Så manga uka alt gått

To helger med fjell og hytteopplevelse, to med fjøs, en med sykdom.
Så sitt jeg atter en gang og tenker over ditten og datten, denne gang at januar er over. Jeg vil at dagene må fortsette å være slik som de siste. Dager med mye glede, langt fra planlagte til siste detalj, men meget gode. Tenk at jeg får være med på så mye og at folk er glade for det lille jeg finner på. Jeg snakket hele uken om at nu skulle det vært fint med fjelltur til Rasmusdalen. Det var nesten så det hele ble med tanken, men tilslutt var folk klare og transport skaffet. Vi koste oss med mye snakk og litteratur i hytta foran peisen, og jeg anbefaler i den anledning Karsten Isachsen sin bok "En slitesterk livsstil" som tilfeldigvis lå på hytta. Alle tilfeldigheter la seg til rette for denne tur og tanker. I dag gikk vi videre innover i Rasmusdalen og inn i sola, det er spesielt for oss som tilbringer tiden nedi dette Aurlands-hølet. Ja det var skikkelig godt å oppleve solens stråler igjen. Det har ikke manglet på noe i livet mitt, det gis bevissthet og får kraft (Isachsen). Nå venter jeg på å avslutte denne flotte måneden som har gitt meg så mye og blitt kjent med så mye, med dvd-fun.
Ett er sikkert og det er at tvsport vil jeg ikke få tid til eller velge, når det banker på døren om to uker.

For fyrste gong i kor

Ja nå har det endelig skjedd, det som du ikkje skulle tro; at eg ble med på kor-øvelse. Ja no use for words just music
Jeg viste ikkje hvor eg skulle plassere meg – men gikk inn i tenor stemme. Vi song flotte sanger om "Sola skyt livkveikjingspiler", "Neimen om eg ville", "Borgund gamle stavkyrkje" og "Gamlegata" pluss "SMILE".
Tidligere på dagen så eg på filmen ONCE og det er det også song i fokus. En musikk dag går mot ende

Atter slike fjell og damer

Denne uken har blitt tonesatt av "no ser eg atter slike fjell og dalar" – ja aasmund o. vinje er vår helt. Denne uken har jeg prøvd ut melkegrava på skolen og mens jeg har stått og vasket og massert jura til kyra så har jeg sunget oppatt og om att om at slike fjell og dalar deim såg eg i min ungdomsvår. Vi er jo midt i en vinter og ser snjoen slik som fyrr det låg. Kvar ei ku er for meg ein kjenning, for slik var det når ei leikte som gut. Sjølv om det kan bli strid og styr så gløymer eg det når neste dag er komen – ta det med eit smil – gjør din skaper blid. Vi går mot lysere tider – vi er den forskjellen vi ønsker å være.
I helga har jeg gått rett til floden og fortsatt der jeg begynte 7.januar med morgenbad. Det er finfin fortsettelse etter at fjøsstellet er over. Down down down, dont turn around. Hm ja livet strøymer på meg som det strøymer, dagen er bare så vidt begynt.
Jeg har også hengt opp teksten til "eg gjette tulla" og "mellom bakkar og berg" – Olav kan den siste nesten utenatt, mens jeg kan starten på tulla i ulla. Appropo klarer jeg ikke å huske det hele, men dei to fyrste versa blandar eg ikkje lenger.
God helg til alle

Epedemi?

Mitt forslag til ny pandemi: løs mage og spysyke. Nå er halve internatblokka slått ut. Jeg må nesten fortelle litt om ei helvetesnatt i ordets rette forstand:
På fredagskvelden la jeg meg og så frem til skitur på fjellet og kanskje paragliding? Først våkner jeg og må på do. Da skulle klokkene ha begynt å ringe oppi hodet mitt for magen var løs. Så har jeg mareritt og må oppgi mitt leie i senga. Tiden blir for knapp og på vei til toalettet blir det vått omkring meg. Jeg er en skikkelig bråkmaker når det gjelder å spy. Men det skulle bli verre – og da tenker jeg ikke på å tørke opp sølet på gulvet. Det neste som skjer er nemlig at brannklokkene kimer til julefest, populært i denne kulda yea right. Klokka er mellom 4 og 5 tror jeg. Ute på plassen tar jeg knestående og spyr enda litt til, men betraktelig mindre. Så får min del er dette kanskje vendepunktet (selv om jeg må en siste liten tur på toalettet før det blir dag). Ellers la jeg meg på sofaen i peisestua og så tv og dvd resten av dagen. Men det er fint med folk som bryr seg altså, jeg fikk mat og cola. Maten spiste jeg ikke opp før i dag. Nå føler jeg meg mer kjekk.
Men om jeg har kommet meg litt på beina så er fire-fem andre utslåtte – så det noe som er ute å går her på skolen (faktisk har en som drar hjem hver helg også fått kjenne på basillen).
Om denne sykdommen skyldes bading i fjorden torsdagen som var? Vet ikke – forkjølelse er ikke langt unna. Kulda er slitsom med henspeiling til "The day after tomorrow". Så først og fremst dritlei av å ikke fungere. Men det er tankekors

Årets første morgendag

På vei tilbake fra fjøset tenkte jeg på den ville starten av 1.januar. Jeg lo litt for meg selv. Nå skulle jeg bare kjøre opp fra riksveien og sette bilen i garasjen. Men det hadde snødd et lite silkelag på veien, oj dette hadde jeg aldri trodd skulle bli virkelighet.
Men la oss først begynne med starten og ankomsten til fjøset. Rutinemessig går jeg rett inn og vasker gjennom melkeanlegget. Så måtte jeg flytte litt på kalvene så båsene var ledig til å befolkes av melkekyrne. Melkekyrne ja, de lå sikkert og slappet av i møkkakjelleren hvor vi etterfyller med halm så de ligger behagelig. Ja da er det bare å spasere ned og si i fra at nå må dere opp og stokke beina og komme seg inn. Det er et rom til som dyrene vanligvis ligger i men det var nå merkelig, ingen kyr å se? nei vel da ligger de alle sammen i den andre kjelleren, ikke sant, men hva: er dette en nyttårsspøk? Har jeg kommet til rett klode, hva er det som har skjedd? Ingen kyr hvert i kjellerne eller på fôringsplassene eller andre steder. Hvor har de tatt veien? Det er jo ingen steder å gå til om vinteren. Jeg snakker med Dagfinn og han gir meg et tips som jeg følger. Kanskje de har gått nordover og da endelig finner jeg spor som jeg følger. Det er fortsatt mørkt men temperaturen er brukbar, sporene samler seg og fører inn i skogen. Det er lett å gå for det har gått mange før meg. Skogen tetner til, har de kommet seg veldig langt mon tro? Endelig er det tegn til at noe stort har lagt seg ned i snøen, flere spor og der er en ku også. Der er hele bølingen, de titter over gjerdet og ned til Haugen. Nå får vi se å tulle oss hjemover, tullebukkene. Nå toget vi tilbake men ikke nødvendigvis i samme leie vi brukte for å komme hit. Tre kuer var foran meg og flere kom, noen i litt desperasjon over at kameratene hadde forsvunnet, andre fordi at sånn var det bare, noen syns at det kanskje var idioti å gå uti skauen andre at det var artig å springe litt i det ukjente. Vel ømoji så får det bli. Jeg står på jordet og mønstret dem, hver og en og alle virket i godt humør – la oss holde på humøret. Etter dette gikk det mer normalt, kuene ble melket og jeg spiste nisten min. Ringte hjem og fortalte årets første morsomme hendelse til mammas begeistring i den andre enden.
Dette satt jeg og tenkte på skulle bli morosamt å dele med alle som ellers sov denne tidlige morgenen. Alle som hadde vært på en liten sving, de skulle ha sett ku-gjengen i sakte video med Vangelis-musikk i bakgrunnen. Jeg ser det nesten bedre for meg som det var. Nå skulle jeg bare kjøre hjem ja, hjem kjære hjem og ikke brøytekanten. Ja jeg kræsja i en sving og skar ut til venstre. Svarte og da, så unødvendig, jeg satt og tenkte jeg skulle ta skiene fatt neste tur til fjøset for det var blitt så kjedelig å kjøre (men det hadde vært nødvendig i siste dagene for jeg var litt forkjøla) men nå skal jeg gå selv. Det blir alltid litt sladd i denne svingen og det er bare morsomt men denne gangen misberegnet jeg. Noe gikk i stykker men ikke mye så mye utenom litt stolthet. Pappa tok en liten kjøretur etter nyttårskonserten og så fikk vi en god grunn til aketur og Solfrid fortsatte på en skitur mens jeg kjørte bilen i garasjen.
Mine søstre sier jeg omtaler kuene mine som noen stuter. Gårsdagen nyttårstale overhørte vi sammen og bare ei ku tisset under talen ellers lyttet vi i oppmerksomhet. Men nyttårsrakkettene var litt for hardt kost for dyra og førte til denne ekstraordinære situasjonen. Lilja er den eldste og hun hadde vist spist og bare trukket på skuldrene over lysene på himmelen, men noen andre hadde tydeligvis blitt mer redde og dradd med seg hele flokken.