Vestlandsdrøm

Denne juni-måned har jeg nesten gjort som tornerose. Jeg har gått inn i en tilstand hvor jeg har gjort mer eller mindre ingenting. I en tilstand av ro. Vente-modus. Tå-negelen har jeg nevnt før, så foten min trenger å leges videre. Dette at eik før ask gir plask har ennå ikke slippi taket så sol og slåttearbeid står på stedet hvil fortsatt. Høstplaner er ikke spikra.

Kortsiktigheten rår. Og jeg fant ut at jeg ville unne meg en tur tilbake til draumen om vestlandet. Dette var nemlig siste uka at ei klassevenninne er budeie i Stondalen i Aurland så jeg dro av sted. Vist du vil noe nok jobber universet med deg så du skal få det til.

Stondalen forbinder jeg med bratt nedover-tur da vi ikke fant den rette veien ned fra Hovdungo i 2005. Nå fikk plassen en helt ny mening – nå yret det av liv. Så vidt ute av bilen ser jeg geiteflokken og så fører budeia an i flokken og det blir en lang, lang rekke av 124 mjølkegeiter og 38 killinger. Sola skinn, her skjønner jeg at budeia liker seg. Ho har vært her i to uker – første uka var stille, mens i den andre har det vært mye besøk. Og nå var ei barndomsvenninne kommet kvelden før meg. Det er lenge siden jeg har maskinmelket geiter (i januar) og i fri tilstand enda lenger siden (Sinjarheim juli i fjor). Virkelig fint å være med på 17-stellet og ha god tid til å prate etterpå om stort og smått.

Turmulighetene er mange herfra men siden hun ikke hadde gått til Hovdungo var det på sin plass og dit fra Aurlandsdalen mente jeg. Neste dag lå toka klokka 6 men geitene måtte uansett melkes først, så tok vi bussen 0915 gjennom en tunnel, fra Berdalen rett inn på Aurlandsdals-ruta. Vi hadde rikelig tid og gikk innom Berekvam, Vetlehelvete og badet i elva der den lå rolig (alle vet vel jo hvor dramatisk dalen er). Det positive hadde vært at vi begynte vandringen i skyggen og ble ikke for varme, mens sola fikk mer spillerom etter hvert. Ja nå begynte oppturen fra Bridlibrui opp til Teigen, men enda var det langt igjen til Hovdung og kreftene svant litt hen. Skritt for skritt, meter for meter, mens vegetasjonen forandret seg. I Aurlandsdalen møtte vi bare en person, mens jeg mildt sagt ble overrasket over å treffe to turgåere på denne stien. Det negative var at kameraet var gått tom for strøm og flaskene tomme for vann, men for hvert skritt vi tok ville vi før eller siden komme nærmere neste vannkilde. Lykken lister seg ut fra den minste kilde, vi hørte en klinkende lyd og fant en nedgravd bekk. Utsikten på høyeste punkt var underbar. Nå startet nedstigningen fra Hovdongo og denne gangen fulgte vi stien (i motsetning til 2005). Helårskoene holdt godt på beina og tånegelen min men det leita litt på hælen for steg etter steg nedover bratta. Verre var det for nummer tre så til slutt bar det barbeint nedover. Budeia hadde ingen problemer men når me endelig så fjøset langt der nede var det noen underlige prikker på feil side av gjerde. Til min store glede nedte ikke turen med en total nedtur, det gikk litt opp igjen til stølen. Klokka var presis 17. Timingen var perfekt men geitene tok det litt tid å få på rette siden av gjerdet. Budeia kunne drive på mens jeg fikset geiter og hull i gjerdet og Ingen manglet!

Ja Aurland du Aurland, her er det fint å være i godt lag. Men heimen kaller også så jeg dro til slutt hematt neste dag etter en stopp på SJH. Klokka var på 17 og denne dagen var også velsignet med sol, men på tilbakeveien tok regnet atter over.

Eik før ask gir plask.

Jeg tenkte etter at jeg har det, med å vende raskt tilbake på snarvisitter til eventyrlandene: Heistadmoen (2mnd), Alta (3md), Slåttlia (6 mnd), Hemsedal (1mnd) og nå Aurland (2 uker)

Trosten

Jeg tenker på noe å skrive. Skal det ha noe moro ved seg, eller skal det var melankoli, dagsaktuell kanskje. Nei det er så mangt og ordene vil uansett flyte rundt som elvene gjør.

Først av alt er jeg hjemme i østlandshjemmet under Norefjell.

Nummer to er at jeg besøkte legen, og legen ristet på hodet og nå er det gjort. Negelen på høyre storetå er beskåret. Elendigheten med nedgrodd negel siden påske er over.

Var det hele ein draum? – tittelen på skolefilmen etter 2år på SJH, den etterfølger meg i drøm etter drøm. Ganske intenst av og til og jeg har glemt å skrive opp en del av dem.

Men enkelt sagt så savner jeg Aurland utrolig.

Jeg tok meg god tid å si hadet til skolekameratene. Ja ikke før to uker etter den siste eksamen dro jeg hjem. Og så kom regnet

Jeg har sittet inne med storetåa i hvitt og venter på at det skal gro. Jeg blir minnet på hvordan mor og pappa svinser rundt her hjemme. Selv om regnet ikke ga seg drev pappa på og slo i hagen. Galning tenkte jeg mens jeg las i bursdagsgaveboka: ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Nå er det andre dagen med sol og jeg har lagt merke til en liten krabat som virker å sette stor pris på at pappa har slått graset. En trost spaserer rundt og rundt med nesen i sky, napper opp noen kryp. Ja for en krabat, brystkassa fram og for en aristokratisk holdning.

Sauebjeller og sauebreking lar høre fra seg uttomgards.

For nokre historier Bruaset formidlar gjennom boka si. Ja det er mykje interessant og eg sit og tenkjer. Trost og tær. Framtid og planar. Ja planar har eg ikkje nemnt og det er fordi eg ikkje veit noko konkret enno.

Til sist: trø meg ikke for nære, jeg er redd for å bli tråkket på tærne og at gjengroingen av tåa ikke skal gå bra. Jeg satt og las og så kjente jeg noe der nede – det var et stabeist av et innsekt som ikke ville gå rundt men gjennom beinet. Makan til Per Gynt altså.

Det er juni i Aurland og det er i grunn litt trist

å reise frå dalen kor eg har levd og spist

For eg husker de minnan som gjorde meg godt

de  er mange og det er så flott

Kom i hug alle ting i fra morgon til kveld

Det var bading og ball, men moro likevel

Det var skuledagar kor med møtte opp

og pusla med stort og med smått

Det er over no ja det veit eg for vist:

Vi går kvar vår veg uti hist og i pist

Etter to år med lærdom håpar eg vegen den veit

kor hen den fører meg

(melodi: Mai i Aurland)

Veken brenner ut

Det gikk først opp for meg i går: NÅ går vi hver til vårt. Kristina dro til Urnes med all bagasjen sin. På vei til den siste sangøvinga i Sogndal snakket vi om jordbruksskolen hele tiden, og med ett følte jeg meg historisk selv, jeg er jo selv blitt en del av historien, historien fra SJH.
Nå sitter jeg å venter på at den siste dvden blir brent, og bildearkivet kan bli avsluttet. Alle har fått sin kopi av, sin del av digitale minner.
Veken brenner ut, det stunder mot slutten. For et race det har vært.