Jeg skriver disse tanker mens de fortsatt er ferske. I dag har jeg sett 2 filmer til prisen av en. Filmens dag har det vært på mange måter.
Når har jeg sett film på kino sist? Men jeg kommer ikke til å glemme Solisten. Rett og slett en gripende film og uten mer om og men så døper jeg den årets film. Whatever – en sammenligning av filmens tema var uunngåelig med hendelser jeg ble påminnet om denne uka. Som et ekko lyder slutten fra en annen film: Jeg skulle ønske ringen aldri hadde kommet til meg! - Nei hvem ønsker vel det? Men spørsmålet er hvordan vi velger å bruke tiden på dette.
Ringenes Herre er tiårets filmtriologi og vi er på vei videre inn et nytt (ti)år. Film betyr noe når man ikke blir presentert masker av maskulinitet eller noe som skal fremkalle "morosam" latter. Nei film betyr noe når jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett nettopp den filmen. Ikke at filmen i seg selv en besettelse som må kastes i Mordors vulkan. Det er fra glemselens pøl jeg minnes triste historier som andre har opplevd. Skulle jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. Så ler jeg over megselv, litt, det gamle i meg vet fordi jeg har levd og brukt tiden. Selv om tid og gjerninger kan virke bortkastet så er det kanskje ikke meningen at det skal løse seg slik jeg ser for meg det. Målet er feil mens midlene, gjerningen var det som telte: å bry seg. Velge fortsatt vennskap, troskap, holde motet oppe. Solisten var til tider håpets film. Beethoven var DJ og Gud hvilte over de fattige og uteliggerne som var utstøtt. Jeg leser og leser nå i Jeremias bok, klage etter klage, stakkars profet å ha så mye gørr som budskap. Men det var vel i dag kom endelig 29,11: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Ergo så jeg filmen Surrogates tidligere på dagen. Fiksjon om en framtid hvor alle bruker roboter som stedfortredere. De som nekter å bruke slike surrogater holder til i en getto og blir kalt for dreads. Lederen deres en stor afrikaner kalles bare for Profeten og har masse dreads. Hehe jeg sier ikke mer… JO Bruce Willis minnet meg om vår kjære jord- og plantelærer på SJH.
Når har jeg sett film på kino sist? Men jeg kommer ikke til å glemme Solisten. Rett og slett en gripende film og uten mer om og men så døper jeg den årets film. Whatever – en sammenligning av filmens tema var uunngåelig med hendelser jeg ble påminnet om denne uka. Som et ekko lyder slutten fra en annen film: Jeg skulle ønske ringen aldri hadde kommet til meg! - Nei hvem ønsker vel det? Men spørsmålet er hvordan vi velger å bruke tiden på dette.
Ringenes Herre er tiårets filmtriologi og vi er på vei videre inn et nytt (ti)år. Film betyr noe når man ikke blir presentert masker av maskulinitet eller noe som skal fremkalle "morosam" latter. Nei film betyr noe når jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett nettopp den filmen. Ikke at filmen i seg selv en besettelse som må kastes i Mordors vulkan. Det er fra glemselens pøl jeg minnes triste historier som andre har opplevd. Skulle jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. Så ler jeg over megselv, litt, det gamle i meg vet fordi jeg har levd og brukt tiden. Selv om tid og gjerninger kan virke bortkastet så er det kanskje ikke meningen at det skal løse seg slik jeg ser for meg det. Målet er feil mens midlene, gjerningen var det som telte: å bry seg. Velge fortsatt vennskap, troskap, holde motet oppe. Solisten var til tider håpets film. Beethoven var DJ og Gud hvilte over de fattige og uteliggerne som var utstøtt. Jeg leser og leser nå i Jeremias bok, klage etter klage, stakkars profet å ha så mye gørr som budskap. Men det var vel i dag kom endelig 29,11: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Ergo så jeg filmen Surrogates tidligere på dagen. Fiksjon om en framtid hvor alle bruker roboter som stedfortredere. De som nekter å bruke slike surrogater holder til i en getto og blir kalt for dreads. Lederen deres en stor afrikaner kalles bare for Profeten og har masse dreads. Hehe jeg sier ikke mer… JO Bruce Willis minnet meg om vår kjære jord- og plantelærer på SJH.
Ja ; filmer som ruskr så i en att en og bringer opp ting fra glemselens pøl og derfor kunne ønske en ikke hadde sett dem, de er de beste. Det er bra å få opp ting fra glemselens pøl iblandt selv omdet kan gjøre litt vondt. Det blir ofte gode følelser etterpå.
SvarSlettenig i at Ringenes Herre er tiårets filmtriologi.. tett oppfulgt av Matrix.. :-)
SvarSlett