Tanke etter boklesing av Lyskapellet

Når forteller man historiene?
og når lar man være, så den enkelte former og opplever eventyret på egen hånd
Det er et stort mysterium

Folk er rare

Ja jeg har fått Maj Britt Andersen på hjernen lenge siden mai
Sangene hennes kan brukes til alt; de gjør folk mindre harde - det er tidløse 80-tallsminner for meg, men jeg har sett stor nytteverdi av et par sanger den siste tiden.
Rom-folket preger nyhetene. Taterne har da alltid funnes. De har satt fantasien vår i gang.
De to sangene jeg vil anbefale er Taterjinta Yvonne og Rare Folk
Jeg vil også anbefale perspektivene fra filmen Sjokolade.
Det er lett å gjennomskue skurkene i kunsten, man tenker i hvert fall at man ikke skal bli som befolkningen i filmen. "Å måtte verge seg mot ondskap er også å gå glipp av godhet"

Ikke gjør for mye

Noen ganger glemmer man å være sliten
Jeg kom på det i dag på skogsvei heim fra arbeid; jeg har jo ikke dukket vann. Og ikke minst har jeg helt glemt å være trøtt. Ja jeg undret meg over hvert steg, tenk at det holdt med kun frokost og litt havregryn på en helt arbeidsdag.
Mat og næring er kanskje ikke så vanskelig å glemme når det nettopp det det man driver med: å berger høy til budskap.
Tror jeg først kjenner nå senga kaller at jeg er sliten
Dagens tips er å gi seg mens leken er god - og det er den fortsatt

Den umulige oppgaven

Jeg tenker tid til annen tilbake på gode øyeblikk. I dette tilfelle når man oppsøker kilden.

Kilden for eksempel av å synge sanger i Taize. Da var det en som sa den siste dagen: hvordan kan vi ta med oss noe av dette hjem til vårt daglige liv.

Det samme ligger i tankene mine av å tenke tilbake på andre kilder men nå er det pilegrimstur jeg skal skrive om. Ikke til Santiago de Compostella men til Fillefjell av alle steder. 2006 var pilegrimsåret til søsteren min og til dels meg også. Jeg gikk 3 dager av den nyåpnede pilegrimsveien gjennom Valdres. Jeg skrev en innholdsrik logg på seks sider. Seks år eldre og jeg vil ikke en gang prøve på å skrive like langt eller detaljerikt som da. Jeg skal prøve å si noe om hva det vil si å være pilegrim for meg. Om det var noe jeg skulle trekke fram av positive sider fra pilegrimspresten vår kunne det være enkelheten.

Å bli preget av veien – det er kanskje hva pilegrimsreisen har lært meg.
Ta et skritt om gangen

Jeg kan huske tunge skritt på vandringer

Når skal man snu. En pilegrim kan snu sa presten vår på nest siste dagen, men jeg husker ikke ordlyden helt rett for de foreslåtte betingelsene men jeg tror det ene var; tilegne seg en (ny) ide. Jeg hadde et stort problem med på turen og det var mitt venstre kne. Det er egentlig ikke til å begripe at jeg gikk hvert eneste skritt. Det kunne blitt et skikkelig sidespor.
Ta en titt på Romerne12,1. Dette bibelverset slo jeg opp på måfå kvelden før turen startet.
Var jeg klar for å gå veien? Jeg ble det

Balansen gjennom turen var uten like, fra morgenbønn, de historiske perspektiv og alle stoppestedene, stillheten, overraskelsene, gjestfriheten, latteren over fortellingene, roen og kvilen i kyrkjene, dropslappene med ord for dagen, turlederhatten som alltid ledet, stien av mennesker og sti-merkene, vandringsstaven, dei gode hjelperne, maten, den gode viljen.

Det var så utrolig godt gjennomført alt sammen.
Tenk jeg glemmer jo nesten å nevne den underfulle naturen.
Men nei, jeg glemmer ikke men gjemmer det i hjartet.
Den umulige oppgaven å formidle en pilegrimsreise er å gå den.