Aurland takes my breathe away

Ja nå skulle jeg ha skrevet i det lange og det breie.

Men i all enkelhet så blir jeg målløs over det meste.

For å beskrive det litteran:

Har syklet og gått opp på den ene siden av dalen og kjørt opp på den andre siden og sett utsikten ned til skolen. Jeg har ikke tatt bilder og er egentlig veldig fornøyd med dette og bare vært akkurat der jeg var (som bjørnen baloo ville sagt det). På min andre dag her så var vi på Hovdungo 800 moh og det er noe eget over å ha gjort hele turen selv uten å bruke bil. Plukket mange liter blåbær i skogen og litt av overskuddet ble spist v denne setra hvor lærere stekte lapper. Dette har liksom satt målestokken for hele første uka, fint, flott, energisk, ja når jeg tenker over det på - kan det virkelig stemme at dette er virkelig er min plass, hvem hvordan har dette gått til?

To ganger kjørte jeg opp fjellveien til Lærdal og gjorde meg kjent først m fly-startsted, neste gang fløy jeg. Ikke 800 men 200 høydemetre litt lenger inne på fjellet.

Så ble jeg syk og forkjøla i den neste uka og været har vært dårligere, ryggen ikke likt å ligge for lenge, hode ikke så høyt hevet.

Det begynner å bedre seg nå, løft ditt hode du raske gutt. Så i morgen reiser jeg hjem og setter igjen bil og henger som jeg ikke trenger (mindre løse ting og huske på glemte ting).

Det er en annen rytme her, viktigst er nok at middagen serveres 11.30-12.15. Jeg har bodd på internat før men det er riktig bra å ete på denne tida. Elevene tar tak og vasket ned det ene elevkjøkkenet (som er en gammel borstue) og viser at de gjerne vil ville trives her. Ja det er mye kjekt jeg har sett begynnelsen på og får komme nærmere tilbake til. Det har altså gått opp og ned disse to første ukene på en slik måte som reint tar pusten av ein!