For mange er sommerferien over i dag. Jeg kjenner også på en klump over dager som er over. Først var det fotball-vm denne sommeren. Jeg har aldri sett så lite fotball noen gang og grunnen var at jeg var på setra helt til kvartfinalene begynte. Det var en fin tid og man gikk og undret seg hvem som hvordan det ville gå og når finalen var over så tenker man; hva nå. Spenningen avsluttet og hvordan møte morgendagen når man bare har minner igjen og ingen flere kamper å se frem til.
Jeg delte vm-finalen med seks franskmenn i huset mitt som har operativt kjøkken og bad nå. Det var en fin kveld og vi var halvveis i vår tid sammen etter en heidundrende uke i arbeid sammen. Uke nr to som startet etter finalen var ikke like spennende, men det var de to beste ukene jeg hadde denne sommeren. Så mye vi fikk gjort og opplevd sammen. Huset mitt yret av liv.
Fjellet kommer man heller ikke bort fra. De tre første ukene som avløser på Østensetran åpnet jeg ellers to stier. Jeg var pilegrim for en dag og gikk til festival på Bøsetra. Det er rart å bytte takt når du går opp for å være eller ned for å gjøre noe annet. Jeg hadde også et opphold til på fem dager som startet med masse livgivende vann fra himmelen og en kalv som kom til verden og en kvigemor som var litt vanskelig å bli venn med. Fjellet var en indikator på at det har vært for varmt. Fjellets gull er det over og ut med. Monsens turfølge på tv er også over, så hva nå? En rytme er over eller noe å falle tilbake på når dagen har vært for varm så kan man følge fjell-bildene på tv. Det minner meg om exodus eller Moses som gikk i front gjennom ørkenen. Man kan nok lære mye lederskap og folk liker en leder som Monsen.
Men hva nå? Dette spørsmålet tygde jeg ikke på før uti
september i fjor. Alt er en måned tidligere enn i fjor. Det som er usikkert og
som tørken har gjort, det er spørsmålet. Høsten er full av framtidig
usikkerhet.
