torsdag 31. desember 2020

rip 2020

Corona - ei popgruppe som sang nattens rytme for 26år siden. Hørt gjennom spillelisten min som snart går fra å være 2020 til rip2020. Corona var et fenomen som inntreffer under solformørkelse. Nå er det mest av alt et pandemi virus. Emilie Nicolas synger en vakker sang til faren sin at hun er voksen nå. Istede å høre grown-up så hørte jeg feil og det låt som et klagerop i have corona. Jeg gjerne palmegreiner om din krubbe strø - den verselinjen fikk ny mening da en mor la ned granbar ved graven til sin sønn. Et forsett jeg bryter gang på gang er at jeg skulle fulgt opp artister og grupper og hørt om de har mer en den ene låta. Jeg har oppdaget asmr og hører ofte på dette når jeg legger meg.


onsdag 9. september 2020

The god of Arepo

Temples are built for gods. Knowing this a farmer builds a small temple to see what kind of god turns up.


Arepo bygde et tempel på jordstykket sitt, en ydmyk ting, noen steiner stablet sammen for å lage en varde, og to dager senere flyttet en gud inn.

"Håper du er en høstegud," sa Arepo og satte også opp et alter og brente to hvetestengler. "Det ville være fint, vet du." Han så ned på asken som ble smurt på steinen, steinene lå alt skjevt, og han hostet og klødde seg i hodet. "Jeg vet at det ikke er mye," sa han med stråhatten i hendene. "Men - jeg skal gjøre det jeg kan."

Dagen etter la han igjen et par fiken, dagen etter den tilbrakte han ti minutter av morgenen sittende ved templet i bønn. Den tredje dagen snakket guden.

"Du bør gå til et tempel i byen," sa guden. Stemmen var som hvetens rasling, som knirking av jordmus som løp gjennom gresset. "Til et ekte tempel. Til et godt tempel. Få noen ekte guder til å velsigne deg. Jeg er ikke mye i meg selv, men jeg kan kanskje legge inn et godt ord?" Guden plukket et blad fra et tre og sukket. "Jeg mener, ikke for å være uhøflig. Jeg liker dette tempelet. Det er koselig nok. Tilbedelsen har vært hyggelig. Men du kan ikke ærlig tro at noe av dette kommer til å gi deg noe."

"Dette er mer enn jeg forventet da jeg bygde det," sa Arepo, la ned ljåen og senket seg ned til bakken. "Si meg, hva slags gud er du?"

"Jeg er av de falne bladene," sa den. "Ormene som kravler under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Epleskallet når det gir seg etter mellom tennene dine. Jeg er en gud av et dusin forskjellige ting, skrap som fører til råte, øyeblikkelige glimt. En forandring i luften, og så er den borte. "

Guden sukket enda en gang. "Det er ingen vits i tilbedelse av dette, ikke som Krig eller Høst eller Storm. Spar bønnene dine for ting utenfor din kontroll, gode bonde. Du er så liten i verden. Så sårbar. Best å be til en større ting enn meg. "

Arepo plukket en hvetestengel og tygget på den mellom tennene. "Jeg liker godt denne typen tilbedelse," sa han. "Så hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg vil fortsette."

"Gjør hva du vil," sa guden, og trakk seg dypere inn i steinene. "Men ikke si at jeg aldri advarte deg, ellers."

Arepo ville be en bønn før morgendagens arbeid, og han og guden tenkte på trærne i stillhet. Dagene gikk slik, og ukene gikk, og så blåste Stormen inn, svart og dristig. Den flommet over åkrene til Arepo, ristet flisene fra taket hans, slo ned i oliventreet hans og etterlot det i aske. Dagen etter gikk Arepo og hans sønner blant hveten og reddet det de kunne. Det lille tempelet hadde blitt strødd utover åkeren, og da arbeidet ellers var utført for dagen, samlet Arepo steinene og plasserte dem sammen igjen.

"Nytteløst arbeid," hvisket guden, men kom krypende tilbake til templet allikevel. "Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å spare deg for dette."

"Men vi har det bra," sa Arepo. "Stormen er over. Vi vil gjenoppbygge. Dog har jeg ikke mye til offer i dag," sa han og la ned noe ødelagt hvete, "men jeg tror jeg vil støtte opp tempelets fundament i morgen, hva med det? "

Guden raslet rundt i tempelet og sukket.

Et år gikk, og deretter et til. Templet hadde lagdelte vegger av steiner, et tak av vevde kvister. Naboene humret nedlatende mens de passerte det, men barna etterlot seg frukt og blomster. Og så mislyktes Høsten, gudene trakk tilbake sin gavmildhet. I Arepos åker spiret hveten tynn og sprø. Folk jamret og rev sine kapper, slaktet lam og sølte blodet på bakken, og med hjemsøkte øyne og de gikk sultne til sengs. Arepo kom og satte seg ved tempelet, blomstene var visnet nå, frukten hadde krøllete knopper, Arepos ribbein var synlige, hendene hans skalv, og så mumlet han ut en bønn.

"Det er ingenting her for deg," sa guden og krøp i mørket. "Det er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting å gjøre." Den sa det skjelvende og spyttet ut ordene. "Hva er dette for et tempel, annet en byrde for deg?"

"Nei, for Oss" sa Arepo, og stemmen hans vaklet. "Dette ble et magert år. Vi har gått gjennom dette før, vi kommer gjennom dette igjen. Så vi er sultne, men vi har fortsatt hverandre, ikke sant? Og mange andre mennesker ba til andre guder, men det beskyttet ikke dem heller.” Nei sa han og ristet på hodet og la noen skrumpne ugress ned på alteret. "Nei, jeg tror jeg liker tradisjonen vår bra."

"Det vil komme noe verre," sa guden, fra steinhullene. "Og det vil ikke være noe jeg kan gjøre for å redde deg."

Årene gikk. Arepo hvilte en rynket hånd på steintemplet og noen dager tilbrakte han flere time der, fortapt i kontemplasjon med guden.

Og en skjebnesvanger dag, fra det blodrøde havet, kom Krig.

Arepo kom snublende til tempelet nå med hånden presset mot magen, og han salvet det hellige stedet med sitt blod. Bak ham brant hveteåkrene hans, og alt ble svart. Han kom krypende på kne til et tempel av hugget stein, og guden sprang ut til ham.

"Jeg kunne ikke redde dere," sa guden, stemmen var lav. "Jeg beklager. Jeg beklager. Jeg er så lei meg." Bladene falt brennende fra trærne, i mykt, langsomt askeregn. "Jeg har ikke gjort noe! Alle disse årene, og jeg har ikke gjort noe for deg!"

"Tull" hysjet Arepo og smakte på sitt eget blod, mens synet hans ble uskarpt. Han støttet seg opp mot tempelet, med pannen presset mot steinen i bønn. "Si meg," mumlet han. "Si meg igjen. Hva slags gud er du?"

"Jeg?" sa guden og strakte hendene rundt Arepos hode og lukket øynene hans og snakket:

"Jeg er av de falne bladene," sa det og tryllet frem bildet av dem. "Meitemarken som kveiler seg under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Huden på et eple når det gir seg under tennene dine." Arepos lepper samlet seg i et smil.

"Jeg er guden for forskjellige ting," sa det. "Blomstrnes kronbladene som råtner, de små øyeglimtene. En forandring i luften -" Dens stemme brøt sammen, og den gråt. "Før alt er borte."

"Vakkert," sa Arepo, mens blodet hans flekket steinene og rant ned i jorden. "Alt sammen. De var alle så vakre."

Og mens åkrene brant og røyken utslettet solen, mens mennene ble tråkket i menneskepressen og den blodige krigen raste! Og mens himmelen løsnet sin vrede på jord, la såmannen Arepo seg ned i sitt ydmyke tempel, med hodet skjermet ved steinene, og vendte hjem til sin gud.


Sora fant et sammenrast tempelet med beinrester i.

"Å, stakkars gud," sa hun, "uten at noen kunne begrave din siste prest." Så tok hun en pause, fordi hun var langt borte. "Eller, er det slik de døde blir hedret her?"

Guden ble vekket fra sin kontemplasjon. "Han het Arepo," sa guden. "Han var en såmann."

Sora ble skremt, litt fordi hun aldri før hadde hørt stemmen til en gud før.
"Hvordan kan jeg ære ham?" spurte hun.
"Begrav ham," sa guden, "under alteret mitt."
"Greit," sa hun og gikk for å hente spaden.

"Vent," sa guden da hun kom tilbake og begynte å samle beinrestene som lå mellom de knuste kvistene og det råtne løvet. Hun la dette ut på et klede av ufarget ull, det eneste plagget hun hadde. "Vent," sa guden. "Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg er ikke en gud for noe nyttig."

Sora satte seg derimot tilbake på hælene og så på alteret for å lytte til guden.

"Da stormen kom og ødela hveten hans, kunne jeg ikke redde den," sa guden. "Da innhøstingen mislyktes, og han var sulten, kunne jeg ikke mate ham. Da krigen kom," vaklet guds stemme. "Da krigen kom, kunne jeg ikke beskytte ham. Han kom bløende fra kampen for å dø i armene mine."

Sora så ned igjen på beinene. "Jeg tror du er gud for noe veldig nyttig," sa hun.

Hun løftet forsiktig hodeskallen på tøystykke. "For du er guden til Arepo!"


Generasjonene gikk. Landsbyen reiste seg fra sine tragedier - hjem ble bygd opp igjen, hager ble plantet på nytt, sår ble leget. Den gamle mannen som en gang bodde i åsbakken og snakket med stein og steinsprut var for lengst glemt, men templet sto der, i hans navn.

De fleste trodde det var tomt, ettersom guden som bodde der for lenge siden var blitt stille. Likevel følte alle som gikk forbi den forfallne helligdommen sting i hjertet, som om de sørget over en tapt venn. Kulden som kom fra inngangen til tempelet dempet humøret og avverget mulige besøk, bortsett fra de sjeldne og spesielt glemsomme barna som ville etterlate små klynger av rosa og hvite blomster som de plukket fra den omkringliggende engen.

Guden satt i sitt fredelige hjørne og stirret ut på den fjerne veien til vandringsmenn, arbeidshester med vogner, og løv som virvlet rundt travle føtter. Hvor lang tid hadde gått? Verden hadde utviklet seg uten ham, for han visste at det ikke var noen hjelp å gi. Verden må være et grusomt sted, når selv nyttige guder har forlatt den, når gårder kan oversvømmes, når høsten kan bli ufruktbar og når hjem kan brenne, tenkte han.

Han hadde forstått at mennesker er meningsløse skapninger, som ville be til en gud som ikke kan svare på bønn eller velsigne dem med lykke. Hvem skulle vedlikeholde et tempel og bringe offer uten å få noe tilbake? Hvem ville dele sitt selskap og meditere med en slik ufruktbar guddom? Hvem ville begrave en fremmed, uten håp om fortjeneste? Hvilken bisarr vennlighet hadde de kastet bort på ham? For noen fantastisk tåpelige, dydige, og håpløse skapninger mennesker var.

Så han malte solnedgangen med gule blader, lokket meitemark til å danse i menneskenes jord, strødde slettene mellom skog og mark med blomster og bær, døpte luften med en bitende kulde før vinteren kom, modnet eplene med skarpe røde farger, bryte under synkende tenner, og et dusin andre ting, til minne om den mannen som før han døde priste alt dette som guden faktisk gjorde.

"Hei du, Gud for enhver ydmyk Skjønnhet i verden," kalte en kjent stemme.

Tårer fra gudens skjelvende øyne rant ned på skrukkete lepper. "Arepo," hvisket han, for stemmen hans var hes fra hundre år lang stumhet.

"Jeg er gud for hengivenhet nå; av små vennligheter, av ubrytelige bånd. Jeg er gud for uselvisk, ubetinget kjærlighet, evig vennskap og tillit." Arepo lovet beroligende den andre med hvert ord.

"Det er fantastisk, Arepo," svarte han mellom tårene. "Jeg er så glad for deg - en så kraftig skikkelse vil absolutt trenge et storslått tempel. Skal du dra til byen for å samle flere tilbedere? Du vil bli elsket av alle."

"Nei," smilte Arepo.

"Lenger altså, til hovedstaden da? Takk for at du besøkte meg her før avreise."

"Nei, jeg vil ikke dra dit heller," Arepo ristet på hodet og humret.

"Enda lenger? Hvilke ambisiøse mål har du da. Det er ingen tvil om at du vil lykkes," fortsatte den eldste guden.

"Egentlig," avbrøt Arepo, "jeg vil gjerne bli her hvis du vil ha meg."

Den andre guden ble slått målløs. "Hvorfor vil du bo her?"

"Jeg er Gud for ubrytelige relasjoner og evig vennskap. Og du er Arepos gud."


søndag 30. august 2020

August slutt

Det er alltid merkedag når 1.august er et faktum
Når denne måneden er slutt nesten hundre griser som danset rundt på jordet når vi kom med mat eller de ble skremt å sprang inn i skogen. Spesielt smågrisene fikk lov til å rote rote rundt på et område der de voksne ikk hadde adgang. Nå har de fleste reist og de få som er igjen kan ikke være ute i det fri med mødrene sine. Det har blitt ganske stille.
Jeg har melket kuer hver eneste dag denne måneden. Halvparten på setra og halvparten her hjemme. Men det går mot høst og jeg har levert en søppelsekk med epler (med mye mark i) til saft. Det blir magert med epler. Sikokommen på låven derimot er blitt halvfull av høyballer, det er litt stas.
Årets kinofilm lurte jeg meg å få sett (tenet). Konfirmanter har endelig blitt konfirmert.

Det er snart på tide å kle seg bedre. Når kommer den første nattefrosten. Jotne-topptur? Skogsbeite til kuene og andre landbruks forberedelser.

Takk for dette augustus

søndag 12. juli 2020

Søndag

Om dåp
Stund siden jeg har sett nett-gudstjeneste og når jeg søkte fant jeg altså akkurat denne. Jeg skulle egentlig finne "dagens" men bommet med en måned. Det som er litt spesielt er at den eldste nevøen min ble døpt i akkurat denne kirka. Preika var riktig bra, hør på den.
Om AMSR
Jeg har funnet noe rart som jeg har på i bakgrunnen iblant. Det er ganske sært men det går rett til hodet. Søker du på dette på youtube finner du mange som driver med rollespill. De visker (og tisker) og lager masse små trommelyder på diverse remedier. Akkurat denne trommingen er undelig for den minner meg også om en forhatt og avskyelig lyd; en husmus som romsterer innendørs. Dette kunne jeg skrivet MASSE om FOR fra tid til annen blir freden brutt om en liten gnager tasser og springer rundt i stua di. Da får jeg ikke sove om denne lyden skulle dukke opp. MEN nå virker det helt motsatt, det er sovemedisn
Jeg vil dele denne video som også har en kristen spirualitet.

OM covid19
Idag skulle fotball-EM vært over. Del to av sommeren skulle begynt nå.

søndag 22. mars 2020

Bursdagsgave til megselv dette året: tre uker sammen med fire cistercienser munker


Formål: Stillhet, egentid, 7 daglige tidebønner, ora etla bora = be og arbeide.
Det var og ble en riktig fin tid som ble avbrutt av coronakrisen. Familien ville at jeg skulle komme hjem og dette er jo en tid for å stå sammen nå. anyway
Jeg gikk altså i kloster for å leve og smake på dette annerledes livet. Det er noe med rytmen og samholdet som har tiltrekningskraft på meg. I dag er det akkurat en uke siden jeg forlot gutta og sangen. Jeg savner stemmene deres.
Hvor kommer inspirasjonen til klosterlivet?

Inspirasjonen har altså skutt fart de siste to årene og grublingen om det å bli munk kan ha noe for seg. Jeg har jo noen interesser som jeg også deler med munkeorden: jeg liker å synge og drive med landbruk. Jeg liker også å lese. Ora etla bora. Jeg har allerede besøkt et kloster og smakt på litt på det ifjor. Nå fikk jeg anledning til å komme tilbake som gjest i tre uker (men det ble altså bare 10dager).
Er det et problem at jeg er lutheraner – de er jo katolikker?
Jeg har vært på en økumenisk vei i mitt trosliv siden jeg gikk på Fjellbibelskolen i 2007. Dog har jeg for det meste bare lest OM og ikke blitt kjent med noen som er katolske. Jeg har aldri vært med på en katolsk messe på norsk noen gang før. Nå er jeg 10 messer rikere (for munkene har nattverd hver dag). Ja jeg føler i hvert fall at jeg har lært svært mye om min kristne storebror, ved bare å være tilstede i deres tidebønner. Jeg er jo kirkevant i DnK og gjennom mine år i sangkoret har jeg blitt såpass ”miljøskadet” at jeg noen ganger foretrekker å synge på latin – hvem skulle trodde det for ti år siden da jeg begynte å synge ”neimen om eg ville”. Kyrie – Gloria – Sanctus - Agnus Dei. Ja til og med Credo har jeg vært gjennom på latin (i en konsert vel og merke). Nesten alt av liturg kan jo synges om du er katolikk eller protestant. Og min underlige observasjon var at det eneste munkene ikke sang (Fadervåret og Trosbekjennelsen)  - men det pleier jeg å gjøre i min kirke (vi utfyller hverandre).
Denne vekselsangen har jeg blitt litt kjent med da Sole Gjestegård hadde en kommunitet (2018-19). Jeg må bare si at det er skjønt å kunne få synge (og lovsynge) så mye som munkene gjør syv ganger om dagen. Antifonene er sang-limet. Det hele starter 0415 – det er tidlig og da synger vi ikke like mye, men vi leser mer og på den måten våknet jeg til liv. Tidebønnene gir rytme og styrke (vi synger om å stå opp, møte dagen, ære treenigheten masse, vipps nærmer kvelden seg). Jeg hører ekkoet fra Marias lovsang ”store ting har han gjort mot meg” og (Salve Regina – den er virkelig vakker) rundt kl 20 – da er det slutt. Akk mye mer kunne vært sagt, men det for holde med at jeg savner stemmene deres.
Gjorde jeg noen oppdagelser?
Ja – det viste seg at jeg hadde tatt med meg eksplosivt lesestoff. Først returnerte jeg til Merton som virkelig ga meg en overraskelse av forelskelse på sine eldre dager. Jeg las om to fiktive personer fra ”Brødrene Karamasov”: Soisima og Aljosha – hundre sider - to store kapitler som var mettet av bibelstoff og verdenslitteratur - mektig lesestoff for en munke-spire som meg. Og samme dag eksploderer 12mars og kaster meg liksom ut av kloster og hjem. På toget hjemover var alt så underlig – har jeg kommet til rett klode? Det føles som alle har opprettet og gått i dekning i sine egne klostre/hjem. Larmen har stilnet og forbruket stuper… men jorden kaller på bonden i meg.
To ting er fortsatt likt
Under munkeberget arbeidet jeg med å rydde en hage i skogen. Det er tilnærmet likt det jeg har gjort i vinter rundt huset til foreldrene mine. Skog må vike for frukttær og neste uke skal jeg felle de siste to store grantrær. Den andre tingen som er likt var at jeg aldri spiste sammen med munkene, jeg hentet middag hos den og bare den i en kurv over tunet til gjestehuset som lille Rødhette. Denne uka har jeg vært i karantene og ikke spiste sammen med foreldrene mine, men mor setter ut mat til meg på samme måte som munkene.
Avslutting? Aner ikke.Vi er skyld i alt og må elske alt.
Fastetiden kan bli lang i år