Idag har jeg rukket mye:
Registrert meg i blodbanken
Obligatorisk oppmøte (og tips) i apokalypse faget
Sett igjen og nikket til studenter jeg først så i kalde januar
Vært på gråten av å se Ibelin
Kebab før neste kinofilm Dune part2
OG alt har passet med kollektivtrafikken
Tomorrow back to work
Den siste uka har vært spennende da jeg fikk en telefon jeg ikke trodde jeg kom til å få, for tiden har gått siden i sommer etter Korsvei uten at noe har skjedd.
I dag ble jeg ringt opp igjen og kanskje den viktigste eksamenen min har blitt bestått. November står for døren og snøen har satt en strek over alle spor av høstfargene. Jeg skal tråkke opp nye spor i Nesbyen, en times kjøring hjemmefra og jobbe som kirketjener m.m.
Small steps for one mankind, nå har jeg fått igjen troa og sporet av å komme videre en vakker dag på presteveien. Jeg trenger mer jobb-relatert erfaring for å komme videre og det får jeg nå
Tre uker etterpå dro vi på filmmusikk-konsert sammen, som tante sol ville sponse på oss. (Men først gledet estetikeren og romantikeren i meg på begynnelsen av dagen, over å vende tilbake kinoen og se igjen bilder fra Venezia, med broer, kanaler og hus. Mesterdetektiv Poirot ble dopet ned og trodde på spøkelser og brukte en hel natt på å komme til bunns i mysteriet i barnas Pazello.) Men tilbake med Isak vi hørte godbiter fra Hans Zimmers lange musikk-karriere. Ved begge anledningene kombinerte jeg seminardager på MF med temaer om islam og hinduisme (sikhisme).
Jeg kommer meg nok ikke ut i verden igjen, men det er spennende å lese om den
To uker til gikk og jeg fikk være med på familiens høstferie i Valdres. Tre dager med fjellturer og stor utsikt. Men det jeg kanskje vil huske best er Isak som satte seg ned bak pianoet og lærte seg favoritt poplåter og –filmmusikk med hjelp av youtube. Han slutter aldri å imponerer og jeg gleder meg til å lytte neste gang musikken krysser våre veier, lykke til videre.
Tre forskjellige filmer har gjort inntrykk på meg. Jeg hadde ingen forventninger til Barbie men så den sammen med eldste niesen min for det passet så bra. En perfekt tale og kjønnsroller snudd på hodet, i tillegg til å møte barbies mor gjorde meg oppglødet.
Siste eksamen ble gjennomført igår, da jeg feiret etterpå og så to filmer på rappen
Oppenheimer brakte meg tilbake til mellomkrigstiden. Vitenskapens store menn, viss oppdagelser fører fram til det verste våpenet vi noen gang har funnet på. Pilatus vasket sine hender og ville ikke ha noe med korsfestelsen av Jesus, oppenheimer prøvde også å distansere seg fra utviklingen av atomvåpenene. Men var det ikke Einstein sin skyld også, som slapp ånden ut av lampen. Og hva med utviklingen av kunstig intelligens. Hvem vil ta ansvaret for det.
Den siste filmen handlet om Harold Frys eventyrlige pilgrimsferd. En optimistisk tilnærming til slutten på levde liv. Livet blir ikke alltid slik vi tenkte at det skulle bli. Hva om vi kunne gjøre noe godt igjen, for noen andre.
Vedlegget fra eksamen viser Kristus i underverdenen. Tråkkende på dødens hersker Hades for å oppreise menneskeheten. Noen forbindelser mellom disse fire opplevelsene, kanskje
Korsvei tanker
Vinden, veven, vrimmel
Enda en lang korsvei festival er over, for små og store. Jeg var spent på å ha med meg to onkelbarn, Mathilde har vært på to festivaler før mens Oliver deltok for første gang. Jeg var spent på om dette var noen god ide, og det startet med at vinden nesten ødela teltet vårt. Heldigvis er man aldri alene på korsvei, bøyde stenger ble tapet, og han som ble tunhøvdingen vår hadde ekstra plass i campingteltet sitt hvis vårt skulle gå helt i stykker. Vinden følte vi på kroppen hver dag, men som ett under ble teltet stående de neste seks dagene. Verre ble det for presenningen vi neste dag festet over tunets fellesbord, den måtte tas ned etter voldsomme vindkast. Årets fortsettelsehistorie handlet også om vinder og vindkraft. Noe av det kjekkeste jeg gjorde var å kaste freesbe med Oliver, da var det fint å ha vinden som en tredje medspiller.
Det ble en gruppe på fem 11åringer som hang sammen i tunet vårt, til foreldrenes glede. Selv om jeg bare er onkel, så var det en opplevelse for meg også. Noen ganger skjønner man ikke hvor tweensa gjør av seg og leiter, andre ganger får de bare gjøre som de vil. Kusine Bodil lærte barna et favorittspill: Murre, denne lagleken vevde de godt sammen. Alle hadde forskjellige aktiviteter de ellers brant for på dagtid, fotball, lage kunst, danse, teater. Soveposesamlingen inneholdt en skattejaktfortelling som engasjerte, i tillegg til murringen.
Oliver syntes det var rart at fortellingen om Den barmhjertige samaritan, ble lest hver dag. Vi levde oss inn i karakterene, og så hvordan røvere, prester, lovkyndige, husverten, den som ble overfalt, ja alle sammen utfordret oss: Hvem er vår neste? Klarer vi å bygge fellesskap
Jeg rakk ikke mye dugnad på denne festivalen, jeg sang Taize-sanger – høydepunktet var lørdagskvelden hvor sangen ikke stoppet men holdt på en halvtime til, etter at kor-gruppa var ferdig. Oliver sprang 13km til inntekt for basaren, tremeningen Inger Lovise klarte 9km. Korsvei prøvde ut en ny vri på folkefesten, ikke inne i sirkusteltet, men i den stille hagen. Jeg var ganske skeptisk først for hver dag kom det en-to timer med regn. Da paraden startet regnet det, men det tok slutt inne på folkefest-plassen. Det var kjempegøy å ende opp i en 600meter stor leikarring med greske rytmer. Barna la seg rundt midtnatt hver dag, utenom fredag – da bøttet det ned og regnet trommet mot teltet klokka 22. Jeg lå litt utsatt til, pga teltstengene som hadde bøyd seg, måtte jeg sikret teltet vårt med ekstra stropper og ett ”vindu” kunne ikke lukkes. Så da regnværet satt inn onsdag, var retningen rett inn gjennom vinduet og da var vi alle tre i teltet, mens jeg lå i feltsengen og dekket til vinduet fra innsiden med liggeunderlag. Dette skjedde ganske nøyaktig neste dag også, men da fikset Oliver og Mathilde dette selv, for jeg ble for opptatt med å prate om bibeltimen som hadde vært.
Alt blir en vrimmel, hva vil vi huske best? Det blir kanskje vinden i fra sør som gjentakende sang ’binadamu’ – og på søndag fikk vi vite at dette betyr ’menneske’ på swahili. Barna nynnet på denne deilige varme rytmen, før de sovnet i bilen på vei hjem. Teltet holdt, vil veven av minner og inntrykk holde. En hel korsvei-uke er lang, men føles kort etterpå
Min dagsrytme denne sommeren har blitt å titte på telefonen når jeg står opp og går opp til skogsgrinda og slippe geitene inn. Men hvorfor trenger jeg å bruke mobilen så tidlig; jo den forteller meg om geitene er i nærheten eller om de er langt unna. I dag regnet det og det hater de så da tok det lenger tid før flokken somlet seg fram. Noen ganger venter de ved og på at grinda skal åpnes og da springer vi sammen nedover Skibakken. Bloggtittelen er litt misvisende men mer kjeksi, men vi henger sammen i en springmarsj før jeg lukker igjen fjøsdøra. Så spiser jeg frokost mens Bjørnstjerne melker sine femti geiter, og jeg får de oftest etterpå til å gå ut igjen, gjennom grinda og så finner de veien tilbake til Olavsbråtan og beiter der.
Saueklippingen tok hele dagen, men belønningen ute i skogen var fin.
Geitene har også fått komme ut i skogen, de kan gå nordover og finne beite hos eierne på Sansegården. Men de må melkes her daglig en stund til.
Min fjerde "eksamen" siden sist var et jobbintervju jeg syntes gikk som de andre tre jeg har fortalt om, - altså under pari. Dog har jeg fått sensur på tre og faktisk bestått, dog på nåde for en av dem.
Heldigvis har det kommet litt regn den siste tiden og jeg raker opp etter restene av 1.slåtten og gir til de få dyrene som er igjen i fjøset.
"Nu har vi den varmaste ria, vi slit med å karre oss frem, om et knapt halvår så tenker vi igjen på betlehem" fritt etter nordnorsk julesalme.
Åååå det spørsmålet turte jeg ikke å begi meg ut på i løpet av tre dager. Men forholdet mellom reliogion og vitenskap, prøvde jeg å drøfte.
Det ble altså ikke bra denne eksamen heller, jeg synes det var ganske sprøtt å få spørsmål om en type av fri vilje, akkurat på den dagen da ca 50 sauer og 50 geiter ankom med dyrebilen til mitt lille fjøs!!!
Nå er de fleste merket med nofence-bjeller og imorgen skal sauene klippes før de kan dra til skogs, det er jo så varmt og tørt nå så jeg gleder meg på dems vegne. Kaos råder og det lille beitet stilt til rådighet er tillintetgjort. Jeg må nok gresstrimme rundt husene ikveld, rake og gi dem noe å gumle på, så dyrene holder ut til imorgen.
Skjer alt med nødvendighet?
Må bevisstheten være kausalt aktivt?
Dagens skriftelige eksamen på MF var bedrøvelig. Jeg sjekket chatGPT appen på vei hjem og den brukte bare 10sekunder på å somle sammen ett svar som jeg brukte 4timer på. Nei vi to skulle nok ha byttet idag. Jeg kunne også ha valgt en annen eksamen i billedkunst og pratet litt etterpå med de trivellige pensjonistene som viste sine oppgaver (se bilder)
Men jeg hadde i vært fall flaks på ett område og det var at bussen helt hjem til noresund sto fast i kø til Sandvika mens toget gikk som det skulle dit. Slik kom jeg meg helt hjem ( uten at noen trengte å hente meg). Og kuene jeg hadde lovet naboen å melke på kvelden trengte ikke å vente.
Jeg får kose meg med 9flasker fersk melk og håpe på nåde. One more (week) to go
Endelig er jeg ute av eksamensstrømmen og kan puste litt før neste helg.
Jeg feiret med å sette georginer og frø av korn- og ringblomst i jorda. Naboen er vel også snart klar til å sette nye grassfrø i pløyd, steinryddet jord, så vi håper på vekst.
Leieboeren hadde lyst å ha duer og jeg sa ja uten å tenke på at vi har en katt som synes dette er interessant. To av duene slapp ut idag og sitter oppe på taket og ser ned på oss. Jeg føler ikke får å tale i pinsetunger men ånden sitter litt løst. Sauene har også vært ute og beitet i to uker og føler på frihet.
Ja det hadde vært fint og ikke hatt dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over på gården, med to eksamener igjen
Jeg tittet på nasjonaldagens kirketekster og likte alle godt. Starten på Salme 97 er grunnlaget for Fedrelandsalmen vår. Marias lovsang (Luk 1,50-53) er god musikk for å feire frihet, fred og folket.
Men hva ville Paulus sagt om han skulle holdt tale i Norge og ikke oppe på Areopagos-høyden?
Kjære nordmenn, jeg ser dere er et demokratisk folk.
Men hvilke helligdommer kan vi være stolte over eller flaue av?
Stortingspresidenten besøkte Kiev på denne dagen ifjor i solidaritet. Det er flott at han kunne invitere sin ukrainske motpart til vårt land i år.
Vi har barnetog, altfor mange stater viser fram sine militære muskler på sine nasjonaldager.
Barn er en gave fra Gud, livsfrukt er en lønn.
Gud spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Vi fikk ett nytt lam på Kristi himmelfart
Jeg er litt betenkt. Jeg har mistet litt av motivasjonen med studiene mine med dårlige nyheter og en følelse av at jeg har kastet bort masse tid til å gjøre jobben fram mot eksamen godt nok.
Var det vits å gå den aller siste skituren mellom Varpet og Snauåsen idag?
Om knappe 16 dager er det første eksamen-leveringsfrist og så følger to uker med to påfølgende eksamener. Hjelpes meg.
Siste forelesning på lørdag var grei nok om kristen etikk, men så gikk jeg på kino og så 'Everything everywhere, all at once'. En svært underlig film det ikke var særlig lurt å se, om du begynner å bli ganske trøtt etter en hel dag. Jeg bråvåknet igjen og igjen og lurte på om jeg hadde gått glipp av mye. Tenk om jeg kunne ha retta på alt som går meg feil?
Nye fine skiturer, spesielt til Damtjern har vært gode som gull.
Fine besøk i påsken, men bilen vår ville ikke mer. Det har kommet flere lam etter påsken og noen har ikke klart seg. Jeg har også gått på ski til klokkeringe-jobb i begravelser.
17 skidager siden bursdagen min
Idag satte jeg meg ned med dagbøkene over mitt liv.
10 ganger har jeg hatt fødselsdag i påsken.
11 ganger har jeg ikke feiret hjemme på gården.
OG minst like manger ganger har jeg gått skitur. For å bidra på statistikk følte jeg meg kallet til en bitteliten skitur oppi åsen hvor jeg ikke har gått før.
6 ganger har jeg hatt oppdrag i fjøset, som i kveld gikk da det gikk ganske raskt sammenlignet med de syv timene jeg brukte i det store jobb-året mitt.
Men nå skal jeg ikke snakke om flere tall, men vinke tilbake til alle som husker på meg. Det siste bildet er fra en tur tidligere i måneden. Når det er så rikelig med snø bør man ta seg en tur hver dag og bare smile:-)
Så var det slutt for denne gangen.
En bemerkelsesverdig ting jeg driver med for tiden er å oppdra en niese i 80-tallet. Grunnen er at vi har sett gjennom 'Drømmen om Norge', og favoritt episoden hennes er om... 80-tallet. For å demonstrere hårsveis, musikk og dårlige video-effekter tittet vi på MGP-finalen fra 87. 'Never let me down again' av Deepeche Mode ble utgitt dette året også, min favoritt fra dette året er nok 'True faith' av New Order. Jeg husker ikke konkret detaljene hva vi hørte den gangen men jeg kjenner på et avtrykk av følelsen, både at dette virker kjent - men at jeg ingenting kunne vite i 87. Det var et av mine beste år.
'The last og us' er ferdig for denne gang, og selvsagt vil vel ingen miste sine beste av venner. Veldig interessant at singelen hadde et kartutsnitt fra Russland (eller USSR som det het).
Men jeg tror vi skal finne fram den aller beste MGP finalen fra 1985 neste gang vi ser tilbake til pastellfarge-årene.
Denne helga var jeg usikker på hvor kaldt det ville være og om jeg skulle få med meg en teater forestilling. Under turen inn til Oslo sov jeg nesten hele tiden, deilig. Tiden gikk fort på bibliotek og så var det kveldseminar med bildefokus på Pasjonen men jeg deler heller dette bildet.
Jeg forspiste meg litt på små kaffesjokolader som lå i kantina. Neste dag hos Solfrid var super og vi pratet masse om tvserien The Choosen fram til sesong tre. Vi hørte på musikk og gikk tur med David som gratispassasjer. Samuel kom fornøyd jobb-kjørende med minibuss. Tv-kvelden ble hos Svanhild med The Voice og neste dag var det mange som var interessert i å ta t-banen til Holmenkollen. Det var stille og teologisk på MF hvor vi hadde godt gruppearbeid om frelse/forsonings perspektiv ifra noen utvalgte salmer. Derfor bestemte meg å bli dagen ut i Oslo og fikk med meg frigjøring- og feminist teologi. Nynnende gjennom byens rette og lange gater endte jeg opp i sentrum og Sven Tindbergs siste forestilling og undring om gudspartikkelen. Hmm se den om du har mulighet.
Så hadde jeg nok strøm på mobilen til å være med på Alle mot 1 før nattbussen trillet hjemover. Hva mer kan man kreve og alt henger sammen med alt.
Av fri vilje brukte jeg 12 timer i MF-bygningen idag.
Klokka 9: Hva er sannsynligheten for evig pine eller fri vilje? (jeg fikk lyst å lese Spinoza omigjen. Jeg har hørt på masse podcaster som lærerne har bidratt i.)
Kl 12: Jeg snek meg med i en undervisningstime (som jeg ikke hadde planlagt) sånn passe interessant.
Kl 14: Jeg grublet over de store spørsmålene i biblioteket.
Kl 15: Jeg sa hei til studentpresten.
Kl 17: Det var en ny morsom og lang bilde montage om Jesu offentlige virke.
Vipps var kl 21 og bussen rullet hjem
Nå skulle jeg skrevet: har vært flink hjemmestudent, men det føles ikke slik ut selv om jeg har kommet meg gjennom flere leveringer. Å følge undervisning på skjerm, det er jo fristende å ta ett lite spill eller følge med på skisporten...
Denne uka har jeg vært masse i indre Østfold. Først med foreldrene mine så de fikk se sitt nyeste barnebarn for første gang.
Deretter på egenhånd i forbindelse med studiene. De ortodokse ikonene er evige med feks Jesus på sitt moders fang. Jeg fikk flere fine bilder selv av vår egen David på fridagen min.
På vei tilbake stod Luther og kirkehistorien som fulgte etterpå i sentrum. Har vi vært lutter øre opp gjennom reformasjonen? Vi er så ofte dårlig forberedt når makten plutselig bestemmer noe over oss. Lørdagen ble så avsluttet med mektige fantasy-filmen 'Avatar way of water'. Den handlet dypest sett om å stå sammen som familie. Ja det var en klok og forpliktende avslutning på uka.
Føles godt å være i gang med nytt år.
Snøen laver ned og en jeg har laget meg en ny ski-rute, litt til forskjell fra tidligere år. Det var ett voldsomt slitt å vasse i snø til knes og høre på når snølagene knekker i massene, ja nå er det sikkert lett å utløse snøskred på fjellet. På skituren fant jeg ut at naboen trengte hjelp med å snømåking på taket til sitt nye fjøs, og en liten lørdagstur ble til 15 timer med snøhøvling av 350m2.
Jeg har også hjulpet til i to begravelser og ringt med klokkene i tårnet. Derfra var det så fint da presten før jordpåkastelsen siterte: Jeg løfter mine øyne opp mot fjellet – hvor skal min hjelp komme fra. Utsikten var fabelaktig for snøværet hadde gitt seg, blå himmel, Norefjell i makt og prakt, mens dalfjorden halvt dekket i trolltåke ikke kunne vært vakrere til avskjed.
Så var det tid for skule, og nye fag i kristen billedkunst og historie. Det jeg ikke satte pris på denne helga var (buss)transporten. Det var herlig å slippe ut litt tidligere å spasere litt lenger enn vanlig til MF.
Jeg velger meg dette bilde som har slagskygger (apg 5,15)
Neste dag sto i barnas tegn. En avslappende dag mellom forelesninger og å være onkel for måned gamle lille David. Ting forandrer seg for familier i vekst og storesøster drev stadig å stilte store spørsmål.
Det ble noen aha-opplevelser om kristendommens historie de første 15hundreårene. Noen flere puslespill biter, som foreleseren delte i en podkast også.
Det hele ble avsluttet med kirkekonsert av Handels Messias. Jeg var sistemann fordi bussen selvsagt var kvarteret forsinket, men jeg ble plassert i midtgangen og vil ikke klage.
Jeg får avslutte med apostlenes hester: ”Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap”. God lytt
Vel, det har skjedd lite denne adventen. Vi har fått corona - 2,5år etter alle andre.
Jeg var uggen i uka som gikk, syns det var slitsomt å spise mat, ganske kaldt var det ute også og nå har altså gamlemor testet positivt.
Slitsomt og gjør ikke mye, men julekonserten gikk fint forrige uke (under generalprøve var det så godt å synge skikkelig ut på Det lyser i stille grender og Frost-joiken).
Sitter ikke igjen med den aller beste følelsen av eksamensbesvarelsen. Men gjort er gjort.
Jeg brukte mest tid på å skrive eksempler på nytte og konsekvens-etikk. Det ble litt hektisk kvelden før, da jeg skulle sjekke at alt var i orden med pcen jeg hadde lånt, ja jeg har lært å skrive skriftlig eksamen på pc for første gang og da trengs en pc med god nok nettleser OG ikke minst er det kjekt å ha riktig strømkontakt med seg, det siste ordnet da jeg dro tidlig avgårde om morgenen. Jeg hadde litt vondt av en medstudent som slet med å få jobb-pcen sin i gang minutter før klokka 10, men det løste seg for alle og det var en trygg atmosfære i eksamenskjelleren.
Etter fire timer gikk vi ut sammen og hang på et utested, de som ville, etter eksamenslutt.
Det var hyggelig, noen kommer jeg til å se igjen til neste år, andre er ferdige med studiepåfyll for denne gang.
Jeg utsatte hjemreisen til neste dag, via en venn. Vandret ettertenksomt fra Birkelunden via Grønland og ned mot Lambda som var stengt, men det var gøy utsikt oppe fra nye Deichman da. Det er julestemning, men lite snø i gatene. Fotball-vm blir det forhåpentligvis mindre av snart om en ukes tid.
Siste forelesning for året er forbi og fortsatt er det høst i været. Epistemologi var tema og kanskje hadde det vært lurt å hatt det tidligere; hva kan vi stole på?
I pausene fant jeg at jeg ikke var alene om å være litt nervøs fordi eksamen er to uker unna. Det føltes godt i tillegg til at noen delte en morsom video. Det er så lenge siden jeg tok noen eksamener sist, håper jeg ikke freaker ut som denne kandidaten, alle spørsmålene han fikk er aktuelle for oss.
Etterpå hadde jeg en fin overnatting i Askim og det var stas å få være tilskuer til en spennende innebandy-kamp dagen derpå. Det er jo like lenge siden jeg har spilt innebandy også, i Aurland. Jeg lærte regler jeg ikke viste om og kampen var spennende til siste minutt. Jeg spilte Monopol for første ganske også, det er litt rart så mange brettspill jeg har lært meg (80 nå), men ikke originalen. Før jeg dro hjem hadde vi fellesmiddag på Knapstad, det er godt å være sammen og møte tvillingsøstrene mine.
Denne studiehelga ble avlyst og jeg ble heller ikke med på ukas korsang som var en forberedelse til bispe-vistias i bygda. Grunnen til all avlysningen var regnværet og at jeg på forhånd hadde blitt bedt i barnevelsignelse i Hønefoss, så det er dette jeg kan skrive noe om:
Tusen takk til Notto Thelle som fortalte om de mange stemmene som gir bilde av den gåtefulle Jesus.
Han hadde tatt turen til vår egen lille kirkestue denne søndagskveld. Ja hvor har jeg selv plassert Jesus akkurat nå? Han henger nok ikke på korset, jeg ser ham gjennom dårskapen til en rekke mennesker jeg gjerne kunne ønsket å være venner med, som gir seg i kast med det gåtefulle.
Forrige helg var fri for de teo/filosofiske tankekjøret som som jeg søker. Da ble vi oppsøkt av familie, og sammen lærte vi at det finnes masse hjortelus i skogen.
Søke eller bli besøkt, det er tingen
Det ble en ekstratur til Oslo idag. Plutselig gikk det opp for meg at jeg kunne kombinere to kirke-opplegg som står mitt hjerte nær. Så først dro jeg til Haugerud kirke hvor altertavlen er en stor vev. Dette skal bli bilde på hvor viktig det er å bygge fellesskap til neste år korsvei-festival. Fy søren så mange bra folk det dukket opp og delte tanker om hvor Korsvei(bevegelsen) skal videre. Det som var rart er at opptil flere at korsvei-erne jobber på MF.
Etterpå forflyttet jeg meg til Fagerborg kirke og der skulle mine favoritt filosofer for tiden, fortelle om sin bibel lesning. Jeg satt og var starstuck over å se flere av mine podcast-venner som jeg vanligvis bare lytter til - ler litt og undrer meg sammen med. Nå har jeg også sett dem i levende live (Joh4,42)
Det underlige var at dagen startet og stoppet med flatt batteri, men dagen var absolutt verdt det!
Tredje studietur ble kombinert med vedkjøring, gjensyn med alle søstrene og besøk på bondens marked. Hva så med forelesningen på MF? Ja hva med menneskerettigheter, hvor uhørt mange menn mente det var å gi kvinner en del av 'frihet, likhet og brorskap' - hva skulle det neste være, hehe å gi dyr rettigheter? Det kan være dumt å spøke som nettopp Thomas Taylor gjorde i 1792.
Min andre helg med etikk var av det praktiske slaget, hvor studentene delte dilemmaer de (gjerne) hadde innenfor sitt yrke som lærere. Det var mange erfaringer og til dels høy temperatur fra en voksen forsamling. Det er ikke alltid like lett å velge konsekvens- versus pliktetikk.
Barn har rett på fritid står det i barnekonvensjonen, ett apropos til tema foreleseren hadde om menneskerettigheter.
Jeg fikk fikset studentkort og lånte bøker. Så gikk jeg gjennom Vigelandsparken til Skøyen terrasse, fint med trær som gav skygge denne varme augustdagen. Jeg toget til slekten i Askim og fortsatte å være litt filosofisk under pizza måltid. Vi rakk å spill litt spill og neste dag var det gudstjeneste som guttene var med på. Jeg har søkt og søkt uten å finne en kjempefin sang som heter "Kommer du ihåg" av Widestrand. Presten lurte etterpå om det var noen vits å holde preken etter denne flotte sangen om den samaritanske kvinnen, men han gjorde det likevel og dro fram en kjent sang, Floden av Bjørn Eidsvåg - wow. Dette var ellers en gudstjeneste etter mitt hjerte, godt gjennomtenkt og utført på alle plan.
Så spilte vi litt fotball og frivillighetens dag ble feiret i parkområdet.
Denne dagen så jeg alle søstrene mine og alle onkelbarna. Studier bringer sammen:-)
Corona - ei popgruppe som sang nattens rytme for 26år siden. Hørt gjennom spillelisten min som snart går fra å være 2020 til rip2020. Corona var et fenomen som inntreffer under solformørkelse. Nå er det mest av alt et pandemi virus. Emilie Nicolas synger en vakker sang til faren sin at hun er voksen nå. Istede å høre grown-up så hørte jeg feil og det låt som et klagerop i have corona. Jeg gjerne palmegreiner om din krubbe strø - den verselinjen fikk ny mening da en mor la ned granbar ved graven til sin sønn. Et forsett jeg bryter gang på gang er at jeg skulle fulgt opp artister og grupper og hørt om de har mer en den ene låta. Jeg har oppdaget asmr og hører ofte på dette når jeg legger meg.
Temples are built for gods. Knowing
this a farmer builds a small temple to see what kind of god turns up.
Arepo bygde et tempel på jordstykket
sitt, en ydmyk ting, noen steiner stablet sammen for å lage en varde, og to
dager senere flyttet en gud inn.
"Håper du er en høstegud," sa Arepo og satte også opp et alter og brente to hvetestengler. "Det ville være fint, vet du." Han så ned på asken som ble smurt på steinen, steinene lå alt skjevt, og han hostet og klødde seg i hodet. "Jeg vet at det ikke er mye," sa han med stråhatten i hendene. "Men - jeg skal gjøre det jeg kan."
Dagen etter la han igjen et par fiken, dagen etter den tilbrakte han ti minutter av morgenen sittende ved templet i bønn. Den tredje dagen snakket guden.
"Du bør gå til et tempel i byen," sa guden. Stemmen var som hvetens rasling, som knirking av jordmus som løp gjennom gresset. "Til et ekte tempel. Til et godt tempel. Få noen ekte guder til å velsigne deg. Jeg er ikke mye i meg selv, men jeg kan kanskje legge inn et godt ord?" Guden plukket et blad fra et tre og sukket. "Jeg mener, ikke for å være uhøflig. Jeg liker dette tempelet. Det er koselig nok. Tilbedelsen har vært hyggelig. Men du kan ikke ærlig tro at noe av dette kommer til å gi deg noe."
"Dette er mer enn jeg forventet da jeg bygde det," sa Arepo, la ned ljåen og senket seg ned til bakken. "Si meg, hva slags gud er du?"
"Jeg er av de falne bladene," sa den. "Ormene som kravler under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Epleskallet når det gir seg etter mellom tennene dine. Jeg er en gud av et dusin forskjellige ting, skrap som fører til råte, øyeblikkelige glimt. En forandring i luften, og så er den borte. "
Guden sukket enda en gang. "Det er ingen vits i tilbedelse av dette, ikke som Krig eller Høst eller Storm. Spar bønnene dine for ting utenfor din kontroll, gode bonde. Du er så liten i verden. Så sårbar. Best å be til en større ting enn meg. "
Arepo plukket en hvetestengel og tygget på den mellom tennene. "Jeg liker godt denne typen tilbedelse," sa han. "Så hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg vil fortsette."
"Gjør hva du vil," sa guden, og trakk seg dypere inn i steinene. "Men ikke si at jeg aldri advarte deg, ellers."
Arepo ville be en bønn før morgendagens arbeid, og han og guden tenkte på trærne i stillhet. Dagene gikk slik, og ukene gikk, og så blåste Stormen inn, svart og dristig. Den flommet over åkrene til Arepo, ristet flisene fra taket hans, slo ned i oliventreet hans og etterlot det i aske. Dagen etter gikk Arepo og hans sønner blant hveten og reddet det de kunne. Det lille tempelet hadde blitt strødd utover åkeren, og da arbeidet ellers var utført for dagen, samlet Arepo steinene og plasserte dem sammen igjen.
"Nytteløst arbeid," hvisket guden, men kom krypende tilbake til templet allikevel. "Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å spare deg for dette."
"Men vi har det bra," sa Arepo. "Stormen er over. Vi vil gjenoppbygge. Dog har jeg ikke mye til offer i dag," sa han og la ned noe ødelagt hvete, "men jeg tror jeg vil støtte opp tempelets fundament i morgen, hva med det? "
Guden raslet rundt i tempelet og sukket.
Et år gikk, og deretter et til. Templet hadde lagdelte vegger av steiner, et tak av vevde kvister. Naboene humret nedlatende mens de passerte det, men barna etterlot seg frukt og blomster. Og så mislyktes Høsten, gudene trakk tilbake sin gavmildhet. I Arepos åker spiret hveten tynn og sprø. Folk jamret og rev sine kapper, slaktet lam og sølte blodet på bakken, og med hjemsøkte øyne og de gikk sultne til sengs. Arepo kom og satte seg ved tempelet, blomstene var visnet nå, frukten hadde krøllete knopper, Arepos ribbein var synlige, hendene hans skalv, og så mumlet han ut en bønn.
"Det er ingenting her for deg," sa guden og krøp i mørket. "Det er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting å gjøre." Den sa det skjelvende og spyttet ut ordene. "Hva er dette for et tempel, annet en byrde for deg?"
"Nei, for Oss" sa Arepo, og stemmen hans vaklet. "Dette ble et magert år. Vi har gått gjennom dette før, vi kommer gjennom dette igjen. Så vi er sultne, men vi har fortsatt hverandre, ikke sant? Og mange andre mennesker ba til andre guder, men det beskyttet ikke dem heller.” Nei sa han og ristet på hodet og la noen skrumpne ugress ned på alteret. "Nei, jeg tror jeg liker tradisjonen vår bra."
"Det vil komme noe verre," sa guden, fra steinhullene. "Og det vil ikke være noe jeg kan gjøre for å redde deg."
Årene gikk. Arepo hvilte en rynket hånd på steintemplet og noen dager tilbrakte han flere time der, fortapt i kontemplasjon med guden.
Og en skjebnesvanger dag, fra det blodrøde havet, kom Krig.
Arepo kom snublende til tempelet nå med hånden presset mot magen, og han salvet det hellige stedet med sitt blod. Bak ham brant hveteåkrene hans, og alt ble svart. Han kom krypende på kne til et tempel av hugget stein, og guden sprang ut til ham.
"Jeg kunne ikke redde dere," sa guden, stemmen var lav. "Jeg beklager. Jeg beklager. Jeg er så lei meg." Bladene falt brennende fra trærne, i mykt, langsomt askeregn. "Jeg har ikke gjort noe! Alle disse årene, og jeg har ikke gjort noe for deg!"
"Tull" hysjet Arepo og smakte på sitt eget blod, mens synet hans ble uskarpt. Han støttet seg opp mot tempelet, med pannen presset mot steinen i bønn. "Si meg," mumlet han. "Si meg igjen. Hva slags gud er du?"
"Jeg?" sa guden og strakte hendene rundt Arepos hode og lukket øynene hans og snakket:
"Jeg er av de falne bladene," sa det og tryllet frem bildet av dem. "Meitemarken som kveiler seg under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Huden på et eple når det gir seg under tennene dine." Arepos lepper samlet seg i et smil.
"Jeg er guden for forskjellige ting," sa det. "Blomstrnes kronbladene som råtner, de små øyeglimtene. En forandring i luften -" Dens stemme brøt sammen, og den gråt. "Før alt er borte."
"Vakkert," sa Arepo, mens blodet hans flekket steinene og rant ned i jorden. "Alt sammen. De var alle så vakre."
Og mens åkrene brant og røyken utslettet
solen, mens mennene ble tråkket i menneskepressen og den blodige krigen raste! Og
mens himmelen løsnet sin vrede på jord, la såmannen Arepo seg ned i sitt ydmyke
tempel, med hodet skjermet ved steinene, og vendte hjem til sin gud.
Sora
fant et sammenrast tempelet med beinrester i.
"Å, stakkars gud," sa hun, "uten at noen kunne begrave din siste prest." Så tok hun en pause, fordi hun var langt borte. "Eller, er det slik de døde blir hedret her?"
Guden ble vekket fra sin kontemplasjon. "Han het Arepo," sa guden. "Han var en såmann."
Sora ble skremt, litt fordi hun aldri
før hadde hørt stemmen til en gud før.
"Hvordan kan jeg ære ham?" spurte hun.
"Begrav ham," sa guden, "under alteret mitt."
"Greit," sa hun og gikk for å hente spaden.
"Vent," sa guden da hun kom tilbake og begynte å samle beinrestene som lå mellom de knuste kvistene og det råtne løvet. Hun la dette ut på et klede av ufarget ull, det eneste plagget hun hadde. "Vent," sa guden. "Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg er ikke en gud for noe nyttig."
Sora satte seg derimot tilbake på hælene og så på alteret for å lytte til guden.
"Da stormen kom og ødela hveten hans, kunne jeg ikke redde den," sa guden. "Da innhøstingen mislyktes, og han var sulten, kunne jeg ikke mate ham. Da krigen kom," vaklet guds stemme. "Da krigen kom, kunne jeg ikke beskytte ham. Han kom bløende fra kampen for å dø i armene mine."
Sora så ned igjen på beinene. "Jeg tror du er gud for noe veldig nyttig," sa hun.
Hun løftet forsiktig hodeskallen på tøystykke. "For du er guden til Arepo!"
Generasjonene gikk. Landsbyen reiste seg fra sine tragedier - hjem ble bygd opp igjen, hager ble plantet på nytt, sår ble leget. Den gamle mannen som en gang bodde i åsbakken og snakket med stein og steinsprut var for lengst glemt, men templet sto der, i hans navn.
De fleste trodde det var tomt, ettersom guden som bodde der for lenge siden var blitt stille. Likevel følte alle som gikk forbi den forfallne helligdommen sting i hjertet, som om de sørget over en tapt venn. Kulden som kom fra inngangen til tempelet dempet humøret og avverget mulige besøk, bortsett fra de sjeldne og spesielt glemsomme barna som ville etterlate små klynger av rosa og hvite blomster som de plukket fra den omkringliggende engen.
Guden satt i sitt fredelige hjørne og stirret ut på den fjerne veien til vandringsmenn, arbeidshester med vogner, og løv som virvlet rundt travle føtter. Hvor lang tid hadde gått? Verden hadde utviklet seg uten ham, for han visste at det ikke var noen hjelp å gi. Verden må være et grusomt sted, når selv nyttige guder har forlatt den, når gårder kan oversvømmes, når høsten kan bli ufruktbar og når hjem kan brenne, tenkte han.
Han hadde forstått at mennesker er meningsløse skapninger, som ville be til en gud som ikke kan svare på bønn eller velsigne dem med lykke. Hvem skulle vedlikeholde et tempel og bringe offer uten å få noe tilbake? Hvem ville dele sitt selskap og meditere med en slik ufruktbar guddom? Hvem ville begrave en fremmed, uten håp om fortjeneste? Hvilken bisarr vennlighet hadde de kastet bort på ham? For noen fantastisk tåpelige, dydige, og håpløse skapninger mennesker var.
Så han malte solnedgangen med gule blader, lokket meitemark til å danse i menneskenes jord, strødde slettene mellom skog og mark med blomster og bær, døpte luften med en bitende kulde før vinteren kom, modnet eplene med skarpe røde farger, bryte under synkende tenner, og et dusin andre ting, til minne om den mannen som før han døde priste alt dette som guden faktisk gjorde.
"Hei du, Gud for enhver ydmyk Skjønnhet i verden," kalte en kjent stemme.
Tårer fra gudens skjelvende øyne rant ned på skrukkete lepper. "Arepo," hvisket han, for stemmen hans var hes fra hundre år lang stumhet.
"Jeg er gud for hengivenhet nå; av små vennligheter, av ubrytelige bånd. Jeg er gud for uselvisk, ubetinget kjærlighet, evig vennskap og tillit." Arepo lovet beroligende den andre med hvert ord.
"Det er fantastisk, Arepo," svarte han mellom tårene. "Jeg er så glad for deg - en så kraftig skikkelse vil absolutt trenge et storslått tempel. Skal du dra til byen for å samle flere tilbedere? Du vil bli elsket av alle."
"Nei," smilte Arepo.
"Lenger altså, til hovedstaden da? Takk for at du besøkte meg her før avreise."
"Nei, jeg vil ikke dra dit heller," Arepo ristet på hodet og humret.
"Enda lenger? Hvilke ambisiøse mål har du da. Det er ingen tvil om at du vil lykkes," fortsatte den eldste guden.
"Egentlig," avbrøt Arepo, "jeg vil gjerne bli her hvis du vil ha meg."
Den andre guden ble slått målløs. "Hvorfor vil du bo her?"
"Jeg er Gud for ubrytelige relasjoner og evig vennskap. Og du er Arepos gud."
Det er alltid merkedag når 1.august er et faktum
Når denne måneden er slutt nesten er det hundre griser som danset rundt på jordet når vi kom med mat eller de ble skremt å sprang inn i skogen. Spesielt smågrisene fikk lov til å rote rote rundt på et område der de voksne ikke hadde adgang. Nå har de fleste reist og de få som er igjen kan ikke være ute i det fri med mødrene sine. Det har blitt ganske stille.
Jeg har melket kuer hver eneste dag denne måneden. Halvparten på setra og halvparten her hjemme. Men det går mot høst og jeg har levert en søppelsekk med epler (med mye mark i) til saft. Det blir magert med epler. Silokommen på låven derimot er blitt halvfull av høyballer, det er litt stas.
Årets kinofilm lurte jeg meg å få sett (tenet). Konfirmanter har endelig blitt konfirmert.
Det er snart på tide å kle seg bedre.
Når kommer den første nattefrosten. Jotne-topptur?
Skogsbeite til kuene og andre landbruks forberedelser.
Takk for dette augustus
– Det er tankevekkende at halvparten av folk som sier de ikke «tror» på Gud, likevel vil ha en gravferd med Fadervår og Herrens velsignelse. Jeg tror det uttrykker noe mer enn «en dose Gud» sånn for sikkerhets skyld. Jeg tror vi har gjort det for vanskelig for kirkens medlemmer å tro på sin egen tro. VL
Den siste tiden har jeg deltatt i tre ganske forskjellige gravferder. Når skal man få alt på stell? Hvordan er det å gi slipp. Hvor havner man? Hvor lenge skal man prøve å leve på andres vegne.
Døden er merkelige greier å oppleve hvordan det påvirker de pårørende. Hva de deler av minner liv og dødsårsak. Hva vi allerede vet og ikke vet.
Spoiler fra forbrytelse og straff. Raskolnikov er sekunder fra å ta sitt eget liv men blir forstyrret av en annen som gjør akkurat det han hadde tenkt på. Vi forstyrres hele tiden selv i livet. Av liv og død. Av det som tas fra oss men også av det som gives.
At noe så irrasjonell som å tro på enten liv eller død for seg selv etter sin fysiske død. Hvorfor skal vi ikke ta det på alvor?
