Dette er noe av hva jeg har opplevd på tur inn i jotunheimen og ut igjen, med min venn Mads:
Planleggingen i forkant sa vi først 20.september men vi utsatte avreise to dager. Greit nok. Endelig kom vi i gang fra Koldedalen kl 12. Vi ble kjørt og sparte 2timers gange på veien mot Skogadalsbøen. Det blåste surt men man går seg jo varm. Det pussige var at solen omkranset oss men ellers var det skyer som dominerte fjelltoppene rundt Urdalsvatnet og himmelen generetl. Jeg følte meg i god form men Urdadalen har ikke sitt navn for ingen ting; ur og stein. T-stien er ikke særlig å skryte av langs vannet. Hvorfor går jeg inn i slike detaljer, jo fordi kneet mitt begynte å gi meg signaler jeg hadde håpet å slikke. To uker før hadde jeg gått opp på Lomsegga ved Lom, 700meters bratt oppstigning men aller værst var det å gå ned. Skikkelig bratt og tungt og ja det føltes i kneet, det høyre. Jeg hadde bekymret meg over denne smerten men håpet den ikke ville blusse opp men nå skjedde det. Slitasjen bein og kne fikk av vandringen langs ura ved Urdavatnet gav meg det jeg vil kalle føling i kneet. Jeg trosset smerten på vei opp bandet og dagens høyeste punkt, men derfra og ut ble jeg mer og mer haltende, jeg fikk riktig føle hvordan det er å ha et kne som ikke fungerer. Mads var den som måtte holde humøret opp og ligge først i løypa. Nå ble det jo fin sti igjen men skaden var jo alt skjedd. Jeg ble mer og mer som Charlie Chaplin, mens Mads hadde en følelse av Ivo Caprino og Revenka. Det ble en lang vei fram til hytta, jeg orket ikke å bøye kneet på slutten og var stiv som en stokk. Det storstolte utsikten mot Gjervasstind åpenbarte seg på slutten, det samme gjorde mobildekningen. Det ankom noen gode ord som ga nytt humør og pågangsmot. Det gikk og kl 19 var jeg framme (2timer mer enn antatt DNT-gåtid). Ikke så rart når jeg ble handicappet. Vi pratet med to ukrainere som teltet ute og de ga oss mat og noen medisin-tabletter til meg.
Neste dag skulle være hviledag for meg. Våre opprinnelige og store planer om tindebestigning av selveste Gjertvasstind var begravd. Jeg ga mine råd til Mads som gikk oppover mot Fannaråken, men været var ikke det beste. Jeg gikk med man i 2km før jeg returnerte til selvbjetningshytta. Jeg hadde laget meg en stokk og var bedre enn dagen før. Regnet og tåke stoppet madseren så han stoppet halvveis, helt rett. Vi fyrte og hadde to bokse-middager på Skogadalsbøen.
Neste dag fant jeg en brukket skistav i vedskjulet, den viste seg å passe godt for min hånd. Vi gikk til Olavsbø gjennom Rauddalen. Denne vandringen fra til denne dalen tror jeg min største søster hadde likt, masse vegestasjon og grønt, stille elveleier, blåbær... vi ble betatt. Vi møtte på et menneske jeg i et øyeblikk trodde var onkel finn, men det var en svensk vaktmester på 8ukers ferie (han hadde gjått i 5 uker fra Trollheimen) og han spanderte kaffe på oss på multifyren sin. Koselig type, håper han fikk en fin tur videre til Årdal og Bergen. Det som var fint denne dagen var at det ikke fantes særlig nedoverbakker. Hvorfor var det fint og hvordan gikk det med kneet mitt lurer leseren på? Jeg klarte meg ypperlig, en stor takk til staven! En takk til det gode været! Den siste takken må nok all praten vandrerne la bak seg også ha.
Men det var en lang etappe og etter at vi hadde gjort unna 400 av 600høydemetre begynte kneet og melde seg igjen. Mads tok ledelsen men nå så vi hytta og jeg følte at det ikke kom til å bli like tøft som førstedagen. Prektige var fjellene på vestre side Rauddalstindene, og foran oss dei spisse Rauddalseggi og Mjølkedalstind. Endelig i hus hadde vi fortsatt utsikt til Fannaråken i vest gjennom dalen vi hadde gått. Det var umåte godt. Da vi la oss kjente jeg at skuldrenene hadde gjort en stor innsats denne nesten 9 timer lange vandringsdagen.
I løpet av kvelden hørte vi vinden komme og da jeg måtte opp midt på natten "en liten tur ut" slo rein og snø imot meg på dørstokken så det var ikke noe særlig. Slik var fortsatte dagen gjennom morgentimene. Nå tok vi for alvor litteraturen fatt i hver vår lesekrok. Mads fant Nansen over Grønland, mens jeg las om boken min om Ennagrammet. Vi flyttet oss også bort til ovenen vi fyrte opp i, siden Olavsbu er en stor hytte, tar tid å få oppvarma. Mads ville ut å gå men det syns jeg ikke var noe godt råd. Jeg lagde ikke niste og var ganske uinteressert, men det skjedde noe da jeg kom utenfor dørstokken, oppover stien, over en elv og stoppet ved en annen som var for strid, regnbuksa holdt ikke lenger tett heller for regnet og jeg skjente meg bløt i baken, men jeg hadde begynt å få mer og mer tro; vi skulle opp på toppen jeg aldri kom til i 2003, Skarddalstind. Jeg ledet ann, og ble det snø store dåtter men det som var svært viktig var at vi hadde medvind. bandet på 1800-meter startet tåke og snøbelagt underlag men snøværet hadde gitt seg. Herfra og opp startet galskapen og utfordringen. Jeg lagde sporene opp og noen ganger blei skrittene lang å følge for Mads. Det er drygde metre opp å ikke se toppen, bare finne ut at enda litt lenger opp skal man. Fra tid til annen sprakk skylaget opp og utsikt i korte glimt. Vi nådde toppen, vinden var kald men jeg hadde tørket opp. Jeg hadde heller ikke tatt med fotokameraet mitt så vi brukte mads' mobiltelefon og foreviget toppen men ikke utsikten.
Ned igjen gikk skoen til Mads enda mer opp i sømmene (dette hadde vi registrert før også), sålen kunne fort ryke av og jeg snørte noe tau rundt skoen som gikk opp et par ganger. Mads begynte også som leder nedigjen og tråkket mye feil, men det gikk av en eller annen grunn godt. Det var skummelt fordi man fort kunne tråkke mellom steinen der snøen bare lå oppå som felle. Jeg tok over ledelsen og kneet holdt kjeft underlig lenge, det var jo såppass bratt og jeg brukte hendene til å støtte meg med ganske masse, i tillegg til den utmerkede staven. Kun den siste halvtimen begynte kneet igjen men da var vi berget og hytta nær.
Neste dag gikk vi raskere enn tenkt tilbake mot Fondsbu. Grunnen var Mads sine sko og vår helse. Været var heller ikke allverden så det var kanskje best å slutte mens leken ennå var godt. Jeg kommenterte også på vei ned forrige dag: på Mjølkedalstind skal vi på i GODT VÆR! Vi gikk og delte oss siden jeg av erfaring var redd for at vandringen til å begynne med langs tstien ville gjøre kneet mitt ondt, så jeg tok en avstikker på enklere føre og var tilbake på T-stien før Mads etter at vi hadde vasket oss ut av hytta. Vi tok en avstikker til fra stien og det var ikke så lurt, men vi fikk god utsikt til både Bygdin og Tyinvannet. Høyeste punkt var dette og på veien ned mot Mjølkedalsvann kjente jeg igjen denne følingen i kneet. Det ble tunge timer på vei mot Fondsbu, Mads holdt motet oppe langs vannet men når den tok slutt og siste nedstigning skulle gjøres var det tungt for begge.
Men vi gav oss ikke og feiret med smil-sjokolade på Fondsbu. Så var det bare å gi gass 3km til familiehytta til familien til Mads der vi hadde startet. Vi rakk fram like etter kl 18 (hver dag hadde vi kommet fram mellom kl 18 og 19). Vi fikk med oss fotballmagasin og Ibsens kvinner på tven og spiste svært gode poteter.I dag skrev jeg dette på morgenkvisten:
Skyene driver som sauer mot et mål
Jo mer klar og lys ettersom sola tar tak
Sola setter små merker i fjell terrenget også
Så gikk vi ned til Tyinkrysset og dro til vestlandet, jeg til Aurland og Mads til Bergen. Solen var flott i sterk kontrast til dagen før. Eneste negative - jeg glemte igjen vandrerstaven min på hytta.
Vi lærte masse og fikk mange erfaringer. Overraskelser. Endringer av turplaner. Stav er godt å ha. etcetc.
Nå er jeg i Aurland og høst og snø finst ikkje her
