Siste skitur

Jommen sa jeg smør - og dette blir siste referat fra vinterens snøflekker som har blitt tilintetgjort nå.
     Jeg gikk dit mot Bråtalitjern - mer viste jeg ikke om morgenen 17.april. Om det var enkelt å gå? Nei det var partier der det var vrient, som ned fra Bjørnerud ned til Veikåker-veien – bjørketilveksten var ikke dekket av 1meter snø! Så det gikk over kvist og kvast i ordets forstand. Det var jo litt trist at bilveien var helt tørrlagt uten muligheter for å kjøre i snøkantene. Jaja en for tenkte på sånt på nedturen og ikke på oppturen. Baktanken min var jo å lokalisere litt fugleleik og det var masse spor og ekskrementer på den første myra. Litt senere så jeg utover Øvre Bråtalitjern: her hadde jeg funnet bålplass. Hvis været var godt mot kvelden burde noen overnatte her.
     Nå (kl09) skiftet været og herfra så jeg bare blå himmel i øst. Men hvordan hvilken vei skulle jeg velge hjem igjen? Det var ikke gunstig (eller mest kjedelig) å kjøre ned samme vei opp. Så av to onder valget jeg nedkjøringen til Redalen. Dette rutevalget var svært bra (om det hadde vært mer snø). Det gikk over stokk og stein nedover, terrenget var morsomt men hva hjalp vel det: Man måtte ta en rekke hensyn til å smyge seg frem og tilbake som i en labyrint; følge snøen og ta hensyn til ski (og til kropp). Skiene måtte av ved de nødvendigste tilfeller som i tigerspranget over bekken og bratte partier. Det var ikke før helt på slutten at jeg ble redd – mistet litt kontroll og måtte bare håpe at snøen holdt, skiene ikke hektet som ville føre til et uheldig fall. OG… det gikk og plutselig var det flatt og en hytte dukket opp – sivilisasjon. Denne hytten het Bjørnebo og her pustet jeg ut. Det var underlig å være her innerst inne i Redalen. Det var underlig å gå hvor man aldri hadde satt sine ben før. Og herfra mot Varpet gikk jeg enda flere slike veier. Jeg ville unngå den raskeste veien over myrene og tjernene var sikkert ikke noe særlig trygge. Jeg gikk oppover mot Snauåsen, og så fikk jeg en festlig nedfart under høyspenten. Her var det også like før uhellet var ute men lykken står den kjekke bi. Skiskoene var fulle av vann men hva gjorde vel det i solskinnet. Jeg må også trekke fram at alle de skiturer jeg har gjort i år var jeg innom denne dagen. Et gløtt derfra – litt derfra.
     Nede på Plassen begynte organiseringen av overnattingstur. Solfrid måtte overbevises og litt utstyr som truger kunne vi låne fra Bråten og samtidig spurte jeg Veslemøy om hun ville være med. Og slik gikk det til at vi satt tre mennesker ute i den store natur ved midnattstid ved øvre Bråtalitjern. Et enormt stjerneskudd var det bare meg som så, men vi fikk sett mer halvfem: orreleik på vannet i 10minutter. Det var skikkelig jeft! Dette var andre overnatting under åpen himmel. Den første markerte starten på vinteren med 20 blå – denne markerte slutten, eller starten på sommeren.
Solfrid har også kommentert at jeg burde forandre bakgrunn-omgivelsene på bloggen min; det er jo vår nå. Men siden det fortsatt gikk ann å nyte fruktene av vinteren, så lar jeg det være sånn inntil neste bloggoppføring!

For en morgenpåsketur!

Jeg har virkelig godt aller tiders morgentur. Superlativene bare bobler som jojoer. Her sitter jeg ved en ovn som disse her hjemme har sprengfyrt, eller så bare føles det sånn. Jeg bare ville ut i skogen i dag, i ly av at påskeværet blir dårligere i neste uke. Går man tidlig tur, etter lav temperatur om natten, skal man ikke være sur selv om det er helt hvitt når man ser ut vinduet. Dritt var det første jeg tenkte – kanskje væromslaget kommer raskere enn metrologene har spådd. Men det var bare tåke, så etter en varm solbær-oppstiver og noen tv-nyheter, ut på tur aldri sur, med en stor jakke og bibelsekk på ryggen farer det i vei.
Det er tunge bakker opp til Nyklemyr og snøen var ikke like hard til å bære meg. Opp til Klemma hadde nabo-eli tråkket spor som holdt til spasering i tunge bakker. Det var på dette tidspunktet at tåka lettet og jeg slo meg ned å leste det første av tre kapitler i Ettårsbibelen. Gleden økte i takt som det gikk oppover og det endelig ble bruk for solbrillene. Jeg tenkte i mitt sinn at det ville være gøy å fare bortom Blodfjellveien og derfra gå rake veien på skrå opp og tilbake mot Seteråsen. Jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang oppå de store steinene som ligger på åsens topp. Det gikk som en drøm og det var godt det lå i skyggeland for her brukte jeg opp mye krutt. Skaraen var perfekt å bar den 28år gamle kroppen min i galopp mot en topp. Å hvor godt det er å være i naturen inn, det gjør mye med sjelen min. Alt var perfekt der oppe på steinen, utsikten til fjellets massiv, kvit og fin. Det eneste jeg hørte var faktisk bare tråkkemaskinene i alpintanlegget som la siste hånd på alpintløype-verket.
Det var forutroligende at dagens bibeltekst var fra 5.Mosebok – og jeg las det siste kapittelet om at Moses gikk opp på Nebo-fjellet, der så han utover det lovende land, der døde han. Hehe her var jeg, rundt 4000år etterpå, i et av verdens rikeste land, men de fleste sover i tåkelandet, nederst i dalen. Jeg skrev løpende oppdateringer på sms til ho mor, og siden jeg bruker ordbok så ble det peter istedenfor seter. På peteråsen er min klippe, som din dag er slik vil også din styrke være. Kjære gode pappaen min, takk.
Seteråsen ligger ca. 400høydemeter over Plassen, og herfra er det mange veier ned. Jeg dro nedover i retning Varpet. Skaraen var perfekt over myrene og jeg tok deretter et valg om å prøve skogsveien ned til Øvre Dammyra. Her hadde det kjørt scooter og jeg var like ved å ta skiene av for å labbe litt nedover, ville det ikke gå for fort. Men til min begeistring gikk det godt, for det var plass nok til nedbremsninger her og der (å nødbremse på stålhard-scooter-skara er ikke å foretrekke). Der ute på Damtjern var det verste overstått, nå var det bare leik rett hjem. Minnene fram i fordums tid, kommer alltid i dette området. Det er ikke helt sant at jeg ikke hørte noe der jeg gikk, for bekkene gikk sin gang overalt, beskyttet av skara for min fot. Det var nesten forunderlig å høre såpass mye lyd og leven fra vann jeg ikke kunne se. Men sola gjør storverk ute nå, det er sikkert for når sola står høyt så smelter det masse.
Det var nok ikke rart at snøscooter sporene virket gamle for her i Damtjernene manglet det flere bruer og det var nødvendig med en bråbrems. Jeg hadde vært på tur ved selve varpet før og løypa helt fra Snauåsen og like ned til under strømnettet til den siste stormasta. Da var det bløtt, nå var det fast og fint og en lek nedover. Det er utrolig deilig å slippe å fare nedover på stålkonstruksjonene på den mer siviliserte veien. Tåka lå helt opp til langebakke, ja der var det et merkelig lys. Nede igjen på Plassen lå tåka så samla at det ikke var igjen noe sikt. Nå en time etter tilbakekomsten er tåka lettet og det er like fint her nu, som det var sist jeg så solen, og det skjer som sagt intet nytt under solen.
Men du og du. Det er jo også litt fristende å sitere Ibsen også (Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her opp på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre).
En god påske til de som ikke er på viddene allerede. Også til de som skal kose seg i solveggen (jeg foretrekker låveveggen og der summer fluene).
Velsignet påske og for fasten som snart er over. For høytid og jubelsang over frelseren som gjorde det for meg, ja han gjorde det for deg og meg. Hvor enn vi faller ned på kne om det er på jordens fjell eller nede i de dype daler. Han gjorde det for meg. Amen