Jeg leste en bokanmeldelse om Jonas Gardells evangelium. Anmelder mener at Gardell forkynner en Jesus som passer utrolig godt inn i det sosialdemokratiske Norden. Tenker litt på at denne Jesusen høres litt for hverdagslig ut. Om jeg hadde skrevet en noe lignende prosjektoppgave kanskje, og hadde hatt en veileder på veien med oppgaven: Da tenker jeg at veilederen ikke ville blitt fornøyd med problemstillingen min: Dette er for omfattende, du må konkretisere det ned, tilspisse tema. Er det slik at anmelderen føler (og subjektivt megselv) det samme, at Jesus ikke står igjen med det som gjør Jesus unik (i manges øyne): Jesus står for døren og banker på (Åp3,20) – han vil inn til oss.
En Jesus som aksepterer oss alle, som ikke stiller krav og ikke utfordrer (til bot), skrives det.
Hva er det man sitter igjen med da? En slik Jesus passiviserer meg, noe slikt har jeg ikke bruk for. Derimot har Ham allerede elsket oss uendelig før vi i vår søken finner på å tenke tanken at vi skal elske Ham. Gud ønsker seg sanne tilbedere. Å legge kortene sine åpent ut for media er ikke det samme som å legge det fram i bønn for Gud. Media sluker vårt halvhjertede privatliv og sprer det for alle vinder. Det er tomhet og jag etter vind. Man kaster bort friheten i vårt moderne samfunn til å søke det største som finnes. Alt skal liksom være greit. Du hvor jeg hater tilbakemeldinger fra andre og de bare sier: greit. (Titt også på Åp3,15). Å akseptere alle er en oppgave for oss gjennom nestekjærlighet til hverandre. Det å akseptere oss alle er en oppgave for helsevesenet feks. Kant sa at den største urettferdighet man kan begå er å behandle alle likt. Guds tanker er på et mye høyere nivå enn våre. Vi skal trigges av Jesus.
«Gud er i alt, omslutter alt, forbinder alt med hverandre. Det går ikke an å skille skaperen og det han har skapt fra hverandre. Derfor kan du søke Gud i deg selv like bra som noe annet sted». Ett skritt fram to tilbake sier jeg da. Det finnes intet hus/tempel stort nok for Gud. Det er noe(n) som jobber for å skille oss fra Skaperen. Men selvsagt starter og holder åndskampen på i oss selv. Det spennende er hvem som vinner, om det vil bli mange omkamper…
Ja, til syvende og sist om hva man vil tro!
En Jesus som aksepterer oss alle, som ikke stiller krav og ikke utfordrer (til bot), skrives det.
Hva er det man sitter igjen med da? En slik Jesus passiviserer meg, noe slikt har jeg ikke bruk for. Derimot har Ham allerede elsket oss uendelig før vi i vår søken finner på å tenke tanken at vi skal elske Ham. Gud ønsker seg sanne tilbedere. Å legge kortene sine åpent ut for media er ikke det samme som å legge det fram i bønn for Gud. Media sluker vårt halvhjertede privatliv og sprer det for alle vinder. Det er tomhet og jag etter vind. Man kaster bort friheten i vårt moderne samfunn til å søke det største som finnes. Alt skal liksom være greit. Du hvor jeg hater tilbakemeldinger fra andre og de bare sier: greit. (Titt også på Åp3,15). Å akseptere alle er en oppgave for oss gjennom nestekjærlighet til hverandre. Det å akseptere oss alle er en oppgave for helsevesenet feks. Kant sa at den største urettferdighet man kan begå er å behandle alle likt. Guds tanker er på et mye høyere nivå enn våre. Vi skal trigges av Jesus.
«Gud er i alt, omslutter alt, forbinder alt med hverandre. Det går ikke an å skille skaperen og det han har skapt fra hverandre. Derfor kan du søke Gud i deg selv like bra som noe annet sted». Ett skritt fram to tilbake sier jeg da. Det finnes intet hus/tempel stort nok for Gud. Det er noe(n) som jobber for å skille oss fra Skaperen. Men selvsagt starter og holder åndskampen på i oss selv. Det spennende er hvem som vinner, om det vil bli mange omkamper…
Ja, til syvende og sist om hva man vil tro!
