Aurland takes my breathe away

Ja nå skulle jeg ha skrevet i det lange og det breie.

Men i all enkelhet så blir jeg målløs over det meste.

For å beskrive det litteran:

Har syklet og gått opp på den ene siden av dalen og kjørt opp på den andre siden og sett utsikten ned til skolen. Jeg har ikke tatt bilder og er egentlig veldig fornøyd med dette og bare vært akkurat der jeg var (som bjørnen baloo ville sagt det). På min andre dag her så var vi på Hovdungo 800 moh og det er noe eget over å ha gjort hele turen selv uten å bruke bil. Plukket mange liter blåbær i skogen og litt av overskuddet ble spist v denne setra hvor lærere stekte lapper. Dette har liksom satt målestokken for hele første uka, fint, flott, energisk, ja når jeg tenker over det på - kan det virkelig stemme at dette er virkelig er min plass, hvem hvordan har dette gått til?

To ganger kjørte jeg opp fjellveien til Lærdal og gjorde meg kjent først m fly-startsted, neste gang fløy jeg. Ikke 800 men 200 høydemetre litt lenger inne på fjellet.

Så ble jeg syk og forkjøla i den neste uka og været har vært dårligere, ryggen ikke likt å ligge for lenge, hode ikke så høyt hevet.

Det begynner å bedre seg nå, løft ditt hode du raske gutt. Så i morgen reiser jeg hjem og setter igjen bil og henger som jeg ikke trenger (mindre løse ting og huske på glemte ting).

Det er en annen rytme her, viktigst er nok at middagen serveres 11.30-12.15. Jeg har bodd på internat før men det er riktig bra å ete på denne tida. Elevene tar tak og vasket ned det ene elevkjøkkenet (som er en gammel borstue) og viser at de gjerne vil ville trives her. Ja det er mye kjekt jeg har sett begynnelsen på og får komme nærmere tilbake til. Det har altså gått opp og ned disse to første ukene på en slik måte som reint tar pusten av ein!

Ingen gullmyr men likevel en gullgruve

I 2003 døpte vi ei myr for Gullmyra, da plukket vi eventyrlige mengder. Ja så mye var det at jeg hadde bruk for regnbuksa - til å kne ned på. Ja man kunne fått vondt i ryggen av å plukke så mye multer på ei myr.
Det var pappa som oppfordret meg til å gå multetur i dag. Selv hadde jeg tenkt kanskje å se det an på søndag, men nei: Du må dra i dag som er været er flott. Det var litt ambivalent å dra av gårde for det er jo mange ting å gjøre i urtehagen også. MEN jeg gjorde min fars vilje så langt det lot seg gjøre. Gikk dit han foreslo, og ringte ham en gang (på Pika) da ønsket jeg bekreftelse på område å søke i for sikkerhets skyld. Pappa går jo en håndfull multerturer hvert år og sanker 20kg (ikke urimelig mengde) hvert år. Han er så ivrig men utrolig ydmyk også. Men nå spiller kneet ham et puss og gjør multeturene umulig.
Jeg hadde plukket kanskje en liter da jeg ringte og ikke lenge etter instruksen ble jeg stående på samme sted i flere timer. Jeg har lyst å betegnet dette for en gullgruve siden gullmyra ligger som ei utbredd pannekake, men her lå multene i ei helling og jeg trålte opp og ned. Ja jeg lurte på om jeg ville ”slippe unna” og komme meg videre til gullmyra? Men etter tre timer var det slutt og klokka 16. Litt over en liter til ventet rundt omkring i kulissene, men ikke på gullmyra.
Så var det på tide å traske hjemover kl18 og for hyggens skyld gikk jeg mot setra. Da er Høgenatten en vandrers vern og borg, og jeg tenkte på hvordan tida har forandra seg og multefeltene har flyttet på seg. Fjellet og myrene er de samme, men da jeg var med pappa for to tiår siden var jeg ett barn og tenkte som et barn. Det var en jungel og jeg måtte bli værende med en skrue-pocket når pappa stakk fra meg oppå fjellet. Ingen kjenner multestedene her oppe bedre enn pappa (med Finn på andreplass). Det vil komme flere år.

August takes my breath away

Ja dette er måneden som får meg til å rent miste pusten. 5årsdagboka mi er min begrunnelse for å si dette. Det har skjedd så mangt de siste årene, alltid noe nytt i vente når det er august. Overraskelser. Tradisjoner god som multeturer. Venting på skolestarter som ikke har begynt før i september. Skole starter i Alta. Hm ja august er en meget gylden måned å se tilbake på – starten på store ting.
I år begynner jeg tidlig (for meg å være) på skole. Seint er det motsatte ordet med tanke på at det er den videregående skolen som kaller meg. MEN tenk på (litt vanskelig for andre enn meg i grunn), på de øyeblikkene jeg kan få muligheten til å fylle inn i resten av denne august-måneden. Følelse av über spenning og forventning, men også frykt for prosjektene jeg har tenkt å forlate en stund. Men det er jo nettopp på grunn av disse at jeg vil gå i (den økologiske) skole.
Men om det høyeste topp-punktet jeg har oppnådd i august så langt: Uranostind, 2157moh. Det var en gigantisk jotunheimsk følelse jeg ikke har tatt pulsen på lenge. Seks år har gått siden jeg har gått i Jotunheimen. Denne gangen ble jeg invitert av en kamerat, og han har et supert utgangspunkt til topper fra familiehytta ved Tyinholmen (for meg er det veldig vanskelig å uttale siden jeg i mitt indre tenker tyriholmen hehe). Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med å komme på nye 2000meterstopper, men i Mads selskap kom mange minner tilbake. For eksempel hvor mange totusenmetere har jeg vært på? Det krevde litt tenking før jeg kom fram til et antall på 10 norske pluss en utenlandsk. August har vært måneden de fleste av disse har blitt nådd, puff:-)
Men kort om toppbestigning så tok hele turen rundt 12 timer, men vi hadde intet hastverk. Det så ut som været kanskje kom til å svikte oss, for det var mye skyer og tåkedotter som kom. Blant annet når vi hadde det lengste (mat)pausen vår på bandet mellom Slingsbytind og Uranostind: Da forsvant all sikt, gikk bokstavelig talt opp i røyk. Like plutselig forsvant tåka og da tok vi turen til Slingbytind som også er over 2000 meter. Utsikten var fantastisk og dette skulle bli en slags oppvarmingstopp. For en time senere var vi på 2157meter men da kom det på nytt tåke ett minutt før vi kom til en 50 meter lang og stupbratt egg. Vaklende til varden satt vi oss boms ned og jeg orket ikke annet enn å bare sitte med øynene inne i den hvite himmel. Men jeg bare viste at dette kom til å sprekke,
at noko vedunderleg skal skje, at det må skje? at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at berget skal opna seg og at kjeldor skal springa (skriver Olav H. Hauge). Få kamera sier jeg til Mads og før jeg får sagt mer er tåka i gang med å måtte gi tapt. Slik har jeg måttet vente i en time sammen med lillesøster for syv år siden på å få utsikt fra Tverrbottind. Når det som blir gjemt vekk kommer til syne – hva annet kan man enn å miste pusten over skjønnheten man blir vitne til? En lampe dekkes ikke for alltid til (Lukas 8,16)
Familien min tar jo også pusten min away sometimes. Det var fint at vi klarte å samle oss alle fire søskena, en dag. Lillegutt nevøen vår, ja for bare Isak er Isak (herlig sitat Geir). Tenk hvilke ”fjelltopper” han stadig utforsker dag etter dag.
Fra den minste til den eldste, bestefar Asbjørn. Pappa er ikke helt i slag om dagen pga et kne som ikke er helt funksjonabelt. Jeg uroes over dette: Er dette et vendepunkt som setter begrensinger for pappa, 70åringen? Pust. Men morgendagen har nok med sin egen plage (se også Lukas 12,29-30). Min bønn er kun at pappa bare trives.
Every breath I take!

Hva ord ikke eller tegn ikke er mulig å formidle

Tiden lar seg ikke rekonstruere og det er på en måte synd men også bra at jeg ikke har fått skikkelig tid til å skrive ned alt som skrives kunnes om korsvei, Rogaland. Om det uventede og etterlengtede. Opptur og nedtur. Vannsklier og hjertet i halsen. Regn som gjør vått men også kan gi en god følelse under et telt. Sirkustelt med bibeltimer og klovneri. Lavvo med lovsang. Hestejuvnatten og oppbrukt energi. Slåball og fotball uten ekstra energi. Kamille og monarda plukking. Dyrepark og foring av jerv og ulv. Bruno.
Alt dette fortid og etterlatte spor. Som når jeg kanskje gikk årets første og siste multetur til Hølsetra. Flate hvordan tiden raser av sted. Det var liksom rart at sauene hadde forsvunnet og med de alle som har gjort denne sommeren til nettopp det den har blitt. Og selvsagt er dette snakket om sauene er glimrende avledning – ja avledning! Men det er ikke mulig å formidle.