Fra klin til flis

God nyhet for alle som ikke orker å høre mer om møkk og elendighet.
Jo en ting først - når jeg går gjennom skogen så kjennes at nedbrytelsen er i gang av bakkeløvet.
Men de siste par dagene har jeg nærmest rulla rundt i sagflis og stappet i søppelsekker til vintersbruk til naboen. Noe annet som er gøy er å bli kvitt kvist, gjennom ei kvistkvern.
Arg... kvist meg her og der, og gjennom de stakkars skoene mine som sikkert må pensjoneres til vinteren. Men det føles så bra når kverna for tak på greinene jeg stikker inn i kjeften og vips blir det til grov flis-masse som spyttes avgårde ut og rett oppi en tilhenger.

Mus om høsten

Det går mot slutten og som leseren sikkert begynner å skjønne så er jeg en smule lei av møkkadagene (17stk nå). Et fellestrekk som jeg kan huske fra tidligere gjentok seg: når det ikke gjenstår SÅ mye lenger og du tenker at dette får du faktisk til og enden nærmer seg, da ser jeg helt innerst i møkkakjelleren en usikker, kanskje fortvilet liten mus som skjønner at mennesket er på vei til å ødelegge bo-fasilitetene den har hatt de siste fire årene.
Dette tenkte jeg på fordi når nettene blir lange og kulda setter inn da trekker husmusa inn i de tusen hjem. Vi har ingen katt og vi er utrolig dårlige til å lukke dørene skikkelig, vi traver ut og inn av huset stadig. Kanskje det bare er rett og rimelig at når vi ødelegger musas hjem ute så må vi ta imot disse flyktningene - men det er ikke lett og "gir du lillefingeren så gripes hele husholdningen".
Kan fort gå troll i ord dette - jeg gripes også av fargene i skogen fordi jeg for det meste går gjennom granskog på vei til møkka, men det har blitt lyst allikevel der, pga alt bjørkeløvet som har blåser og legger seg i alle kriker og kroker. Da jeg kjørte traktor på motorveien dalte et lønneblad i en perfekt bue foran meg og landet midt under min kjøreretning.
Høsten har virkelig karakter

10 - 20 - 30

P3 feiret denne uka 20 år på lufta og det har vært fornøyelig å lese seg gjennom årsrapportene fra kanalen, verden, musikken og filmene. Mye å se tilbake på gjennom p3s æyne.
Jeg kan ikke huske noen 10års markering siden har jeg generelt hørt særdeles lite på radio.
Slik er livets og prosessenes bølgedaler og for min egen del var det større stas å bli 10 år enn det var å bli 20. Til neste år blir alle mine søsken og søskenbarn 30!

En prikk for over motorveien
Tenk musa satte alle kluter til for å passere mens jeg kom dundrende i bil og gjett enda en gang:
Det er også 20 år siden flukten startet fra dyreskogen og lever sine liv i evig reprise på barne-tv. ”Ikkje få panikk, vi må halde samman”. Igår så jeg en rådyrfamilie (tre unger + mor) men heller ikke denne gangen kom jeg dyrene særlig varsomt i møte. Da var det traktorbråk, men heldigvis gikk det ikke så fort. ”Jeg elsker lyden av traktor, når den skrus av” (dag finn).

Lyden var annerledes for 20 år siden og jeg omtalte 1993 som det beste musikkåret da jeg feiret 30 år. Det var et sprøtt og godt år. Godt gjennom analysert (oslo avtalen, jeltsin vant tvekamp om det russiske hvite hus og silvio berlusconi starter sin politiske karriere (for en gjeng) )
10 - 20 - 30

herleg dag

Det er skjønt å rette opp på feil men har sett på noen år men så har det bare blitt med det.
I dag var det ny møkkadag og det gikk unna og veier for både ku og traktor ble mer farbare.
Urtetørka var nesten full og siden pappa ikke er heilt frisk fylte jeg noen to brett før det ble mørkt.
Onsdag er en god tv-kveld, da kommer jeg nærmere folka som dukker opp på skjermen. Solskinnshistoriene blir så lett borte underveis. Noen ganger er man dum i pysjamas noen dager er man Ustoppelig. Dagen startet faktisk med bjeller og kyr utenfor beite, overskyet - men for en fest denne dagen ble. En solskinnsdag i livet mitt som er

roundtrip in dreams

Det kan vel ikke sies å være noe mer enn et stort privilegium.
Ingen klokke eller jobb som krever meg opp. Det er sola som bestemmer starten på arbeidet nå, og den begynner å gjøre seg gjeldende akkurat nå.
Men det var om drømmeverden jeg først og fremst tenkte å si noe. Høsten er en tid for å finne sammen. Drømmene sender meg ut på nye turer og i gamle spor. Det har vært gjentakende i det siste. I kveld hev jeg meg plutselig med nedover et elvestryk men hadde glemt åra til å styre med. Vanligvis er drømmeturene noe som ikke krever så drastiske tiltak av meg for bli med turflokken. De andre kommer vel oftere og slutter seg til. Eller så går opprettelsen av en gjeng anatomisk greit. Jeg var jo ikke klar for å være med nedover elvene og ikke var deltagerne av ekspedisjonen de som har stått meg nærmest. Var det elva i seg selv?
Noen personer gjør meg trygg, andre forblir mysterium. Det meste har et spor fra virkeligheten. Hvordan går det med den eventyrlige virkeligheten? - de bevisstheten gjenfinner eller som lar seg finne.
Var ombord i et "flåmstog" men så stoppet det bare og vi gikk videre langs sporet, hvor ville vi komme nå. Jeg tenkte på utsikten og fjellet vi var på vei mot, og til min overraskelse sto et nytt tog på neste stasjon klar til avgang. Så opp kom vi men det var blitt overskyet from den mektige utsikten.
Vakre ville drømmer.
Men det kan virke helt trivielle og kjedelige å se tilbake på når de er oppskrevet også.