Er sommeren over?

det er så meget å fortelle.
først av alt føler jeg at sommeren faktisk er over. I går kjørte jeg det siste lasset med tørt høy til naboen. Da hadde pappa og jeg slått all enga vi leier bort til ham, så hadde vi først vendt det for hånd men ettersom det voldsomme fine været holdt seg fikk vi tak i høyvender. Men rakingen ble vi ikke kvitt av den grunn, for graset var stuttvokst så derfor ville videre bruk av mekaniske hjelpemidler knust det til pinneved. Vi lempet hele 9 høylass og jeg hoppet utallige ganger opp/ned fra tilhengeren for å få mest mulig med oss. Det var slit hele uka for man skulle jo ha gjort helt andre ting enn å "jobbe i finværet".
MEN du verden for en god samvittighet en får av det, og så kjørte vi gammel møkk fra min nevnte nabo og arbeidsgiver tilbake til oss. Nå ser det ut som om dette sommerværet er over for en stund og da utnyttet vi været godt. Ergo er sommeren alt over?
Høying er tradisjonelt det siste arbeide jeg erindrer å ha gjort hos naboen i sommerene som har vært. Det gjenstår å sanke mer høy hos naboen, men det vi nå har gjort gjør at vi kommer sommeren i forkjøpet.
Men jeg kan berolige om at jammen begynner jeg å finne badeformen. 4-5 ganger var jeg utti bassenget i går. Tradisjonen tro er det aldri varmt i bassenget vårt (fordi den er litt lekk og må da fylles jevnlig opp med bekkevann) men det var ikke værst i går. Det har vært en karabisk tid men pga alt arbeidet har det blitt lite løping, men har jeg nå ikke hatt krefter til å kjempe imot tidene jeg satte i vinter. Da fløy jeg ganske fort på snøen, nå sykler jeg denne distansen på 400meter. Lat???, faktisk for jeg savner snøen for grusveien virker så altfor hard og grusete i forhold til snøen som lå der (dessverre var der også holke, men totalt sett belissima). Men tilbake til vannet, for vann er godt, hvertfall når svetten renner og sokkene er brune, slitne og våte. NÅ derimot, når du snakker om sola, jeg snakket om regnet og tok en regndans ute i glede over små regndrypp. Så flott start på en dag har jeg sjelden opplevd. Her har pappa og jeg berget alt høyet mens de som slo graset i går får lang nese. Uten vann intet liv. Jeg lå ute i kveld, sto opp klokka 5 og nå 1 ½ time etterpå lurte på hvorfor sola uteble, det blir ikke sol men regn, jeg tror jeg tror på regnet etter så mye sol. Det har vi så godt av. Og så utnyttet jeg og Solfrid kvelden ute på siste solskinnsdag (jeg tok ut hele senga mens søstra lå på noen matter og forsvant en gang senere). HERLIG. Det blir like herlig å ønske sola tilbake vist regnperioden blir like lang. Caramba.
Jeg ser fram mot tiden rundt midten av juli, en måned til for da blir det muligens re union med cabarete folket fra i fjor. Slutten er bedre en begynnelsen - hvor fornøyd jeg er med overstått høying-jobb

KOM DERES bekymringer I (for)MØTE

Don Camillo

Det er nå en god stund siden alt og ikke lenge siden starten. Det som jeg her vil dele er hentet fra en bok av Giovanni Guareschi.
Jeg startet å lese boka på Sør-Tirol turen 23.april og det viste seg å være nok en god bok liggende i vårt glemte bibliotek. Følgende sitat er fra side 166-167, det mest filosofiske fra en ellers morsom bok med mange småfortellinger:

«Don camillo, hva forstår du med en idé? »
«For meg, en stakkars landsens prest, er ideen en lampe som blir tent i den menneskelige uvitenhets dype natt og kaster et nytt lys over skaperens storhet»
Kristus smilte
«Du er ikke langt fra sannheten med disse lampene dine, du stakkars landsens prest. Hundre mann var en gang stengt inne i et stort, mørkt rom, og hver av dem hadde en slukket lampe. En av dem tente sin lampe, og så kunne de se hverandres ansikter og kjenne hverandre. En annen tente sin lampe og kunne se de tingene som sto i nærheten av ham, og litt etter hvert, som de andre lampene ble tent, kom ting som sto enda lenger borte fram i lyset, og til slutt hadde alle tent lampene sine, og de kunne se alt som var i det veldige rommet, og alt var vakkert og godt og forunderlig. Forstår du hva jeg mener, don Camillo, det var hundre lamper, men det var ikke hundre ideer. Det var bare en ide: lyset fra de hundre lampene, fordi det var først når alle de hundre lampene var tent at en kunne se alle tingene i det veldige rommet og skjelne alle detaljer. Og hver enkelt liten flamme var bare en hundredel av et enkelt lys, hundredelen av en enkelt ide. Ideen om Skaperens eksistens og evige storhet. Det er som en mann hadde slått en statue i hundre stykker og hadde gitt et stykke til hver av de hundre mennene. Det var ikke hundre statuer, men hundre bruddstykker av en enkelt statue. Og de hundre mennene gikk fra den ene til den andre og forsøkte å sette de hundre bitene sammen, og det ble tusener av mislykte statuer før det lyktes å få plassert alle bitene riktig sammen. Men til slutt sto statuen der i sin opprinnelige skikkelse. Tenk deg det, don Camillo: hver mann tente sin lampe, og lyset fra de hundre lampene var Sannheten, Åpenbaringen. Med det burde de være tilfreds. Men isteden trodde de alle at det var ham som hadde skapt alle ting de kunne takke for alt det vakre de fikk se, men at det var deres egen lampe som fikk tingene til å stige fram fra det mørke intet. Noen av dem ble stående for å tilbe lampen, noen gikk hit og andre dit, og det store lyset oppløste seg i hundre bitte små flammer som hver for seg bare kunne kaste lys over en ganske liten del av Sannhetens lys. Menneskene flakker i dag mistroisk omkring, hver med sin svake lampe, og da de ikke kan kaste lys over helheten, klamrer de seg til den lille detaljen som trer fram av mørket i det bleke skjæret fra lampen. Det eksisterer ikke ideer. Det finnes bare en eneste ide, en eneste Sannhet som består av titusener og atter tusener små deler. Men menneskene kan ikke se den mer. Ideene tar ikke slutt fordi en eneste ide eksisterer og er evig, men menneskene må vende tilbake og møtes igjen i den veldige salen.»
Don Camillo slo ut med armene og sukket:
«Jesus, de vender ikke tilbake. Disse ulykkelige bruker ikke olje til lampene sine, men til geværene og de svinske maskinene.»
Kristus smilte:
«I himmelens rike flyter oljen i floder, don Camillo.»