Ønskeliste

Munnharpe
Tanntråd
Taize-noter
Gode film/musikk tips
Gave til frivillige organisasjoner

Hvilke andre julegaver skal man ønske seg? Noen ganger kommer det drypp om gode ideer
Selv var jeg i havn på julegaveTIL-lista forrige måned

Hvor mye dumhet tåler et samfunn?

Forunderlig at EU skulle få fredspris. Men det er flere som får priser for tidligere innsats som er på vei til å gå i glemmeboka. Jeg gikk fra å være pessimist til å smånikke da jeg hørte nobel-foredraget:

"Fred er ikke bare fravær av krig, det er en dyd, en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet". Spinoza-sitat
Det er nemlig slik at ekte fred først kan oppnås når folk er trygge. Trygge på sitt politiske system. Sikre på at deres grunnleggende rettigheter blir respektert.

Rart å høre igjen Spinoza!
Gamle ord i et gammelt kontinent - på vei ut i hva?
På vei ut i mer dumhet

Bånsull som klinger i mine ører

Tror dagen i dag har vært den fineste på lenge
Jeg gikk en liten tur og så til plantefeltet i skogen - da gjorde jeg genistreken å hørte om igjen på
Jordens barn og Vindens barn.
Virkelig en fin fortelling. Det gjelder ofte å finne igjen pusten, åndedrettet man tar for gitt.
Veien til himmelen går nedover - denne bibeltimen knytter gode bånd til jorda

Ferdig

Det er såpass lenge siden jeg har skrivi noko her.
Det er på tid for si: Det er fullført
Konsertene er overstått, med stående applaus i alle tre kirkene vi sang i. Forskjellige inntrykk under synginga og fra publikum. Den garantert mest intense kor-uka jeg har vært borti er over.
Det føles som svært lenge siden jeg så niesen min for første gang forrige uke.
Jeg har besteget fjell også - dette skjedde i byrjinga av oktober - så vart jeg pjusk igjen og vært mindre i aktivitet. Nå går det mot flere gode uker i november. Nye møter og gjensyn.
Ei kvile kan du seie - eit velsigna rekviem i kvile fram mot jul

Kor da?

På tide med et kor da?

Requiem er spennende og gøy når man virkelig kjenner at det går framover. Jeg kjente at (og da snakker jeg mest for egen person) vi begynte å mestre et parti som jeg anså som vanskelig (Confutatis spesielt etter 4minutter). Veldig glad for gårsdagsøvingen, jepp jepp.

Temperaturen er endra til oktober-forhold. Fjellene venter fortsatt på fotspor og jeg føler meg mindre forkjøla. Det blir litt som med å øve på ei ny kor-note. Man starter i bånn og kan ikke fatte at man har satt seg mål å gå helt til topps. Man går flere ganger inni segselv fordi man vil gi opp, igjen og igjen - for nytter det? JA, selvsagt, men kor gjekk det te, tenker man på toppen av målet

Høst-tanker

Jeg fikk denne tanken på (kirke)søndag:

Pappa er som en bartender - han mikser med blomster istedenfor drinker

Dagene svinger mye for tiden, man er avhengige av beviste valg om høsten, de e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Til sist er det så mange personer som jeg treffer igjen fra fortiden, for tiden. Det er rart og spesielt står tiden rundt 2006.
September er en ganske spesiell måned

• hvor grunnlaget for et skoleår feks kan bli lagt.
• da blogger jeg mest (etter rask gjennom-telling, (minst i mars))

Gammelt nytt

Dagens blogg er gammel fordi det ikke er noe nytt for søstrene mine å fortelle om plommetrærne våre i hagen. Men for de uvitende så står det fire trær i en firkant, fordi vi ble fire søsken i 1984. Tvillingene fikk hvert sitt pæretre i faddergave. For ikke å gjøre forskjell så satte også  foreldrene våre to plommetre i jorda for ikke å gjøre forskjell. Vi har altså hvert vårt frukttre. Noen år bærer trærne mye frukt, andre år lite. For noen år siden daua det ene treet, men et nytt ble planta. Vi går med forundring om høsten og funderer på om dette sier noe om eieren, et bilde eller på hva som skal skje.
Nå kommer det som kan kalles nytt:
Plommetrærne bærer som aldri før og flere små kvistene har knekt som følge av for stor påkjenning. Treet til Lydia produserer vekslende, lite ifjor og altså altfor mye i år. Vi skulle ha tynna, men så har vi så mye ellers å huske på å gjøre i urtehagen. Nå må vi bare gjøre det beste ut av det.
Den store greina på treet mitt blir støtta opp av en stokk, ellers hadde den brek av plommevekten. Dette minner meg på at jeg har hatt god bruk for vandringstaver gjennom året som har gått. Trenger noe å støtte meg til. Treet er ikke særlig symmetrisk lenger.
Pæretræret går det bra med, og ordtaket "bedre og bedre år for år" passer bra. Solfrid-pærene blir det flere av og utviklinga jevn.
Til Svanhild kan jeg si at den nye Isak-busken står grønn og fin, som treet ditt.
Obs: Ja det har jo kommet flere inn i familien og derfor har barnebarn og svigersønner også blitt "planta"

Transparente-epletrærne i gamlehagen er også en fryd å nyte frukten av. Jeg har slått gresset under trærne slik at det lett å se når noen faller ned. Här är gudagott att vara, åh vad livet dock är skönt

Erindring(ens myr)

Hva er erindring?
Tenkte billedlig på det i dag på multetur med pappa. Det var en typisk tur hvor tåke og regn kom etterhvert
I dette lå erindringen der pappa navigerte seg fram. I terrenget rundt Pika er han som en GPS. Han fortalte at den siste turen bestefar gjorde opp her kom de over en innholdsrik multemyr, som han ikke har truffet på igjen. Det ligger kanskje dobbelt bunn i det utsagnet: tenk om det hadde vært multer på akkurat den spesielle plassen igjen. Jeg har aldri opplevd å se multer i noen skala opp denne kneika som pappa drages mot. Pappa har altså sine erindringer.
Jeg har mine erindringer og jeg glemmer aldri første alene-turen med pappa. Vi skulle ikke til Høgenatten idag, men jeg tenkte på erindringer og hvordan man navigerer når tåka legger seg. Hvordan man går som et krokbøyd tre. Når man hører at regnet drypper på regnklærne. Hendene våte av regn og multesaft. Skrittene. At man faktisk er lykkelig når man glemmer ALT etter en stund og virrer rundt, opp og ned, i sirkler og andre kunstneriske bevegelser. I åpent lende eller gjennom kratt. Sekken har man tatt av fordi her var det mye og nå gir man seg bare over. Galskapen får rå.
Jeg liker skoene mine - de holder tett for andre året. Tidligere (i en femårs-periode) brukte jeg sko som jeg viste raskt ville danne et indre hav. Ikke alle multeturer er like våte. Det er alltid snakk om vann.
Det handler om når man skal gi seg. Vende tilbake. Kjenne seg sliten og glad.
Når skal man vende tilbake, hvor blir det neste stedet og steget. Hvilke erindringer skal da dukke opp? Hva blir snudd på hodet. Bit for bit, aldri alt. Hva vil jeg huske?
Myrene og tendensene til høst (høstløv og multer passer dårlig sammen). At det var to år siden forrige multetur. Den som erindrer er gammel, men myrene er eldre. De viser vei. 'Bli og plukk'. Eller videre ('men kanskje en annen gang').
Å tråkke i myr.
Å finne finne.

Aldri si aldri

Jeg tenkte tanken igår eller like før: nei jeg kommer ikke til å lage flere temacder i år med det første
Men idag ble jeg kjempegira. Det hele startet ute i urtehagen. Jeg hørte på en bibeltime som jeg hadde lastet ned fra korsvei. Plutselig dukket en sang opp helt uventet. Om det er prikken over i-en eller hjørnestein vet jeg ikke, det rette bilde er kanskje heller en liten snøball som triller nedover bakken, da er det vanskelig å stoppe prosessen. Samtidig finner jeg også noe jeg har lett etter en stund på nettet
Aldri si aldri - å det er så kult å kjenne spenning om den drømmen og kicke av musikken kan bli noe atter en gang.

Tanke etter boklesing av Lyskapellet

Når forteller man historiene?
og når lar man være, så den enkelte former og opplever eventyret på egen hånd
Det er et stort mysterium

Folk er rare

Ja jeg har fått Maj Britt Andersen på hjernen lenge siden mai
Sangene hennes kan brukes til alt; de gjør folk mindre harde - det er tidløse 80-tallsminner for meg, men jeg har sett stor nytteverdi av et par sanger den siste tiden.
Rom-folket preger nyhetene. Taterne har da alltid funnes. De har satt fantasien vår i gang.
De to sangene jeg vil anbefale er Taterjinta Yvonne og Rare Folk
Jeg vil også anbefale perspektivene fra filmen Sjokolade.
Det er lett å gjennomskue skurkene i kunsten, man tenker i hvert fall at man ikke skal bli som befolkningen i filmen. "Å måtte verge seg mot ondskap er også å gå glipp av godhet"

Ikke gjør for mye

Noen ganger glemmer man å være sliten
Jeg kom på det i dag på skogsvei heim fra arbeid; jeg har jo ikke dukket vann. Og ikke minst har jeg helt glemt å være trøtt. Ja jeg undret meg over hvert steg, tenk at det holdt med kun frokost og litt havregryn på en helt arbeidsdag.
Mat og næring er kanskje ikke så vanskelig å glemme når det nettopp det det man driver med: å berger høy til budskap.
Tror jeg først kjenner nå senga kaller at jeg er sliten
Dagens tips er å gi seg mens leken er god - og det er den fortsatt

Den umulige oppgaven

Jeg tenker tid til annen tilbake på gode øyeblikk. I dette tilfelle når man oppsøker kilden.

Kilden for eksempel av å synge sanger i Taize. Da var det en som sa den siste dagen: hvordan kan vi ta med oss noe av dette hjem til vårt daglige liv.

Det samme ligger i tankene mine av å tenke tilbake på andre kilder men nå er det pilegrimstur jeg skal skrive om. Ikke til Santiago de Compostella men til Fillefjell av alle steder. 2006 var pilegrimsåret til søsteren min og til dels meg også. Jeg gikk 3 dager av den nyåpnede pilegrimsveien gjennom Valdres. Jeg skrev en innholdsrik logg på seks sider. Seks år eldre og jeg vil ikke en gang prøve på å skrive like langt eller detaljerikt som da. Jeg skal prøve å si noe om hva det vil si å være pilegrim for meg. Om det var noe jeg skulle trekke fram av positive sider fra pilegrimspresten vår kunne det være enkelheten.

Å bli preget av veien – det er kanskje hva pilegrimsreisen har lært meg.
Ta et skritt om gangen

Jeg kan huske tunge skritt på vandringer

Når skal man snu. En pilegrim kan snu sa presten vår på nest siste dagen, men jeg husker ikke ordlyden helt rett for de foreslåtte betingelsene men jeg tror det ene var; tilegne seg en (ny) ide. Jeg hadde et stort problem med på turen og det var mitt venstre kne. Det er egentlig ikke til å begripe at jeg gikk hvert eneste skritt. Det kunne blitt et skikkelig sidespor.
Ta en titt på Romerne12,1. Dette bibelverset slo jeg opp på måfå kvelden før turen startet.
Var jeg klar for å gå veien? Jeg ble det

Balansen gjennom turen var uten like, fra morgenbønn, de historiske perspektiv og alle stoppestedene, stillheten, overraskelsene, gjestfriheten, latteren over fortellingene, roen og kvilen i kyrkjene, dropslappene med ord for dagen, turlederhatten som alltid ledet, stien av mennesker og sti-merkene, vandringsstaven, dei gode hjelperne, maten, den gode viljen.

Det var så utrolig godt gjennomført alt sammen.
Tenk jeg glemmer jo nesten å nevne den underfulle naturen.
Men nei, jeg glemmer ikke men gjemmer det i hjartet.
Den umulige oppgaven å formidle en pilegrimsreise er å gå den.

Før og etter

Bilde - før og etter!
Jeg skulle tatt mange bilder tenker sønnen stundom. Ofte etter at man har gjort noe; høstet brennesle som idag inkludert litt kamille. Men ikke minst etter luking i dill og persille (tror jeg) - det er som eventuelle grå rynker i ansiktet forsvinner og smilet lister seg frem over god innsats.
Når arbeidet er gjort tenker jeg på dette bilde - før og etter
Om pappa tenker slik vites ikke, men han er jo helten i urtehagen. Det aller meste er hans fortjeneste. Hans ånd svever over alt som vokser og gror. Det er vi som kan skryte av han.
Han har ikke tid til bilder men å være til stede

Fuglane

Om noe kort kan sies om de siste dager: fuglane holder meg med selskap

I skogen der grana setter sine skudd. Dei siste to dagene hadde jeg lånt digibok og hadde lydboka altså på øret. Tiden gikk fortere da, men fuglelåten  ble borte.

Nå er det tilbake til marken og lukingen og digibøkene er brukt opp (Våre venner kinesarane, Victoria og Pan). Kveka skal kverkes. Høymola har blitt fjerna fra grassenga. Men jeg tror likevel at Monet skulle ha kommet og malt skibakken - den er litt av et fargeskue - men ikke altfor mye som dyremat å regne

Men fuglane har sine dager. Tenk å vite hvilken tid på døgnet det er, ved hjelp av fuglesangen.

Jeg hadde en heftig dag i kirka da konfirmantene hadde avsluttning. Jeg fløy opp og ned mellom kirkeklokker og korsang. Det blåste og kirketårnet svaiet erindret jeg, der bjellene klang.
"Litle fuglen" sang vi ikke men det får bli leserens lektyre

La musica

Musikken trenger dypere inn i mennesker enn andre kunstformer
El Sistema fra Venezuela er noe slikt som er vanskelig å sette ord på:
Musikken gjør oss alle like (og rikere) - gi barn heller en fiolin enn et gevær
Nei det var ingen dårlig dokumentar å få med seg etter gudstjenesten på 2.pinsedag.
Ånden svevde over vannet - bli lys. Presten hadde en underlig preken hvor han viste fram et ark som var brettet sammen. Han ville forklare hva enfoldighet var: når han brettet arket ut ble det helt OG åpent og ikke lenger mangfoldig. Åpen og Ånd (fine ord på norsk egentlig).
Når sannhetens ånd gjør noe vanskelig mer åpent for kjærligheten

Innpust og utpust

Pust inn og pust ut
Først så slår du opp sangen Life is a tango (føler jeg etterligner lillesøster og det strålende innlegget hennes nå).
Jeg driver å synger meg opp på mye for tiden. Stadig nye sanger dukker opp, og som et godt komplement er de digitale musikk-tjenestene mellom øvelsene. På en måte er det godt å være ferdig med den andre spillejobben og at korps-returen gikk riktig fint 17.mai. Det er lenge siden jeg har gått i barndoms sporene fra Olberg kirke til Kryllingheimen. Du og du så fokusert jeg var... Jeg var ikke eneste trommespiller og det var godt å ta fri to ganger under marsjen.
Underlig å se jevnaldrende med megselv, trille på barnevogner eller leiende den nye generasjonen. For 15år siden en del av barnetoget, men nå satt på sidelinja. Kirka var halvfull i forhold til tilstanden som rådet en gang i min barndoms dal. Festplassen ved Kryllingheimen var også halvfull...
Velvel, men bygda manglet ikke korps-sjela si dette året.
Så er det gøy at bøndene (både bondelaget og småbrukarane) er enige i at nok var nok i år. Bondehæren ruller nedover fra Gudbrandsdalen og det aksjoneres på mange måter som media kan skrive om. Det går ikke ann å streike for ein bonde (sauebondene leverte lamma sine i høst på samme måte med annen diverse høstavling): Jordbruksoppgjøret er i mai og det er på tide å bli sinna. Forbrukerne blir ampre av brødaksjonen og det er ikke lett å få støtte (titt på avsluttingen av dette NRK-klippet).
Det er rart å si det men, får min del kan vi gått legge ned hele landbruket og importere ALT fra utlandet. Det er jo FOR DYRT å drive i norge. Dette er alternativet hvis vi skal gjøre alvor av den trangsynte økonomi. Av argumenter mot dette så vil ordet bærekraft være det viktigste.
Titt også på dokumentaren Når boblene brister. Det passer godt i et historisk perspektiv hvor vi trenger å tenke nytt etter krakket som vår verden må igjennom. Å ikke bry seg om å lage MAT er galskap. Tenk (som dokumentaren avslutter med) på hva en grønn og bærekraftig revolusjon vil bety for denne verden (og for norge). Vil vi høre tell på jorda og synge jordas egen sang?

Life is a tango with sound and groove - Life is a tango it's on the moove

En vandring

Jeg har ikke skrevet så mye dette året - det hadde vært mer enn nok å...
men gjennomføringen - det mangler den dære prikken over i-en
I dag vil jeg kort fortelle om en overnatting i skogen. Håpet om å høre igjen orreleik fra tidligere tider. Dels også for å gjøre noe annet enn bare å legge seg i en trygg seng.
Jeg trasket i vei gjennom skogen og snøen var farbar der snøscooteren hadde fartet av sted. Våren ligger en måned foran skjema og jeg gikk uten ski eller truger. Kjenner at kroppen ikke har gjort alt for mange turer - men det er godt å ha vilje nok til å klare målet man satte seg. For hvert skritt så faller man 1-2cm gjennom. Av eller sjelden da går man rett igjennom, men det beste var å komme gjennom og ut av den mørkeste delen der skauen er som tettest (Taltjerndalen). Så begynner åpner alt og bilveien er kjedelig lang men natthimmelen lyser en treenighet.

Dette får meg til å tenke på hva meditasjon kan lignes med: stjernehimmelen!

Hvis du observerer stjernehimmelen lenge nok vil du før eller siden se stjerneskudd (det er så å si en naturlov). Hvis du observerer deg selv kan du før eller senere oppdage en annen gammel naturlov: fornemmelser oppstår og forsvinner. Altså ganske likt med meditasjon. Et videotips!

Himmelen var ikke kald eller frostsprengt - det er jo tross alt vår. Når bilveien tar slutt og hardheten til snøen i scootersporet blir verre og verre for to store støvler. Fint å få på hodelykten da. Hjelp til å gå på gjengrodde stier og finne fram til plassen. Legge seg i posen å håpe på søvn og leiken av orrefugl på Øvre Bråtalitjen. Det eneste jeg hørte var vinden og den var ga seg ikke før morgenen vanket. Skulle ha sett mer på stjernene tenker jeg: En satellitt for nemlig over nattehorisonten, men rundt vannet gikk jeg i morgenlyset. En hakkespett hakket med sitt. Så levde jeg i nuet og stupte kråke over snøflatene. Hvorfor trå igjennom å irritere seg når man kan ha det litt morsomt istede? Hoppe fra tue til tue som øyer på det hvite oseanet. Dokumentere kort Rafiki-furua jeg tenker på fra Løvenes konge.

Så var det å starte nedturen med sekk på rygg igjen og langs bilveien ned forsvant til slutt snøen men en artig figur dukket opp. Tid går ikke, tid kommer.

Pappa ringte i kirkeklokkene der vandringen slutter på Veikåker

Fortellingen om faderen og hans to sønner

Deler en tolkning om Lukas 15,11-32

Gud hadde to sønner, engel og menneske. Mennesket, som var den yngste sønnen, sa til Faderen: Giv meg min arvedel, gi meg mulighet for å fullbyrde mitt verk i overensstemmelse med min natur, slik det tilkommer meg. Og Gud delte arven mellom dem, så at de begge kunne gjøre med den, som de ville. Og ikke mange dager senere (mennesket var kort tid i Paradiset) ønsket den yngste sønn mest av alt å drage til det fremmede, dvs. han ble fordrevet fra Paradiset og dro til en fjern region, nemlig jorden, og der bortødslet han sin formue, dvs. sitt liv, ved å leve i luksus. Etter at han nå hadde sløst alt bort, og tross sitt utsvevende liv ikke fant tilfredsstillelse, kom der stor hungersnød i det land, hvor man ikke hadde ærefrykt for den sanne Gud. Han forfalt til et liv med utskeielser og alle djevelske laster, i det han klynget seg til en av borgerne der i landet, nemlig denne verdens Djevel. Denne Verdens Fyrste lokket ham ut på sin mark, for at han skulle vokte svinene, dvs. for at han i sin holdningsløshet og skjendighet skulle velte seg i sine lidenskaper. Og han var begjærlig etter å fylle sin mage –dvs. hele sin åndelige fatteevne – med det avfall som svinene åt – altså med laster og begjærets lidenskaper. Men ingen ga ham noe [føde], for Gud har ikke noe å gjøre med det onde, og Djevelen kan ikke mette noen med noe godt.
   Da gikk den fortapte sønn i seg selv. Han besinnet seg på, hvem som hadde skapt ham. Han begynte å tenke over, hvor mange arbeidere hos hans Far, der dog fikk det daglige brød i overmål, dvs. fikk rettferdighet som daglig næring. Han lot alle de rettferdige dra forbi sitt blikk: Noa, Enok, Abel og alle de andre. Men han selv vansmektet av hunger. ”Jeg vil forsake min avgudsdyrkelse, fordi jeg ikke mettes ved dette liv, og jeg vil gå til min Fader”. Han kom til Sinais berg, til sine fedre, og ved hjelp av Moseloven fant han veien hjem til sin Fader. Med loven alene kunne han imidlertid ikke finne hjem. Med den kunne han kun stå på avstand på veien og vente og håpe, for loven alene kan ikke føre mennesket tilbake til Livet.
   Men Faderen så ham allerede på lang avstand, nemlig ved profetene, Hans sendebud og vitner, som hadde forkynt, at Guds Sønn ville bli menneske. Og Han ble beveget av medlidenhet, nemlig i det øyeblikk, da engelen Gabriel bebudet Kristus for Jomfru Maria. I denne hilsen til Maria skyndte Han seg i møte og falt ham om halsen… og Han kysset ham med sin munn, nemlig da Hans Sønn ble født.
   Men sønnen, altså mennesket, sa til ham: ”Far jeg har syndet mot Himmelen og mot deg, jeg har syndet mot de høye skapninger over stjernene, fordi jeg har dyrket solen, månen og stjernene. Jeg har sviktet deg i ditt nærvær og fornektet Gud. Jeg har overtråd budene, og jeg er ikke verd å kalles Din sønn.” – Men han var taus om arbeiderne, fordi han tross alt, hva han hadde gjort, ikke mer kunne håpe på lønn, men helt måtte overgi seg til Guds nåde.
   Da kalte Faderen sine folk sammen, nemlig de som Jesus hadde kalt apostler for at de straks skulle legge kledningen frem som Adam hadde mistet i Paradis og dermed omvende et nytt menneske. Og de satte troens ring på hånden hans, for at han i sine henders gjerning skulle oppfylle troen, og på føttene ga de ham sko som han kunne tråkke kjødet under seg. Etter at evangeliet på denne måten var forberedt, skulle gjøkalven slaktes som symbol på korsfestelsen og oppstandelsens måltid skulle feires. For denne min sønn var død, det betyr: Mennesket hadde mistet den uskyld som han hadde i Himmelen -  og han er blitt levende på ny. Han var fortapt – fordi han ikke hadde Livets Brød – og er blitt funnet igjen i angerens dype sukk. Og de begynte på det festmåltid der hvor apostlene ble trøstet, da Helligånden kom over dem med ildtunger.
   Men den eldste sønn – det er englene, som ble skapt før mennesket – oppholdt seg i Himmelens åker. Han kom som han pleide, som budbringer og nærmet seg huset, likesom jo englene stiger ned til menneskene med stadig større kjærlighet. Og han hørte musikk og gjenlyd av lovsang – da apostlene gjorde undergjerninger og store tegn i folket – og han så gledesdansen over, at rettferdigheten var skjedd fyldes. Og han kalte folkene til seg og spurte – ved profetens mystiske visdom – hva det var for vidunderlige ting som var skjedd. Da gikk Faderen ut til ham og vendte sitt ansikt mot ham i barmhjertighet og ba ham komme inn, likesom i de tider, hvor han ved Helligåndens tilskyndelse sender sine engler ut til Kirkens gjenoppbyggelse og folkets frelse, hvor engler ble sendt ut for å hjelpe menneskene.
   Men han svarte og sa til Faderen: ”Se i så mange år – i all den tid siden jeg ble skapt – har jeg tjent deg og bundet meg trofast i din tjeneste, og aldri har du gitt meg så meget som en guttunge, dvs. ingen andel i den omvendelse og nåde som du har frelst min syndige bror med. Aldri kunne jeg feste med mine venner – med tegn, undere og dydskraft – og nyte denne nye glede med ny lovsang. Men nu er denne din sønn kommet, og med ham den skapning, som har bortødslet og fortært sin arv med skjøger, og som har misbrukt sitt liv i grådige laster. Da han nå vendte hjem i anger, har du for hans skyld slaktet gjøkalven. Du har utspilt din Sønns blod for hans skyld, din egen Sønn, som skjenker alle troende livets fruktbarhet.
   Men Gud Fader talte til ham og formante ham: ”Min sønn, du er alltid hos meg i renhet og hellighet, fordi du alltid skuer meg ansikt til ansikt, mens menneske i sin legemlige forgjengelighet ikke er i stand til å se mitt ansikt. Dessuten er alt som er mitt også ditt, nemlig alle de underverker, som jeg i din bror har ført til fullendelse, mens du alltid vil være budbringer mellom meg og mennesket. Du burde glede deg og feste over, at mennesket er blitt forløst ved min Sønns blod og er blitt styrket ved Helligåndens kraft. Du skal fryde deg over den fortapte sønns oppstandelse, for din broder, mennesket, var død i de himmelske tilstander og i erkjennelsen av Gud og av Hans rettferdighet, og han er blitt levende, fordi Gud har antatt seg ham og stadfestet rettferdigheten. Han var fortapt, da han for Guds øyne måtte unnvære Livets Brød og ikke mer lyste [i nåden], og  han er gjenfunnet i Kristus, herlig strålende i angerens rystelse og ved Hans blod.

Hildegard von Bingen (Pitra 280-282)

Gledelig melding

Vinterferien er over. En uke med besøk. Varmegrader. Snøsmelting
Vinteren har minket betraktelig. Gleden har økt betraktelig av å se mennesker igjen så har spiller vel skivinteren vel noen rolle.
Jeg har sagt at vi kommer til å få oss en god latter når skiskoa mine dukker opp igjen
Nå kan du gjøre deg klar til å le: pappa gikk rundt i uthusene (vanligvis drar han jo til skogs hver eneste dag – men nå må han snart gi seg hvor når snøen smelter kan ikke traktoren komme seg opp bakkene).

Jo pappa ble min helt i dag. Alle som har kommet på vinterbesøk er også mine helter. Pappa dukket opp med noen sko som viste seg å være det hellige land jeg ikke har klart å finne (og jeg har lett mye og funnet skisko i mange slag).
Skiskoene mine lå i dukkehuset der jeg oppbevarer mye friluftsutstyr, men jeg har vist ikke sett godt nok etter. Jeg måtte skrive om dette funnet nå med en gang.
Grunnen til at ikke jeg fant fram er ei musevise: den ene skoen hadde blitt fylt igjen med plastfragmenter (fra oppspist plastpose). Så her har musa kost seg denne vinteren – hadet bra til deg.
Nå kan jeg starte på vårvinteren
Når tramponlinen i tillegg er satt opp allerede så nærmer våren seg

Spill ikke spill (for lenge)

I kveld hørte jeg mange dårlige nyheter fra Malmø og Syria
Så tenker jeg på Burma og juntaen der som tydelig har fått med seg farligheten av at den arabiske våren skal slo flammer og komme helt ut av kontroll i deres eget land.
Jeg tenker på hvordan man spiller et farlig spill i posisjon som leder, gangster (mafia/gjenger). Det kan så fort akselerere og komme ut av kontroll og så er det ikke lenger noe spill, men blodig alvor
Ikke spill noe spill, ikke for lenge. Kom det i hu!
Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien.
Etterpå kan det være for sent - slik blir det nyheter av

Kroner en kroner to

Jeg ryddet litt i et skap opprinnelig for å sjekke alle batteriene som jeg etterhvert fant
MEN så kom jeg over noe annet; kopper og småekser fuller av kronestykker
Etter at stabler av kroner var telt opp - fant jeg fram nål og tråd - finn eit stråd og træ dom på

407 norske kroner
211,50 svenske kronor
33,75 danske kroner
9,37 euro
4,19 engelske pund

Den siste jeg tenker på er en Pondus-stripe. Tenk om jeg hadde begynt å betale 261 kroner i smått på disse automatene i daligdageforretningene?

Något att berettta

De som åpner dette innlegget hadde kanskje ventet seg en rapport fra oppholdet i Sverige (kanskje et nyttårsbrev?)
Det jeg skal berette omhandler ikke fortiden men det faktum at det er noe hverken jeg eller pappa finner. Det er ingen ting å le av nå som snøen daler ned. Vi finner ikke skiskoene.
Hvor kan de være? Det er jo faktisk en måned siden solsnu - skiene står og venter
Jeg håper de kan dukke fram, lik et skogsdyr som plutselig dukker ut og fram av vinterskogen
Av alle ting man skulle rote bort er de som kunne gjort nytte her-og-nå de ergeligste
Av og til må man skuffe noen,
men man kan fortsatt være tro mot den man er