Jeg startet å lese boka på Sør-Tirol turen 23.april og det viste seg å være nok en god bok liggende i vårt glemte bibliotek. Følgende sitat er fra side 166-167, det mest filosofiske fra en ellers morsom bok med mange småfortellinger:
«Don camillo, hva forstår du med en idé? »
«For meg, en stakkars landsens prest, er ideen en lampe som blir tent i den menneskelige uvitenhets dype natt og kaster et nytt lys over skaperens storhet»
Kristus smilte
«Du er ikke langt fra sannheten med disse lampene dine, du stakkars landsens prest. Hundre mann var en gang stengt inne i et stort, mørkt rom, og hver av dem hadde en slukket lampe. En av dem tente sin lampe, og så kunne de se hverandres ansikter og kjenne hverandre. En annen tente sin lampe og kunne se de tingene som sto i nærheten av ham, og litt etter hvert, som de andre lampene ble tent, kom ting som sto enda lenger borte fram i lyset, og til slutt hadde alle tent lampene sine, og de kunne se alt som var i det veldige rommet, og alt var vakkert og godt og forunderlig. Forstår du hva jeg mener, don Camillo, det var hundre lamper, men det var ikke hundre ideer. Det var bare en ide: lyset fra de hundre lampene, fordi det var først når alle de hundre lampene var tent at en kunne se alle tingene i det veldige rommet og skjelne alle detaljer. Og hver enkelt liten flamme var bare en hundredel av et enkelt lys, hundredelen av en enkelt ide. Ideen om Skaperens eksistens og evige storhet. Det er som en mann hadde slått en statue i hundre stykker og hadde gitt et stykke til hver av de hundre mennene. Det var ikke hundre statuer, men hundre bruddstykker av en enkelt statue. Og de hundre mennene gikk fra den ene til den andre og forsøkte å sette de hundre bitene sammen, og det ble tusener av mislykte statuer før det lyktes å få plassert alle bitene riktig sammen. Men til slutt sto statuen der i sin opprinnelige skikkelse. Tenk deg det, don Camillo: hver mann tente sin lampe, og lyset fra de hundre lampene var Sannheten, Åpenbaringen. Med det burde de være tilfreds. Men isteden trodde de alle at det var ham som hadde skapt alle ting de kunne takke for alt det vakre de fikk se, men at det var deres egen lampe som fikk tingene til å stige fram fra det mørke intet. Noen av dem ble stående for å tilbe lampen, noen gikk hit og andre dit, og det store lyset oppløste seg i hundre bitte små flammer som hver for seg bare kunne kaste lys over en ganske liten del av Sannhetens lys. Menneskene flakker i dag mistroisk omkring, hver med sin svake lampe, og da de ikke kan kaste lys over helheten, klamrer de seg til den lille detaljen som trer fram av mørket i det bleke skjæret fra lampen. Det eksisterer ikke ideer. Det finnes bare en eneste ide, en eneste Sannhet som består av titusener og atter tusener små deler. Men menneskene kan ikke se den mer. Ideene tar ikke slutt fordi en eneste ide eksisterer og er evig, men menneskene må vende tilbake og møtes igjen i den veldige salen.»
Don Camillo slo ut med armene og sukket:
«Jesus, de vender ikke tilbake. Disse ulykkelige bruker ikke olje til lampene sine, men til geværene og de svinske maskinene.»
Kristus smilte:
«I himmelens rike flyter oljen i floder, don Camillo.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar