Den kvite mil

Akk hvor lett det bare er å bli sittende inne. Legge seg behagelig i sin seng. Stå opp og inhalere dusinet fullt av vinter-sporten.
     Det er lite å være stolt av. Endelig fattet jeg å gjøre noe med denne trenden som har vart i snart to uker nå. Jeg tok en skitur i går opp på Taltjern, når mørket hadde senket seg og freden senket seg likeså. Hadde med soveposen og litt bjørkeved og mat i sekken. Det overrasket meg hvor lyst det virket ute kl20. Ikke kunne jeg heller tro at jeg skulle merke tråkkemaskinene i Norefjell, men de var det som fikk meg til å tro at det kom bil bak meg på vei opp til Langebakke. Var for godt kledd så måtte hive genseren. Traktorløypa var godt snølagt på trærne på begge sider. En skulle nesten tro at veien var blokkert i noen bakker, men det var bare mørkere. Jeg brukte ikke lykta for å holde mer på det naturlige element, skogen var i min favn denne kvelden.
     På Taltjern fant jeg nøklene og fyrte opp, litt for godt. Kanskje det hadde sin grunn at jeg ville være på den sikre siden og du og du for en temperatur det ble i skogshytta! Jeg måtte ut av soveposen og trekke frisk luft noen ganger, for en hete. Det ble rene badstua følte jeg. Gjennom kvelden hørte jeg med jevne mellomrom lyder som fortalte meg at snøen begynte å falle fra trærne der ute. Drømte gjorde jeg også og det er alltid godt tegn utendørs.
     Så i dag, gikk jeg morgentur opp til Blodfjell, uten sekk. Startet litt etter kl08 og trasket mellom hindringene og utløste flere "katapulter som var ladet klare". Folk i ørpengrenda har blitt tatt for ulovlig scooterkjøring dette året, og løypa de har pleid å kjøre opp var dekt av 10-20cm sne, jeg skal ikke klage. Oppe på Bråtalitjern-høyden måtte solbrillene på. Hvor vent det så ut til å bli denne dag. Jeg fulgte de gjengrodde scooter sporene fordi jeg viste de ville ende opp på Store Blodfjell. Vanligvis tar jeg av å går opp på Lille Blodfjell siden det er raskere, men hvorfor gjenta seg selv hele tiden? Det var tunge bakker, men nytt utsyn over området varmet og en varde dukket opp. Enda en varde, mye større og vips så var det mattid i ly av denne "obelixen" kl10. Så kjørte jeg litt nedover for å få utsikt over kanten ned til Svartekroken. Men å hvor nydelig det også var den motsatte retning, sørover og Gaustatoppen dukket også opp som seg hør og bør på våre kanter, når vi bare trekker litt opp i høyden. Det var blå himmel, men utsikten rett nedover uteble. Jeg befattet å prøve å kjøre rundt Lille Blodfjell og var litt redd det skulle bli for vanskelig å komme seg igjennom tett granskog. Det er hogd mye under toppen så jeg håpte å komme rett på dette lettere terrenget, og det gikk ikke så verst. Verst ble det i en nedoverbakke hvor jeg bremset med stavene mellom beina med så mistet stavene tak i snøen og skien satte seg fast. Uff det ble litt basing men jeg gadd ikke riste meg tør, men akte ned til hytten på et kvarter tror jeg, til kl11. Og nu var turen slutt etter en liten dubb og jeg spadde taket fritt for det meste av snøen. Dessverre dro jeg av gårde med mobilen på kun en prikk så jeg ikke fikk melding om at pappa var på vei til hogstfeltet sitt like ved i oppkjøringen til Bjørnåsen. Han møtte jeg like ved Gåranplassen. Måleren på husveggen viste 13varmegrader og snøen raste ut fra trærne her og der, mens solen glitret i vanndropene fra grenene.
Hvor godt det er å begi seg ut i litt ukjent terreng. BASTA

Interrail2(009)

Hei og hå. denne turen har hatt mange likheter med fjorårests interrail.

2008 |	| 2009
		Jeg kom med fly til en verdensmetropol som mine søstre kjente godt. Uten dem ville det vært ganske umulig å finne fram blant parisere eller spanjoler
		Etter å ha krysset hav/vann fant vi oaser. Der slappet vi av og riktig nøt tiden. Bl.a med sykkel for å se oss om.
		Bagasje skulle vi hatt mindre av, men utslitt ble vi ikke bare vi fant en boks

Denne gangen viste jeg litt mer hva det ville si å reise på interrail, men jeg var ganske frustrert en uke før jeg dro. Fikk ikke togtidene til å stemme helt den første reisedag vår. Men ellers begynte resten av planleggingen for hvor vi skulle reise hen fra Barcelona å ta form og jeg kjente glede.
Solfrid hadde gjort reseach på Barcelona og vi møttes 26.januar. Hun var ferdig med sine studier i Salamanca og hadde ikke reist på interrail. Søk det som er der oppe (Kol3.1) og det ble mye stirring opp på tårnene til Tempel de Sagrada Familia. Ikke vanskelig å forstå at dette bare må man se om man besøker denne storbyen. Souvineren som jeg kjøpte var rimelig og det var en trekant-formert blyant, med linjal og centimeter mål, riktig etter Gaudi genialitet. Utenfor kirken skrev vi våre første postkort hjem. Hver dag skrev vi noen ord til forskjellige venner og slekt - det var gøy og spennende når og om de ville komme fram. Det var en nedtur da vi fant ut at Park Guel var stengt, Gaudis andre mesterverk. Men det var jo godt at uværet og stormene som hadde rast få dager før jeg dro avsted, ikke slo til akkurat på flytur-dagen min. Solfrid fikk vist meg tapas-buler og vi drakk varm-sjokolade av den kvalitet som bare spanjoler kan frambringe. Vi fulgte også i sporene til onkel Skrue, en av mine yndlingshitorier fra 80-tallet drar Skrue med nevøene og setter byen på hodet når Donald klatrer opp i Columbus-statuen. Slik kjente jeg på forhånd denne byen, men forlot den med mer virkelighet.
28.jan sto vi tidlig opp fra vårt billig-hostel og satte oss på toget. Ved grensen fikk vi høre at vi bare kunne glemme å håpe på at vi skulle komme helt fram til Romanshorn. Javel, men enda viktigere var det at franskmennene skulle begynne generalstreik, neste dag. Så her gjalt det å komme seg ut av landet før alt stoppet opp. Vi var fornøyde da vi satte oss tilrette på toget fra Lyon hvor det var småhektisk, men det ble noe dramatisk for toget stoppet på den siste franske stasjonen før Geneve, nei så nær men kanskje endog så fjern! Det ble en time med nerver, for det var en vogn som hindret trafikken, og betydelig lettelse da toget tilslutt gikk. Merkelig situasjon for på et tidspunkt forlot alle toget og begynte gå over i et et annet tog på stasjonen som også skulle den retningen. Så ga noen kontra-beskjed og alle stormet tilbake, å franskemenn er gærne. I Geneve hadde vi fått en adresse til et hostel, vi vi følte oss ganske hjelpeløse og var nær ved å ta inn på et hotell. Men vi fant faktisk fram, til et digg hostel, lettet la vi oss, nå var den vanskelig reisedagen unnagjoirt.

Neste dag så vi oss litt omkring med trikken til FN-bygningen. Det sto flere tamilier som hadde startet sultestreik i protest mot krigshandlingene i hjemlandet Sri Lanka. Togreisen til Romanshorn var suveren, den likte vi godt. Dagens eneste dramatikk var på ved ferga for vi måtte få postet kortene før vi forlot Sveits, og jeg postet dem i feil (håper de allikevel kjem fram). I Tyskland møtte vi min fjellbibelskole-vennine som nå gikk på bibelskole i Bodenseehof. Her overnattet vi og fikk med oss fire timer undervisning om johannes-evangeliet på kvelden og neste dag. Vi tok også en sykkeltur til byen, herlig var det. Like herlig var ikke nattoget, men litt sov vi kanskje til Amasterdam. Her booket vi inn på et kristent hostel, trygt og godt. Vi var med på bibel-diskusjon som de hadde hver kveld. Et flott sted og flotte folk som jobbet som frivillige. De to dagene i byen med de mange kanalene brukte vi tiden på mye gåing, men ikke noe venting utenfor Anne frank huset. Museet bar sitt preg med sitater på veggene fra den berømte dagboka som ble skrevet her. Absulott å anbefale. Vi var også på nasjonalmuseet og så masse kunstverk men det var nok lurt vi ikke tok det etter Anne Frank hvor vi virkelig tenke over hvilken historie som har vært før.

Nattoget til København varte 15timer, svært lenge. Men vi pratet lenge og vel med de andre (spesielt en hollender) som vi delte kupe med. Solfrid ble trett denne dagen og derfor overnattet vi for vi rakk ikke å bli kjent med byen. Solfrid traff en venninne som jobbet i sjømannskirken. Vi gikk gjennom byen og en rekke kirker på vei til Den lille havfrue. Hun var jo smukk, og HC.Andersen ble vi også litt bedre kjent med i en utstilling. Så dro vi på vår siste dag som vårt interrail-pass var gyldig, mot våre slektninger ved Strømstad. Dessverre ble toget forsinket så vi måtte ta buss fra Gøteborg, men Solfrid fikset gratis billetter i informasjonskanken. Hvor heldige vi er som har så gode slektninger å komme til. Dette var enda en likhet med forrige interail, for da var jeg også på besøk noen dager hos tante Marthe, og jeg fikk bilskyss helt hjem. Foreldrene våre kom på svenskebesøk for å hente oss, men først og fremst for å besøke og se det nye huset som tante Ingebjørg og onkel Odd har flyttet til.

Som en slutt, som jeg også skrev på slutten av reisevideoen jeg laget;
"Å leve er å reise" HC. Andersen