Alle disse vindene som kom og gikk, ikke viste vi at det var livet

Korsvei tanker

Vinden, veven, vrimmel

Enda en lang korsvei festival er over, for små og store. Jeg var spent på å ha med meg to onkelbarn, Mathilde har vært på to festivaler før mens Oliver deltok for første gang. Jeg var spent på om dette var noen god ide, og det startet med at vinden nesten ødela teltet vårt. Heldigvis er man aldri alene på korsvei, bøyde stenger ble tapet, og han som ble tunhøvdingen vår hadde ekstra plass i campingteltet sitt hvis vårt skulle gå helt i stykker. Vinden følte vi på kroppen hver dag, men som ett under ble teltet stående de neste seks dagene. Verre ble det for presenningen vi neste dag festet over tunets fellesbord, den måtte tas ned etter voldsomme vindkast. Årets fortsettelsehistorie handlet også om vinder og vindkraft. Noe av det kjekkeste jeg gjorde var å kaste freesbe med Oliver, da var det fint å ha vinden som en tredje medspiller.

Det ble en gruppe på fem 11åringer som hang sammen i tunet vårt, til foreldrenes glede. Selv om jeg bare er onkel, så var det en opplevelse for meg også. Noen ganger skjønner man ikke hvor tweensa gjør av seg og leiter, andre ganger får de bare gjøre som de vil. Kusine Bodil lærte barna et favorittspill: Murre, denne lagleken vevde de godt sammen. Alle hadde forskjellige aktiviteter de ellers brant for på dagtid, fotball, lage kunst, danse, teater. Soveposesamlingen inneholdt en skattejaktfortelling som engasjerte, i tillegg til murringen.

Oliver syntes det var rart at fortellingen om Den barmhjertige samaritan, ble lest hver dag. Vi levde oss inn i karakterene, og så hvordan røvere, prester, lovkyndige, husverten, den som ble overfalt, ja alle sammen utfordret oss: Hvem er vår neste? Klarer vi å bygge fellesskap

Jeg rakk ikke mye dugnad på denne festivalen, jeg sang Taize-sanger – høydepunktet var lørdagskvelden hvor sangen ikke stoppet men holdt på en halvtime til, etter at kor-gruppa var ferdig. Oliver sprang 13km til inntekt for basaren, tremeningen Inger Lovise klarte 9km. Korsvei prøvde ut en ny vri på folkefesten, ikke inne i sirkusteltet, men i den stille hagen. Jeg var ganske skeptisk først for hver dag kom det en-to timer med regn. Da paraden startet regnet det, men det tok slutt inne på folkefest-plassen. Det var kjempegøy å ende opp i en 600meter stor leikarring med greske rytmer. Barna la seg rundt midtnatt hver dag, utenom fredag – da bøttet det ned og regnet trommet mot teltet klokka 22. Jeg lå litt utsatt til, pga teltstengene som hadde bøyd seg, måtte jeg sikret teltet vårt med ekstra stropper og ett ”vindu” kunne ikke lukkes. Så da regnværet satt inn onsdag, var retningen rett inn gjennom vinduet og da var vi alle tre i teltet, mens jeg lå i feltsengen og dekket til vinduet fra innsiden med liggeunderlag. Dette skjedde ganske nøyaktig neste dag også, men da fikset Oliver og Mathilde dette selv, for jeg ble for opptatt med å prate om bibeltimen som hadde vært.

Alt blir en vrimmel, hva vil vi huske best? Det blir kanskje vinden i fra sør som gjentakende sang ’binadamu’ – og på søndag fikk vi vite at dette betyr ’menneske’ på swahili. Barna nynnet på denne deilige varme rytmen, før de sovnet i bilen på vei hjem. Teltet holdt, vil veven av minner og inntrykk holde. En hel korsvei-uke er lang, men føles kort etterpå

"Danser med ulver” - enn måned på heimstølen

Min dagsrytme denne sommeren har blitt å titte på telefonen når jeg står opp og går opp til skogsgrinda og slippe geitene inn. Men hvorfor trenger jeg å bruke mobilen så tidlig; jo den forteller meg om geitene er i nærheten eller om de er langt unna. I dag regnet det og det hater de så da tok det lenger tid før flokken somlet seg fram. Noen ganger venter de ved og på at grinda skal åpnes og da springer vi sammen nedover Skibakken. Bloggtittelen er litt misvisende men mer kjeksi, men vi henger sammen i en springmarsj før jeg lukker igjen fjøsdøra. Så spiser jeg frokost mens Bjørnstjerne melker sine femti geiter, og jeg får de oftest etterpå til å gå ut igjen, gjennom grinda og så finner de veien tilbake til Olavsbråtan og beiter der.

I går var det fint vær og da hadde jeg ett ærend oppe ved Nyklemyrhytta. Geitene gikk ganske lenge på rekke oppover bak meg, men så trakk de fort nedover og endte opp på en berghylle. Da lokket jeg de tilbake til stien. Så fikset jeg litt på veien, mens lauv og bringebærkratt ble matauk for de firbeinte. Vips så var flokken tilbake på Bråtan og jeg vandret tilbake for dugurd. Hvis jeg legger meg etter måltidene blir jeg fort liggende for lenge denne sommeren som heldigvis ikke har blitt en tørkesommer vi var redde for. Bilveien har flommet noen ganger, men grønn grøde er viktigere. Dessuten er det godt at en skutt bjørn som har streifet rundt om i fylket ikke tok veien om oss. Vandring med beitedyr er kjekt og jeg håper på flere turer.