men mobilen nekter å koble seg ut.
I helgen og i går ble det fjelluft fra Hemsedal og Trillefjellet. Tenk mamma ble lurt opp i stry og gikk 300 høydemetre, Østensetra blir jo barnematen om en måned
Det blir ikke lysere enn nå:-)

En skikkelig sommerdag - endelig

hva det består i: å kjenne at man har gjort noe vetugt
Idag har jeg egentlig holdt det gående siden jeg sto opp kl 9 og frem til 22.45. Etter frokost begynte jeg å slå litt gras i hagen, men så kommer en nabo med stor-slåmaskin. Jeg kontakter han som leier den andre delen av jorda vår at nå blir det slått og han gir beskjed at da kan også han tenkte seg at det blir slått av delen hans også. 3 1/2 time bruker Håkon på dette. Hva har så jeg gjort? jo jeg kjørte bort dette graset fra hagen og kom igjen og utvida brua over bekken (ellers ville ikke traktoren kommet over til skibakken). Så har jeg fortsatt å slå med den lille tohjulingen i kanter og slikt som traktoren ikke fikk med seg (ikke overalt men en del). Så har jeg raka dette uti rankene som ble liggende etter traktorslåtten, så blir det vel pressa i morgen. Just det at værmeldingen også passer bra, sol imorgen, regn senere.
Så har jeg også luka litt dill og det var svært koselig for passa satt ved siden av meg og det var akkurat passe tempen for stillesittende arbeid. Noen sauer har også klart å finne en gjerdesvikt, men nå orker jeg ikke mer for i dag. Tenk jeg som nesten alltid starter dagen med bibelen, avsluttet dagen med bibel. Jeg sitter jo å skriver dette også og jeg er litt stolt over at jeg tar et fotbad mens tastene trykker.
Det har altså vært mest ja. TVen er ikke helt frisk, der forsvinner lyden etter 15min! Det er jo bare en fordel, gjør det mindre attraktivt å dumpe ned i tv-sofaen.
Jeg håper sommeren er i full gang, la eksamenstankene bli forbi, let summer begin. La bare sommermodusen begynne, om det så er å starte i ny jobb, Let summer began

Korleis skal det gå med dykk?

Det har vært kanskje mest frustrasjon å skrive om siden sist:
Eksamen kunne vært skrevet bedre. Hvorfor blir man syk og våkner av feber kl05 om morgenen? Det har vært sviktende helse de siste to dagene og ikke vært i særlig slag.
Jeg har den oppfatning at det er bedre å gjøre noe eller litt istedenfor å ligge langflat utover som en spikermatte. Det er ikke alltid det er mulig å gjøre noe annet menmen. I dag for eksempel skulle jeg kjøre søppellass til fylla; jeg klarer å rygge i en bil nede ved riksveien. Det finnes selvsagt ingen gode bortforklaringer på sånt. Man er en kløne og kloms. Jeg ventet på å slippe ut på veien men var et sekund litt rett for å bli påkjørt av asfaltbilen. Siden tilhengeren var full av søppel ser jeg ingen i det speilet, bare rygger og skjønner ingen verdens ting når jeg hører et dunk? Hadde det noe av søppellasset mitt detti av og som jeg nå rygget på? NEI det var vist ikke når jeg tittet i sidespeilet (noe man alltid skal gjøre før man rygger). Ikke gikk jeg ut å beklaget for i neste sekund var det vår tur til å kjøre ut på riksveien bak veileder-bilen som kom. Ute i mer fritt lende forsvant den røde bilen jeg hadde rygget på, forbi. Jeg søkte ikke akkurat øyekontakt med sjåføren eller de som satt i bilen, om de viste meg fingeren så jeg ikke, men imponert over skrullingen i bilen var de sikkert ikke. Jeg så ikke tydelige skader i sidespeilet. Men at det var fløyt: ja.
Så jeg var ikke særlig høy i hatten resten av kjøreturen. Ja, jeg hadde ligget en stund tidligere på dagen også og var ikke på topp, selv om hadde slått plenen. Men dagene var ikke uten lyspunkter:

• Eksamen startet med allsang av bæbæ-lill-lam, fint hva?
• Jeg har fått gjort unna bra med gjerding hos naboen.
• OG det kom nytt STREK magasin, yes. Jeg satt og leste, over halvparten alt og glemte helt bort å følge CL-finalen. Det var sikkert lurt for når jeg ønsker noe og følger det intenst så blir det omvendt. Gratulerer Barcelona, fikk med meg det siste kvarteret.
• "Korleis skal det gå med dykk", det er sitatet jeg og mamma ler oss skakke over. Det har en tragisk klang også! Jeg er jo litt pjusk nå, men det går vel bedre. Sitatet er fra Skyskraper-engler.
• Solfrid nevner poenget med å si JA. Sånne ting gir håp og glede.
• Jeg hørte samtidig i kveld på Borodin, flott klassisk russisk melodier som vi kjenner igjen fra Sissel Kyrkjebø som sang Prince Igor (oginalen heter Fyrst Igor).

Det skal gå, bare man går

”Se Norges blomsterdal”

Hadde vært smart å skrive noe av måneden som har gådd? Mye har blitt gjort og ugjort. Noen ganger slår våren ut i full glans, andre ganger mer vanlig-daglig-dask.
Våren på Vestlandet med sin inspirasjon (23-26.april) vil jeg aldri glemme.
Bjørkesaft-drikking på en dag uten vannflaske og da jeg plukte vekk tre-utskudd kunne jeg ikke dy meg og slurpet i meg vannet som ble presset ut (eller opp). Dette var under gjerdearbeid og der har det blitt felt mange andre bjørker som blør, men her måtte man ha rengjort litt før slurping. Leseren blir utfordret litt her siden jeg har latt være å sette noen av mine rare ord i klammetegn, lykke til. Det er ellers fascinerende å titte på Krøderfjorden og isen gikk til 1mai. Etterpå ser man på krusningene at det feks kommer vindkast fra fjellet i vest.
De som fikk med seg teaterforestilling i Tønsberg vet nå at jula faktisk kan vare lenger enn til påske. En sjarmerende og imponerende barneforestilling så jeg og Solfrid 10mai.
To dager etterpå kjørte vi 650km til Lom og hjematt om Sognefjellet. Det ble et sterkt syn rent solbrille-messig og utsyn over Jotunheim i makt og prakt. 10år siden jeg sist hadde sett Fanaråken feks.
Årets mgp kommer jeg til å huske fordi jeg ikke så den, men det ble liste, dagen etter på reprisen. Grunnen var et overraskelses-50-årslag for en god nabo.
Jeg tittet gjennom 5årsdagen 17mai – hva hadde blitt gjort før? Alt det vanlige – til og med bare det å være hjemme (fordi det var grusomt kaldt i fjor). Men takk og lov for nasjonalromatikkens sang; hva med Norges stolthet og egen blomsterdal. Hvorfor ikke gå en tur i det grønneste jeg vet? Hvor en du går i li og fjell, blant fjord og fossevell. Det ble med skogsbekkene med du verden så fint naturen hadde forberedt seg. Alt var grønt, ikke noe asfalt eller pølse i lomme ikke noe bråk. Så sang jeg meg igjennom nasjonalsangene oppe ved Taltjerns bredd pluss nr 494 i Norsk salmebok.
Hos tannlegen i dag var det ingen hull å spore for andre året på rad.
Bare man går så går det nok jepp

Siste skitur

Jommen sa jeg smør - og dette blir siste referat fra vinterens snøflekker som har blitt tilintetgjort nå.
     Jeg gikk dit mot Bråtalitjern - mer viste jeg ikke om morgenen 17.april. Om det var enkelt å gå? Nei det var partier der det var vrient, som ned fra Bjørnerud ned til Veikåker-veien – bjørketilveksten var ikke dekket av 1meter snø! Så det gikk over kvist og kvast i ordets forstand. Det var jo litt trist at bilveien var helt tørrlagt uten muligheter for å kjøre i snøkantene. Jaja en for tenkte på sånt på nedturen og ikke på oppturen. Baktanken min var jo å lokalisere litt fugleleik og det var masse spor og ekskrementer på den første myra. Litt senere så jeg utover Øvre Bråtalitjern: her hadde jeg funnet bålplass. Hvis været var godt mot kvelden burde noen overnatte her.
     Nå (kl09) skiftet været og herfra så jeg bare blå himmel i øst. Men hvordan hvilken vei skulle jeg velge hjem igjen? Det var ikke gunstig (eller mest kjedelig) å kjøre ned samme vei opp. Så av to onder valget jeg nedkjøringen til Redalen. Dette rutevalget var svært bra (om det hadde vært mer snø). Det gikk over stokk og stein nedover, terrenget var morsomt men hva hjalp vel det: Man måtte ta en rekke hensyn til å smyge seg frem og tilbake som i en labyrint; følge snøen og ta hensyn til ski (og til kropp). Skiene måtte av ved de nødvendigste tilfeller som i tigerspranget over bekken og bratte partier. Det var ikke før helt på slutten at jeg ble redd – mistet litt kontroll og måtte bare håpe at snøen holdt, skiene ikke hektet som ville føre til et uheldig fall. OG… det gikk og plutselig var det flatt og en hytte dukket opp – sivilisasjon. Denne hytten het Bjørnebo og her pustet jeg ut. Det var underlig å være her innerst inne i Redalen. Det var underlig å gå hvor man aldri hadde satt sine ben før. Og herfra mot Varpet gikk jeg enda flere slike veier. Jeg ville unngå den raskeste veien over myrene og tjernene var sikkert ikke noe særlig trygge. Jeg gikk oppover mot Snauåsen, og så fikk jeg en festlig nedfart under høyspenten. Her var det også like før uhellet var ute men lykken står den kjekke bi. Skiskoene var fulle av vann men hva gjorde vel det i solskinnet. Jeg må også trekke fram at alle de skiturer jeg har gjort i år var jeg innom denne dagen. Et gløtt derfra – litt derfra.
     Nede på Plassen begynte organiseringen av overnattingstur. Solfrid måtte overbevises og litt utstyr som truger kunne vi låne fra Bråten og samtidig spurte jeg Veslemøy om hun ville være med. Og slik gikk det til at vi satt tre mennesker ute i den store natur ved midnattstid ved øvre Bråtalitjern. Et enormt stjerneskudd var det bare meg som så, men vi fikk sett mer halvfem: orreleik på vannet i 10minutter. Det var skikkelig jeft! Dette var andre overnatting under åpen himmel. Den første markerte starten på vinteren med 20 blå – denne markerte slutten, eller starten på sommeren.
Solfrid har også kommentert at jeg burde forandre bakgrunn-omgivelsene på bloggen min; det er jo vår nå. Men siden det fortsatt gikk ann å nyte fruktene av vinteren, så lar jeg det være sånn inntil neste bloggoppføring!

For en morgenpåsketur!

Jeg har virkelig godt aller tiders morgentur. Superlativene bare bobler som jojoer. Her sitter jeg ved en ovn som disse her hjemme har sprengfyrt, eller så bare føles det sånn. Jeg bare ville ut i skogen i dag, i ly av at påskeværet blir dårligere i neste uke. Går man tidlig tur, etter lav temperatur om natten, skal man ikke være sur selv om det er helt hvitt når man ser ut vinduet. Dritt var det første jeg tenkte – kanskje væromslaget kommer raskere enn metrologene har spådd. Men det var bare tåke, så etter en varm solbær-oppstiver og noen tv-nyheter, ut på tur aldri sur, med en stor jakke og bibelsekk på ryggen farer det i vei.
Det er tunge bakker opp til Nyklemyr og snøen var ikke like hard til å bære meg. Opp til Klemma hadde nabo-eli tråkket spor som holdt til spasering i tunge bakker. Det var på dette tidspunktet at tåka lettet og jeg slo meg ned å leste det første av tre kapitler i Ettårsbibelen. Gleden økte i takt som det gikk oppover og det endelig ble bruk for solbrillene. Jeg tenkte i mitt sinn at det ville være gøy å fare bortom Blodfjellveien og derfra gå rake veien på skrå opp og tilbake mot Seteråsen. Jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang oppå de store steinene som ligger på åsens topp. Det gikk som en drøm og det var godt det lå i skyggeland for her brukte jeg opp mye krutt. Skaraen var perfekt å bar den 28år gamle kroppen min i galopp mot en topp. Å hvor godt det er å være i naturen inn, det gjør mye med sjelen min. Alt var perfekt der oppe på steinen, utsikten til fjellets massiv, kvit og fin. Det eneste jeg hørte var faktisk bare tråkkemaskinene i alpintanlegget som la siste hånd på alpintløype-verket.
Det var forutroligende at dagens bibeltekst var fra 5.Mosebok – og jeg las det siste kapittelet om at Moses gikk opp på Nebo-fjellet, der så han utover det lovende land, der døde han. Hehe her var jeg, rundt 4000år etterpå, i et av verdens rikeste land, men de fleste sover i tåkelandet, nederst i dalen. Jeg skrev løpende oppdateringer på sms til ho mor, og siden jeg bruker ordbok så ble det peter istedenfor seter. På peteråsen er min klippe, som din dag er slik vil også din styrke være. Kjære gode pappaen min, takk.
Seteråsen ligger ca. 400høydemeter over Plassen, og herfra er det mange veier ned. Jeg dro nedover i retning Varpet. Skaraen var perfekt over myrene og jeg tok deretter et valg om å prøve skogsveien ned til Øvre Dammyra. Her hadde det kjørt scooter og jeg var like ved å ta skiene av for å labbe litt nedover, ville det ikke gå for fort. Men til min begeistring gikk det godt, for det var plass nok til nedbremsninger her og der (å nødbremse på stålhard-scooter-skara er ikke å foretrekke). Der ute på Damtjern var det verste overstått, nå var det bare leik rett hjem. Minnene fram i fordums tid, kommer alltid i dette området. Det er ikke helt sant at jeg ikke hørte noe der jeg gikk, for bekkene gikk sin gang overalt, beskyttet av skara for min fot. Det var nesten forunderlig å høre såpass mye lyd og leven fra vann jeg ikke kunne se. Men sola gjør storverk ute nå, det er sikkert for når sola står høyt så smelter det masse.
Det var nok ikke rart at snøscooter sporene virket gamle for her i Damtjernene manglet det flere bruer og det var nødvendig med en bråbrems. Jeg hadde vært på tur ved selve varpet før og løypa helt fra Snauåsen og like ned til under strømnettet til den siste stormasta. Da var det bløtt, nå var det fast og fint og en lek nedover. Det er utrolig deilig å slippe å fare nedover på stålkonstruksjonene på den mer siviliserte veien. Tåka lå helt opp til langebakke, ja der var det et merkelig lys. Nede igjen på Plassen lå tåka så samla at det ikke var igjen noe sikt. Nå en time etter tilbakekomsten er tåka lettet og det er like fint her nu, som det var sist jeg så solen, og det skjer som sagt intet nytt under solen.
Men du og du. Det er jo også litt fristende å sitere Ibsen også (Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her opp på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre).
En god påske til de som ikke er på viddene allerede. Også til de som skal kose seg i solveggen (jeg foretrekker låveveggen og der summer fluene).
Velsignet påske og for fasten som snart er over. For høytid og jubelsang over frelseren som gjorde det for meg, ja han gjorde det for deg og meg. Hvor enn vi faller ned på kne om det er på jordens fjell eller nede i de dype daler. Han gjorde det for meg. Amen

"Inga flugaplage"

Vinterens tempratur barometer henger utenfor døra vår. Den er på valdresmål og når det blir så kaldt som -15 ja da kan man slå fast at her er det inga flugaplage nei. Et tegn på vinter altså. Vinterens prakt ser vi best i februar. Men det slo meg at nå var det inga flugaplage lenger, en kveld hvor en fluge fløy rundt ei lampe seint på kvelden. Det begynner å bli varmere, og flugene våkner mer til liv. På kjøkkenet feks er det ti stykker tror jeg som ikke kommer ut fra det rektangulære lyset i taket. Ja våren er på vei.
Man kjenner det ut nå som snøen siger i sammen og det ikke er like fristende å gå skitur, som det var i forrige uke. Et brytningspunkt. Nå får man være glad over det som blir igjen av fine tur dager (på ski). Nå skal man være glad over vintersabbaten som nærmer seg en slutt også i år.

Den kvite mil

Akk hvor lett det bare er å bli sittende inne. Legge seg behagelig i sin seng. Stå opp og inhalere dusinet fullt av vinter-sporten.
     Det er lite å være stolt av. Endelig fattet jeg å gjøre noe med denne trenden som har vart i snart to uker nå. Jeg tok en skitur i går opp på Taltjern, når mørket hadde senket seg og freden senket seg likeså. Hadde med soveposen og litt bjørkeved og mat i sekken. Det overrasket meg hvor lyst det virket ute kl20. Ikke kunne jeg heller tro at jeg skulle merke tråkkemaskinene i Norefjell, men de var det som fikk meg til å tro at det kom bil bak meg på vei opp til Langebakke. Var for godt kledd så måtte hive genseren. Traktorløypa var godt snølagt på trærne på begge sider. En skulle nesten tro at veien var blokkert i noen bakker, men det var bare mørkere. Jeg brukte ikke lykta for å holde mer på det naturlige element, skogen var i min favn denne kvelden.
     På Taltjern fant jeg nøklene og fyrte opp, litt for godt. Kanskje det hadde sin grunn at jeg ville være på den sikre siden og du og du for en temperatur det ble i skogshytta! Jeg måtte ut av soveposen og trekke frisk luft noen ganger, for en hete. Det ble rene badstua følte jeg. Gjennom kvelden hørte jeg med jevne mellomrom lyder som fortalte meg at snøen begynte å falle fra trærne der ute. Drømte gjorde jeg også og det er alltid godt tegn utendørs.
     Så i dag, gikk jeg morgentur opp til Blodfjell, uten sekk. Startet litt etter kl08 og trasket mellom hindringene og utløste flere "katapulter som var ladet klare". Folk i ørpengrenda har blitt tatt for ulovlig scooterkjøring dette året, og løypa de har pleid å kjøre opp var dekt av 10-20cm sne, jeg skal ikke klage. Oppe på Bråtalitjern-høyden måtte solbrillene på. Hvor vent det så ut til å bli denne dag. Jeg fulgte de gjengrodde scooter sporene fordi jeg viste de ville ende opp på Store Blodfjell. Vanligvis tar jeg av å går opp på Lille Blodfjell siden det er raskere, men hvorfor gjenta seg selv hele tiden? Det var tunge bakker, men nytt utsyn over området varmet og en varde dukket opp. Enda en varde, mye større og vips så var det mattid i ly av denne "obelixen" kl10. Så kjørte jeg litt nedover for å få utsikt over kanten ned til Svartekroken. Men å hvor nydelig det også var den motsatte retning, sørover og Gaustatoppen dukket også opp som seg hør og bør på våre kanter, når vi bare trekker litt opp i høyden. Det var blå himmel, men utsikten rett nedover uteble. Jeg befattet å prøve å kjøre rundt Lille Blodfjell og var litt redd det skulle bli for vanskelig å komme seg igjennom tett granskog. Det er hogd mye under toppen så jeg håpte å komme rett på dette lettere terrenget, og det gikk ikke så verst. Verst ble det i en nedoverbakke hvor jeg bremset med stavene mellom beina med så mistet stavene tak i snøen og skien satte seg fast. Uff det ble litt basing men jeg gadd ikke riste meg tør, men akte ned til hytten på et kvarter tror jeg, til kl11. Og nu var turen slutt etter en liten dubb og jeg spadde taket fritt for det meste av snøen. Dessverre dro jeg av gårde med mobilen på kun en prikk så jeg ikke fikk melding om at pappa var på vei til hogstfeltet sitt like ved i oppkjøringen til Bjørnåsen. Han møtte jeg like ved Gåranplassen. Måleren på husveggen viste 13varmegrader og snøen raste ut fra trærne her og der, mens solen glitret i vanndropene fra grenene.
Hvor godt det er å begi seg ut i litt ukjent terreng. BASTA

Interrail2(009)

Hei og hå. denne turen har hatt mange likheter med fjorårests interrail.

2008 |	| 2009
		Jeg kom med fly til en verdensmetropol som mine søstre kjente godt. Uten dem ville det vært ganske umulig å finne fram blant parisere eller spanjoler
		Etter å ha krysset hav/vann fant vi oaser. Der slappet vi av og riktig nøt tiden. Bl.a med sykkel for å se oss om.
		Bagasje skulle vi hatt mindre av, men utslitt ble vi ikke bare vi fant en boks

Denne gangen viste jeg litt mer hva det ville si å reise på interrail, men jeg var ganske frustrert en uke før jeg dro. Fikk ikke togtidene til å stemme helt den første reisedag vår. Men ellers begynte resten av planleggingen for hvor vi skulle reise hen fra Barcelona å ta form og jeg kjente glede.
Solfrid hadde gjort reseach på Barcelona og vi møttes 26.januar. Hun var ferdig med sine studier i Salamanca og hadde ikke reist på interrail. Søk det som er der oppe (Kol3.1) og det ble mye stirring opp på tårnene til Tempel de Sagrada Familia. Ikke vanskelig å forstå at dette bare må man se om man besøker denne storbyen. Souvineren som jeg kjøpte var rimelig og det var en trekant-formert blyant, med linjal og centimeter mål, riktig etter Gaudi genialitet. Utenfor kirken skrev vi våre første postkort hjem. Hver dag skrev vi noen ord til forskjellige venner og slekt - det var gøy og spennende når og om de ville komme fram. Det var en nedtur da vi fant ut at Park Guel var stengt, Gaudis andre mesterverk. Men det var jo godt at uværet og stormene som hadde rast få dager før jeg dro avsted, ikke slo til akkurat på flytur-dagen min. Solfrid fikk vist meg tapas-buler og vi drakk varm-sjokolade av den kvalitet som bare spanjoler kan frambringe. Vi fulgte også i sporene til onkel Skrue, en av mine yndlingshitorier fra 80-tallet drar Skrue med nevøene og setter byen på hodet når Donald klatrer opp i Columbus-statuen. Slik kjente jeg på forhånd denne byen, men forlot den med mer virkelighet.
28.jan sto vi tidlig opp fra vårt billig-hostel og satte oss på toget. Ved grensen fikk vi høre at vi bare kunne glemme å håpe på at vi skulle komme helt fram til Romanshorn. Javel, men enda viktigere var det at franskmennene skulle begynne generalstreik, neste dag. Så her gjalt det å komme seg ut av landet før alt stoppet opp. Vi var fornøyde da vi satte oss tilrette på toget fra Lyon hvor det var småhektisk, men det ble noe dramatisk for toget stoppet på den siste franske stasjonen før Geneve, nei så nær men kanskje endog så fjern! Det ble en time med nerver, for det var en vogn som hindret trafikken, og betydelig lettelse da toget tilslutt gikk. Merkelig situasjon for på et tidspunkt forlot alle toget og begynte gå over i et et annet tog på stasjonen som også skulle den retningen. Så ga noen kontra-beskjed og alle stormet tilbake, å franskemenn er gærne. I Geneve hadde vi fått en adresse til et hostel, vi vi følte oss ganske hjelpeløse og var nær ved å ta inn på et hotell. Men vi fant faktisk fram, til et digg hostel, lettet la vi oss, nå var den vanskelig reisedagen unnagjoirt.

Neste dag så vi oss litt omkring med trikken til FN-bygningen. Det sto flere tamilier som hadde startet sultestreik i protest mot krigshandlingene i hjemlandet Sri Lanka. Togreisen til Romanshorn var suveren, den likte vi godt. Dagens eneste dramatikk var på ved ferga for vi måtte få postet kortene før vi forlot Sveits, og jeg postet dem i feil (håper de allikevel kjem fram). I Tyskland møtte vi min fjellbibelskole-vennine som nå gikk på bibelskole i Bodenseehof. Her overnattet vi og fikk med oss fire timer undervisning om johannes-evangeliet på kvelden og neste dag. Vi tok også en sykkeltur til byen, herlig var det. Like herlig var ikke nattoget, men litt sov vi kanskje til Amasterdam. Her booket vi inn på et kristent hostel, trygt og godt. Vi var med på bibel-diskusjon som de hadde hver kveld. Et flott sted og flotte folk som jobbet som frivillige. De to dagene i byen med de mange kanalene brukte vi tiden på mye gåing, men ikke noe venting utenfor Anne frank huset. Museet bar sitt preg med sitater på veggene fra den berømte dagboka som ble skrevet her. Absulott å anbefale. Vi var også på nasjonalmuseet og så masse kunstverk men det var nok lurt vi ikke tok det etter Anne Frank hvor vi virkelig tenke over hvilken historie som har vært før.

Nattoget til København varte 15timer, svært lenge. Men vi pratet lenge og vel med de andre (spesielt en hollender) som vi delte kupe med. Solfrid ble trett denne dagen og derfor overnattet vi for vi rakk ikke å bli kjent med byen. Solfrid traff en venninne som jobbet i sjømannskirken. Vi gikk gjennom byen og en rekke kirker på vei til Den lille havfrue. Hun var jo smukk, og HC.Andersen ble vi også litt bedre kjent med i en utstilling. Så dro vi på vår siste dag som vårt interrail-pass var gyldig, mot våre slektninger ved Strømstad. Dessverre ble toget forsinket så vi måtte ta buss fra Gøteborg, men Solfrid fikset gratis billetter i informasjonskanken. Hvor heldige vi er som har så gode slektninger å komme til. Dette var enda en likhet med forrige interail, for da var jeg også på besøk noen dager hos tante Marthe, og jeg fikk bilskyss helt hjem. Foreldrene våre kom på svenskebesøk for å hente oss, men først og fremst for å besøke og se det nye huset som tante Ingebjørg og onkel Odd har flyttet til.

Som en slutt, som jeg også skrev på slutten av reisevideoen jeg laget;
"Å leve er å reise" HC. Andersen

Året 2008

Det er så underlig, får hvordan skal jeg klare å skrive en slags oppsummering av året. Det gikk jo svært godt i fjor, i julebrevet. Romjulen er på hell og det blir kanskje nyttår før dette brevet blir ferdigstilt? Hvordan skulle dette året gripes, beskrives, vinkles.
Nu fatter jeg mot til en inngangsvinkel, jeg skal i hvert fall prøve. Det begynner med ordet som ble delt en morgen i fjor høst, den omhandlet dette.
”Himmelens engler har en rekke oppgaver som blir gitt dem. Gud sender noen ut med tomme kurver på ryggen og denne engleskare er delt i to. Den ene gruppen har i oppgave å samle inn bønnene som rettes til Gud, mens den andre gruppen av engler skal samle inn takkgivelse som menneskene gir til Gud. De som samler inn menneskenes bønner har mye å gjøre, ja deres kurver blir fort fulle og disse englene bærer tunge kurver til Gud. Så oppfyller Gud våre bønner. Men hva med de andre englene som farter omkring på jorden, blir deres kurver like fulle? Nei og det av den enkle grunn at menneskene ikke er like flinke til å takke som å be. Slik er det om et menneske rettet en bønn som på merkelig vis blir besvart av feks Gud, så er det lett å fryde seg men vanskelig å takke. En bønn kan være den siste utvei, når intet annet vil eller kan hjelpe deg. Det koster ingenting å be, men det å takke det krever noe. Så om jeg tenker på disse englene som vender tilbake dag etter dag med tomme kurver blir jeg litt lei meg. Så jeg oppfordrer dere til å takke, hvorvidt det er stort eller smått spiller ingen rolle”Så hva har vi egentlig å takke for?
Kan vi bli flinkere til å takke for det vi har fått, livet feks, enda et år med alle sine dager. På denne måten prøver jeg å omtale året 2008.
Takk for mor og for far og at Du bevarer deres hjerter – dere forgyller mitt liv
Takk at mine søstere opplever kjærlighet og glede
Takk for en god vinter – snøen som bar skiene mine på vei til fjøs og fjells
Takk for et spennende etableringskurs og englevakt på bilveien
Takk for alle nye perspektiver – gjennom folkene jeg har møtt og lesestoff
Takk når vi reiser og lærer hverandre bedre å kjenne
Takk at folk bekrefter meg som person – og at jeg kanskje kan gjøre det samme
Takk for at Du bevarer min fot forbi snublesteiner – akk hvor mange det kunne godt galt – men du var alltid der
Takk for lille Isak – elsket av sine foreldre – ja takk for den nyfødte lillegutten som kom til verden 24.oktober – lille nevø og livet som ligger foran deg.
Takk for alle og til alle som bryr seg

Snakker om Håp

Det er merkelig å følge linker i blant. Den linken som lillesøster har sendt ut er absolutt noe å sette av litt tid på å høre gjennom. Men jeg skal innrømme at jeg i et lite sekund, så tenkte jeg på om jeg skulle la det vente. Det er jo vel og bra men kanskje jeg skulle ha satt på musikk istedenfor når jeg var på nett. Jeg tar meg i (å tenke) dette. Håpets flamme var nær ved å bli ignorert/oversett.
Men håpet lever! Håpet er alltid tilstedeværende!
Hvordan kan vi tro på håpet? When there’s no one I can turn to with this love.
Jeg er et individ i en så rik del av verden at jeg ikke trenger å tro noe som helst. Jeg trenger ikke ha tro på håpet - det som jeg trenger mest av alt. Det går sikkert så bra, eller nja det går sikkert bra. Plutselig ligger alt i bløt, alt ble øde og forlat. Hvor var du? Nei jeg hadde ingenting jeg egentlig trodde på, og håpet springer ut fra det. Det er aldri for sent å gjøre det rette! "I let my words be few" som slik i den herlige sang "Jesus i am so in love with you"
Sitat 1

Håp

En fin start på dagen, med Jan Egeland:

http://www.bildespesial.no/verdenshap/ 

Viser vi ekte solidaritet, sterke og svake - hvor den sterke låner sin stemme til de stemmeløse? Hva er vi villig til å forsake?
Dette har også vært stikkord som har ligget i forundringspakken min og jeg hadde så lyst å virkelig skrive mer rundt det. Men kanskje jeg bare lurer meg selv, slik jeg hørte en student som snakket i mobilen etter en eksamen: "Jeg prøve å skrive rundt grøten".
I Oslo ser jeg alltid uteliggere, de har vi alltid i blant oss. I København kjøpte søstra mi et magasin om de fattige og uteliggere. Selgeren var dette selv, han trengte at noen lokket ham inn. Han tente noen slanter og vi støttet ham og kunne lese om de svake, de stemmeløse. I Oslo skjønte jeg at noen tiggere gjorde det samme, men jeg stoppet ikke opp foran fyren, rettet ryggen og snakket til ham. Hans egne ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Vi har ikke tapt Guds kjærlighet.
Dette var utropet i en gudstjeneste som lyder til alle tider. Samme hvor innbitte vi er på å ordne opp i alle feila fra i går. To skritt bakover, et fram. Det kan virke som det bare vil gå bakover, men kanskje det ene skrittet fram, er det aller viktigste du sitter igjen med. Det eneste som tenner en liten flamme av håp. Det du gjorde mot en av mine gjorde du mot meg. Vi har ikke tapt Guds kjærlighet.
Sitat 2 

Solfrid teamvenninner fra Ecuador fant et fint budskap

Ein eksamenskladd

Først og fremst må jeg bare skrive dette ned: Jeg vet nærmere ingenting om eksamensoppgavene denne gangen. Det ble ingen oppgave om Platon, det ble tvisten mellom Decartes og Humes. Jeg sitter her 'naken' men det er det bare undertegnede og Gud som vet. Jeg sitter her og tenker at det er lenge siden siste brev. Det er nok ingen tegn på at jeg skal klare dette når jeg leste gjennom dagens tekst. Sitter i et auditorium og undertegnet med navnet mitt i en protokoll. Tenk her sitter jeg som er (så) glad i filosofi, men jeg kommer til å stryke.
Er det en handling som skjer i forbindelse med nødvendigheten. Går verden fremover fra denne dag? Blir vi stilt tilstrekkelig av grunnens prinsipp? Er det en seier å sitte her og bli minnet på hva hodet mitt, intellektet har hørt men ikke riktig kan skrive ned på eksamenspapirene. Tenker tilbake på tiden i Cabarete, filosofilesing under palme og i bassenget, solen og mitt første møte med en av heltene i boka ’Sofies Verden’ – Decartes. Hvilken storartet renessanse jeg følte å ta del i. Siden har jeg lest Spinoza mens jeg lå og var forkjøla. Schopenhauer leste jeg på trampolinen hjemme. Men Hume, naturalismens filosof har jeg ikke lest og han vektlegges hardt i dette studium. Moral er også noe som han hadde en bakgrunn for i sine beskrivelser. Hvorfor vekker ikke Hume min interesse? Gud er fraværende, men det vil nok mange si om Schopenhauer også – men jeg ble svært overrasket over å finne slik oppbyggelse i ett av de avsluttende kapitler (der). Det er ikke så mye som skal til før jeg svelger åte, men det er heller ikke gitt at de som har mulighet å røske i snøret vil få napp allikevel!
Hvilke tanker hadde Decartes/Hume om det bedrageriske usikre bevissthetsinnhold?
Finner du (gjennom å ta stilling til) et forankringspunkt for filosofi som ikke har dette preget?
Decartes gjør i sine meditasjoner en plutselig vending etter å ha vært kritisk til alt han kan sanse (gjennom kroppen) og videre gjennom tankene som på sett og vis springer ut fra (sjelen). Er livet virkelig det virkelige. De Lillos synger dette i sangen ’Grunn nok til å lykkelig dø’: og jeg følte livet var en drøm – for i drømmer går alt bra – og nå var alt genialt. Hvem påberoper seg retten til å hevde hva som er sannheten? Alle har en mening. Ikke ta sjansen på å bygge framtiden på usikre premisser. Bygg ditt hus på steingrunn, forkast byggeprosjektet nede ved stranden.
Det som utgjør innholdet i min bevissthet bygger på erfaringene. Jeg er ikke særlig flink til å forkaste det som viser bedrag (i mitt liv). Kanskje det kan være nyttige redskap. I sannhet har mine nederlag vært bedrageriske og livet var ingen drøm. Men bakenfor det speilet, denne drømmen, ligger det noe annet bak denne gåten og vår undring over livet? Det er i grunnlag av for eksempel Decartes’ undringer at Skriften taler til meg på ny, gjennom evangeliet som forkynnes av Jesus: Mitt kongedømme er ikke av denne verden. Gi det som Keiseren er verdt og til Gud det Gud virkelig er verdt. Det er fullt lovlig å undre seg over det sansbare og det sjelelige. Du kan stille kritiske spørsmål og stille til veggs hvem som hels. Men hvordan vil det være mulig å forkaste – nei å stille den helt korrekte starten på det hele… Hvis det vi tror er virkeligheten ikke er virkelig, men noe sansene våre føler (og tror) er noe vi kan stole på – er det da grunn til å forkaste den sansbare verden. Fordi alt vi kan sanse med vår egentlighet kan manipuleres.
Gi meg frie tøyler sa Satan  til Gud, så skal jeg bevise at din tjener Job vil vende deg ryggen, når han med sine sanser bevist vil merke at han ikke kan stole på sin tro til Gud. Og Job stilte seg selvfølgelig dette spørsmålet – hvorfor skjer alt dette med meg – han flerret sin kappe i sorg. Han skrek og ropte sin fortvilelse – han var forlatt og bare sjelen var igjen i en ødelagt menneskelig kropp. Jeg har blitt fortalt dette og jeg regner nettopp dette som noe av det mest sanne å vie sitt (mitt) liv til:
Gud ønsker seg ekte tilbedere.
Job er et slikt eksempel – når han gir sitt liv i Guds hender ved å si dette: jeg skjønner ingenting, Herren ga Herren tok, og jeg vil aldri forstå hvorfor noe av dette skjedde (til det er jeg for sammensatt). Jorden, det sanselige er det ikke jeg som råder over allikevel. Decartes lager seg et Gudsbevis som utfra hans meditasjon virker noe forhastet – uten dette preget av kritisk tenking om alt han kan sanse. Tro mangler  fornuft eller verdslig logikk.
Jeg kommer ikke til å skrive stort i eksamensbesvarelsen. Det er Hume sin feil eller Mivat, Friedman, Smart. Jeg orker ikke å gjette for mye og utfra min forrige besvarelse som ikke var god nok – vil denne ikke blitt bedre fra dette ståsted per dags dato.
Vi har en fri vilje og jeg skjønner litt på samme måte at på samme måte som jeg spesielt gjennom fjellbibelskolen – har vansker for å forholde meg på avstand fra Gud. Det kan virke brått og forhastet. Men jeg har blitt overbevist. Jeg syns det er så sterkt. Jeg kan godt foreta forsvarstaler og prøve å gjøre meg interessant for verden – i fjor ville jeg forandre verden, men først og fremst er det min indre verden og sjel som forandret seg.
Klokka er 12 – du skulle sett ho ene eksamensdama – hun rister litt på hodet hele tiden – det minner meg om vitsen min. Utenfor stod en gatesanger, men dessverre hadde jeg ikke mer enn 3kr. Fagansvarlig som kom for å svare på eventuelle spørsmål i ex.oppgavene minnet meg om Jostein Gaarder. Jeg har brukt rundt tre timer på å skrive dette. Institusjonen fikk ikke de skriftelige formuleringene de hadde håpet på. Jeg er bare ett menneske. Tenk nå er endelig en eksamenstid over i mitt liv, farvel UiO.
Verden mangler forskning om den ikke er fornøyd med å tro. Jeg tror på Skaperen. Jeg erkjenner meg som en like sammensatt skapning som andre mennesker. Jeg vil gjerne forkaste alt som menneske gjør og lager som ødelegger det skapte.

Snauåsen

Jeg har en liten teori, eller forslag: er turaktiviteten avhengig av hvor langt hår du har?
Har sittet å lest rakst over mine egne turlogger og tenker på at det er lenge siden jeg har vært på en lengre ferd. Har dette noe å gjøre med mitt voksende hår? Jo lenger hår, jo mindre tur?
Pappa lurte meg med ut på tur. Hvor skal vi gå? Hva med en tur jeg ikke har gått på 20år tenker jeg og foreslår etappen fra varpet til snauåsen. Før vi kjører av sted snør det oppe i fjellene og jeg finner fram den blå goretexen om det også skulle bli surt på turen vår. Da vi begynte å gå kommer teorien fram i lyset. Grunnen er at det er noe herk med dette lange året, eller så er det goretexen som setter seg fast i håret (borrelåsen). År 2008 har vært uten turlogg, men er det egentlig problematisk?
Nei da, noe av det som er programmert inn i meg gjennom friluftslivet ligger nok lagret og venter på muligheter til å bli brukt. Når jeg til sist kom opp på Snauåsen hadde naturen vokst slik rundt meg at jeg ikke kunne motstå å synge eller joike. Det var noe i måten man kunne se til Norefjell og Ravnås, perspektivet fra akkurat dette punktet mot fjellet. Når jeg er på tur er jeg enten lenger nord eller sør fra dette punktet. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært her siden 80-tallet. En gang gikk den fineste flokken jeg kunne tenke meg å være sammen med opp hit, slekta til min far. En samling av unger som var søskenbarn og voksne som var deres foreldre. Det var en flott sti på denne etappen, ypperlig for en liten sprett som alltid kunne se målet, opp til toppen. De ga seg på vei mot dette gjennom lyng og bær.
På 80-tallet fantes ikke store hogstmaskiner som meiet ned skogen og etterlot seg suverene (hjul)spor. Var ikke alt bedre da? En klassisk tanke, men alt var ikke så flott allikevel. Pappa forteller at den ene av de to strømmastene som leder vår tur mot Snauåsen er 30år. Strømmastene er det eneste som ikke passer godt inn oppe på snauåsen, den hemmer litt av storleiken som omgir meg. Den hemmer noen øyeblikk men fremmer andre; til vinteren skal jeg ake ned på ski herfra. Det har nemlig blitt hogd under strømmastene, og det kommer til å bli en helt super alpinbakke til vinteren (tror jeg).
Fortid, levetid og Fremtid. Men ut må vi, ut til stillheten som gjør det mulige naturlig. Larmen inne hemmer sangen, fantasien og dypet i din sjel.

Onkel nå

Nå er det altså realitet. Alt gikk som smurt, og det ble bemerket at Svanhild nesten ikke skulle gjort noe annet enn å føde barn. Til de av dere som synes jeg er selvopptatt som legger ut bare bilder av megselv på bloggen; under er min lille bildekavalkade.
1. Det hele startet jo en kald vinterdag, men det stormet ikke. Det var friske dager. Det var en overraskelse å høre nyheten ved påsketider.
2. Så har det bare utviklet seg og vokst seg akkurat så mye den lille i magen ville. Litt rart at den store magen er borte nå, blitt vant til den.

3. Til sist kom dagen, eller natten kl.0015: når jeg titter på dagens bildet tenker jeg på at lillegutt faktisk er en sammensmelting av en far og en mor. Det er som når man ser sitt eget speilbildet i blikkstille vann og undres over om det man ser virkelig er sant: Er dette meg?
Er dette virkelig oss? Ja! Det hersker ikke tvil om det to personer kan se sammen. Det har vi vært vitne til i dag.

"Jeg husker den natten for lenge siden. Jeg fant deg i jungelen redd og forlatt. Frossen, helt naken i sivet ved elven. Sherakhan var på sporet, den haltende katt.
Lille frosk, tenkte jeg da jeg så deg. Hårløs og rar i det du kom frem. Lille frosk, Sherakhan skal ikke få deg. Så jeg tok deg med til ulvenes hjem.
Og helt siden den gang har jeg holdt av deg. Det er som et eventyr det som har skjedd. Lille frosk, ingen fiende skal få ta deg. Men Mowgli, av og til gjør du meg redd..."
(panteren Bagheeras sang i musikalen Jungelboken)

Det er en flott sang som jeg har hørt på mye de siste uker (som fjøs-kassett). Den får meg til å smile, med tanke på at det er en liten beskrivelse av det som har skjedd nå, for jeg er onkel nå. Jeg vil følge med. Og en gang blir alle som var like små som frosker større. Det er hva Bagheera tenker på: Da må og vil de fly av sted, prøve sine vinger. Heldigvis er det lenge til, men eventyret har startet.
Gratulerer med dagen -fra  onkel arne gabriel

Mission: Impossible

"Whao! Tidenes oppussingsprosjekt" (Timon fra Løvenes Konge).
Hva har jeg i tankene med dette. Jo selvsagt nabofjøset, altså det som begynner å skje eller må skje, vil det gå? Jeg har jo skrevet om mine opplevelser derfra i lang tid og burde nesten laget egen blogg-katergori. Nå har det kommet 7nye kyr til og vi står ovenfor den største oppdraget, men jeg sier vi så det månner. Jeg hører faktisk på filmmusikken fra 1996, når jeg kjører bilen til og fra med hengeren full av gras eller andre annet. Er jo ingen helt, men det føles godt å være med, jeg innser at deler av mitt livsprosjekt er å se andres prosjekter virkeliggjøre.
Kyrne som kom var Hilde sine, halvparten av de jeg stelte i fjøsnr2 i år. Det blir litt leven, det må man vel bare regne med, men rytmen er ikke så langt unna. Finner vi husrom til alle dyrene når vinteren står for døren, får vi tømt fra låve til kjeller det som står i veien. Finne rytmen. Bygge "grunnmuren" bedre for driften. Er ikke vant til at det skjer så mye og vært vant til en viss ensomhet i avløsingen og arbeidet der.
Så, Oppdrag umulig? Min tvilende venn, din sak står ikke så slett som du selv mener (O.Hallesby). "La øksa gå, vi synger er en arbeidssang, for her er det arbeid for ti... ohoi - vi tar i et tak alle man" (Ivar Skippervold), jeg koser meg mer og mer med sangene fra Noas Ark, enda en parallell over fjøset og andre bygninger. Det er et slit, men det er gøy. Her er vi!
12mjølkekyr + 8andre kuer + 3kalver, 8geiter, 2hester.
3eiere + undertegnede

Den siste olje

"Jeg overgir meg sommer. Her har du mine siste klær" synger Lars Bremnes
Men jeg bare markerer 28.9 at nå får det være slutt for dette året - ikke mer bading i bassenget, det var iskaldt. Men jeg fant til stor forundring et siste bringebær, den siste bæra, den siste olje. Plommene er plukket, treet mitt var stappfullt i år, men de beste henger på de andre to trærne.
Alt står til nedfalls nå.
Løvet som faller. Graset som ikke får tid til å vokse seg stort igjen etter den siste slåtten. Forbered den siste olje for i år.
Grøden, blomster og tilvending

Så kom det snø oppi fjellene, regnet nede i dalen som blir liggende på kornblomstene er kald. Geitene som har kommet til Bråten spiser det de kommer over, og det var veldig morsomt å klippe ned trær og busker som stor og små geiter gnafset i seg. De er nede i rinningen hvor krattet fort vokser til - fint å føle vinn-vinn situasjon
Til sist: Fem oksekalver ble hentet og fikk et nytt hjem

Lattergalt

... fire blide japanar nikka unisont medan dei smatt til side og gav politimannen fritt leide til perrongen der siste toget frå Myrdal pusta ut etter turen ned Flåmsdalen. Kvinna på toalettet i vogn 5 pusta ikkje.
Eg har kjøpe ei bok og lesar ”Nattergal”, som du sikkert forstår er det ei krimbok. Det er lenge sidan eg har lest krim, men eg hadde jo nett vore ved Myrdal. Tre dagar etter sto eg på SJH og fikk øye på boka blant alle dei herlege økologiske godsakanae i gårdsbutikken. Det minna meg om et liknande utvalg i Skillebyholm. Eg hadde bestemt meg for å bruke nokre kronor. Du vil sikkert seie: ”Økologisk mat er dyrt!” men ”eg har hørt at billig mat er på vei ut”. Eg angra ikkje på kjøpa mine, og åt og las i denne boka to timar før bussen kjørde meg ut av Aurland, og først og fremst er det bøkar bloggoppføringa handlar om:
Eg ler mykje over alle sammenlikningane forfatteren brukar (feks sitat i byrjinga). Handlinga starter på Flåmsbana og held fram i denne bygda. Skildringane og dei mange stedsnavna gjer denne boka like til ei suvenier over Aurland og omegn. Eg blåsar ei lang strek over truverdigheita, eg berre ventar på fleire murusamme strofar og dei kjem:
På perrongen stod dei ventande passasjerane og sveitta, medan sola varta opp med 40 raude i solsteiken. Ei eldre kvinne retta hendene mot himmelen før knea gav etter midt i bøna om kaldare vêr. Ho vart åpenbart ikkje høyrd. Språket er spydig (litt pondus-aktig) og eg leser ikkje for å bli skremd. Eit kinder-egg lovar tre ting og på liknande vis var forventningar mine om minst to: aurlandsbygda og mordetterforskning. Mellom desse blir det nokre intriger. Og eg, er godt fornøyd selv om eg ikkje er komen lenger enn side 60.
Eg begynte også på ”Mors og fars historie” på bilturen. Eg holdt til min forferding å kjøre av vegen fordi cdnr2 manglar! og dette er virkelig ei gåte, kor kan den vera. Edvard Hoem har eit suverent språk og leser sjølv. Lydboka får meg til å tenke på mine egne foreldres historie, skjønar eg eigentlig kvi for liv dei har levd?

Inspirert

Nå har eg nettopp hatt en god vollyballøkt i norges andre hovedstad BERGEN. Det ble tap men med god mine for jeg tok en utrolig volley med beinet. Her er fortsatt rester av sommer og sol og varme.

Men først og fremst ble jeg enda mer inspirert av å bli oppdatert på dette: Min venn Arild. Jeg har vært litt bekymret for jeg har jo også bodde ute gjennom studietiden, og følt meg veldig heldig når jeg har sett på værmeldingene som har dominert den nordlige delen av vårt langstrakte land. Klisjen alt var bedre i gamle dager, ikke så kaldt, men kanskje det ikke stemmer. Hadde jeg orket å gjort det jeg en gang har gjort om igjen? slik som Arild gjør nå? Om været hadde vært til for mye irritasjon? Nja først og fremst så var jeg også ikke særlig feststemt over publisitet i media, så man ikke for være i fred. Det er jo ETT MUST å få være i fred, for man blottlegger seg det skal være sikkert. Husker jeg ofte gikk med en redsel over at teltet mitt var borte eller ødelagt, når jeg vendte nesen til Filosofihaugen for kvelden.

Dette er lenge siden, men jeg føler stor inspirasjon over min venn i nord.

Her i Bergen er jeg for ALLER FØRSTE GANG og nå har jeg sett og snakket med alle jeg kjenner, venner fra de siste to år.

Det er vennene som ofte er de største inspirasjonskildene i livet. Det er hva jeg vil kalle et virkelig absolutt. Inspirasjon som er uten side stykke, en guddommelig glød, gir ærefrykt for virkelig å leve livet videre.

Nå skal jeg ta å nyte dagen med en tur oppå Løvstakken

PS: har jo også opplevd høstfjellet så til de grader før jeg ble med til Bergen, ved Myrdal. Utrolig flott, med nok av opp og så nedturer men man trenger jo å komme velberget ned også (sjekk bilde over).
Magisk

Sjakk og lugging og sang

Det ble Oslo-tur denne uka. I Hønefoss mens jeg ventet på bussen, tenkte jeg på sjakk. Jeg så noen skoleungdommer som gikk ut fra rask-mat kantina, der man også kan kjøpe bussbilletter. Eller det er vel bedre å bruke orde ”virre” for det var det de gjorde, skolen deres ligger like ved og jeg tenke som sagt på sjakk. Hvilket vidunderlig spill. Jeg hadde spilt sjakk dagen før, tapt en gang og deretter vunnet. Selvsagt best når man vinner men, det beste var at jeg fulgte best med motspilleren min og passet på at mulighetene hans. Særlig fint var det å kontrollere mange av de viktigste brikkene hans var blokkert av sine egne. Denne taktikken liker jeg og komme på sporet av.
Så hvorfor tenkte jeg på sjakk ved synet av skoleungdommen: jo alt handler om å posisjonere seg. Like som livet går framover eller bakover; når livet starter har vi usedvanlig mange valgmuligheter og dette vedvarer gjerne en stund, siden minsker de og man kan bli trengt opp i et hjørnet hvor mulighetene er få. Som ungdom har man ofte muligheten til å sette seg fast for første gang. Hvorfor lever man ikke livet til fulle ut? Hvorfor lar man seg narre til et mønster andre kan styre deg til? Livet er ikke et sjakk-spill, det velger man selv.
I hønefoss ble tannlegen nesten (besynderlig) overrasket over at det ikke fantes huller. Bra start altså, neste punkt var å fikse dreadset mitt i Oslo. Denne morgen var tannpussen glemt, mens en liten hårvask var husket. Det jeg grudde meg mest til behøvde var unødvendig. Derimot fikk mitt hode gjennomgå, og alt var jo min egen skyld, for dreadset var for dårlig stelt. Flettene ble røsket fra hverandre, og jeg var glad ingen andre så hvor vondt det var å fikse opp i krøllballet. Det værste først, så jevnt over ubehagelig og til sist bare å bli ferdig. Dette er ingen anklage over behandlingen, det måtte nok bare gå sånn. Glad er jeg over at det ikke var ei dame som gjorde denne ”voldtekten”, det ville ødelegge mitt kvinnesyn og bli behandlet slik av dem. Jeg har jo ledd litt over de som gråter seg gjennom smerten ved tatovering, hvorfor vil de seg så vondt. Likeså hvorfor kvinner bruker sånn ark med lim på og river av uønsket hår på beina. Jeg ofret fire timer med lugging, og dette var et varsel om å ta bedre vare på flettene.
På Blindern i dag tenker jeg på sjakk og på hvilken posisjon mange har satt seg i ved å ofre tiden sin på dette (liksom) studie-livet. Er det i grunn så stor forskjell på ungdommen fra videregående (igår) til de voksne på universitet? De eneste gledessprederne jeg har sett i dag var et par som spilte og sang, de viste oppriktig glede og kunne spre den. Den største feilen i dag var vel å ”gå inn i varmen” på disse universitetsbygg, for slik å sovne bort i ansikter jeg blir trøtte og uinspirerte av. Sangen 'tunes' vekk og blekner hen av ventilluftanlegget. Det at du gleder en annen det er den eneste glede

Hipp hurra for mamma

Det er i grunn for sent å skrive om mammas bursdagsfeiring. Men ett er sikkert at det ble nærmest fullklaff.
De 60år ble feiret først og fremst i Bjørneparken på Flå. Folk koste seg, Berte Skrukkefyllhaugen som fortalte historier og synet av dyrene.

Men det var jo mammas dag og hun fikk høre mye gromt vil jeg tro hun ikke helt hadde drømt om. Siden feiret vi i to dager til for det ene ble etterfulgt av det andre. Så det ble feiring tre dager til endes.

"Diger dag"

Det har vært og føles som en diger dag!
Ny og forfriskende start med røde epler til kuene som dessert. Da følte jeg meg som en skikkelig flink kelner når jeg serverte denne desserten oppå det grønne graset.
Hjemme tok vi imot spennende besøk fra bufetat.
Deretter dro vi med nytt søppellass og hentet gulvbelegg til det nye kontorrommet i samme slengen.
Det har riktig gått unna samtidig som tiden har stått stille somme tider også. Man har vært til hjelp, tilhører, tenkt, utfordret, vært effektiv, etc.
Nei det har riktig vært en diger dag

Nytt værelse og Noe ugjort

I kveld skal jeg sove på et nytt sted: soverommet oppi det andre huset. Dette gjøres av to grunner:
1- storesøster som bor i dette andre huset ønsker dette så hun ikke skulle ligge i et spøkelseshus.
2- peisestua i kjelleren jeg flytter fra skal bli bibliotek. Det er fortsatt forandring i lufta her.
Ønsk forandringer velkommen. Uten forandring vil vi ikke være mennesker ting eller subjekter. Vær en forandring i hverdagen. Nå blir jeg forhåpentlig til mer glede for storesøster i tiden hun blir her. Og vi fortsetter på prosjekt Plassen. Her er mye mer å gjøre.
Noen flere stikkord over ting jeg ikke har gjort på sommeren:
1- hesje (har alltid opplevd hesje-arbeid siden 80-tallet, men i år ble det kun bakke-tørke)
2- plukke jordbær (bare pappa gjorde dette i år)

At skogen

For leden dag moret jeg meg over en kommentar fra en svensk reporter under sommer-ol. Han var ikke særlig fornøyd over tingenes tilstand når det gjaldt fedrelandets bragder og sa dette: Nei alt går åt skogen. Dette ble tekstet og på norsk ble det slik: Alt går til helvete. Dette har jeg og mamma moret oss svært mye over, at svenskene har litt mer nyansert språk (og at vi blir beste nordiske nasjon). Dog så det stygt ut for dagen etter var den norske spranghesten dopet og vi lå under for Sør-Korea i håndball, var det vår tur åt skogen? Nei det ble en svært bra slutt allikevel.
Men selv opplevde jeg at det gikk til skogs på ordnlig i kveld. Jeg forteller dette i korte trekk for jeg var borte hos naboen og unnskyldet meg for hendelsen. Men det er ikke hver dag man skremmer naboen (og en selv) på denne måten:
Jeg satt på sykkelen og skulle dundre av sted til fjøset, hvem treffer jeg da? Jo naboen, i en sving som fratar meg retten til sikt. I tillegg kommer jeg susende i stor fart, på venstre side av veien. Stakkars nabo og hesten han kjørte. Det gikk at skogen. Hesten springer av veien, til høyre, heldigvis ut på jordet. Når jeg endelig får stoppet og sett meg tilbake ser jeg naboen som blir dradd etter travvogna med hesten gåendes i sirkler på grassjordet. Han slipper til slutt taket og løper etter hesten. Fy søren, dette var ikke bra, og hvorfor dette aldri har skjedd før i løpet av ti år kan en jo spørre seg.
Altså denne episoden er ganske morsom å tenke på, men det kunne gått skikkelig gærli og det får ettervirkninger neste gang jeg raser av gårde...
neste gang.

Såmannen

Å grønn var jorden og det som fylte den

Endelig fikk jeg gjort noe mer enn kun å valfarte til fjøset. Vi sådde (vår sed som man også kan si). Millioner av frø har vi spredd utover, men forsikre seg om at det blir vekst er umulig. "Jeg plantet, Appolos vannet, men Gud ga vekst" (1.Kor3.6). Såmannen i meg er fullt ut en som er avhengig av nåde om det skal bli vekst. Det er det eneste å klamre seg til, det eneste som kan gjøre ny-planeringen der det før var tett skog til en blomstrende beite for kuer, en velsignelse rett og slett.
Noe annet jeg tenkte på var utviklingen i verden: Verdens herrer har store målsettinger. En av disse er å sikre seg makt. De er på god vei. Det lyser stor fare i tanken på at noen ønsker å frata menneskene på denne jorda retten til å dyrke sin egen mat.

Hvilke muligheter har mennesker om de ikke tar ansvar eller forsøker å dyrke jorda. De legger seg i kne for de som kontrollerer markedet. De små som holder ut, trykkes til jorden, de skal virkelig knuses. Fordi de nekter å bøye seg. Og, jeg prøver å tenke hvilke mål jeg ville hatt som strategisk-sjef av multinasjonal konsern: at jeg ønsker at alle skal knele ned for mine føtter, fullstendig avhengige av vårt selskaps fordervelse av jorden.
Mestergeniets planer gir frysninger.
Du høster hva du sår. (Joh4.36-38)
Så din sed, hvem trenger et kunstig liv?

"På vei til fjøset i dag"

Nok en gang kan jeg bruke klisjen: da jeg var på vei til fjøset i dag skjedde det noe:
Hele budskapen stod og beitet på det stedet hvor vi utvider beitet, med et steg om gang. De var hissige på mer for jeg hadde ikke utvidet noe denne dagen. Det er også feil å si at hele budskapen var samlet for en ung okse var på feil side av strømgjerdet.
Jeg gikk derfor ned til han og prøvde å snakke fornuft til ham... eller få ham inn igjen – på den rette siden. Dette var lite fruktbart for der jeg la ned gjerdet så han skulle gå inn igjen, var jo svært fristende for resten av buskapen også. Jeg trengte en annen taktikk: istedenfor å vise de man skal lede hva som er galt, så leder man de villige i rett retning. Så kan man som i mitt tilfelle satse på at utbryteren følger etter dersom de andre går fra ham og følger meg.
Jeg viser jo alltid vei til fjøset når jeg kommer. Intensjonene mine når jeg går er nok ikke like lett å forstå (for storfeet). Men jeg ønsker at de skal følge etter, uten at jeg skal stå bakerst og dytte den siste kua i baken, for da er det ingen som leder de første. Fri vilje heter det kanskje, men de vil jo inn til meg i fjøset, før eller siden.
Jeg følte taktikken virket utmerket, og en etter en kom de etter opp bakken. De er utrolig sosiale dyr og har en egen mentalitet om å holde mer eller mindre sammen. Oksestøten som var på ville veier så jeg sammen med resten da jeg slapp melkekyrne ut fra fjøset. Så deilig, å slippe en masse oppstyr på å veilede ham inn igjen. Tydeligvis vet han hvordan han skulle komme seg ut, da vet han også det motsatte.

Bare en skrot pc igjen

I morgen reiser lillesøster til Spania og en kamerat tilbake til Tromsø.
Hver med sin bærbare PC som okkuperte kjellerstua.

Et steg i riktig retning

Nå har jeg snart vært et døgn her på Skillebyholm. Det har vårt positivt og være i lag med den lille gruppen som har tatt initiativet til å dra hit. Her er det ikke noe platic fantastic, men deilig økologisk atmosfære.
Regnet har holdt seg vekk inntil nå, men vi har luket bort en masse ugress og tistler fra rødbetene.

De har en fin urtehage og er delt mellom flerårig og ettårig. Jeg minnes landbruksskoler. Kroppen er gammel, men særlig langt i livet har jeg ikke kommet når jeg tenker på at det er 9år siden jeg lærte landbruk på videregående. Men jeg har lært en masse jeg ikke vil.
Ikke lat deg drive videre av verdens vilje, hva er det vi egentlig vil. Hva vil vi verne og kjempe for? Det kommer man i hug.

Finn din vei!

Arne Næss har gitt verdifulle avslutninger på kveldene tre ganger på rad nå. Riktige gode sitater å sovne inn til.
Skal man velge verdens vilje eller følge sin egen vei?
Hva er det de andre velger? Og jeg blir litt skuffet, får viljen (som Schopenhauer beskriver) har et overtak.
Men jeg har gjort et valg, jeg skal følge min vei. Vilje og forståelse er samme sak (Spinoza). Jeg går for forståelsen, ett skritt i rett retning, dag for dag.

Lyn og torden

Kort, veldig kort: huhei for et ustabilt vær eller høytrykk som ligger over oss i dager som går. Det er merkelig å høre torden bak åsen og se styrtregn i fjellet.
Nye dager er i vente. Mange tenker, eller begynner å ha skolen i tankene.
Endelig har Arild kommet (i går) i fra nord! Fint å ha selskap i arbeidet på gården. Ha en undersått å passe på, det gjorde at jeg kom på å finne fram en parasoll for å gi oss skygge da vi plukket rips. Hvorfor har jeg ikke tenkt på slikt før? Tror det har noe med at jeg ikke tenker så mye på megselv, men når man har andre å tenke på, så tenker man litt lenger tror jeg.
Deretter var vi ut i bassenget og det er lenge siden det har vært slik en perfekt temperatur i vannet. Det var helt nydelig, og man kan spise bringebær samtidig som man er utti.
Arild hadde med fisk og vi spiste røya, og dette koste vi oss med før tordenværet satte inn. Vi så opp på fjellet med lyn og regn.

Men vi ble ikke avbrutt i maten. Regnet satte inn når vi var ferdige og i hus. Fenomenal gårsdag.

Fresia tråkket på foten min

Hvem er Fresia? Hun er yngst av kuene som jeg melker.
I fjøset er det 7melkeplasser, men det er 8 som skal melkes. Fresia går sist inn og for å skape orden geleides hun inn i en binge. Når Søtnos er melket ferdig sender jeg henne ut og så kan Fresia gå lett på tå inn på den ledige plassen. Det var her Aina alltid pleide å stå, nærmest utgangen og hun måtte bindes for hun slet seg løs. Nye krefter må slippes til. Se så liten Fresia var for to år siden…

Hun er fortsatt søt av utseende, nær alle jerrsy-kuer er det, men hun tråkket meg på foten i dag. Jeg gikk dessverre ikke med vernesko, men foten er like hel, men forbannet ble jeg likevel. Dette har jeg alltid vært redd for, men forunderlig at ingenting ble ødelagt? Jeg ble også litt paff en gang jeg ble sparka til uten forvarsel: "hm jeg ble sparka i beinet, men det gikk greit" tenkte jeg. Snodig.
TIL SIST: i går søkte jeg tilflukt på det mest behagelige stedet, hva angår temperatur; mitt eget rom i kjølig kjeller. Det er altfor varmt ute nå! Jeg har snart skrevet blogg i to uker nå, et morsomt prosjekt å se hva jeg har nedfelt. Pleier ikke å skrive så mye, men morsomt å nedfelle en del av denne sommeren på denne måten

Kanodag – men mest solstrand

På eventyr i barndommens rike. En del av det rike vil være Ørpen Camping, barndommens badeplass, den beste i verden. I år 2008 i kano
Leide kano på andre siden av fjorden og padlet over. Soling og bading i skjønn forening. Kan heller ikke erindre at jeg har grillet pølser på engangsgrill heller. Altså grill og kano var nytt, og følget til søstrene mine: babymage + kjæreste.
Dagen ble litt vel lang for meg som ikke er vant med så mye sol, uten å gjøre noe. Manglet skyggen som under palmetrærne i Cabarete, der slappet jeg av og hvilte meg, aldri nede på stranden.
Men det var gildt å være nede på campingplassen og tenke på de viktigste tider som har vært (enhver barndom er jo det).
Barn blir jeg ei igjen, men vitne til et nytt. Nå blir det andre fremtidige tider.

”En solskinnsdag i ferien min”

For en reise det har vært til Larkollen. Vannvittig varmt og helt latterlig å kjøre i bil. Man burde ikke kjøre bil, men ligge på en solskinnsstand. Men for å komme til denne stranda og møte kjente og kjære folk måtte bilturen til Larkollen gjennomføres. Vi hadde vinduet på vidt gap og startet med full fres: Prodigy anno 1998, det er saker det!
Vel framme hos onkel og tante og deres herlige klan pustet vi lett ut før latterbåndene fikk en påkjenning under Larkoll-revyen på kvelden. Sketsj-replikkene femten meter utedass, og ska det vera ein vaffel kommer jeg til å huske. Det var en bra kveld sammen med mine to søstre (+kjærester) + hesjadal-slekta. Jeg måtte ta tidlig kveld fordi jeg ikke hadde hatt tid til å hvile.
I dag har vært en solskinnsdag av de sjeldne på stranden i Larkollen. Skulle ha vært lenger men jeg måtte dra tilbake å ta fjøsstell på kvelden. Nå er vi inne i sommerens varmeste. Jeg prøvde å sjonglere og det var en veldig fin vann-aktivitet; still deg med ryggen mot solen og prøv, øv, om og om igjen. Altså, ha med sjongleringsballer neste gang på stranden. Det er svært lenge siden jeg har hatt slik tid på stranden og nå er ryggen blitt enda rødere, men jeg er glad. Det er i gleden jeg lever nå, over alle rundt. Fjøsstellet gikk utrolig raskt unna for pappa ble med å hjalp til, slik at når vi kommer hjem kunne vi sette oss til is og bær i den avslappende kveldstemperaturen.
Det siste jeg gjør er å skrive dette, på rommet mitt hvor mor har flyttet om på seng og hyller, det ble jo stilig og pent. GUD ER GOD

Så lite, men dog så fjernt

Mobilen er ikke død allikevel! Det var en stor glede å våkne opp til men: MEN jeg finner ikke sim-kortet nu. Denne lille filletingen som gjør at vi opprettholder det eller det mobilnummeret.

Dette er noe så lite og ubetydelig men det utgjør en forskjell. Finne den går vel ann, men det er ikke lett i alt kaos i huset nå!