Jommen sa jeg smør - og dette blir siste referat fra vinterens snøflekker som har blitt tilintetgjort nå.
Jeg gikk dit mot Bråtalitjern - mer viste jeg ikke om morgenen 17.april. Om det var enkelt å gå? Nei det var partier der det var vrient, som ned fra Bjørnerud ned til Veikåker-veien – bjørketilveksten var ikke dekket av 1meter snø! Så det gikk over kvist og kvast i ordets forstand. Det var jo litt trist at bilveien var helt tørrlagt uten muligheter for å kjøre i snøkantene. Jaja en for tenkte på sånt på nedturen og ikke på oppturen. Baktanken min var jo å lokalisere litt fugleleik og det var masse spor og ekskrementer på den første myra. Litt senere så jeg utover Øvre Bråtalitjern: her hadde jeg funnet bålplass. Hvis været var godt mot kvelden burde noen overnatte her.
Nå (kl09) skiftet været og herfra så jeg bare blå himmel i øst. Men hvordan hvilken vei skulle jeg velge hjem igjen? Det var ikke gunstig (eller mest kjedelig) å kjøre ned samme vei opp. Så av to onder valget jeg nedkjøringen til Redalen. Dette rutevalget var svært bra (om det hadde vært mer snø). Det gikk over stokk og stein nedover, terrenget var morsomt men hva hjalp vel det: Man måtte ta en rekke hensyn til å smyge seg frem og tilbake som i en labyrint; følge snøen og ta hensyn til ski (og til kropp). Skiene måtte av ved de nødvendigste tilfeller som i tigerspranget over bekken og bratte partier. Det var ikke før helt på slutten at jeg ble redd – mistet litt kontroll og måtte bare håpe at snøen holdt, skiene ikke hektet som ville føre til et uheldig fall. OG… det gikk og plutselig var det flatt og en hytte dukket opp – sivilisasjon. Denne hytten het Bjørnebo og her pustet jeg ut. Det var underlig å være her innerst inne i Redalen. Det var underlig å gå hvor man aldri hadde satt sine ben før. Og herfra mot Varpet gikk jeg enda flere slike veier. Jeg ville unngå den raskeste veien over myrene og tjernene var sikkert ikke noe særlig trygge. Jeg gikk oppover mot Snauåsen, og så fikk jeg en festlig nedfart under høyspenten. Her var det også like før uhellet var ute men lykken står den kjekke bi. Skiskoene var fulle av vann men hva gjorde vel det i solskinnet. Jeg må også trekke fram at alle de skiturer jeg har gjort i år var jeg innom denne dagen. Et gløtt derfra – litt derfra.
Nede på Plassen begynte organiseringen av overnattingstur. Solfrid måtte overbevises og litt utstyr som truger kunne vi låne fra Bråten og samtidig spurte jeg Veslemøy om hun ville være med. Og slik gikk det til at vi satt tre mennesker ute i den store natur ved midnattstid ved øvre Bråtalitjern. Et enormt stjerneskudd var det bare meg som så, men vi fikk sett mer halvfem: orreleik på vannet i 10minutter. Det var skikkelig jeft! Dette var andre overnatting under åpen himmel. Den første markerte starten på vinteren med 20 blå – denne markerte slutten, eller starten på sommeren.
Solfrid har også kommentert at jeg burde forandre bakgrunn-omgivelsene på bloggen min; det er jo vår nå. Men siden det fortsatt gikk ann å nyte fruktene av vinteren, så lar jeg det være sånn inntil neste bloggoppføring!
Jeg gikk dit mot Bråtalitjern - mer viste jeg ikke om morgenen 17.april. Om det var enkelt å gå? Nei det var partier der det var vrient, som ned fra Bjørnerud ned til Veikåker-veien – bjørketilveksten var ikke dekket av 1meter snø! Så det gikk over kvist og kvast i ordets forstand. Det var jo litt trist at bilveien var helt tørrlagt uten muligheter for å kjøre i snøkantene. Jaja en for tenkte på sånt på nedturen og ikke på oppturen. Baktanken min var jo å lokalisere litt fugleleik og det var masse spor og ekskrementer på den første myra. Litt senere så jeg utover Øvre Bråtalitjern: her hadde jeg funnet bålplass. Hvis været var godt mot kvelden burde noen overnatte her.
Nå (kl09) skiftet været og herfra så jeg bare blå himmel i øst. Men hvordan hvilken vei skulle jeg velge hjem igjen? Det var ikke gunstig (eller mest kjedelig) å kjøre ned samme vei opp. Så av to onder valget jeg nedkjøringen til Redalen. Dette rutevalget var svært bra (om det hadde vært mer snø). Det gikk over stokk og stein nedover, terrenget var morsomt men hva hjalp vel det: Man måtte ta en rekke hensyn til å smyge seg frem og tilbake som i en labyrint; følge snøen og ta hensyn til ski (og til kropp). Skiene måtte av ved de nødvendigste tilfeller som i tigerspranget over bekken og bratte partier. Det var ikke før helt på slutten at jeg ble redd – mistet litt kontroll og måtte bare håpe at snøen holdt, skiene ikke hektet som ville føre til et uheldig fall. OG… det gikk og plutselig var det flatt og en hytte dukket opp – sivilisasjon. Denne hytten het Bjørnebo og her pustet jeg ut. Det var underlig å være her innerst inne i Redalen. Det var underlig å gå hvor man aldri hadde satt sine ben før. Og herfra mot Varpet gikk jeg enda flere slike veier. Jeg ville unngå den raskeste veien over myrene og tjernene var sikkert ikke noe særlig trygge. Jeg gikk oppover mot Snauåsen, og så fikk jeg en festlig nedfart under høyspenten. Her var det også like før uhellet var ute men lykken står den kjekke bi. Skiskoene var fulle av vann men hva gjorde vel det i solskinnet. Jeg må også trekke fram at alle de skiturer jeg har gjort i år var jeg innom denne dagen. Et gløtt derfra – litt derfra.
Nede på Plassen begynte organiseringen av overnattingstur. Solfrid måtte overbevises og litt utstyr som truger kunne vi låne fra Bråten og samtidig spurte jeg Veslemøy om hun ville være med. Og slik gikk det til at vi satt tre mennesker ute i den store natur ved midnattstid ved øvre Bråtalitjern. Et enormt stjerneskudd var det bare meg som så, men vi fikk sett mer halvfem: orreleik på vannet i 10minutter. Det var skikkelig jeft! Dette var andre overnatting under åpen himmel. Den første markerte starten på vinteren med 20 blå – denne markerte slutten, eller starten på sommeren.
Solfrid har også kommentert at jeg burde forandre bakgrunn-omgivelsene på bloggen min; det er jo vår nå. Men siden det fortsatt gikk ann å nyte fruktene av vinteren, så lar jeg det være sånn inntil neste bloggoppføring!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar