På snaue fire dager

Jeg har nå neste lest ut hellemyrsfolket. På snaue fire dager.

Just nu hadde jeg lyst til å få hørt ut slutten men da jeg satte meg ned etter endt fjøsjobb og vandring var jeg ikke fokusert lenger. Jeg måtte høre om igjen tre ganger en scene, ene og alene fordi jeg fiklet med telefonen og skulle multitaske. Hvorfor for jeg så møkke mye mer med meg når jeg er i fjøset?

Bokstaver slår i hjel om de skal konkurrere om oppmerksomhet. Intet snakk i omkring fjøsvandringen. Dette er jeg litt forbauset over at jeg nå nesten har slukt 32 timer på fire dager.

Det er trist med hovedpersonene og at det ikke er råd med å skrive stort av inntrykk som legger seg igjen etter dette. Men en ting er sikkert, ikke ødelegg vennskap og nettverk ved å lyve.

Det som går galt kan forklares men hva så når man er midt i det i nåtiden?

om seterliv

om seterliv. ett godt liv sammen med mange forskjellige dyr. fem faste kuer som jeg bruker tre timer på hver dag. eller har jeg brukt tid på å vedlikeholde stier som var nedgrodd. ved er noe vi alltid trenger å bruker vi det ikke opp denne sommeren som kommer sommer igjen neste år. nå har vi spesielt god dessert multer og fløte ferske hver dag. dessert betyr ørken på engelsk og vi befinner oss litt på et øde sted der agregat og sola gir oss energien som skal til i vår jobb her oppe. en internett boks har også stått på når vi har strøm men den skal vi faste fra neste uke. vi savner mest sola. regnbuen har dukket opp mange ganger. trivelig besøk spesielt av min nevø som var her en uke. da skinte solen i dobbel forstand 100timer har gatt i fjoeset

to bilder men hva sier vel det

Hilsen morgenfuglen

tatt med en dags mellomrom

TA IMOT dagen (blant annet:-)

#KORSVEI2017

Winter escaping part 3

Var dette dagen?
Jeg har glemt å si at kalven virket så lys sammen med de andre kalvene. Ute i naturen så hun grå ut.
Vi tok med oss en av de andre kalvene denne dagen og bandt den fast der sauene spiste rundball. Så speidet vi etter rømlingskalven. Nå ville vi at kalvene skulle få kontakt. Men akk igjen ble vinklene feil når jeg så kalven og dette førte til at hun sprang feil vei for endte gang. Og for endte gang ble vi lurt i forsøket på å avskjære flukten. Flukten vekk fra menneskene som stadig plager meg. Sporene fører videre fra Trangakrysset og jeg melder pass i det forfølgerne fortsetter. Det trengs ikke tre mann for å forfølge kalven. Jeg ender opp hos megselv og husker ikke hva jeg gjør men at telefonen ringer etter nesten to timer: nå er vi snart hos deg og gått over stokk og over stein over Brattåsen.

Det er altfor mye energi igjen i den lille kroppen som forsvinner fra oss i Støaåsen. Sporet begynner for alvor å bli vanskelig å følge vider pga snøsmelting og alle haresporene i dette området. Men det er ikke langt unna Plassen og derfor tar vi ammekua ut og binder henne utenfor fjøset i håp om å vekke noen minner, om å vende hjem. Hun rauter godt når jeg går og fortsetter sporingen alene mens de andre tar seg en hvil. Telefonen piper og melding om kalv ved ferista. Det overrasker meg fordi det er en hogstmaskin som lager mye bråk i det område men jeg går for å sjekke. Det var falsk alarm skjønner jeg - for kalven var ikke blitt sett nå, men for noen timer siden, altså akkurat da det løp til skogs for oss. Hm ville jeg nå finne igjen sporet nede på Støåsen?

Hva gjør fem dager med sporingsinstinktet? Jeg fant det igjen og låste igjen hodet for mye annet. Granskende med bøyd hodet gikk jeg rundt. Indianeren som ikke enser annet en sporet. Gransker og nikker gjenkjennende når fotavtrykkene også lar seg merke på en liten grusvei. Jeg ser opp og der, endelig ser jeg kalven til venstre, men hvem har jeg på min høyre kant: en grendenabo med hund i bånd.  Han blir med i sporingslaget for kalven forsvinner selvsagt på nytt. Blir hun ikke sliten? Rart å ha noen å snakke med igjen. Ikke så mye annet videre enn at sporet forsvant flere ganger og bare indianerblikket førte oss videre. Førte oss tilbake til utgangspunktet faktisk. Til saueteltet der hvor lokkemat-kalv fortsatt sto og så spørrende på meg. Nå var vi på feil side av gjerdet, men her kunne det være en god mulighet for å fange… der står hun! Jeg ser henne halvveisgjemt. Nå har jeg henne akkurat der og vi skal styre spillet nå. Eieren kommer med flere folk, to plasseres i bakhånd så ingen ny tur til Tranga skal skje. To står på jordet nedenunder stedet kalven står og jeg går rundt en omvei for ikke å bli sett og for å snu kalven tilbake til dette jordet som er inngjerdet. Ett øyeblikk når kalven og jeg får kontakt igjen virker det som alt på nytt igjen skal gå på tverke og jeg springer i retrett. Men nede på jordet ser jeg mennesker springe og rope. Yes, kanskje vi kan lykkes likevel. Nede på jordet ser jeg kalven stopper opp(e) ved saueteltet. Menneskene fortsetter å springe og jeg slenger meg over gjerdet. Kalven går inn i teltet , men det er en ulempe her for det går an å gå ut igjen på andre siden. På den andre siden syns sauene at dette er litt skummelt, kanskje vi burde søke ly i teltet vårt, Dette skjer ganske samtidig og fører til at kalven kommer ut igjen på den siden den gikk inn. Men der står Bjørn like ved og panikken spiller kalven ett avgjørende feilskjær. Den springer som blind rett inn i netting-gjerdet og setter seg noe fast.  Ett fantastisk syn etter fem dager, endelig litt flaks, endelig er jakten over og vi tar tak i hvert vårt bein, finner halsbånd og tau. Jeg ser opp mot fjellet og der har det begynt å snø igjen. Du skal hete Winter, det er ingen tvil om det.

Hva hadde innslaget av vinter å si? Ville det vært lettere uten? Ville Winter blitt mindre vill og skjønt hvor hun rømte ifra. Hun kretset jo rundt Plassen de tre første dagene, men jeg kunne ikke ta ut lokkedyr da det snødde som mest.

Det var godt for Winter å bli forent med mindre ville kalver igjen. Spise surfôr og drikke melk. Ikke tenke så mye på segselv. Nå ser jeg at hun ikke er den største i flokken lenger, fem dager setter sine spor. En liten evighet.
Det koster å bli fanget.
Men inni oss lød det halleluja.

Slik endte altså årets påskekrim godt. Vinter kommer Winter går

Winter escaping part2

Faktisk blir det ganske kjedelig å fortelle om denne dagen:
Om morgenen var det skikkelig vinterføyke ute, og mye fugler som søkte ly på dørtrappa.
Jeg hadde et ærend i Noresund og på veien tilbake stoppet jeg for å titte om kalven fortsatt var i området sammen med sauene. Og det var den. Det fikk være bra. Det er den fjerde dagen på rømmen.
Dermed gjorde jeg faktisk ingenting mere denne dagen, men vi planla ett nytt team for å fange kalven neste morgen, med list.
Ellers kan jeg nevne at kalvene som ikke hadde rømt fikk mere melk nå som en er borte. Jeg var utrolig trøtt når jeg var i fjøset om kvelden. Ikke så rart etter altfor mye leting etter kalven i det siste. Jeg kan ikke huske å ha vært så trøtt under ett fjøsstell på aldri så LENGE.
Vinteren var på retur og og hva med morgendagen?
Hva med signalene fra kroppen min

Imorgen lover jeg å avsløre de røde streken hvorfor denne tittel på blogg-innleggene

Winter escaping

Denne historien kunne vært skrevet før den nådde sin ende.

Denne historien starter med at jeg ønsker å slappe litt av. Jeg får et fint tilbud om å bli med på tur i skogen. Men jeg avslår for jeg har jo nettopp kommet tilbake fra fjøset og gått to-tre-kilometer. Det er ved nettopp denne kvilen at alt settes i gang. En dør brytes opp av tre rømlinger. Alltid freidig når du går, men akk hvor ¤%&%&%/& når telefonen slår og budskap om kalver på rømmen.

Vel - det ble en frustrerende dag med lite hvile men kamp med å fange og finne kalvene. Dog forsvinner den eldste kalven i kavet. Ikke før på ettermiddagen dukker den opp, men friheten er en farlig ting å få i ufrivillig gave på en dag full av vår og varme. Den forsvinner og det første letelaget  dannes uten resultat. Neste dag er helligdag og jeg plasserer en av rømlingene i bånd ute i skogen, det er ikke godt å være alene? Dagen går mot ende og jeg tenker at ”det kommer (også) en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol”. Men telefonen ringer og det andre letelaget kommer seg på beina, ser kalven men får intet gjort. Det eneste vi oppnår er at gamlemor snubler og nesten knekker armen.

Lignelsen om den bortkomne sauen

Det er denne dagen jeg skulle ha skrevet ned i detalj.  Det er denne dagen naturen gjør alle som har skiftet om til sommerdekk et puss og alle fuglene vi hørte i skogen fulle av traller (noen søker ly i fjøsdøra). Vinteren har kommet på ny og mener alvor denne dagen. Hva med kalven? Var det dette den skulle bruke friheten på? Vi finner kalven etter ett lett søk, men den er bare redd for oss. Fra nå av kan vi ikke snakke om letelag men om å følge ett spor. Dette er snøens gave og forbannelse. Vi lures trill rundt av en bortkommen kalv som forflytter seg og manøvrerer seg mye bedre i skogen enn oss.  Påskeharen(e) lager også spor og snøen fra trærne begynner å falle. Forfølgerne mister sporet og går hjem (med halen mellom beina) for å varme seg ved peisen. Så går jeg til fjøset og det blir kveld og jeg går ikke til ro men tar vinterdressen på. Egentlig tenkte jeg bare å titte i nær-området der vi først så den bortkomne (hun er jo like ved gården men dog så fjern). Hun er på nesten den samme plassen, skvetter sin vei og jeg følger sporet, klokken er 21.

Denne kvelden kan jeg minnes lenge. Kalven har en forfølger. Leteren tenker på gjeteren som mangler denne ene. Det snør som aldri før. Jeg har kledd med riktig fra topp til tå for en vinternatt. Kalven søker bilveien men kan ikke gjemme bort sporene. Hun tar veien mot Tranga og jeg bare går. En sms piper i lomma: hvor er du? Har det gått en halvtime alt! Hm ikke var det mye batteri igjen på mobilen og tauet jeg har gått med så lenge har jeg glemt. Ved Tranga-krysset er ikke veien brøytet opp lenger og du kan jo gjette hvor sporene tar veien? Jeg går videre.

Nå går jeg i kalvens spor på veien mot Varpet (en flott bilvei oppover skogåsen). Skoene kommer til sin rett. Hodelykta sitter klar på panna. Jeg går i sporene til kalven for å spare energi. Kan dette virkelig skje så sent en april-dag? Lauvtrærne står forfjamset og har begynt å skyter grønne skudd. Jeg ser ingen kalv, bare sporene som lydig følger veien mens snø-høyden øker for hvert skritt opp. VI ender på Varpet, kalven og jeg. Like før piper det på nytt i lomma; skal vi hente deg? Ingen bil kan kjøre i 20cm nysnø. Det hadde vært fint med ski men skiskoene mine har gått helt opp i limingen. Jeg er glad for at jeg er helt tørr. Det er stille. Bare snøfall mot monstermastene og elektronene som gir strøm til de som har vett i knollen en april-dag og ikke vandrer ute men sitter inne i sine hus.

På Varpet ser jeg endelig kalven for første gang på nesten en time. Hva tenker hun der hun springer litt rundt på den åpne plassen og før hun ser meg? Hun løper inn på traktorvei mot de opptinte myrene. Jeg ser henne på nytt fordi hun har snudd etter en liten stund der veien blir dårlig. Nå for jeg bruk for hodelykta, nå havner vi rett i granskogen bokstavelig talt og over en bekk. Jeg finner ett høvelig sted å passere, jeg vil ikke bli våt nå. Indianerne hadde ingen hodelykt. Hvor skal dette ende? Blir hun ikke sliten? Tenk om kalven kunne forstå at jeg ikke vil henne noe ondt.  Ja, tenk!

Bildet av den gode gjeteren som leter etter sauen. Eller hva med; leteren som skremmer kalven til grensen av skogens grense? Jeg vet noe som kalven ikke vet: jeg vet hvor vi skal. Eller vet jeg det? Er vi ikke alle sauer som av fri vilje har gått oss vill. Er den bortkomne sauen glad for å bli funnet egentlig. Min bortkomne må fanges, men ikke her inne i granskauen. Uff enda en bekk å forsere, og se der, er ikke det elg eller sporene til et stort dyr? Nei det er menneskespor, hallo er det noen her. Her kan jeg bli lurt for kalven har fulgt disse sporene enten til venstre eller høyre. Jeg går mot høyre og undrer meg på hvilken idiot som er ute og går på dette tidspunktet av historien. Svaret er i enden av det store sporet – megselv – og kalvesporet tar slutt. Kalven er på rett vei, den har gått i ring og kort fortalt ruslet samme vei ned som vi har gått opp. Jeg er glad og ringer hjem, nå kommer jeg hjem.

Kalven går ikke til oss, den finner et litt annet sted der sporene slutter: hos en sauebonde. Jeg avslutter min sporing, her er det sauespor og klokka er 23, men det er også mat til sauene. Her er det fint for kalven å stoppe opp. Jeg går hjem og spiser en hel boks fersken og kesam.

Hva som skjedde neste dag skal jeg fortelle om i morgen

Hvordan var påsken før?

Ikke så mye dyr å tenke på
Mer skiturer og anslagsvis mer snø
En ting er sikkert – påsken deles i to.

Skituren er ikke så viktig for meg lenger. Jeg husker en påske jeg hadde gledet meg sykt til å gå på ski sammen med slektninger og så ble det bare regn og inne-tid. Ja, mye forventninger kan være vondt for sjelen. Slikt kan også forekomme når man feirer barndommers jul.

Tradisjoner bygges og rives. En stund var eneste tradisjon at det ikke var noe tradisjon. Nå er det familien i fokus første del og kirke-musikken deretter. Jeg fikk strålende vær sammen med onkelunger og de herjet ute. Det ble stille når de dro og været skiftet. Skjærtorsdag var enkel og i taize-ånd. Langfredag var lidelseshistorien og utrolig godt oppmøte av koret. Vi deltok ikke like sterkt i dag påskedagen men vi var mer sammen om å dele håpet: at jesus lever, høres fra de første vennene som husket det de hadde blitt fortalt så mange ganger men ikke forstått.

Jeg liker tradisjonen vi bygger i heim-kirken om påsken mer og mer. Men jeg kan heller ikke unnvære de gangene man fikk være med på noe aldeles nytt. Taize-påsken, frihetspåsken(e), de lengre skiturene og de nære, Hengsen og påske-leir. Nattverdsbordet vi delte konkret i fjor var også ett brudd med en tradisjon som hadde utspilt sin rolle.

Husk på at me en morgonstund kan glida inn ein våg me ikkje har visst om.

mars mot slutten

Den første kvelden og jeg ble ferdig med fjøset før sola gikk ned.
I går var jeg på stranda på sykkeltur med lille niese.
For en uke siden gikk jeg på ski til fjøs for siste gang.
Det er tidlig å tenke på sommeren, men du og du hvor lyse dagene har blitt.
Hver dag denne måneden har jeg vært i fjøset. Jeg har gått over 30 mil dette året
Min bursdagsgave til megselv har vært å lese 22 tegneserie bøker om fabler – eventyr i eksil.
To uker siden konsert men nye sanger kommer før påske høytiden.
En ny morgen - og den hornete kua lot meg få kose henne! Utrolig, hun som bare står og mistrives under melking og vil sparke bort (fint med sparkebøyle da)
Har pyntet mitt eget fjøs med høsten som vi ikke rakk å rake vekk i fjor. Snøen kom tidlig og gikk tidlig i grunn. Under løvet lå våren. Våren er å se det grønne komme opp fra jorda.

Fjøsets ABC

Jeg deler en spilleliste som jeg har brukt en del i det siste. Den spiller en del av sangene som ligger på telefonen min akkurat nå i alfabetisk rekkefølge. Jeg trenger å være der i nuet. Jeg kan jo ikke bruke tid på å rote med telefonen når jeg skal melke. Såpass fornøyd og lenge siden siste blogg-pust.


Det fine er at det er sanger med tempo som harmonerer med tempoet til pulsatoren. Noen kuer trenger mer ro og de sangene fins jo også.
Fjøset er finest om morraen og det blir lysere og lysere.
Hvis du hører igjennom min ABC vet du altså hvor lag tid jeg bruker mellom kuene. Noe av det viktigste jeg gjør er å kose med dem etter at melkeorganene er på plass. Er det en ku som vender hodet i min retning så er jeg klar, iblant så lurer jeg på om jeg bruker med tid på kos enn...