Den kvite mil

Akk hvor lett det bare er å bli sittende inne. Legge seg behagelig i sin seng. Stå opp og inhalere dusinet fullt av vinter-sporten.
     Det er lite å være stolt av. Endelig fattet jeg å gjøre noe med denne trenden som har vart i snart to uker nå. Jeg tok en skitur i går opp på Taltjern, når mørket hadde senket seg og freden senket seg likeså. Hadde med soveposen og litt bjørkeved og mat i sekken. Det overrasket meg hvor lyst det virket ute kl20. Ikke kunne jeg heller tro at jeg skulle merke tråkkemaskinene i Norefjell, men de var det som fikk meg til å tro at det kom bil bak meg på vei opp til Langebakke. Var for godt kledd så måtte hive genseren. Traktorløypa var godt snølagt på trærne på begge sider. En skulle nesten tro at veien var blokkert i noen bakker, men det var bare mørkere. Jeg brukte ikke lykta for å holde mer på det naturlige element, skogen var i min favn denne kvelden.
     På Taltjern fant jeg nøklene og fyrte opp, litt for godt. Kanskje det hadde sin grunn at jeg ville være på den sikre siden og du og du for en temperatur det ble i skogshytta! Jeg måtte ut av soveposen og trekke frisk luft noen ganger, for en hete. Det ble rene badstua følte jeg. Gjennom kvelden hørte jeg med jevne mellomrom lyder som fortalte meg at snøen begynte å falle fra trærne der ute. Drømte gjorde jeg også og det er alltid godt tegn utendørs.
     Så i dag, gikk jeg morgentur opp til Blodfjell, uten sekk. Startet litt etter kl08 og trasket mellom hindringene og utløste flere "katapulter som var ladet klare". Folk i ørpengrenda har blitt tatt for ulovlig scooterkjøring dette året, og løypa de har pleid å kjøre opp var dekt av 10-20cm sne, jeg skal ikke klage. Oppe på Bråtalitjern-høyden måtte solbrillene på. Hvor vent det så ut til å bli denne dag. Jeg fulgte de gjengrodde scooter sporene fordi jeg viste de ville ende opp på Store Blodfjell. Vanligvis tar jeg av å går opp på Lille Blodfjell siden det er raskere, men hvorfor gjenta seg selv hele tiden? Det var tunge bakker, men nytt utsyn over området varmet og en varde dukket opp. Enda en varde, mye større og vips så var det mattid i ly av denne "obelixen" kl10. Så kjørte jeg litt nedover for å få utsikt over kanten ned til Svartekroken. Men å hvor nydelig det også var den motsatte retning, sørover og Gaustatoppen dukket også opp som seg hør og bør på våre kanter, når vi bare trekker litt opp i høyden. Det var blå himmel, men utsikten rett nedover uteble. Jeg befattet å prøve å kjøre rundt Lille Blodfjell og var litt redd det skulle bli for vanskelig å komme seg igjennom tett granskog. Det er hogd mye under toppen så jeg håpte å komme rett på dette lettere terrenget, og det gikk ikke så verst. Verst ble det i en nedoverbakke hvor jeg bremset med stavene mellom beina med så mistet stavene tak i snøen og skien satte seg fast. Uff det ble litt basing men jeg gadd ikke riste meg tør, men akte ned til hytten på et kvarter tror jeg, til kl11. Og nu var turen slutt etter en liten dubb og jeg spadde taket fritt for det meste av snøen. Dessverre dro jeg av gårde med mobilen på kun en prikk så jeg ikke fikk melding om at pappa var på vei til hogstfeltet sitt like ved i oppkjøringen til Bjørnåsen. Han møtte jeg like ved Gåranplassen. Måleren på husveggen viste 13varmegrader og snøen raste ut fra trærne her og der, mens solen glitret i vanndropene fra grenene.
Hvor godt det er å begi seg ut i litt ukjent terreng. BASTA