Det var en gang ifjor (8.desember) at interessen for en russisk forfatter ble vakt.
"Noen besøkte min sjel" var introduksjonen.
Nå må jeg høre om igjen denne intro så jeg ikke mister at syne hva jeg har hørt på (i bølgedaler (og bølgedager)) i 30 timer: Forbytelse og straff.
Troen kommer av å lytte
Dette sitatet dukket opp i siste STREK (1,2015), som en åpenbaring av en artikkel av Liselotte Andersson, etter triste historier om brente barn. Til min store overraskelse dukker også vår nevnte russiske venn opp med denne kraftsalven:
Den ydmyke kjærligheten er en forferdelig makt, dens like finnes ikke.
30 timer i kvaler over en forbrytelse. Et ubehag som aldri løyer. Noen ganger er det nesten så man glemmer forbrytelsen, men den forsvinner ikke.
Det viktigste som skjer er at noen lytter, men hvem kan ane timen?
Bråket løyer ikke og hvor er så den ydmyke kjærligheten? Alt man ser og forferdes av, støyen! Hvilke gudserfaringer og -bilder kan man vel ikke få med seg på reisen?
Det finnes ingen omstendigheter i et menneskets liv som ikke kan bli bønn
Jeg undrer hvordan jeg blir satt på lyttende spor
Jeg undrer meg over det andre deler og hvordan de berøres
Ennå har jeg ikke kommet til Dostojevskij's mest berømte sitat fra en ydmyk idiot, men det blir flere russiske timer utover året. Ja akk Russland.
Tankevekkende er det også at slutten på Brødrene Karamasov endte i Sibir
Jeg skulle/kunne delt adskillige flere sitater fra den siste uken. Våren er rett utenfor dørtrappa. Skogshogsten over for denne vinteren. Kjærligheten ligger og vil alltid ligge et sted på lur, i forbønn.
