I 2003 døpte vi ei myr for Gullmyra, da plukket vi eventyrlige mengder. Ja så mye var det at jeg hadde bruk for regnbuksa - til å kne ned på. Ja man kunne fått vondt i ryggen av å plukke så mye multer på ei myr.
Det var pappa som oppfordret meg til å gå multetur i dag. Selv hadde jeg tenkt kanskje å se det an på søndag, men nei: Du må dra i dag som er været er flott. Det var litt ambivalent å dra av gårde for det er jo mange ting å gjøre i urtehagen også. MEN jeg gjorde min fars vilje så langt det lot seg gjøre. Gikk dit han foreslo, og ringte ham en gang (på Pika) da ønsket jeg bekreftelse på område å søke i for sikkerhets skyld. Pappa går jo en håndfull multerturer hvert år og sanker 20kg (ikke urimelig mengde) hvert år. Han er så ivrig men utrolig ydmyk også. Men nå spiller kneet ham et puss og gjør multeturene umulig.
Jeg hadde plukket kanskje en liter da jeg ringte og ikke lenge etter instruksen ble jeg stående på samme sted i flere timer. Jeg har lyst å betegnet dette for en gullgruve siden gullmyra ligger som ei utbredd pannekake, men her lå multene i ei helling og jeg trålte opp og ned. Ja jeg lurte på om jeg ville ”slippe unna” og komme meg videre til gullmyra? Men etter tre timer var det slutt og klokka 16. Litt over en liter til ventet rundt omkring i kulissene, men ikke på gullmyra.
Så var det på tide å traske hjemover kl18 og for hyggens skyld gikk jeg mot setra. Da er Høgenatten en vandrers vern og borg, og jeg tenkte på hvordan tida har forandra seg og multefeltene har flyttet på seg. Fjellet og myrene er de samme, men da jeg var med pappa for to tiår siden var jeg ett barn og tenkte som et barn. Det var en jungel og jeg måtte bli værende med en skrue-pocket når pappa stakk fra meg oppå fjellet. Ingen kjenner multestedene her oppe bedre enn pappa (med Finn på andreplass). Det vil komme flere år.
Det var pappa som oppfordret meg til å gå multetur i dag. Selv hadde jeg tenkt kanskje å se det an på søndag, men nei: Du må dra i dag som er været er flott. Det var litt ambivalent å dra av gårde for det er jo mange ting å gjøre i urtehagen også. MEN jeg gjorde min fars vilje så langt det lot seg gjøre. Gikk dit han foreslo, og ringte ham en gang (på Pika) da ønsket jeg bekreftelse på område å søke i for sikkerhets skyld. Pappa går jo en håndfull multerturer hvert år og sanker 20kg (ikke urimelig mengde) hvert år. Han er så ivrig men utrolig ydmyk også. Men nå spiller kneet ham et puss og gjør multeturene umulig.
Jeg hadde plukket kanskje en liter da jeg ringte og ikke lenge etter instruksen ble jeg stående på samme sted i flere timer. Jeg har lyst å betegnet dette for en gullgruve siden gullmyra ligger som ei utbredd pannekake, men her lå multene i ei helling og jeg trålte opp og ned. Ja jeg lurte på om jeg ville ”slippe unna” og komme meg videre til gullmyra? Men etter tre timer var det slutt og klokka 16. Litt over en liter til ventet rundt omkring i kulissene, men ikke på gullmyra.
Så var det på tide å traske hjemover kl18 og for hyggens skyld gikk jeg mot setra. Da er Høgenatten en vandrers vern og borg, og jeg tenkte på hvordan tida har forandra seg og multefeltene har flyttet på seg. Fjellet og myrene er de samme, men da jeg var med pappa for to tiår siden var jeg ett barn og tenkte som et barn. Det var en jungel og jeg måtte bli værende med en skrue-pocket når pappa stakk fra meg oppå fjellet. Ingen kjenner multestedene her oppe bedre enn pappa (med Finn på andreplass). Det vil komme flere år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar