Siden 12.desember har jeg reist, reist til nye steder annenhver dag - aurland, bergen, trondheim, noresund, valdres! Nå er jeg tilbake igjen og klar for det neste: jula heime og nyttår i sverige
Adventskalenderen min "der ingen skulle tru at nokon kunne bu" går mot slutten, men STREK kom i posten og var formet som en julekalender som starter der advent tar slutt.
Det er ingen slutt bare fortsettelse eller som Odd Nordstoga synger "vidare vidare min song"
La det nye skje!
overalt
torsdag 22. desember 2011
lørdag 10. desember 2011
Fredspris-sermonien
"Om kvelden når det mørkner og alle går til ro da stenger jeg for stall og for låve"
Jepp det har vi gjort og enda mer av veden på låven er lagt i sekk og ordet bedre enn i går.
Vi gikk inn til grøt og så begynte Nobels fredsprisutdeling på tv. Det vart lenge og det var mange ord som traff. Å forundre seg over at verden er i ubalanse - en av grunnene er ubalansen over mellom kjønnene og hvem som styrer og bestemmer.
OG til slutt så kom det et musikkinnsalg jeg gledet meg veldig over. Gjermund Larsen spilte fele til melodien av Gjendines bånsull. Jeg undret meg over dette fordi melodien hadde jeg på min første temacd og artisten som spilte han er med på den siste (nr.14). Årets siste måneder og dager har gitt og gir fortsatt tilbakeblikk-rødetråder-fremtid.
:-)
Nå skal det bli fint å bruke en uke på reise. Pappa syntes jeg var så ivrig og jammen klarte jeg ikke å bøye kløyveren med en siste kubbe som var for svær til å kløyves maskinelt, men med øks og jernkile sprakk kubben til slutt etterpå. Ergo - nå skal jeg hvile
"Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen"
Nå skal det bli fint å bruke en uke på reise. Pappa syntes jeg var så ivrig og jammen klarte jeg ikke å bøye kløyveren med en siste kubbe som var for svær til å kløyves maskinelt, men med øks og jernkile sprakk kubben til slutt etterpå. Ergo - nå skal jeg hvile
"Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen"
fredag 9. desember 2011
Ild-glørne
I dag har jeg hygget meg. Jeg kom på at likesom når man fyrer opp i ovnen etter god natts søvn, når det er igjen litt glør – slik er det på samme måte som å restaurere et gammelt hus. Man restaurerer ilden som han far har lagt sin møye med å skape og tar vare på denne arven fra gårsdagen. Det var nærmest ingen glør igjen knapt noe, men det var der og gav inspirasjon. Jeg har sett hus som har vært ”restaurert” med utgangspunkt i bare en tømmervegg-bjelke (samme er det med biler som bygges opp igjen, de trenger noe av det originale i bånn).
Etterpå satte jeg kjele med vann oppå ovnen og fikk en toddy. Etterpå fyrte jeg opp-i butikken så mamma får en lunk der.
Snøen har kommet og all veden er inne (jeg vi kjørte inn litt i går også faktisk – så da var fint at kong vinter kom sent) Men det er fint med kong vinter også med trærne fulle av den første snøen. Temperaturen som ligger på rundt null. Det blir en fin dag inne der pappa og jeg kjem til å administrere mer av veden i sekk.
Nå er det bare hvitt ute, først på morgenen svart og en stund pastell-blå.
Etterpå satte jeg kjele med vann oppå ovnen og fikk en toddy. Etterpå fyrte jeg opp-i butikken så mamma får en lunk der.
Snøen har kommet og all veden er inne (jeg vi kjørte inn litt i går også faktisk – så da var fint at kong vinter kom sent) Men det er fint med kong vinter også med trærne fulle av den første snøen. Temperaturen som ligger på rundt null. Det blir en fin dag inne der pappa og jeg kjem til å administrere mer av veden i sekk.
Nå er det bare hvitt ute, først på morgenen svart og en stund pastell-blå.
mandag 5. desember 2011
Til minne om
Min julekalender er å se att "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu"
Det er fint når det f.eks. blåser kaldt ute og om morgonen når nettv går raskt. Jeg koser meg når vestlendingene klemmer til med dialekten sin og ellers når nokon har eit poeng - då ser eg lurt på mor som sitter ved siden av og rensker urter.
Men det er vist fleire som er i mimre-humør f.eks p3-filmpolitiet om "seks fot under". For min del er det vist fem år siden jeg fulgte serien som flua på veggen, men jeg husker det meste som det skulle vært igår. Innlegget til p3 er absolutt verdt å lese om du har sett SFU-serien eller ikke.
Men SFU er fiksjon og må ta slutt akkurat som "In Treatment"
Der folk finner tru til å bu, ikke fordi de må men fordi de vil - fortsetter å leve.
Jeg avslutter med et godt sitat eller meir et håp: at alle kan finne sitt Nyksund
Det er fint når det f.eks. blåser kaldt ute og om morgonen når nettv går raskt. Jeg koser meg når vestlendingene klemmer til med dialekten sin og ellers når nokon har eit poeng - då ser eg lurt på mor som sitter ved siden av og rensker urter.
Men det er vist fleire som er i mimre-humør f.eks p3-filmpolitiet om "seks fot under". For min del er det vist fem år siden jeg fulgte serien som flua på veggen, men jeg husker det meste som det skulle vært igår. Innlegget til p3 er absolutt verdt å lese om du har sett SFU-serien eller ikke.
Men SFU er fiksjon og må ta slutt akkurat som "In Treatment"
Der folk finner tru til å bu, ikke fordi de må men fordi de vil - fortsetter å leve.
Jeg avslutter med et godt sitat eller meir et håp: at alle kan finne sitt Nyksund
søndag 4. desember 2011
Debut
Nå må jeg stokke fingrene og skrive om min første gudstjeneste (alene) som kirketjener.
Det var i Glesne kapell og der har du to klokker i tårnet av forskjellig størrelse. Han som jeg avløste for mente det holdt å bruke den ene og som sagt så gjort. Det var godt å komme inn i flyten fordi forrige søndag prøvde jeg også og da ble det litt tull men jeg erfarer how to do. Jeg koste meg der jeg gikk opp og ned fra kirketårnet mellom ringingene 10, 1030, 1055 og på slutten av gudstjenesten. Utsikten var flott mot Norefjell som var dekket av snø. Altfor kaldt var det heller ikke, litt blåste det. Kapellet er ikke så stor som kirka vår og det var en behagelig temperatur. Jeg tente lys og leste litt og hørte på organisten som øvde.
Kirken innfører ny liturgi og den faller i smak hos meg. Jeg gjengkjenner deler av liturgien fra blant annet Korsvei. De gamle i kirken syntes det var litt rart menmen en fornyelse er til det beste. Akkurat som under advent kan jeg gå med forventninger til ei ny tid.
Så må jeg skrive om avsluttingen - da 3 x 3 bønneslag skal slås. Jeg får et tegn fra organisten og så slår jeg. Etterpå spilles det postludium og jeg lukker igjen vinduene. Händels Messias drønnet under meg: og jeg danset halleluja-halleluja fra det ene vinduet til det andre. I Olberg kirke er tårnet så stort så man vil ikke høre orgelet.
Konklusjon: en aller tiders debut som kirketjener
Det var i Glesne kapell og der har du to klokker i tårnet av forskjellig størrelse. Han som jeg avløste for mente det holdt å bruke den ene og som sagt så gjort. Det var godt å komme inn i flyten fordi forrige søndag prøvde jeg også og da ble det litt tull men jeg erfarer how to do. Jeg koste meg der jeg gikk opp og ned fra kirketårnet mellom ringingene 10, 1030, 1055 og på slutten av gudstjenesten. Utsikten var flott mot Norefjell som var dekket av snø. Altfor kaldt var det heller ikke, litt blåste det. Kapellet er ikke så stor som kirka vår og det var en behagelig temperatur. Jeg tente lys og leste litt og hørte på organisten som øvde.
Kirken innfører ny liturgi og den faller i smak hos meg. Jeg gjengkjenner deler av liturgien fra blant annet Korsvei. De gamle i kirken syntes det var litt rart menmen en fornyelse er til det beste. Akkurat som under advent kan jeg gå med forventninger til ei ny tid.
Så må jeg skrive om avsluttingen - da 3 x 3 bønneslag skal slås. Jeg får et tegn fra organisten og så slår jeg. Etterpå spilles det postludium og jeg lukker igjen vinduene. Händels Messias drønnet under meg: og jeg danset halleluja-halleluja fra det ene vinduet til det andre. I Olberg kirke er tårnet så stort så man vil ikke høre orgelet.
Konklusjon: en aller tiders debut som kirketjener
tirsdag 29. november 2011
Om været
Min mor klaget her om dagen over at det var så kølmørkt ute når dagen er over. Jeg fant at jeg var enig etter i kveld.
Men selv om det er trist med sånt mørke så er det ikke særlig kaldt. Og hadde det vært lysere netter, stjerneklart og rim/snø på bakken - så hadde det nok også vært en helt annen temperatur.
Det fins alltid en trøst når høsten ikke får bestemt seg om å slippe vinteren til.
Jeg hilser den nye november adjø - nå er det slutt - du fortsetter å være min favoritt måned og lærer meg mye.
Desember er full av forefallende - julebrev og bildekavalkade
Vær vil det alltid være
mandag 21. november 2011
Gaveinnpakking
Det er ikke lett å pakke inn julegavene!
Det blir aldri særlig godt resultat når papiret legges rundt som ei matpakke. Tråden rundt er heller ikke proff og sløyfe-krusedull - ikke lett. Jeg tar det nok altfor alvorlig.
Helst skulle alt være innpakket og være klart nå - men flere gaver trenger en gjennomgang og leses eller ses igjennom først. Så har man gode hjelpere man har spurt om en tjeneste...
Tilfredsstillelse når alle ideene er sendt avgårde og alt i boks
Det blir aldri særlig godt resultat når papiret legges rundt som ei matpakke. Tråden rundt er heller ikke proff og sløyfe-krusedull - ikke lett. Jeg tar det nok altfor alvorlig.
Helst skulle alt være innpakket og være klart nå - men flere gaver trenger en gjennomgang og leses eller ses igjennom først. Så har man gode hjelpere man har spurt om en tjeneste...
Tilfredsstillelse når alle ideene er sendt avgårde og alt i boks
fredag 18. november 2011
Lyset i november
Ååå Jean Michel Jarre det er gutten sin som kunne lage stemningsmusikk. I det gjeldene blogg-skrive-øyeblikk hører jeg på dette. Stuptmørkt ute. 33 dager til solsnu. Jeg vet så godt hvordan jeg lengter etter solen som glimter fram 1030. Jeg vet hvordan lyset forandrer seg. Tåka som ligger langt nede eller høyere opp som et slør mellom oss nede i bygda og der oppe på (nore)fjellet. Dagens første seier er å stå opp når tiden er moden og klare det. Ofte så passer det sammen fysiologisk også fordi man må på do. Neste seier er å få ovnen i gang, både farge og lyden fryder menneskje. Smakssansen blir satt i sving med brødskiva og gulosten. Dagens første solbærtoddy er heller ikke dum.
November, måneden jeg har omtalt som den fineste de siste fem årene. Første test på vinterkulda. Å bli berørt denne måneden gjer meg tankefull og endog fjåg.
Jeg har omtalt arbeid hos naboen tidligere og ettersom vi mer og mer nærmer oss å fullføre det nødvendige før frosten, og ikke orker å være ute like lenge lenge heller, så nærmer den siste økten med rydding slutten i år. Rundballene er kjørt bort feks det gjorde jeg tidlig om morgenen når jeg likevel skulle bort dit. Så kjørte jeg traktor hjem for å ha den klar neste morgen også. På motorveien tenkte det var rart å dra hjem når sola gikk ned. Vanligvis siden 1998 så er det jo nettopp mot kvelden at jeg har gått motsatt vei for å være avløser. Altså:
2011 - hjem når solen går ned 1998 - går hjemmefra nettopp da og vender tilbake i mørkre om kvelden. Dette gjorde at jeg gikk glipp av dagsrevyen, den er alltid med nå (ofte sovner jeg etterpå).
Solen står opp klokka 12 og går ned samtidig hos oss rundt klokka 15. I wanna be in the light
Nå nærmer en ny helg seg, hver helg noe godt med seg - en reise - besøk - workshop etc.
November, måneden jeg har omtalt som den fineste de siste fem årene. Første test på vinterkulda. Å bli berørt denne måneden gjer meg tankefull og endog fjåg.
Jeg har omtalt arbeid hos naboen tidligere og ettersom vi mer og mer nærmer oss å fullføre det nødvendige før frosten, og ikke orker å være ute like lenge lenge heller, så nærmer den siste økten med rydding slutten i år. Rundballene er kjørt bort feks det gjorde jeg tidlig om morgenen når jeg likevel skulle bort dit. Så kjørte jeg traktor hjem for å ha den klar neste morgen også. På motorveien tenkte det var rart å dra hjem når sola gikk ned. Vanligvis siden 1998 så er det jo nettopp mot kvelden at jeg har gått motsatt vei for å være avløser. Altså:
2011 - hjem når solen går ned 1998 - går hjemmefra nettopp da og vender tilbake i mørkre om kvelden. Dette gjorde at jeg gikk glipp av dagsrevyen, den er alltid med nå (ofte sovner jeg etterpå).
Solen står opp klokka 12 og går ned samtidig hos oss rundt klokka 15. I wanna be in the light
Nå nærmer en ny helg seg, hver helg noe godt med seg - en reise - besøk - workshop etc.
lørdag 29. oktober 2011
Underveis
Sterk anbefaling: livssynserien Underveis
Jeg hadde fått med meg at det hadde begynt en ny serie som kanskje kunne være interessant å se på. Selvsagt gikk den jo på nrk2 også som andre hjerteserier (in treatment og ibsens kvinner). Jeg fikk med meg episoden om alternativ medisin og fant fram nett-tv så mamma kunne se reprisen. Nå har jeg sett de tre foregående episodene og følte et behov for å skryte dette opp og fram.
Det er et stort mangfold og nærhet til masse (derfor så mange etiketter til dette kort innlegget - sett av tid til å se fordi du er også underveis)
PS: Civilisation: Is the West History? er heller ikke så verst - men den serien er snart slutt :-(
Jeg hadde fått med meg at det hadde begynt en ny serie som kanskje kunne være interessant å se på. Selvsagt gikk den jo på nrk2 også som andre hjerteserier (in treatment og ibsens kvinner). Jeg fikk med meg episoden om alternativ medisin og fant fram nett-tv så mamma kunne se reprisen. Nå har jeg sett de tre foregående episodene og følte et behov for å skryte dette opp og fram.
Det er et stort mangfold og nærhet til masse (derfor så mange etiketter til dette kort innlegget - sett av tid til å se fordi du er også underveis)
PS: Civilisation: Is the West History? er heller ikke så verst - men den serien er snart slutt :-(
torsdag 27. oktober 2011
Ny arbeidssituasjon
DU driver med noe som er farlig. Kappsag feks er farlig! Vær forsiktig så du ikke snubler i kubber og lignende og sager av noen fingre. Vær fokusert på å gjøre ting sikkert og rett.
Vedkløyer kan også være farlig, fingrene kan bli klemt eller også her er vel sjansen til stede for å miste en finger hvis man skulle være ekstra uheldig.
Vedkløyvern jeg brukte i dag skulle være ganske idiotsikker: man måtte holde startknapp inne slik at maskinen startet og så måtte man bruke den andre hånden til å dra ned et håndtak som styrer trykkarmen fram og presser vedkubben mot kniven (puff jammen tar skriving lang tid hvis noe skal beskrives). Altså begge hendene kan ikke virre rundt kniven når veden blir kløyvd. Idiotsikker.
Men hva om du glemmer tyngdekraften når du har kløyvd en stor kubbe. Hva om halvparten av den store kubben detter ned på beinet ditt? Idiot skriker man inne i seg selv, det gjør så vondt da kubben falt ned på leggen min. Helt mot slutten kløyvde jeg litt til og tror du ikke at jeg klarte det samme kunststykke, en gang til, og med nøyaktig samme treffpunkt.
Da strekker ikke ord til – men ellers var jeg flink. Fint innearbeid når det regnet ute.
Vedkløyer kan også være farlig, fingrene kan bli klemt eller også her er vel sjansen til stede for å miste en finger hvis man skulle være ekstra uheldig.
Vedkløyvern jeg brukte i dag skulle være ganske idiotsikker: man måtte holde startknapp inne slik at maskinen startet og så måtte man bruke den andre hånden til å dra ned et håndtak som styrer trykkarmen fram og presser vedkubben mot kniven (puff jammen tar skriving lang tid hvis noe skal beskrives). Altså begge hendene kan ikke virre rundt kniven når veden blir kløyvd. Idiotsikker.
Men hva om du glemmer tyngdekraften når du har kløyvd en stor kubbe. Hva om halvparten av den store kubben detter ned på beinet ditt? Idiot skriker man inne i seg selv, det gjør så vondt da kubben falt ned på leggen min. Helt mot slutten kløyvde jeg litt til og tror du ikke at jeg klarte det samme kunststykke, en gang til, og med nøyaktig samme treffpunkt.
Da strekker ikke ord til – men ellers var jeg flink. Fint innearbeid når det regnet ute.
lørdag 22. oktober 2011
Hvem legger merke til hva?
Ved to anledninger denne uka skriver syntes jeg dette er på sin plass? Det har forøvrig vært uker med destruering av kvist og busker fra noe som skulle være beite. Dette innebefattet bruk av to traktorer og litt utstyr; kvistknuser og tilhenger. Da jeg hentet kvistkverna la eieren merke til at forhjulene på traktoren min kunne trengt litt luft og fant fram kompressoren i en fei. Og da jeg skulle reise hjem tilslutt med tilhengeren bemerket naboen at hjulet plutselig var flatt på den gamle tilhengeren. Det gikk bra, men jg var like ved å dundre avgårde uten å legge merke til hjulet.
Sånn er det ofte med oss, vi legger ikke merke til feil når vi først er i god gang med en aktivitet.
Andres våkne blikk kan være mye verdt.
Selvsagt om du er litt bustete på hodet rett etter at du har stått opp er vel ikke det like ille som at du kommer helt på felgen fordi du glemmer å knyte skolissene.
Jeg har lagt merke til mye fint vær disse ukene med kvist og kvast. Midt på hver dag har det kommet uling etterfulgt av et smell, men jeg har ikke sett hvor det sprenges hen i Krøderdalen. Det er mye slit og klippe ned eller sage, og dra elendigheten fram til det mekaniske udyret som jafser i seg og spytter ut flis som vi har samlet opp i pose(sekk) og tilhenger. Det er gråora som det har gått mest av.
Det var helt fantastisk å hive seg oppi tilhengeren på nest siste lasset og bli fraktet opp til lunsj og havregryn (naboen kjørte). Mye jobb for ryggen vetu, men så har det blitt kjempefint og himmelen var blå og jeg var langt fra kald.
Og utstyret holdt
Sånn er det ofte med oss, vi legger ikke merke til feil når vi først er i god gang med en aktivitet.
Andres våkne blikk kan være mye verdt.
Selvsagt om du er litt bustete på hodet rett etter at du har stått opp er vel ikke det like ille som at du kommer helt på felgen fordi du glemmer å knyte skolissene.
Jeg har lagt merke til mye fint vær disse ukene med kvist og kvast. Midt på hver dag har det kommet uling etterfulgt av et smell, men jeg har ikke sett hvor det sprenges hen i Krøderdalen. Det er mye slit og klippe ned eller sage, og dra elendigheten fram til det mekaniske udyret som jafser i seg og spytter ut flis som vi har samlet opp i pose(sekk) og tilhenger. Det er gråora som det har gått mest av.
Det var helt fantastisk å hive seg oppi tilhengeren på nest siste lasset og bli fraktet opp til lunsj og havregryn (naboen kjørte). Mye jobb for ryggen vetu, men så har det blitt kjempefint og himmelen var blå og jeg var langt fra kald.
Og utstyret holdt
søndag 16. oktober 2011
Trudelutt
Dagens smakebit må bli mannen som satt foran meg i Heggen kirke: han gjorde et utrettelig inntrykk i sin måte å delta i gudstjenesten. Han hadde med seg et munnspill og spilte på dette under salmene.
Først skjønte jeg ikke hva den "ekstralyden" var når vi begynte å synge. Så ble jeg sjarmert for han var jo flink. Han hadde nok en eller annen form for handikap og hadde støtte fra en dame som passet på munnspillet mellom øktene.
Slik ble han min helt. Hvis det feks er vanskelig å snakke er det jo mye mer morsomt å lage munnspill-trudelutter i kirka!
Så passet prekenteksten helt utmerket når disiplene spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Først skjønte jeg ikke hva den "ekstralyden" var når vi begynte å synge. Så ble jeg sjarmert for han var jo flink. Han hadde nok en eller annen form for handikap og hadde støtte fra en dame som passet på munnspillet mellom øktene.
Slik ble han min helt. Hvis det feks er vanskelig å snakke er det jo mye mer morsomt å lage munnspill-trudelutter i kirka!
Så passet prekenteksten helt utmerket når disiplene spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
torsdag 6. oktober 2011
Oktober optimisten
Du og du - når jeg tenker på alt det fine som et eventyr som har skjedd siden jeg i ordets rette forstand dro på eventyr torsdag for 2 uker siden: liv er godt å levva
I dag satt jeg midt på dagen og plukket kamille igjen. Jeg satt med solbriller i solskinn, bjelleklang i ørene og plantene var tjukke og velutvikla og blomstrene store og hvite. Kamillen minte meg om vinterens hvithet, og at det er mye morsommere å plukke STORE blomster istedenfor små. Bjelleklangen var fra naboens kuer som beiter på halvparten av den utleide jorda vår. Utsyn over urtehagen gir mye glede - nå har en type høst-asters endelig blomstret og dens vitalitet i fiolette farger er perfekt, når vi må takke andre blomster for god innsats.
Man har så mye å takke for! Herlig å se igjen lille Isak også og gjøre ting sammen. Igår rakte vi gras og heiv over gjerdingen til kuene - idag reiste han og mor tilbake til Askim:-)
Takk for en mektig god start på oktober
- alle sammen
I dag satt jeg midt på dagen og plukket kamille igjen. Jeg satt med solbriller i solskinn, bjelleklang i ørene og plantene var tjukke og velutvikla og blomstrene store og hvite. Kamillen minte meg om vinterens hvithet, og at det er mye morsommere å plukke STORE blomster istedenfor små. Bjelleklangen var fra naboens kuer som beiter på halvparten av den utleide jorda vår. Utsyn over urtehagen gir mye glede - nå har en type høst-asters endelig blomstret og dens vitalitet i fiolette farger er perfekt, når vi må takke andre blomster for god innsats.
Man har så mye å takke for! Herlig å se igjen lille Isak også og gjøre ting sammen. Igår rakte vi gras og heiv over gjerdingen til kuene - idag reiste han og mor tilbake til Askim:-)
Takk for en mektig god start på oktober
- alle sammen
søndag 2. oktober 2011
Loppemarked
Første gang jeg har vært med på loppemarked - bak i kulissene
Det er utrolig mye dugnad
men
noen overraskelser dukker opp
Rasende flott gjeng på SJH denne høsten - de er flinke
OBS: og så kjøpte jeg en rekke fine lopper også (joggesko og noen julegaver)
Det er utrolig mye dugnad
men
noen overraskelser dukker opp
Rasende flott gjeng på SJH denne høsten - de er flinke
OBS: og så kjøpte jeg en rekke fine lopper også (joggesko og noen julegaver)
torsdag 29. september 2011
Jotunheimen 2011
Jeg skriver også om turen så langt for jeg er fortsatt på reise.
Dette er noe av hva jeg har opplevd på tur inn i jotunheimen og ut igjen, med min venn Mads:
Planleggingen i forkant sa vi først 20.september men vi utsatte avreise to dager. Greit nok. Endelig kom vi i gang fra Koldedalen kl 12. Vi ble kjørt og sparte 2timers gange på veien mot Skogadalsbøen. Det blåste surt men man går seg jo varm. Det pussige var at solen omkranset oss men ellers var det skyer som dominerte fjelltoppene rundt Urdalsvatnet og himmelen generetl. Jeg følte meg i god form men Urdadalen har ikke sitt navn for ingen ting; ur og stein. T-stien er ikke særlig å skryte av langs vannet. Hvorfor går jeg inn i slike detaljer, jo fordi kneet mitt begynte å gi meg signaler jeg hadde håpet å slikke. To uker før hadde jeg gått opp på Lomsegga ved Lom, 700meters bratt oppstigning men aller værst var det å gå ned. Skikkelig bratt og tungt og ja det føltes i kneet, det høyre. Jeg hadde bekymret meg over denne smerten men håpet den ikke ville blusse opp men nå skjedde det. Slitasjen bein og kne fikk av vandringen langs ura ved Urdavatnet gav meg det jeg vil kalle føling i kneet. Jeg trosset smerten på vei opp bandet og dagens høyeste punkt, men derfra og ut ble jeg mer og mer haltende, jeg fikk riktig føle hvordan det er å ha et kne som ikke fungerer. Mads var den som måtte holde humøret opp og ligge først i løypa. Nå ble det jo fin sti igjen men skaden var jo alt skjedd. Jeg ble mer og mer som Charlie Chaplin, mens Mads hadde en følelse av Ivo Caprino og Revenka. Det ble en lang vei fram til hytta, jeg orket ikke å bøye kneet på slutten og var stiv som en stokk. Det storstolte utsikten mot Gjervasstind åpenbarte seg på slutten, det samme gjorde mobildekningen. Det ankom noen gode ord som ga nytt humør og pågangsmot. Det gikk og kl 19 var jeg framme (2timer mer enn antatt DNT-gåtid). Ikke så rart når jeg ble handicappet. Vi pratet med to ukrainere som teltet ute og de ga oss mat og noen medisin-tabletter til meg.
Neste dag skulle være hviledag for meg. Våre opprinnelige og store planer om tindebestigning av selveste Gjertvasstind var begravd. Jeg ga mine råd til Mads som gikk oppover mot Fannaråken, men været var ikke det beste. Jeg gikk med man i 2km før jeg returnerte til selvbjetningshytta. Jeg hadde laget meg en stokk og var bedre enn dagen før. Regnet og tåke stoppet madseren så han stoppet halvveis, helt rett. Vi fyrte og hadde to bokse-middager på Skogadalsbøen.
Neste dag fant jeg en brukket skistav i vedskjulet, den viste seg å passe godt for min hånd. Vi gikk til Olavsbø gjennom Rauddalen. Denne vandringen fra til denne dalen tror jeg min største søster hadde likt, masse vegestasjon og grønt, stille elveleier, blåbær... vi ble betatt. Vi møtte på et menneske jeg i et øyeblikk trodde var onkel finn, men det var en svensk vaktmester på 8ukers ferie (han hadde gjått i 5 uker fra Trollheimen) og han spanderte kaffe på oss på multifyren sin. Koselig type, håper han fikk en fin tur videre til Årdal og Bergen. Det som var fint denne dagen var at det ikke fantes særlig nedoverbakker. Hvorfor var det fint og hvordan gikk det med kneet mitt lurer leseren på? Jeg klarte meg ypperlig, en stor takk til staven! En takk til det gode været! Den siste takken må nok all praten vandrerne la bak seg også ha.
Men det var en lang etappe og etter at vi hadde gjort unna 400 av 600høydemetre begynte kneet og melde seg igjen. Mads tok ledelsen men nå så vi hytta og jeg følte at det ikke kom til å bli like tøft som førstedagen. Prektige var fjellene på vestre side Rauddalstindene, og foran oss dei spisse Rauddalseggi og Mjølkedalstind. Endelig i hus hadde vi fortsatt utsikt til Fannaråken i vest gjennom dalen vi hadde gått. Det var umåte godt. Da vi la oss kjente jeg at skuldrenene hadde gjort en stor innsats denne nesten 9 timer lange vandringsdagen.
I løpet av kvelden hørte vi vinden komme og da jeg måtte opp midt på natten "en liten tur ut" slo rein og snø imot meg på dørstokken så det var ikke noe særlig. Slik var fortsatte dagen gjennom morgentimene. Nå tok vi for alvor litteraturen fatt i hver vår lesekrok. Mads fant Nansen over Grønland, mens jeg las om boken min om Ennagrammet. Vi flyttet oss også bort til ovenen vi fyrte opp i, siden Olavsbu er en stor hytte, tar tid å få oppvarma. Mads ville ut å gå men det syns jeg ikke var noe godt råd. Jeg lagde ikke niste og var ganske uinteressert, men det skjedde noe da jeg kom utenfor dørstokken, oppover stien, over en elv og stoppet ved en annen som var for strid, regnbuksa holdt ikke lenger tett heller for regnet og jeg skjente meg bløt i baken, men jeg hadde begynt å få mer og mer tro; vi skulle opp på toppen jeg aldri kom til i 2003, Skarddalstind. Jeg ledet ann, og ble det snø store dåtter men det som var svært viktig var at vi hadde medvind. bandet på 1800-meter startet tåke og snøbelagt underlag men snøværet hadde gitt seg. Herfra og opp startet galskapen og utfordringen. Jeg lagde sporene opp og noen ganger blei skrittene lang å følge for Mads. Det er drygde metre opp å ikke se toppen, bare finne ut at enda litt lenger opp skal man. Fra tid til annen sprakk skylaget opp og utsikt i korte glimt. Vi nådde toppen, vinden var kald men jeg hadde tørket opp. Jeg hadde heller ikke tatt med fotokameraet mitt så vi brukte mads' mobiltelefon og foreviget toppen men ikke utsikten.
Ned igjen gikk skoen til Mads enda mer opp i sømmene (dette hadde vi registrert før også), sålen kunne fort ryke av og jeg snørte noe tau rundt skoen som gikk opp et par ganger. Mads begynte også som leder nedigjen og tråkket mye feil, men det gikk av en eller annen grunn godt. Det var skummelt fordi man fort kunne tråkke mellom steinen der snøen bare lå oppå som felle. Jeg tok over ledelsen og kneet holdt kjeft underlig lenge, det var jo såppass bratt og jeg brukte hendene til å støtte meg med ganske masse, i tillegg til den utmerkede staven. Kun den siste halvtimen begynte kneet igjen men da var vi berget og hytta nær.
Neste dag gikk vi raskere enn tenkt tilbake mot Fondsbu. Grunnen var Mads sine sko og vår helse. Været var heller ikke allverden så det var kanskje best å slutte mens leken ennå var godt. Jeg kommenterte også på vei ned forrige dag: på Mjølkedalstind skal vi på i GODT VÆR! Vi gikk og delte oss siden jeg av erfaring var redd for at vandringen til å begynne med langs tstien ville gjøre kneet mitt ondt, så jeg tok en avstikker på enklere føre og var tilbake på T-stien før Mads etter at vi hadde vasket oss ut av hytta. Vi tok en avstikker til fra stien og det var ikke så lurt, men vi fikk god utsikt til både Bygdin og Tyinvannet. Høyeste punkt var dette og på veien ned mot Mjølkedalsvann kjente jeg igjen denne følingen i kneet. Det ble tunge timer på vei mot Fondsbu, Mads holdt motet oppe langs vannet men når den tok slutt og siste nedstigning skulle gjøres var det tungt for begge.
Men vi gav oss ikke og feiret med smil-sjokolade på Fondsbu. Så var det bare å gi gass 3km til familiehytta til familien til Mads der vi hadde startet. Vi rakk fram like etter kl 18 (hver dag hadde vi kommet fram mellom kl 18 og 19). Vi fikk med oss fotballmagasin og Ibsens kvinner på tven og spiste svært gode poteter.Neste dag ble en ny restiusjonsdag på ei hytte og vi var virkelig glad til at vi ikke trengte ut for det regnet skikkelig ute. Jeg las historikk om hyttene i Jotunheimen og koste meg storlig. Mads ble ferdig med nansen. Vi så på filmen Klassen og den vil jeg varmt anbefale.
I dag skrev jeg dette på morgenkvisten:
Skyene driver som sauer mot et mål
Jo mer klar og lys ettersom sola tar tak
Sola setter små merker i fjell terrenget også
Så gikk vi ned til Tyinkrysset og dro til vestlandet, jeg til Aurland og Mads til Bergen. Solen var flott i sterk kontrast til dagen før. Eneste negative - jeg glemte igjen vandrerstaven min på hytta.
Vi lærte masse og fikk mange erfaringer. Overraskelser. Endringer av turplaner. Stav er godt å ha. etcetc.
Nå er jeg i Aurland og høst og snø finst ikkje her
Dette er noe av hva jeg har opplevd på tur inn i jotunheimen og ut igjen, med min venn Mads:
Planleggingen i forkant sa vi først 20.september men vi utsatte avreise to dager. Greit nok. Endelig kom vi i gang fra Koldedalen kl 12. Vi ble kjørt og sparte 2timers gange på veien mot Skogadalsbøen. Det blåste surt men man går seg jo varm. Det pussige var at solen omkranset oss men ellers var det skyer som dominerte fjelltoppene rundt Urdalsvatnet og himmelen generetl. Jeg følte meg i god form men Urdadalen har ikke sitt navn for ingen ting; ur og stein. T-stien er ikke særlig å skryte av langs vannet. Hvorfor går jeg inn i slike detaljer, jo fordi kneet mitt begynte å gi meg signaler jeg hadde håpet å slikke. To uker før hadde jeg gått opp på Lomsegga ved Lom, 700meters bratt oppstigning men aller værst var det å gå ned. Skikkelig bratt og tungt og ja det føltes i kneet, det høyre. Jeg hadde bekymret meg over denne smerten men håpet den ikke ville blusse opp men nå skjedde det. Slitasjen bein og kne fikk av vandringen langs ura ved Urdavatnet gav meg det jeg vil kalle føling i kneet. Jeg trosset smerten på vei opp bandet og dagens høyeste punkt, men derfra og ut ble jeg mer og mer haltende, jeg fikk riktig føle hvordan det er å ha et kne som ikke fungerer. Mads var den som måtte holde humøret opp og ligge først i løypa. Nå ble det jo fin sti igjen men skaden var jo alt skjedd. Jeg ble mer og mer som Charlie Chaplin, mens Mads hadde en følelse av Ivo Caprino og Revenka. Det ble en lang vei fram til hytta, jeg orket ikke å bøye kneet på slutten og var stiv som en stokk. Det storstolte utsikten mot Gjervasstind åpenbarte seg på slutten, det samme gjorde mobildekningen. Det ankom noen gode ord som ga nytt humør og pågangsmot. Det gikk og kl 19 var jeg framme (2timer mer enn antatt DNT-gåtid). Ikke så rart når jeg ble handicappet. Vi pratet med to ukrainere som teltet ute og de ga oss mat og noen medisin-tabletter til meg.
Neste dag skulle være hviledag for meg. Våre opprinnelige og store planer om tindebestigning av selveste Gjertvasstind var begravd. Jeg ga mine råd til Mads som gikk oppover mot Fannaråken, men været var ikke det beste. Jeg gikk med man i 2km før jeg returnerte til selvbjetningshytta. Jeg hadde laget meg en stokk og var bedre enn dagen før. Regnet og tåke stoppet madseren så han stoppet halvveis, helt rett. Vi fyrte og hadde to bokse-middager på Skogadalsbøen.
Neste dag fant jeg en brukket skistav i vedskjulet, den viste seg å passe godt for min hånd. Vi gikk til Olavsbø gjennom Rauddalen. Denne vandringen fra til denne dalen tror jeg min største søster hadde likt, masse vegestasjon og grønt, stille elveleier, blåbær... vi ble betatt. Vi møtte på et menneske jeg i et øyeblikk trodde var onkel finn, men det var en svensk vaktmester på 8ukers ferie (han hadde gjått i 5 uker fra Trollheimen) og han spanderte kaffe på oss på multifyren sin. Koselig type, håper han fikk en fin tur videre til Årdal og Bergen. Det som var fint denne dagen var at det ikke fantes særlig nedoverbakker. Hvorfor var det fint og hvordan gikk det med kneet mitt lurer leseren på? Jeg klarte meg ypperlig, en stor takk til staven! En takk til det gode været! Den siste takken må nok all praten vandrerne la bak seg også ha.
Men det var en lang etappe og etter at vi hadde gjort unna 400 av 600høydemetre begynte kneet og melde seg igjen. Mads tok ledelsen men nå så vi hytta og jeg følte at det ikke kom til å bli like tøft som førstedagen. Prektige var fjellene på vestre side Rauddalstindene, og foran oss dei spisse Rauddalseggi og Mjølkedalstind. Endelig i hus hadde vi fortsatt utsikt til Fannaråken i vest gjennom dalen vi hadde gått. Det var umåte godt. Da vi la oss kjente jeg at skuldrenene hadde gjort en stor innsats denne nesten 9 timer lange vandringsdagen.
I løpet av kvelden hørte vi vinden komme og da jeg måtte opp midt på natten "en liten tur ut" slo rein og snø imot meg på dørstokken så det var ikke noe særlig. Slik var fortsatte dagen gjennom morgentimene. Nå tok vi for alvor litteraturen fatt i hver vår lesekrok. Mads fant Nansen over Grønland, mens jeg las om boken min om Ennagrammet. Vi flyttet oss også bort til ovenen vi fyrte opp i, siden Olavsbu er en stor hytte, tar tid å få oppvarma. Mads ville ut å gå men det syns jeg ikke var noe godt råd. Jeg lagde ikke niste og var ganske uinteressert, men det skjedde noe da jeg kom utenfor dørstokken, oppover stien, over en elv og stoppet ved en annen som var for strid, regnbuksa holdt ikke lenger tett heller for regnet og jeg skjente meg bløt i baken, men jeg hadde begynt å få mer og mer tro; vi skulle opp på toppen jeg aldri kom til i 2003, Skarddalstind. Jeg ledet ann, og ble det snø store dåtter men det som var svært viktig var at vi hadde medvind. bandet på 1800-meter startet tåke og snøbelagt underlag men snøværet hadde gitt seg. Herfra og opp startet galskapen og utfordringen. Jeg lagde sporene opp og noen ganger blei skrittene lang å følge for Mads. Det er drygde metre opp å ikke se toppen, bare finne ut at enda litt lenger opp skal man. Fra tid til annen sprakk skylaget opp og utsikt i korte glimt. Vi nådde toppen, vinden var kald men jeg hadde tørket opp. Jeg hadde heller ikke tatt med fotokameraet mitt så vi brukte mads' mobiltelefon og foreviget toppen men ikke utsikten.
Ned igjen gikk skoen til Mads enda mer opp i sømmene (dette hadde vi registrert før også), sålen kunne fort ryke av og jeg snørte noe tau rundt skoen som gikk opp et par ganger. Mads begynte også som leder nedigjen og tråkket mye feil, men det gikk av en eller annen grunn godt. Det var skummelt fordi man fort kunne tråkke mellom steinen der snøen bare lå oppå som felle. Jeg tok over ledelsen og kneet holdt kjeft underlig lenge, det var jo såppass bratt og jeg brukte hendene til å støtte meg med ganske masse, i tillegg til den utmerkede staven. Kun den siste halvtimen begynte kneet igjen men da var vi berget og hytta nær.
Neste dag gikk vi raskere enn tenkt tilbake mot Fondsbu. Grunnen var Mads sine sko og vår helse. Været var heller ikke allverden så det var kanskje best å slutte mens leken ennå var godt. Jeg kommenterte også på vei ned forrige dag: på Mjølkedalstind skal vi på i GODT VÆR! Vi gikk og delte oss siden jeg av erfaring var redd for at vandringen til å begynne med langs tstien ville gjøre kneet mitt ondt, så jeg tok en avstikker på enklere føre og var tilbake på T-stien før Mads etter at vi hadde vasket oss ut av hytta. Vi tok en avstikker til fra stien og det var ikke så lurt, men vi fikk god utsikt til både Bygdin og Tyinvannet. Høyeste punkt var dette og på veien ned mot Mjølkedalsvann kjente jeg igjen denne følingen i kneet. Det ble tunge timer på vei mot Fondsbu, Mads holdt motet oppe langs vannet men når den tok slutt og siste nedstigning skulle gjøres var det tungt for begge.
Men vi gav oss ikke og feiret med smil-sjokolade på Fondsbu. Så var det bare å gi gass 3km til familiehytta til familien til Mads der vi hadde startet. Vi rakk fram like etter kl 18 (hver dag hadde vi kommet fram mellom kl 18 og 19). Vi fikk med oss fotballmagasin og Ibsens kvinner på tven og spiste svært gode poteter.I dag skrev jeg dette på morgenkvisten:
Skyene driver som sauer mot et mål
Jo mer klar og lys ettersom sola tar tak
Sola setter små merker i fjell terrenget også
Så gikk vi ned til Tyinkrysset og dro til vestlandet, jeg til Aurland og Mads til Bergen. Solen var flott i sterk kontrast til dagen før. Eneste negative - jeg glemte igjen vandrerstaven min på hytta.
Vi lærte masse og fikk mange erfaringer. Overraskelser. Endringer av turplaner. Stav er godt å ha. etcetc.
Nå er jeg i Aurland og høst og snø finst ikkje her
onsdag 21. september 2011
Epleprikker på treet
Høydepunktet denne dagen var å få ned eplene fra trærne i hagen
Og siden den første setningen rimte godt så skal jeg prøve å gjøre resten like flott
Pappas gamle pyramide ble først benyttet, mange minner er med den tilknyttet
En stige satte jeg opp, men greinene de sa stopp!
Men undrenes tid er ikke fordi - en glimrende ide falt som Newtons eple ned:
Bruk den andre stigen til å støtte den større stigen
Og i bånn pappa passet på, så alle epler der oppe jeg kunne nå
Noen som forresten har lyst på rådyrjakt?
Bare kom, vi har en liten familie på tre som daglig er inne og beiter på det ene jordet vårt
torsdag 15. september 2011
uten tittel
Monarda-plantene står for fall i urtehagen. I dag hadde jeg masse tanker som antagelig er glemt nå.
Det har vært en ny dag med sol, disse dagene er mot normalt nå for tiden.
Da solen gikk ned koste jeg meg med å pirke opp høymole-røtter med spesial-greipa jeg har kjøpt. Høymolesyra er en svært karakteristisk plante men nå er det bare rosett bladene som man kan se skille dem på. Jeg bommet og dro opp en løvetann og humret litt i mitt stille sinn: så blek du er da!
"Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen" - da var det høysommer
Nå er det høst og jeg har dingla oppe i epletrærne med sekk foran på magen (som askeladden som kapp åt med trollet) der eplene blir ført etter at en skjelvende fikk tak i dem. Jeg ble oppmerksom på et rart tre langs bekken vår som viste seg å være trollhegg.
Monarda-plantene har vi begynt å brekke ned nå, og rasper av bladene. Stengelen er firkanta og ganske stiv, utenom i leddene der bladene stikker fram.
Det begynner å bli kaldt og sitter jeg for lenge oppe (stille foran tv eller data) om kvelden, blir det nysing. Dagene tikker av sted og jeg ser fram til fjelltur neste uke.
Eg trives
Det har vært en ny dag med sol, disse dagene er mot normalt nå for tiden.
Da solen gikk ned koste jeg meg med å pirke opp høymole-røtter med spesial-greipa jeg har kjøpt. Høymolesyra er en svært karakteristisk plante men nå er det bare rosett bladene som man kan se skille dem på. Jeg bommet og dro opp en løvetann og humret litt i mitt stille sinn: så blek du er da!
"Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen" - da var det høysommer
Nå er det høst og jeg har dingla oppe i epletrærne med sekk foran på magen (som askeladden som kapp åt med trollet) der eplene blir ført etter at en skjelvende fikk tak i dem. Jeg ble oppmerksom på et rart tre langs bekken vår som viste seg å være trollhegg.
Monarda-plantene har vi begynt å brekke ned nå, og rasper av bladene. Stengelen er firkanta og ganske stiv, utenom i leddene der bladene stikker fram.
Det begynner å bli kaldt og sitter jeg for lenge oppe (stille foran tv eller data) om kvelden, blir det nysing. Dagene tikker av sted og jeg ser fram til fjelltur neste uke.
Eg trives
tirsdag 6. september 2011
Lysten til at gjøre - svinger
Gårsdagen var en dag med denne teksten: mangler helt lyst til å gjøre noe
Da hadde det gått to dager allerede hvor været ikke gjorde det lystbetont å gå ut. Jeg følte også jeg hadde fortjent to dagers pust i bakken etter biltur til vestlandet hvor en urterenskemaskin ble hentet med bil og henger. Den turen traff vi bra med hva angår vær, inntil vi kom hjem til bygda - da kom regnet
Men i går da? Da manglet liv og lyst utenom at jeg las om Frihetens filosofi og kapittelet var kjedelig i forhold til det jeg las dagen før. Det er slutt på In Treatment også, hadde ikke tv-lyst heller.
I dag ble jeg helt sjokkert da jeg gikk ut av døra. Hjelpe meg er sola virkelig så sterk, fram med brillene. Ja i dag er jeg riktig fornøyd, plukket litt kornblomst, tatt ned den siste hesjaen og plukket monarda-bladene. Og ikke tittet på dataen før nå.
I avisen sto det om at vi begynner å ta hviledagen tilbake. Man skal ta pause fra det man vanligvis gjør. Derfor var det slik at generasjoner før oss tok søndagen på alvor fordi de jobbe knallhardt hele uka ellers. Vi har utrolig mye fritid til overs i forhold og mindre arbeid. Derfor blir det motsatte av vår hverdag å ta pause fra hele den digitale hverdagen som vi forfølger i. Sitter man inne - gå ut (eller omvendt). Tutler man med sitt alene bør man treffe noen på "sabbaten".
Nå har regnet funnet tilbake sin plass ute men jeg har iakttatt dagen allerede.
Da hadde det gått to dager allerede hvor været ikke gjorde det lystbetont å gå ut. Jeg følte også jeg hadde fortjent to dagers pust i bakken etter biltur til vestlandet hvor en urterenskemaskin ble hentet med bil og henger. Den turen traff vi bra med hva angår vær, inntil vi kom hjem til bygda - da kom regnet
Men i går da? Da manglet liv og lyst utenom at jeg las om Frihetens filosofi og kapittelet var kjedelig i forhold til det jeg las dagen før. Det er slutt på In Treatment også, hadde ikke tv-lyst heller.
I dag ble jeg helt sjokkert da jeg gikk ut av døra. Hjelpe meg er sola virkelig så sterk, fram med brillene. Ja i dag er jeg riktig fornøyd, plukket litt kornblomst, tatt ned den siste hesjaen og plukket monarda-bladene. Og ikke tittet på dataen før nå.
I avisen sto det om at vi begynner å ta hviledagen tilbake. Man skal ta pause fra det man vanligvis gjør. Derfor var det slik at generasjoner før oss tok søndagen på alvor fordi de jobbe knallhardt hele uka ellers. Vi har utrolig mye fritid til overs i forhold og mindre arbeid. Derfor blir det motsatte av vår hverdag å ta pause fra hele den digitale hverdagen som vi forfølger i. Sitter man inne - gå ut (eller omvendt). Tutler man med sitt alene bør man treffe noen på "sabbaten".
Nå har regnet funnet tilbake sin plass ute men jeg har iakttatt dagen allerede.
torsdag 25. august 2011
Bjørne-meg-her
Forrige helg var det bjørnehelg i Flå. En tremenning som bor i Frankrike, stiller ut bildene sine som handlet om bjørn. Det lille jeg har fått med meg av nyheter i uka som har gått - har det blitt skadeskutt en bjørn. Nei ikke bare bare med jakt. Mamma er så fascinert over et programmet "min bjørnefamilie" på tv.
SÅ er det min tur til å nevne bjørn og det hadde seg slik:
Jeg har tatt ned flere hesjaer, endelig, og jeg har sett at nede ved Kleieverud har det vært underlige bær i krattene. I kveld var det på tide å plukke... bjørnebær, masse over 3 liter. Store og svarte. Her skulle man nesten hatt selvplukk og gjort en slant. Bjørnebær-buskene stikker så man må være varlig, for det er jo ikke farlig. Det har ikke vært noe spesielt bær-år men bjørnebæra vil jeg nok huske.
Plommene har pappa plukka, mens eplene ikke plages av mark.
SÅ er det min tur til å nevne bjørn og det hadde seg slik:
Jeg har tatt ned flere hesjaer, endelig, og jeg har sett at nede ved Kleieverud har det vært underlige bær i krattene. I kveld var det på tide å plukke... bjørnebær, masse over 3 liter. Store og svarte. Her skulle man nesten hatt selvplukk og gjort en slant. Bjørnebær-buskene stikker så man må være varlig, for det er jo ikke farlig. Det har ikke vært noe spesielt bær-år men bjørnebæra vil jeg nok huske.
Plommene har pappa plukka, mens eplene ikke plages av mark.
torsdag 18. august 2011
Gjøre noe rett i hvert fall
Alle dagene denne uka har jeg sovet uber-lenge
Regnet har sabotert evnt arbeid og dataen stoppet opp i tillegg - og det saboterte arbeidslysten - når regnet danset ute. I dag tok jeg meg sammen, plukket solbær, luket i persillen og hjalp til med høying. Vi stod regnet av i dag og berget masse høy - det føles bra. Nå blir det ikke mer høying før på lørdag i følge metrologene.
Postet brev andre dagen har jeg også gjort.
Hm i godt humør - eneste jeg gikk glipp av var in treatment men jeg ser reprisen imorgen
Regnet har sabotert evnt arbeid og dataen stoppet opp i tillegg - og det saboterte arbeidslysten - når regnet danset ute. I dag tok jeg meg sammen, plukket solbær, luket i persillen og hjalp til med høying. Vi stod regnet av i dag og berget masse høy - det føles bra. Nå blir det ikke mer høying før på lørdag i følge metrologene.
Postet brev andre dagen har jeg også gjort.
Hm i godt humør - eneste jeg gikk glipp av var in treatment men jeg ser reprisen imorgen
søndag 14. august 2011
Hesjeuka
Det har vært en lang uke. deilig med helligdag idag men regnet kunne spart seg.
Ja hvor mange lenk har vi hesja denne uka - over 100! Fem dager på rad
Og nå hører jeg regne strømme utenfor - herk
Jeg syns dette har lignet på sommer, en uke med bare regn en dag. Men noen bemerket at de ikke syns det er sommer lenger - nei det er lukter høst
Ja hvor mange lenk har vi hesja denne uka - over 100! Fem dager på rad
Og nå hører jeg regne strømme utenfor - herk
Jeg syns dette har lignet på sommer, en uke med bare regn en dag. Men noen bemerket at de ikke syns det er sommer lenger - nei det er lukter høst
tirsdag 2. august 2011
Norge på tvers (3dager)
Langt og lengre enn langt, befant undertegnede seg oppe i det som kalles Narvikfjellene. Endelig etter to hele dager med reising hjemmefra. Nå skulle jeg få bli med på en tur som Johannes og fetteren Benjamin hadde snakket om lenge (fikk jeg høre). Nå var tiden inne, været tilstede, oppakningen ferdig. Faren kjørte opp til svenskegrensen gjennom Skjomendalen og solen skinte. 600moh. Destinasjonen var Slåttlia, over fjell, over vann, bortover, ned, ned gjennom skog og elv.
Ja bare gå du – veien vet hvor du skal. Dette utsagnet passer bra å bruke i ettertid.
Vi hadde hver vår sekk, den ene mye tyngre enn de andre to. En jolly-kano og to fiskestenger. Det første vi gjorde var å gå – en liten bæreetappe ned til Sijdasjávre. Duppe beina i vannet og spise litt mat før de første åretak på svensk jord. Siden dette var helt i begynnelsen var vi forsiktige med å stable oss ombord i kanoen. En stein var også farlig nær i bekkeutløpet vi startet fra. MEN så var det bare å padle av hjertens lyst. Og det trengs når motvinden gjør det mer attraktivt å gå stien langs land. Derfor gjorde vi også - en person tok den tyngste sekken og gikk. Når Sijdasjávre tok slutt var vi i Norge igjen og bar kanoen til neste vann og etter dette vannet også var blitt historie var tiden inne for å kvelde.
Det var en underlig kveld, det er jammen lenge siden jeg har vært ute på telttur og hørt primusen brenne. Mens gutta prøvde noen fiskekast, ville jeg for morro skyld se om jeg fikk til et lite bål, der det lå aske fra et gammelt bål. Trær fantes ikke, så jeg fant noe gress og brukte sikkert 10 fyrstikker før jeg gav opp. Da blåste det opp såpass at den lille gnisten flammet opp. Utrolig; et bål - pølsene ble grillet denne kvelden.
Neste dag innså jeg at det var vakkert dekorert med myrull i vannkanten - for ikke å si et myrull-eldorado. For sikkerhets skyld sprayet på med myggspary. Så var det bæreetappe fra Forsvatnet til Guovddelisjavre. Dessverre ble det mer bæring og inn og ut av kanoen fordi vannet var oppdempt og langt fra fullt. Så hva kartet gav uttrykk for var noe annet enn virkeligheten. En fugl virket til å forfølge oss og vi ble lei av dens utrøttelige pip etter pip. Noe som vi så dagen før var at tåka samlet seg om en fjellkant. Det samme skjedde nå og det over et parti vi skulle over til Geitvatnet. 100 meter opp og ned. Siste gang vi så sola den dagen. for tåka lå tjukk og rolig over vannet. Vel motvind fantes ikke, men her i tåkeland kunne vi fort mistet holdepunkt for vår posisjon ganske fort. Jeg satt midt i kanoen med kart og kompass mellom beina og syns det var en fryd og se hvor beint nord det gikk. Sted for teltplass trodde jeg hvor var men helt rett var det ikke. Middagen var spagetti og nudler og tre poser "smak" som gjorde det til en "varm" opplevelse for flere måter. Denne natten var vi spent på været neste dag; ville vi få samme tåkeværet ville vi trenge kompasskurs videre, Benjamin mente vi hørte ulvehyl men da var jeg for trøtt og bare sovnet til regn på teltet.
Drømmedagen. Jeg ville ikke byttet bort været vi fikk denne dagen. Men det ble masse bæring av kano, over en mil. Først til Røvatnet og så den tyngste etappen til Melkevatnet. Men igjen for et vær og for et syn som ventet oss på hele turens høyeste punkt: hele verden lå for våre føtter: alle tysfjords topptopper med lofotveggen i bakgrunnen > det kunne aldri blitt større forskjell i forhold til tåkedagen da vi ikke så noen ting og heller ikke denne Frostis-breen. Nei for et vidunderlig syn (håper det ble noe av bildene som fotografen vår tok). Nå startet altså "nedturen" og det tok tid til Rørvatnet selv om det ikke så så lant ut fra himmelutsikten. Det var skikkelig langgrunt så vi gikk barføtt sikkert 100meter uti før kanoen kunne bære oss. Sola begynte å gjøre seg gjeldende også, etter matpause og titt på en for bratt trase (for kanotransport) så begynte nytt slit. De to første dagene hadde vi båret kanoen for det meste på/med hodet. Nå kom vi inn i "mer bebygd strøk" altså trær å passe seg for når man går med kanoen på sine skuldre. Johannes ble mer hissig over at jeg gikk for fort bakerst. Sorry, men vi ble ikke uvenner pga kano-bæringen heldigvis. To små vann ble padlet som avkobling fra strevet og mellom disse stoppet vi momentant for å spise de deiligste multer.
Mot slutten av vår marsj ble hodet og kropp mer og mer slitne og vi var heldige som ikke gikk skikkelig på trynet like før Melkevatnet var nådd. Det ble bading og litt matlaging. Like før vi skulle dra møtte vi folk som hadde vært i Skårvatnet og fått fisk på 5kg, vi måpte for vårt fiske hadde slått feil. Jeg hadde bestemt meg for å reise sørover med bussen kl8 neste dag. Så nå var det bare strake veien mot Slåttlia. Nå kom vi inn i kjente farvann for Johannes og Benjamin og jeg fikk høre historier om hvor fisken hadde bitt. Vi begynte å konkludere med at det var utrolig at vi ikke hadde fått napp på kroken da det selvsagt skjedde midt på Sjurvatnet. Hurra, hurra 500gram på kroken.
Fra Lillevatnet ble det ny bæring og nå bestemte de to andre seg for at de også ville kommet seg helt heim til Slåttlia. Togheter all waykræsja.
Endelig på Forsavatnet og klokka ble 0045 neste dag ankomst Slåttlia. jeg fikk litt søvn og dro neste dag. Jeg gratulerer Johannes og Benny som jeg regner med tok den siste mini-sjarmør-etappen ned til Efjorden og avsluttet en Norge-på-tvers-tur jeg vil huske lenge
Vi hadde hver vår sekk, den ene mye tyngre enn de andre to. En jolly-kano og to fiskestenger. Det første vi gjorde var å gå – en liten bæreetappe ned til Sijdasjávre. Duppe beina i vannet og spise litt mat før de første åretak på svensk jord. Siden dette var helt i begynnelsen var vi forsiktige med å stable oss ombord i kanoen. En stein var også farlig nær i bekkeutløpet vi startet fra. MEN så var det bare å padle av hjertens lyst. Og det trengs når motvinden gjør det mer attraktivt å gå stien langs land. Derfor gjorde vi også - en person tok den tyngste sekken og gikk. Når Sijdasjávre tok slutt var vi i Norge igjen og bar kanoen til neste vann og etter dette vannet også var blitt historie var tiden inne for å kvelde.
Det var en underlig kveld, det er jammen lenge siden jeg har vært ute på telttur og hørt primusen brenne. Mens gutta prøvde noen fiskekast, ville jeg for morro skyld se om jeg fikk til et lite bål, der det lå aske fra et gammelt bål. Trær fantes ikke, så jeg fant noe gress og brukte sikkert 10 fyrstikker før jeg gav opp. Da blåste det opp såpass at den lille gnisten flammet opp. Utrolig; et bål - pølsene ble grillet denne kvelden.
Neste dag innså jeg at det var vakkert dekorert med myrull i vannkanten - for ikke å si et myrull-eldorado. For sikkerhets skyld sprayet på med myggspary. Så var det bæreetappe fra Forsvatnet til Guovddelisjavre. Dessverre ble det mer bæring og inn og ut av kanoen fordi vannet var oppdempt og langt fra fullt. Så hva kartet gav uttrykk for var noe annet enn virkeligheten. En fugl virket til å forfølge oss og vi ble lei av dens utrøttelige pip etter pip. Noe som vi så dagen før var at tåka samlet seg om en fjellkant. Det samme skjedde nå og det over et parti vi skulle over til Geitvatnet. 100 meter opp og ned. Siste gang vi så sola den dagen. for tåka lå tjukk og rolig over vannet. Vel motvind fantes ikke, men her i tåkeland kunne vi fort mistet holdepunkt for vår posisjon ganske fort. Jeg satt midt i kanoen med kart og kompass mellom beina og syns det var en fryd og se hvor beint nord det gikk. Sted for teltplass trodde jeg hvor var men helt rett var det ikke. Middagen var spagetti og nudler og tre poser "smak" som gjorde det til en "varm" opplevelse for flere måter. Denne natten var vi spent på været neste dag; ville vi få samme tåkeværet ville vi trenge kompasskurs videre, Benjamin mente vi hørte ulvehyl men da var jeg for trøtt og bare sovnet til regn på teltet.
Drømmedagen. Jeg ville ikke byttet bort været vi fikk denne dagen. Men det ble masse bæring av kano, over en mil. Først til Røvatnet og så den tyngste etappen til Melkevatnet. Men igjen for et vær og for et syn som ventet oss på hele turens høyeste punkt: hele verden lå for våre føtter: alle tysfjords topptopper med lofotveggen i bakgrunnen > det kunne aldri blitt større forskjell i forhold til tåkedagen da vi ikke så noen ting og heller ikke denne Frostis-breen. Nei for et vidunderlig syn (håper det ble noe av bildene som fotografen vår tok). Nå startet altså "nedturen" og det tok tid til Rørvatnet selv om det ikke så så lant ut fra himmelutsikten. Det var skikkelig langgrunt så vi gikk barføtt sikkert 100meter uti før kanoen kunne bære oss. Sola begynte å gjøre seg gjeldende også, etter matpause og titt på en for bratt trase (for kanotransport) så begynte nytt slit. De to første dagene hadde vi båret kanoen for det meste på/med hodet. Nå kom vi inn i "mer bebygd strøk" altså trær å passe seg for når man går med kanoen på sine skuldre. Johannes ble mer hissig over at jeg gikk for fort bakerst. Sorry, men vi ble ikke uvenner pga kano-bæringen heldigvis. To små vann ble padlet som avkobling fra strevet og mellom disse stoppet vi momentant for å spise de deiligste multer.
Mot slutten av vår marsj ble hodet og kropp mer og mer slitne og vi var heldige som ikke gikk skikkelig på trynet like før Melkevatnet var nådd. Det ble bading og litt matlaging. Like før vi skulle dra møtte vi folk som hadde vært i Skårvatnet og fått fisk på 5kg, vi måpte for vårt fiske hadde slått feil. Jeg hadde bestemt meg for å reise sørover med bussen kl8 neste dag. Så nå var det bare strake veien mot Slåttlia. Nå kom vi inn i kjente farvann for Johannes og Benjamin og jeg fikk høre historier om hvor fisken hadde bitt. Vi begynte å konkludere med at det var utrolig at vi ikke hadde fått napp på kroken da det selvsagt skjedde midt på Sjurvatnet. Hurra, hurra 500gram på kroken.
Fra Lillevatnet ble det ny bæring og nå bestemte de to andre seg for at de også ville kommet seg helt heim til Slåttlia. Togheter all waykræsja.
Endelig på Forsavatnet og klokka ble 0045 neste dag ankomst Slåttlia. jeg fikk litt søvn og dro neste dag. Jeg gratulerer Johannes og Benny som jeg regner med tok den siste mini-sjarmør-etappen ned til Efjorden og avsluttet en Norge-på-tvers-tur jeg vil huske lenge
Sommerens eventyr
Det ekstraordinære
Det som man ikke forventet - positivt vel og merke
De tingene har vært sommerens eventyr.
Eventyret som ligger for hånden akkurat nå - ble en "liten" avstikker/forlengelse fra forrige eventyr:
Korsvei 2011.
Vilt og tenke på at det allerede er to uker siden, at jeg ikke har fått omhandlet begivenheten som jeg gledet meg til i to år egentlig. Forventningene var store siden festivalen i 2009. Programmet og gangen i festivalen forekom meg ikke med like stor forundring, men med glede av å være et felleskap. Det var for mye å velge i også, og jeg lærte meg tango (rask innføring) og lyttet nøye etter til alle bibeltime-holderene.
NordNorge
Jeg havnet på tur i Narvikfjellene. Bilturen hjem fra Korsvei i Seljord endte opp med ideen om å bli med søster og svogers videre få dager etterpå fra Trondheim til (så langt jeg ønsket) Lavangen. Og etter å ha undersøkt en dag var det full mulig grunn til å bli med så jeg kunne besøke kjente og kjære i Nordland kommune.
Lange dager!
Idag er første gang på lenge at jeg har sovet til åtte. Reiseplanen har vært lang og da passer det godt å strekke på beina og ta livet med ro hos tante. Neste etappe blir Namsos imorgen.
Men nå er det på tide med noen skikkelige reiseskildringer fra SOMMEREVENTYRET
Det som man ikke forventet - positivt vel og merke
De tingene har vært sommerens eventyr.
Eventyret som ligger for hånden akkurat nå - ble en "liten" avstikker/forlengelse fra forrige eventyr:
Korsvei 2011.
Vilt og tenke på at det allerede er to uker siden, at jeg ikke har fått omhandlet begivenheten som jeg gledet meg til i to år egentlig. Forventningene var store siden festivalen i 2009. Programmet og gangen i festivalen forekom meg ikke med like stor forundring, men med glede av å være et felleskap. Det var for mye å velge i også, og jeg lærte meg tango (rask innføring) og lyttet nøye etter til alle bibeltime-holderene.
NordNorge
Jeg havnet på tur i Narvikfjellene. Bilturen hjem fra Korsvei i Seljord endte opp med ideen om å bli med søster og svogers videre få dager etterpå fra Trondheim til (så langt jeg ønsket) Lavangen. Og etter å ha undersøkt en dag var det full mulig grunn til å bli med så jeg kunne besøke kjente og kjære i Nordland kommune.
Lange dager!
Idag er første gang på lenge at jeg har sovet til åtte. Reiseplanen har vært lang og da passer det godt å strekke på beina og ta livet med ro hos tante. Neste etappe blir Namsos imorgen.
Men nå er det på tide med noen skikkelige reiseskildringer fra SOMMEREVENTYRET
tirsdag 26. juli 2011
Pappas ekstremsport
Min far har en ting han liker å gjøre som mamma sikkert ville kalle for ekstremsport tenker jeg
Jeg tenker på multesankingen, han for av gårde idag og er ennå ikke kommet tilbake fra Hyttemyran under Østensetran. Tenk om han ikke kommer tilbake. Mor liker at jeg er med, men jeg kan ikke være med på alle turer. Ute blant multene er min far i sitt ess. Der er lykke å fred, mens der nede i bygden famler vi andre
Jeg tenker på multesankingen, han for av gårde idag og er ennå ikke kommet tilbake fra Hyttemyran under Østensetran. Tenk om han ikke kommer tilbake. Mor liker at jeg er med, men jeg kan ikke være med på alle turer. Ute blant multene er min far i sitt ess. Der er lykke å fred, mens der nede i bygden famler vi andre
søndag 24. juli 2011
Tilbakeblikk
Idag røk dataskjermen. Svogeren min sa at han syntes synd på skjermen og like etterpå så svartnet det.
Game over!
Så kom jeg på det - den skjermen kjøpte jeg på dagen 11.september i Oslo. For en underlig tilfeldighet og skrive om det nå.
Vi var i Seljord på Korsvei og jeg lærte meg tango da det smalt. Kvelden ble spesiell, nydelig gudstjeneste i teltet akkompagnert av joikingen til Frode Fjellheim. Påfølgende Taize-meditasjon startet med den første "empati"-meldingen jeg hørte fra utlandet: broder Alois. Selv om vi lite viste og ikke så noe særlig nyheter før vi kom hjem idag, vil jeg si at å være sammen i bønn er uvurderlig.
Tider forandrer seg.
På samme måte som 1981, 1991 og 2001 var merkeår har også 2011 nå blitt nettopp det
Game over!
Så kom jeg på det - den skjermen kjøpte jeg på dagen 11.september i Oslo. For en underlig tilfeldighet og skrive om det nå.
Vi var i Seljord på Korsvei og jeg lærte meg tango da det smalt. Kvelden ble spesiell, nydelig gudstjeneste i teltet akkompagnert av joikingen til Frode Fjellheim. Påfølgende Taize-meditasjon startet med den første "empati"-meldingen jeg hørte fra utlandet: broder Alois. Selv om vi lite viste og ikke så noe særlig nyheter før vi kom hjem idag, vil jeg si at å være sammen i bønn er uvurderlig.
Tider forandrer seg.
På samme måte som 1981, 1991 og 2001 var merkeår har også 2011 nå blitt nettopp det
fredag 15. juli 2011
I blogg-siget
På samme viset hadde var det nesten idag som igår. Jeg tok kontroll over min (sommer)dag.
Plukket kamille etter middagen. Tenkte på slutten av In treatment, de gode poengene.
At jeg hadde det godt med meg selv. Etterpå plukket jeg litt (gul)rips til kveldskoz.
Det er også litt rart å ikke ha en liten nevø på besøk, dele interesser (for blant annet monarda-plukking).
Hesjaen vi satte opp først på dagen i Kleiverud tenkte jeg: ein hesja er mer enn ord, den er tålmodig
Plukket kamille etter middagen. Tenkte på slutten av In treatment, de gode poengene.
At jeg hadde det godt med meg selv. Etterpå plukket jeg litt (gul)rips til kveldskoz.
Det er også litt rart å ikke ha en liten nevø på besøk, dele interesser (for blant annet monarda-plukking).
Hesjaen vi satte opp først på dagen i Kleiverud tenkte jeg: ein hesja er mer enn ord, den er tålmodig
torsdag 14. juli 2011
Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen
In treatment episode 29 (sesong 2) avsluttet i solnedgangen fra vinduet. STERK episode, og for once there was summer. En dag med hesjing og sol. Etterpå satt jeg i hagen kl19 tipper jeg, plukket kamillie, kamilleplantene har snart gjort sitt og mange and starts to die.
Monardaen blomsterer
Nå tar den vår oppmerksomhet i dagene framover. Den lyser opp hagen i ett gammelt sinn.
Livsfaser, ingenting slutter - det er andre som tar over.
Tenk jeg kan ikke huske sist kveldshimmelen var så vakker rød - som monarda
Jeg kjenner på at jeg eldes på den måten at jeg tar det mer med ro angående sommerarbeidet, det går som det går. Tenk jeg drev på til klokka 23 somme dager for å berge avlingen.
Nå tar jeg skritt for skritt og ikke disse skippertakene
Kanskje jeg gjør som fra tv-serien: jeg lar skje hva som skjer
det er vanskelig, vi ser ut som idoiter. om vi mangler noko så er det ydmykhet.
Pussig tanke om terapeuter og bønder hohoh
gjer som som du tror du er til hjelp
Monardaen blomsterer
Nå tar den vår oppmerksomhet i dagene framover. Den lyser opp hagen i ett gammelt sinn.
Livsfaser, ingenting slutter - det er andre som tar over.
Tenk jeg kan ikke huske sist kveldshimmelen var så vakker rød - som monarda
Jeg kjenner på at jeg eldes på den måten at jeg tar det mer med ro angående sommerarbeidet, det går som det går. Tenk jeg drev på til klokka 23 somme dager for å berge avlingen.
Nå tar jeg skritt for skritt og ikke disse skippertakene
Kanskje jeg gjør som fra tv-serien: jeg lar skje hva som skjer
det er vanskelig, vi ser ut som idoiter. om vi mangler noko så er det ydmykhet.
Pussig tanke om terapeuter og bønder hohoh
gjer som som du tror du er til hjelp
onsdag 6. juli 2011
Følelse av noe nytt
Disse siste to dagene
en gjennomlevelse av å gå side ved side av fortiden. Jo jeg går på kjente stier
men det å se uten å se
føle uten å behøve
for ett og to år siden var punktene de samme
men øyeblikket
de øyeblikkene
ligger der
Før man vet ordet av det får ideen en vri av andre igjen, det blir ikke full repitisjon
Det man gjør for andre får man også igjen fra noen andre derigjen
en gjennomlevelse av å gå side ved side av fortiden. Jo jeg går på kjente stier
men det å se uten å se
føle uten å behøve
for ett og to år siden var punktene de samme
men øyeblikket
de øyeblikkene
ligger der
Før man vet ordet av det får ideen en vri av andre igjen, det blir ikke full repitisjon
Det man gjør for andre får man også igjen fra noen andre derigjen
torsdag 23. juni 2011
Vestlandsdrøm
Denne juni-måned har jeg nesten gjort som tornerose. Jeg har gått inn i en tilstand hvor jeg har gjort mer eller mindre ingenting. I en tilstand av ro. Vente-modus. Tå-negelen har jeg nevnt før, så foten min trenger å leges videre. Dette at eik før ask gir plask har ennå ikke slippi taket så sol og slåttearbeid står på stedet hvil fortsatt. Høstplaner er ikke spikra.
Kortsiktigheten rår. Og jeg fant ut at jeg ville unne meg en tur tilbake til draumen om vestlandet. Dette var nemlig siste uka at ei klassevenninne er budeie i Stondalen i Aurland så jeg dro av sted. Vist du vil noe nok jobber universet med deg så du skal få det til.
Stondalen forbinder jeg med bratt nedover-tur da vi ikke fant den rette veien ned fra Hovdungo i 2005. Nå fikk plassen en helt ny mening – nå yret det av liv. Så vidt ute av bilen ser jeg geiteflokken og så fører budeia an i flokken og det blir en lang, lang rekke av 124 mjølkegeiter og 38 killinger. Sola skinn, her skjønner jeg at budeia liker seg. Ho har vært her i to uker – første uka var stille, mens i den andre har det vært mye besøk. Og nå var ei barndomsvenninne kommet kvelden før meg. Det er lenge siden jeg har maskinmelket geiter (i januar) og i fri tilstand enda lenger siden (Sinjarheim juli i fjor). Virkelig fint å være med på 17-stellet og ha god tid til å prate etterpå om stort og smått.
Turmulighetene er mange herfra men siden hun ikke hadde gått til Hovdungo var det på sin plass og dit fra Aurlandsdalen mente jeg. Neste dag lå toka klokka 6 men geitene måtte uansett melkes først, så tok vi bussen 0915 gjennom en tunnel, fra Berdalen rett inn på Aurlandsdals-ruta. Vi hadde rikelig tid og gikk innom Berekvam, Vetlehelvete og badet i elva der den lå rolig (alle vet vel jo hvor dramatisk dalen er). Det positive hadde vært at vi begynte vandringen i skyggen og ble ikke for varme, mens sola fikk mer spillerom etter hvert. Ja nå begynte oppturen fra Bridlibrui opp til Teigen, men enda var det langt igjen til Hovdung og kreftene svant litt hen. Skritt for skritt, meter for meter, mens vegetasjonen forandret seg. I Aurlandsdalen møtte vi bare en person, mens jeg mildt sagt ble overrasket over å treffe to turgåere på denne stien. Det negative var at kameraet var gått tom for strøm og flaskene tomme for vann, men for hvert skritt vi tok ville vi før eller siden komme nærmere neste vannkilde. Lykken lister seg ut fra den minste kilde, vi hørte en klinkende lyd og fant en nedgravd bekk. Utsikten på høyeste punkt var underbar. Nå startet nedstigningen fra Hovdongo og denne gangen fulgte vi stien (i motsetning til 2005). Helårskoene holdt godt på beina og tånegelen min men det leita litt på hælen for steg etter steg nedover bratta. Verre var det for nummer tre så til slutt bar det barbeint nedover. Budeia hadde ingen problemer men når me endelig så fjøset langt der nede var det noen underlige prikker på feil side av gjerde. Til min store glede nedte ikke turen med en total nedtur, det gikk litt opp igjen til stølen. Klokka var presis 17. Timingen var perfekt men geitene tok det litt tid å få på rette siden av gjerdet. Budeia kunne drive på mens jeg fikset geiter og hull i gjerdet og Ingen manglet!
Ja Aurland du Aurland, her er det fint å være i godt lag. Men heimen kaller også så jeg dro til slutt hematt neste dag etter en stopp på SJH. Klokka var på 17 og denne dagen var også velsignet med sol, men på tilbakeveien tok regnet atter over.
Eik før ask gir plask.
Jeg tenkte etter at jeg har det, med å vende raskt tilbake på snarvisitter til eventyrlandene: Heistadmoen (2mnd), Alta (3md), Slåttlia (6 mnd), Hemsedal (1mnd) og nå Aurland (2 uker)
mandag 13. juni 2011
Trosten
Jeg tenker på noe å skrive. Skal det ha noe moro ved seg, eller skal det var melankoli, dagsaktuell kanskje. Nei det er så mangt og ordene vil uansett flyte rundt som elvene gjør.
Først av alt er jeg hjemme i østlandshjemmet under Norefjell.
Nummer to er at jeg besøkte legen, og legen ristet på hodet og nå er det gjort. Negelen på høyre storetå er beskåret. Elendigheten med nedgrodd negel siden påske er over.
Var det hele ein draum? – tittelen på skolefilmen etter 2år på SJH, den etterfølger meg i drøm etter drøm. Ganske intenst av og til og jeg har glemt å skrive opp en del av dem.
Men enkelt sagt så savner jeg Aurland utrolig.
Jeg tok meg god tid å si hadet til skolekameratene. Ja ikke før to uker etter den siste eksamen dro jeg hjem. Og så kom regnet
Jeg har sittet inne med storetåa i hvitt og venter på at det skal gro. Jeg blir minnet på hvordan mor og pappa svinser rundt her hjemme. Selv om regnet ikke ga seg drev pappa på og slo i hagen. Galning tenkte jeg mens jeg las i bursdagsgaveboka: ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Nå er det andre dagen med sol og jeg har lagt merke til en liten krabat som virker å sette stor pris på at pappa har slått graset. En trost spaserer rundt og rundt med nesen i sky, napper opp noen kryp. Ja for en krabat, brystkassa fram og for en aristokratisk holdning.
Sauebjeller og sauebreking lar høre fra seg uttomgards.
For nokre historier Bruaset formidlar gjennom boka si. Ja det er mykje interessant og eg sit og tenkjer. Trost og tær. Framtid og planar. Ja planar har eg ikkje nemnt og det er fordi eg ikkje veit noko konkret enno.
Til sist: trø meg ikke for nære, jeg er redd for å bli tråkket på tærne og at gjengroingen av tåa ikke skal gå bra. Jeg satt og las og så kjente jeg noe der nede – det var et stabeist av et innsekt som ikke ville gå rundt men gjennom beinet. Makan til Per Gynt altså.
Det er juni i Aurland og det er i grunn litt trist
å reise frå dalen kor eg har levd og spist
For eg husker de minnan som gjorde meg godt
de er mange og det er så flott
Kom i hug alle ting i fra morgon til kveld
Det var bading og ball, men moro likevel
Det var skuledagar kor med møtte opp
og pusla med stort og med smått
Det er over no ja det veit eg for vist:
Vi går kvar vår veg uti hist og i pist
Etter to år med lærdom håpar eg vegen den veit
kor hen den fører meg
(melodi: Mai i Aurland)
onsdag 1. juni 2011
Veken brenner ut
Det gikk først opp for meg i går: NÅ går vi hver til vårt. Kristina dro til Urnes med all bagasjen sin. På vei til den siste sangøvinga i Sogndal snakket vi om jordbruksskolen hele tiden, og med ett følte jeg meg historisk selv, jeg er jo selv blitt en del av historien, historien fra SJH.
Nå sitter jeg å venter på at den siste dvden blir brent, og bildearkivet kan bli avsluttet. Alle har fått sin kopi av, sin del av digitale minner.
Veken brenner ut, det stunder mot slutten. For et race det har vært.
Nå sitter jeg å venter på at den siste dvden blir brent, og bildearkivet kan bli avsluttet. Alle har fått sin kopi av, sin del av digitale minner.
Veken brenner ut, det stunder mot slutten. For et race det har vært.
mandag 30. mai 2011
Drømmeformelen er funnet
Jeg er så glad over noe jeg fant på søndag
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%Y%m%d_%H%M%S%%-c.%%e" dir
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%m%d%%-c.%%e" dir
IT made my day - denne gjør videre bildearkivering til en lek. HURRA.
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%Y%m%d_%H%M%S%%-c.%%e" dir
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%m%d%%-c.%%e" dir
IT made my day - denne gjør videre bildearkivering til en lek. HURRA.
tirsdag 17. mai 2011
Var det ein draum?
Fyrste morgon på mange uker
Fyrste gong på mange uker at jeg våkner og er utrolig trøtt, klokka 8. Det er utrolig seint. Føles som en evighet og husker ikke sist tilsvarende oppvekkelse tok til. Jobber med bildepresentasjon og minnecd til avsluttningen på to år på SJH. Stikkordet er om det hele var ein draum? Imorgon trekkes eksamen til fredag. Idag er det nasjonaldagen. Ifjor sang jeg sammen med koret i Lærdal, i år bare i Aurland som ein del av kyrkjelyden. Været er som vanlig ikke noe å skryte av.
17.mai, men det er 27.mai det hele er slutt.
Fyrste gong på mange uker at jeg våkner og er utrolig trøtt, klokka 8. Det er utrolig seint. Føles som en evighet og husker ikke sist tilsvarende oppvekkelse tok til. Jobber med bildepresentasjon og minnecd til avsluttningen på to år på SJH. Stikkordet er om det hele var ein draum? Imorgon trekkes eksamen til fredag. Idag er det nasjonaldagen. Ifjor sang jeg sammen med koret i Lærdal, i år bare i Aurland som ein del av kyrkjelyden. Været er som vanlig ikke noe å skryte av.
17.mai, men det er 27.mai det hele er slutt.
søndag 1. mai 2011
Taize - Paris - Aurland - Bergen
Nå mister sønsteby - hvordan føles det å ha 120 mennesker som venter på deg?
Sjelero i taize - det trengs mange flere ord og blogginnlegg for å fortelle om alt vi opplevde der
Dyrehagen i Paris og så ser jeg kinofilmen "vann til elefanter en uke etterpå
Skikkelige møkkadager på skolen hvor det gikk trått med våronna.
Hagemesse-stand under Grieghallen - timevis av frivillig stående-tid for å dele ut info om økologisk (oikos og skolen min).
MEN en ting er felles: Et vanvittig bra vær og sol hver eneste dag.
Vanvittige 2 uker og nå er det ikke lenge igjen til den 27.mai - da er det slutt
Sjelero i taize - det trengs mange flere ord og blogginnlegg for å fortelle om alt vi opplevde der
Dyrehagen i Paris og så ser jeg kinofilmen "vann til elefanter en uke etterpå
Skikkelige møkkadager på skolen hvor det gikk trått med våronna.
Hagemesse-stand under Grieghallen - timevis av frivillig stående-tid for å dele ut info om økologisk (oikos og skolen min).
MEN en ting er felles: Et vanvittig bra vær og sol hver eneste dag.
Vanvittige 2 uker og nå er det ikke lenge igjen til den 27.mai - da er det slutt
mandag 11. april 2011
eg likar ikkje tanken
Tanken på å reise fra aurland.
Tanken hang da jeg gikk fra kinoen igår kveld. varm vår
dette er min dal
eg likar meg i denne dalsprekken
Tanken hang da jeg gikk fra kinoen igår kveld. varm vår
dette er min dal
eg likar meg i denne dalsprekken
søndag 10. april 2011
Filmsnakk
Dette er ganske sært - jeg har nettopp vært på kino og så titter jeg innom tven og der går det en dokumentar om nettopp den filmen jeg har sett: "Kongens tale". Jeg likte den godt, mye vittigheter, og noen punkter for evigheten. Klassiske mesterverk ble også blandet inn på en glimrende måte.
lørdag 9. april 2011
Vårens hjelper
Jeg har sett årets første hestehov!
Dette var på vei på sykkel til Flåm og da får en litt mer tid på å trekke inntrykk til seg! Våren får mer og mer tak på Aurland. Jeg tok flåmsbana (9-toget) for jeg hungret etter skikkelig sol, det fikk jeg oppå fjellet til de grader. Gikk av på Vatnahalsen og labbet av gårde på skaraen ned til Reinungen (toget snur oppe på Myrdal og derfor hadde jeg god tid i solen). Manglet solbriller så jeg var akkurat passe lenge oppe i snøriket.
Nede i vår rike hadde jeg fått i oppdrag å ryddet en hage, jeg fikk låne traktor og kjørte ned i sentrum og rygget meg inn ved siden av ica og puben. Så rakte jeg resten av dagen og fyltet tilhengeren. Det som var koselig var at noen av de andre naboene også bedrev hagearbeid - kom igjen sa jeg, last kvisten din på lasset mitt.
Den tirrende solen på morgenkvisten blke borte når jeg toget tilbake. Jeg gjorde meg også den erfaring at man blir utrolig rik av å holde fokuset ut en side om gangen (i sterk kontrast til turistene som flyr fra den ene til den andre siden). På vei opp så jeg vestsiden og ned østsiden. Dette ble tredje gangen jeg brukte Flåmsbana i år - har årskort så banen bare venter på at jeg skal ta flere turer.
Dette var på vei på sykkel til Flåm og da får en litt mer tid på å trekke inntrykk til seg! Våren får mer og mer tak på Aurland. Jeg tok flåmsbana (9-toget) for jeg hungret etter skikkelig sol, det fikk jeg oppå fjellet til de grader. Gikk av på Vatnahalsen og labbet av gårde på skaraen ned til Reinungen (toget snur oppe på Myrdal og derfor hadde jeg god tid i solen). Manglet solbriller så jeg var akkurat passe lenge oppe i snøriket.
Nede i vår rike hadde jeg fått i oppdrag å ryddet en hage, jeg fikk låne traktor og kjørte ned i sentrum og rygget meg inn ved siden av ica og puben. Så rakte jeg resten av dagen og fyltet tilhengeren. Det som var koselig var at noen av de andre naboene også bedrev hagearbeid - kom igjen sa jeg, last kvisten din på lasset mitt.
Den tirrende solen på morgenkvisten blke borte når jeg toget tilbake. Jeg gjorde meg også den erfaring at man blir utrolig rik av å holde fokuset ut en side om gangen (i sterk kontrast til turistene som flyr fra den ene til den andre siden). På vei opp så jeg vestsiden og ned østsiden. Dette ble tredje gangen jeg brukte Flåmsbana i år - har årskort så banen bare venter på at jeg skal ta flere turer.
torsdag 7. april 2011
Litt mer å skrive ned
Nå er den store konserten ferdig. På ny tømmes hodet fullstendig.
Målet er unnagjort og det låt bra hele veien. Jeg har ikke funnet noe reaksjoner på nettet om begivenheten, det jeg kan dele er lista over sangene. Det siste i forberedelsene var da vi hørte på Tone som trengte hjelp med Argentina-sangen. "Ja" tenkte vi "det er langtfra lett alt sammen".
"Jeg er de tusen vinder" - utrolig flott dikt i grunn og markering av det uhyrlige som fortsatt pågår i Japan. Lar det ligge som et slør - kanskje du som leser skjønner hvis du undersøker.
Jeg leser en fantastisk bok jeg fikk av lilleøster; Skuret. Den blir ganske sikkert utlest i løpet av uka.
Fylles av sannheter OG spørsmål / tanker som jeg en gang har stilt meg, blir besvart. MEN jeg venter på andre svar også - japp håper de finner meg.
Målet er unnagjort og det låt bra hele veien. Jeg har ikke funnet noe reaksjoner på nettet om begivenheten, det jeg kan dele er lista over sangene. Det siste i forberedelsene var da vi hørte på Tone som trengte hjelp med Argentina-sangen. "Ja" tenkte vi "det er langtfra lett alt sammen".
"Jeg er de tusen vinder" - utrolig flott dikt i grunn og markering av det uhyrlige som fortsatt pågår i Japan. Lar det ligge som et slør - kanskje du som leser skjønner hvis du undersøker.
Jeg leser en fantastisk bok jeg fikk av lilleøster; Skuret. Den blir ganske sikkert utlest i løpet av uka.
Fylles av sannheter OG spørsmål / tanker som jeg en gang har stilt meg, blir besvart. MEN jeg venter på andre svar også - japp håper de finner meg.
søndag 3. april 2011
Ein forventing på forhånd
Det er tidlig søndag morgon. Hele skolen søv.
Et nytt høgdepunkt nærmar seg: Kan du høyre folket syng - ei reise i musikalane si verd.
Denne uka har vært siste innspurt frå vår side i Lærdalskoret som bidrar på seks av songane som skal framføres. (i utgangspunktet skulle vi også ha sunge to songar frå Les Miserables men det blei kutta ut til fordel for ei markering av katastrofen som har ramma Japan).
Den siste ukas prøver har ikkje vært krevjande for koret men det dei musikalske inntrykka har vore mange frå dei andre musikarane frå korps, band og solistane ikkje minst.
No slikt og såpass stort har eg aldri vori med på – men det er godt å vite at konserten på langt nær stor og faller på oss i koret.
Det er ikkje vanskeleg og samanlikne openbaringa om korleis heile konserten blir sjåande ut. Pennestrøk for pennestrøk blir lagt. På onsdag høyrte me det meste av programmet, men me måtte reise før heile prøva var ferdig (seint for oss aurlendingar som hadde reist heilt til Sogndal på kvelden). I går spilte me gjennom heile konserten og det blir så flott. Det einaste som manglar er ein av solistane som me har mildt sagt store forventingar til: Tone Damli! I går gikk noen av dei andre flotte solistane som Sogndal har å by på inn i hennar rolle. It is just one word to say: MAGIC.
No ventar eg berre på å synge det me maktar i musikalane si verden.
Det må jo også seiast at det går enormt med tid og tålmod, men eg har forståing for at det trengs jobbing og terping for at konserten blir ein oppleving.
Et nytt høgdepunkt nærmar seg: Kan du høyre folket syng - ei reise i musikalane si verd.
Denne uka har vært siste innspurt frå vår side i Lærdalskoret som bidrar på seks av songane som skal framføres. (i utgangspunktet skulle vi også ha sunge to songar frå Les Miserables men det blei kutta ut til fordel for ei markering av katastrofen som har ramma Japan).
Den siste ukas prøver har ikkje vært krevjande for koret men det dei musikalske inntrykka har vore mange frå dei andre musikarane frå korps, band og solistane ikkje minst.
No slikt og såpass stort har eg aldri vori med på – men det er godt å vite at konserten på langt nær stor og faller på oss i koret.
Det er ikkje vanskeleg og samanlikne openbaringa om korleis heile konserten blir sjåande ut. Pennestrøk for pennestrøk blir lagt. På onsdag høyrte me det meste av programmet, men me måtte reise før heile prøva var ferdig (seint for oss aurlendingar som hadde reist heilt til Sogndal på kvelden). I går spilte me gjennom heile konserten og det blir så flott. Det einaste som manglar er ein av solistane som me har mildt sagt store forventingar til: Tone Damli! I går gikk noen av dei andre flotte solistane som Sogndal har å by på inn i hennar rolle. It is just one word to say: MAGIC.
No ventar eg berre på å synge det me maktar i musikalane si verden.
Det må jo også seiast at det går enormt med tid og tålmod, men eg har forståing for at det trengs jobbing og terping for at konserten blir ein oppleving.
fredag 25. mars 2011
En ende
Nå går mye mot slutten
- Snøen har forsvunnet fra Aurlandsvangen
- Mange, mange klasseturer de siste ukene – kan umulig få tid til flere slike
- Bare 5 uker igjen med undervisning på SJH
- Noen ansatte slutter og andre lærere kjem tilbake
- - og vi snakket om det å bli pensjonist med skogbrukslæreren vår
- Epletrærne ved undervisningsbygget har blitt sanerte (altså hogget ned) og blir brukt som geite-beite
- Dreadsen min har også blitt klipt bort
- vårjevndøgn på søndag
- Stor musikk-konsert uka etterpå – dirigenten i Lærdalskoret slutter til høsten
- Tyveårene har tatt slutt
Så hva nå?
Jeg er tom i hodet. Heftige uker har gått. Nå tvinger mange nye spørsmål seg inn – hva skal jeg fylle 30-årene med? Jeg ser meg i speilet og ser en gutt som ser forbaska ung ut. Jeg har ikke vært så kort på håret siden jeg var 20!
Men jeg, er gammel, og samtidig, jeg er (fortsatt)
Pure ung – og samfunnet har ikke fått meg plassert der de gjerne skulle sett meg stasjonert. Ønsker meg nye svar etter påsken.Men det er ikke helt sant at alt tar en ende - en gammel elev som gikk i klassen vår vender tilbake.
Ser fram til en stille uke i Taize også
fredag 11. mars 2011
Mars-tid
En klisjé – utrolig mange ting å fortelle om
Jeg har skrevet det før og gjort det før. Men før jeg tenker altfor mye på klisjer og på ting som skal skje framover. Dette har hendt.
En beretning om vinterferie hvor skiene sto i fokus. Helgen etterpå dro jeg på ny skitur, denne gang fra Hallingskeid til Myrdal. Jeg fikk med fire stykk som ble med på denne dagsturen. Været ble endelig bra på søndag – så da dro vi med flåmsbana til fjells. Denne strekningen hadde jeg ikke gått før men for det meste handlet det om å bevege seg over fire vann.
Men
Ja det ble et men i det vi krysset togslinja i enden av kveldevatnet. Her gikk rallarvegen nedi en trang dalåpning. Her gikk det litt for fort og rutevalget som skulle være det beste ble glemt i utfordringene som stod foran oss med å få oss velberget gjennom dette partiet. Så tanken på hvor det hadde vært best å ferdes kom etterpå og jeg ble nok litt stresset over gruppa trengte mye lenger tid på forflytningen enn planlagt. Så jeg gjorde en feilbeslutning til som ikke bedret tidssituasjonen. Plan A om å rekke Flåmsbana og dans på samfunnshuet nedi Flåm forsvant. Dog to av oss kunne rekke toget men jeg ble igjen for de tre andre som strevde i en siste bakke. Så jeg sa til vår sistemann at han bare måtte gå på så ville han nok rekke det. Det skulle tatt seg ut om jeg også hadde stukket av. Plan B var nå å ta inn på VatnaHalsen hotell hvor jeg tre uker tidligere hadde overnattet i forbindelse med kor-seminar. Vi så toget reise på 2kilometers avstand. Så trasket vi opp mot hotellet og det så i grunn litt mørkt ut og når vi ankom sto en mann og skulle til å låse hele hotellet: hadde dere kommet fem minutter senere ville dere kommet til låst dør. Så flaks i uflaks. Vi fikk noen rundstykker og kunne legge oss varmt og godt innendørs. Dette ga assosiasjoner til sangen Fenomonalt: nok for meg er et lite kott, langt fra kulda og varmt og godt. Vi fant ei sangbok av Prøysen og sang resten av kvelden. Den siste var du skal få en dag i morra som rein og ubrukt står.
Så neste dag våknet vi til frokost klokka åtte mens skolen startet på SJH. Med første tog ned rakk vi middagen på skolen. Så hadde vi hatt 30minutter mer å gå på skituren vår ville denne historien blitt en annen historie men den ga oss mye lærdom.
Vi har vært på grisetur de siste dagene på Hedemarken. Utegris og innegris, og mye musikk i minibussen, ja vi kjørt skikkelig feil i Elverum og oppdaget ikke dette før etter 15min. Det ble mer hotell på Fokhol hvor vi overnattet to netter. Jeg fikk nesten litt lyst til å studere på Blæstad hvis det hadde vært slik at jeg hadde vært yngre og gjort andre studievalg.
Ja og nå er det under to uker til 30årsdagen min. Vi skal på skoletur den dagen også til Vik der vår inspirerende lærer kommer fra. Og om noen timer så er det mer sang-øving foran den store konserten vi ser fram til 3.april
torsdag 24. februar 2011
I skisko gjennom Oslo
En reise gjennom Oslo med ski startet.
Vinterferien min allerede vært innom Hafslo, deretter Krødsherad og nå i tigerstaden. Gikk av på Lysaker i kveld og gikk på ski gjennom gater og forbi biler til Stabekk. Jeg følte meg som Pingu med sin lange føtter når jeg gikk videre på ski på asfalten til Stabekk stasjonen.
Fredag: Tittet på diakonhjemmet-høgskolen til minstesøster. Dro til Serieteket, liker den plassen kjempegodt altså. Det var fint å lese tegneserieromanen Fabler (2stk) og før jeg viste ordet av det så stengte biblioteket. Diltet rundt hele dagen med skibaggen under armen altså.
Lørdag: Ski-VM
Vinterferien min allerede vært innom Hafslo, deretter Krødsherad og nå i tigerstaden. Gikk av på Lysaker i kveld og gikk på ski gjennom gater og forbi biler til Stabekk. Jeg følte meg som Pingu med sin lange føtter når jeg gikk videre på ski på asfalten til Stabekk stasjonen.
Fredag: Tittet på diakonhjemmet-høgskolen til minstesøster. Dro til Serieteket, liker den plassen kjempegodt altså. Det var fint å lese tegneserieromanen Fabler (2stk) og før jeg viste ordet av det så stengte biblioteket. Diltet rundt hele dagen med skibaggen under armen altså.
Lørdag: Ski-VM
fredag 11. februar 2011
Den første sola
Endelig så vi sola direkte i øynene for første gang i Aurland i år. Mørketida er over men nå blir det kaldt.
fredag 4. februar 2011
Geit
Mine erfaringer
Ikke lag sugemerker
ikke ha vann på tanken
melk alle geiter (even hørte på ei geit og hørte at hun ikke var blitt melka
Blod i spene - fint å ha noen som liker å håndmelke
Melka ble bedre fra dag til dag - jordbæryougurt til naturell
splinter i filteret (litt dumt)
Lauvskjerv brukt i helga - husk å ta vekk kvisten
Ikke lag sugemerker
ikke ha vann på tanken
melk alle geiter (even hørte på ei geit og hørte at hun ikke var blitt melka
Blod i spene - fint å ha noen som liker å håndmelke
Melka ble bedre fra dag til dag - jordbæryougurt til naturell
splinter i filteret (litt dumt)
Lauvskjerv brukt i helga - husk å ta vekk kvisten
lørdag 22. januar 2011
Tanke uten ord
At noe er på gli - lever sitt eget liv!
Akkurat nå er det ingen overflod av noe - men likevel hersker tanker
ingen spesiell tanke tilpasset ord - etter lesing og lytting og være
Det hele er på nippe til å være for enkelt - internatet er nesten tomt denne helgen.
Likevel er det i denne tid noen igjen av ytterst nødvendighet
Jeg vil sikre meg sluttstrek over den første forkjølelsen og alle omstendigheter spilte på min side når vi dro på skoletur til vossebia. Kun et gardsbesøk? nei det var mye mer! Vi fikk etterhvert alle utdelt håndkle og en skål oppvarma velvære-vann. Jeg vet mange ting som er bra som jeg gjerne skulle unnet meg mer av (osteopati feks) og dette var netttopp et slik tiltak; innhalering av "heksebrygg" under et håndkle.
Jeg opplever en dag full av nederlag - det er svært lenge siden jeg hadde sett på "Dykkerklokken og sommerfuglen" og speielt tankene til Jean-Dominique Bauby når filmlerret okkuperes av isblokker som deiser i vannet. Jammen fant jeg sitat også på en måte:
Akkurat nå er det ingen overflod av noe - men likevel hersker tanker
ingen spesiell tanke tilpasset ord - etter lesing og lytting og være
Det hele er på nippe til å være for enkelt - internatet er nesten tomt denne helgen.
Likevel er det i denne tid noen igjen av ytterst nødvendighet
Jeg vil sikre meg sluttstrek over den første forkjølelsen og alle omstendigheter spilte på min side når vi dro på skoletur til vossebia. Kun et gardsbesøk? nei det var mye mer! Vi fikk etterhvert alle utdelt håndkle og en skål oppvarma velvære-vann. Jeg vet mange ting som er bra som jeg gjerne skulle unnet meg mer av (osteopati feks) og dette var netttopp et slik tiltak; innhalering av "heksebrygg" under et håndkle.
Jeg opplever en dag full av nederlag - det er svært lenge siden jeg hadde sett på "Dykkerklokken og sommerfuglen" og speielt tankene til Jean-Dominique Bauby når filmlerret okkuperes av isblokker som deiser i vannet. Jammen fant jeg sitat også på en måte:
...beklagelse for en svunnen fortid og, fremfor alt, anger for tapte muligheter: kvinnene vi var ute av stand til å elske, de sjansene vi ikke klarte å gripe, øyeblikk av lykke vi lot drive bort. Det virker for meg som at hele livet mitt var ingenting annet enn en rekke av små tilløp: et veddeløp hvor vi viste resultatet på forhånd, men hvor vi ikke turte satse på vinneren.
Gjør det helt... ikke stykkevis og...
Jeg har også lest noen internett-tanker og fulgt en som var og er på reise - det var fint.
Trodde jeg viste hva den siste kvelden skulle inneholde men det ble skøvet en kveld fram. Jeg lærte bort spillet backgammon istedenfor og gjorde på sett og vis det beste ut av kvelden - det du gir bevisthet får kraft.
Nå skal jeg låne "Julie & Julia" og vise fram i kveld - et skikkelig bra juleminne
Tenke uten ord
Trodde jeg viste hva den siste kvelden skulle inneholde men det ble skøvet en kveld fram. Jeg lærte bort spillet backgammon istedenfor og gjorde på sett og vis det beste ut av kvelden - det du gir bevisthet får kraft.
Nå skal jeg låne "Julie & Julia" og vise fram i kveld - et skikkelig bra juleminne
The only time to eat diet food is while you're waiting for the steak to cookJa titt på flere sitater fra Julia Child også. Unn deg sjansene
søndag 16. januar 2011
Værlig uke
Jeg skulle ha skrivi noe om at været er ustabilt nå.
Forrige søndag i hard vind ute på aurlandsfjorden i båt og kajakk, tungt å ro (og skummelt i kajakk) - dette var opptakten til snøen som kom til vår store overraskelse tirsdag. Noen lagde snøborg, mens det var perfekte forhold i badstua. Så har vi vært redde for regn og regn har det kommet, derfor var det smart å gå skitur (lør)dagen før - men slitsomt til tusen var det opp 480moh med disse greiene som heter... feller. Lenge siden jeg ble så sliten som da. Etterpå har det regnet i 24timer på samme måte som det snødde 24 timer.
Vi får vær og gir fra oss.
Ja slik vestlandsvær hadde vi ikke ifjor
Forrige søndag i hard vind ute på aurlandsfjorden i båt og kajakk, tungt å ro (og skummelt i kajakk) - dette var opptakten til snøen som kom til vår store overraskelse tirsdag. Noen lagde snøborg, mens det var perfekte forhold i badstua. Så har vi vært redde for regn og regn har det kommet, derfor var det smart å gå skitur (lør)dagen før - men slitsomt til tusen var det opp 480moh med disse greiene som heter... feller. Lenge siden jeg ble så sliten som da. Etterpå har det regnet i 24timer på samme måte som det snødde 24 timer.
Vi får vær og gir fra oss.
Ja slik vestlandsvær hadde vi ikke ifjor
lørdag 1. januar 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)