Snauåsen

Jeg har en liten teori, eller forslag: er turaktiviteten avhengig av hvor langt hår du har?
Har sittet å lest rakst over mine egne turlogger og tenker på at det er lenge siden jeg har vært på en lengre ferd. Har dette noe å gjøre med mitt voksende hår? Jo lenger hår, jo mindre tur?
Pappa lurte meg med ut på tur. Hvor skal vi gå? Hva med en tur jeg ikke har gått på 20år tenker jeg og foreslår etappen fra varpet til snauåsen. Før vi kjører av sted snør det oppe i fjellene og jeg finner fram den blå goretexen om det også skulle bli surt på turen vår. Da vi begynte å gå kommer teorien fram i lyset. Grunnen er at det er noe herk med dette lange året, eller så er det goretexen som setter seg fast i håret (borrelåsen). År 2008 har vært uten turlogg, men er det egentlig problematisk?
Nei da, noe av det som er programmert inn i meg gjennom friluftslivet ligger nok lagret og venter på muligheter til å bli brukt. Når jeg til sist kom opp på Snauåsen hadde naturen vokst slik rundt meg at jeg ikke kunne motstå å synge eller joike. Det var noe i måten man kunne se til Norefjell og Ravnås, perspektivet fra akkurat dette punktet mot fjellet. Når jeg er på tur er jeg enten lenger nord eller sør fra dette punktet. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært her siden 80-tallet. En gang gikk den fineste flokken jeg kunne tenke meg å være sammen med opp hit, slekta til min far. En samling av unger som var søskenbarn og voksne som var deres foreldre. Det var en flott sti på denne etappen, ypperlig for en liten sprett som alltid kunne se målet, opp til toppen. De ga seg på vei mot dette gjennom lyng og bær.
På 80-tallet fantes ikke store hogstmaskiner som meiet ned skogen og etterlot seg suverene (hjul)spor. Var ikke alt bedre da? En klassisk tanke, men alt var ikke så flott allikevel. Pappa forteller at den ene av de to strømmastene som leder vår tur mot Snauåsen er 30år. Strømmastene er det eneste som ikke passer godt inn oppe på snauåsen, den hemmer litt av storleiken som omgir meg. Den hemmer noen øyeblikk men fremmer andre; til vinteren skal jeg ake ned på ski herfra. Det har nemlig blitt hogd under strømmastene, og det kommer til å bli en helt super alpinbakke til vinteren (tror jeg).
Fortid, levetid og Fremtid. Men ut må vi, ut til stillheten som gjør det mulige naturlig. Larmen inne hemmer sangen, fantasien og dypet i din sjel.

Onkel nå

Nå er det altså realitet. Alt gikk som smurt, og det ble bemerket at Svanhild nesten ikke skulle gjort noe annet enn å føde barn. Til de av dere som synes jeg er selvopptatt som legger ut bare bilder av megselv på bloggen; under er min lille bildekavalkade.
1. Det hele startet jo en kald vinterdag, men det stormet ikke. Det var friske dager. Det var en overraskelse å høre nyheten ved påsketider.
2. Så har det bare utviklet seg og vokst seg akkurat så mye den lille i magen ville. Litt rart at den store magen er borte nå, blitt vant til den.

3. Til sist kom dagen, eller natten kl.0015: når jeg titter på dagens bildet tenker jeg på at lillegutt faktisk er en sammensmelting av en far og en mor. Det er som når man ser sitt eget speilbildet i blikkstille vann og undres over om det man ser virkelig er sant: Er dette meg?
Er dette virkelig oss? Ja! Det hersker ikke tvil om det to personer kan se sammen. Det har vi vært vitne til i dag.

"Jeg husker den natten for lenge siden. Jeg fant deg i jungelen redd og forlatt. Frossen, helt naken i sivet ved elven. Sherakhan var på sporet, den haltende katt.
Lille frosk, tenkte jeg da jeg så deg. Hårløs og rar i det du kom frem. Lille frosk, Sherakhan skal ikke få deg. Så jeg tok deg med til ulvenes hjem.
Og helt siden den gang har jeg holdt av deg. Det er som et eventyr det som har skjedd. Lille frosk, ingen fiende skal få ta deg. Men Mowgli, av og til gjør du meg redd..."
(panteren Bagheeras sang i musikalen Jungelboken)

Det er en flott sang som jeg har hørt på mye de siste uker (som fjøs-kassett). Den får meg til å smile, med tanke på at det er en liten beskrivelse av det som har skjedd nå, for jeg er onkel nå. Jeg vil følge med. Og en gang blir alle som var like små som frosker større. Det er hva Bagheera tenker på: Da må og vil de fly av sted, prøve sine vinger. Heldigvis er det lenge til, men eventyret har startet.
Gratulerer med dagen -fra  onkel arne gabriel

Mission: Impossible

"Whao! Tidenes oppussingsprosjekt" (Timon fra Løvenes Konge).
Hva har jeg i tankene med dette. Jo selvsagt nabofjøset, altså det som begynner å skje eller må skje, vil det gå? Jeg har jo skrevet om mine opplevelser derfra i lang tid og burde nesten laget egen blogg-katergori. Nå har det kommet 7nye kyr til og vi står ovenfor den største oppdraget, men jeg sier vi så det månner. Jeg hører faktisk på filmmusikken fra 1996, når jeg kjører bilen til og fra med hengeren full av gras eller andre annet. Er jo ingen helt, men det føles godt å være med, jeg innser at deler av mitt livsprosjekt er å se andres prosjekter virkeliggjøre.
Kyrne som kom var Hilde sine, halvparten av de jeg stelte i fjøsnr2 i år. Det blir litt leven, det må man vel bare regne med, men rytmen er ikke så langt unna. Finner vi husrom til alle dyrene når vinteren står for døren, får vi tømt fra låve til kjeller det som står i veien. Finne rytmen. Bygge "grunnmuren" bedre for driften. Er ikke vant til at det skjer så mye og vært vant til en viss ensomhet i avløsingen og arbeidet der.
Så, Oppdrag umulig? Min tvilende venn, din sak står ikke så slett som du selv mener (O.Hallesby). "La øksa gå, vi synger er en arbeidssang, for her er det arbeid for ti... ohoi - vi tar i et tak alle man" (Ivar Skippervold), jeg koser meg mer og mer med sangene fra Noas Ark, enda en parallell over fjøset og andre bygninger. Det er et slit, men det er gøy. Her er vi!
12mjølkekyr + 8andre kuer + 3kalver, 8geiter, 2hester.
3eiere + undertegnede

Den siste olje

"Jeg overgir meg sommer. Her har du mine siste klær" synger Lars Bremnes
Men jeg bare markerer 28.9 at nå får det være slutt for dette året - ikke mer bading i bassenget, det var iskaldt. Men jeg fant til stor forundring et siste bringebær, den siste bæra, den siste olje. Plommene er plukket, treet mitt var stappfullt i år, men de beste henger på de andre to trærne.
Alt står til nedfalls nå.
Løvet som faller. Graset som ikke får tid til å vokse seg stort igjen etter den siste slåtten. Forbered den siste olje for i år.
Grøden, blomster og tilvending

Så kom det snø oppi fjellene, regnet nede i dalen som blir liggende på kornblomstene er kald. Geitene som har kommet til Bråten spiser det de kommer over, og det var veldig morsomt å klippe ned trær og busker som stor og små geiter gnafset i seg. De er nede i rinningen hvor krattet fort vokser til - fint å føle vinn-vinn situasjon
Til sist: Fem oksekalver ble hentet og fikk et nytt hjem