Vitne til en fødsel

I dag bestemte Staslin seg endelig!
Vi starter kl 6 og 15 i fjøset på SJH. Så jeg labbet av gårde i ettermiddag irritert over at tiden hadde flydd for fort igjen, jeg hadde skrevet opp at det var gudstjeneste men kirken var øde og forlatt på denne første søndag i advent. I går holdt jentene julekalenderkveld og så alle episodene av Amalies jul (jeg så 11).
Men tilbake til dagens hendelse, og noe vi hadde ventet på siden mandag, nemlig kalving. Inn i fjøset og bort (liksom bare for å konstatere at det ikke var noe denne gangen heller) men Hei! Det stikker ut noe rart. Bort å hente Lars Ola som kjenner etter at det er bein. Men tenk om kalven ligger feil vei? Ja jeg var litt en hund som prøver å få tak i halen sin, men jeg fikk nå hentet mer og tørr halm og bredde utover i alenebingen til Staslin. Det satte hun pris på og la seg ned for å gjøre resten av jobben. Mariken hadde jeg lovt å si fra til dersom det skulle skje noe og sms ble sendt kl 1507. Også Odd Geir kom og se til (vi tre gutta som hadde fjøsuka). Så måtte Odd Geir tilbake til melkingen mens jeg fordelte mer høy kanskje, for i neste øyeblikk dukket opp det som måtte være hode. Dette går altså bra, stå på. Det var et verdifullt minutt, der lå underet. Jeg ville konstatere fri luftveier på kalven mens ho mor reiste seg med en gang for å slikke kalven. En vellykket fødsel – ikke lenge etter var kalven oppe på beina og var vital å se til. Isak(2) måtte han hete siden det var en oksekalv (min lille menneskelige nevø med samme navn tok sine første skritt for få dager siden :-)
Klokka 18 fikk jeg melding fra litt bekymret Mariken som endelig hadde funnet mobilen sin; kalven ikkje finn spenen. Det er merkelig, tenk hvor verdifull tiden er, nå har det alt gått fire timer siden Isak(2) kom til verden. Jeg gikk tilbake til fjøset og vi melket Staslin på flaske. Etter noen slurker fra flaskesmokken fant Isak(2) endelig fram til spenene på egenhånd og smattet. Ja verden er et fint sted. Jeg har nevnt geitekillingene før og inne i fjøset gjør de som musene bordet når katten har forlatt åstedet. Tre små killinger hopper ut gjennom fôringshullet til geitene og løper rundt omkring inne i fjøset. Imponerende er det når de hoppet fra ku til ku-rygg (de bryr seg ikke). Der oppe på kua ser de bort til oss og vi til dem. De er litt av noen maskotter og vi bare ler når vi er ferdig med fjøsstellet (da har katten gått men de er ikke skadedyr som mus da).
Klokka 21 går jeg bort igjen og pusser forbrettet til kuene og titter til mor og sønn.
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Venter på ting

Jeg venter på kalv i fjøsuken min. Hvorfor kommer den ikke snart, så jo ut som noe skulle skje på mandag. Men med fullmåne på vei så får vi tro det ikke er lenge igjen nå.

Men lille nevø har ventet lenge nok med å ta sine første skritt. Det var en stor nyhet å få i kveld oppe på "komsa"berget mitt hvor vi hadde bål, pølser, tørka epler, sjokolade, en gitar, en munnharpe og to folk til som ble med opp i mørket, denne kvelden. Sang en sang om oksygenet, får uten det intet bål.

Men med beina på jorda igjen, her venter man vists.

Forventing

De siste dager har hjernen min gått treigt.
Eller det har noe med skrivingen som går treigt.
Og når så mye skal vurderes gjennom skriftlig arbeid. Skriv! lever inn!
Når alt jeg tenker på skal reduseres til skrift går det treigt og nå minnes jeg at denne uka ikke har vært mye å skryte av.
Men de to skolehestene har gått som en drøm, tre ganger om dagen skulle de sees til. Fjordinger. Tenkte gjennomsyret hver dag tanketråder som strakk seg til hestene. Det er de samme tanketrådene som kommer til å omsluke fjøsuka. De har melkegrav i skolefjøset så melkingen vil gå noe automatisk og jeg er spent på bruken av dette. Må jeg bare klare å være mer effektiv neste uke.
Et siste eksempel på treghet: fikk ikke lest ettårsbibelen de to siste dagene så det ble skippertak ved dagens morgenstund

Ville veier

Dagens øyeblikk: da vi nærmet oss slutten på tak-skrubbing-slitet var det noen som gjorde inntrykk
Geitene, eller kjeene de får lov å stikke gjennom hull i gjerdet og går rundt på eventyr, mange rare folk og dyr kan vi møte der. Men de blir ikke ute i denne friheten for alltid! Vi drev på og vasket og pusset mens noen begynte foring inne i fjøset. DA skjedde det at en etter en av kjeene kom løpende over plassen som perler på en snor – de skulle inn igjen, gjennom gjerdehullet, deretter fjøsinngang-hullet. Men de var så resolutte, de er virkelig noen raringer som helst ville være kje og aldri bli voksne geiter (for da blir gjerdehullet for lite).
Slik går nå dagan, solen nyter vi ikke i vår skyggedal. Man må gå litt opp i høyden for å nyte solen. Jeg gjorde et forsøk på dette i går, men ble litt for sen og noen skyer kom i veien. Men jeg merket meg en veldig fin (leir)plass og jeg tror dette er mitt nye Komsa. -En kveld skal jeg prøve den ut!

Movie matters

Jeg skriver disse tanker mens de fortsatt er ferske. I dag har jeg sett 2 filmer til prisen av en. Filmens dag har det vært på mange måter.

Når har jeg sett film på kino sist? Men jeg kommer ikke til å glemme Solisten. Rett og slett en gripende film og uten mer om og men så døper jeg den årets film. Whatever – en sammenligning av filmens tema var uunngåelig med hendelser jeg ble påminnet om denne uka. Som et ekko lyder slutten fra en annen film: Jeg skulle ønske ringen aldri hadde kommet til meg! - Nei hvem ønsker vel det? Men spørsmålet er hvordan vi velger å bruke tiden på dette.

Ringenes Herre er tiårets filmtriologi og vi er på vei videre inn et nytt (ti)år. Film betyr noe når man ikke blir presentert masker av maskulinitet eller noe som skal fremkalle "morosam" latter. Nei film betyr noe når jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett nettopp den filmen. Ikke at filmen i seg selv en besettelse som må kastes i Mordors vulkan. Det er fra glemselens pøl jeg minnes triste historier som andre har opplevd. Skulle jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. Så ler jeg over megselv, litt, det gamle i meg vet fordi jeg har levd og brukt tiden. Selv om tid og gjerninger kan virke bortkastet så er det kanskje ikke meningen at det skal løse seg slik jeg ser for meg det. Målet er feil mens midlene, gjerningen var det som telte: å bry seg. Velge fortsatt vennskap, troskap, holde motet oppe. Solisten var til tider håpets film. Beethoven var DJ og Gud hvilte over de fattige og uteliggerne som var utstøtt. Jeg leser og leser nå i Jeremias bok, klage etter klage, stakkars profet å ha så mye gørr som budskap. Men det var vel i dag kom endelig 29,11: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Ergo så jeg filmen Surrogates tidligere på dagen. Fiksjon om en framtid hvor alle bruker roboter som stedfortredere. De som nekter å bruke slike surrogater holder til i en getto og blir kalt for dreads. Lederen deres en stor afrikaner kalles bare for Profeten og har masse dreads. Hehe jeg sier ikke mer… JO Bruce Willis minnet meg om vår kjære jord- og plantelærer på SJH.

Julestemning

I ettertanke og bearbeiding kommer det fram mye interessant.
Min start på å tenke på julen begynte 1.november, da sendte jeg ut julebrev på e-mail. Mot slutten av dagen hørte jeg en nydelig sang og var så heldig at moren til sangfuglen satte seg ned like ved meg så det var en enkel sak å finne ut hva jeg hadde hørt. Jeg har også gjort diverse innkjøp på nettet (så får jeg finne ut hvem jeg skal gi det til siden) for tidligere erfaring har vist at det kan ta lang tid får leverandøren.


I går raket vi løvet på skolen og samlet det i en stor haug. Så stor og attraktiv ble det at det basing, lek og hopping ikke kunne unngås etter mange rake-tak. Dette var som vinter å regne fordi det ikke kommer særlig mye snø her nede i Aurland. Snø eller løv – det er noe av årets små gleder når man kan hoppe i en jomfruelig snøhaug de første gangene. Siden blir snøen/løvet tettere pakket, da har man hoppet nok. Så det ble en link mellom løv og snø, ergo snø og jul hører også sammen. På kvelden fikk vi servert hjemmelaget sjokolade og den jeg valgte var full av krydder, en pepperkakesmak.

I dag dalte og blåste det snøpartikler rundt om, med uvær oppe i fjellene. Her nede hadde de ikke livets rett men dog
Julen finner vei