Det finns mange slags bøker

Allehelgen og en bok

Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært  de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.

Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.

Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina

Lag din egen rusbrus

Først av alt - jeg aner ingenting om rusbrus
MEN imorres slo det meg at vi har naturlig rusbrus på bordet.
Det aller siste av stikkelsbær ble innhøsta og endte opp som saft. Det smakte forsåvidt godt men det var en ettersmak. Så plukket jeg det aller siste av som hang igjen av rips og det var triste inntørka greier men litt saft ble det ut av dette også denne oktober-måned. Det skal to hjerner til å danne et sinn har jeg hørt. Beklager tankeavbruddet men da mor blandet stikkelsbær og ripssaften i et nytt oppkok ble jeg i fyr og flamme. Det har vært min morgentoddy og sakte men sikkert har saftflaska minsket.
Nå er det ikke mange toddykoppene igjen og jeg vil skrive og hylle livetskraften og saften. Fortsatt er det saft men den bruser nå, akhoholiseringen av sukkeret og mangel på konserveringsmidler som vil hindre dette fra en fabrikk-produsert saft har gitt noe de siste dråpene, en smak av ekstra glede.
Hvordan smaker rusbrus? Jeg gjentar at jeg ikke har peiling.
Men min mors variant er mitt tips, så lag din egen rusbrus - thats for real