At skogen

For leden dag moret jeg meg over en kommentar fra en svensk reporter under sommer-ol. Han var ikke særlig fornøyd over tingenes tilstand når det gjaldt fedrelandets bragder og sa dette: Nei alt går åt skogen. Dette ble tekstet og på norsk ble det slik: Alt går til helvete. Dette har jeg og mamma moret oss svært mye over, at svenskene har litt mer nyansert språk (og at vi blir beste nordiske nasjon). Dog så det stygt ut for dagen etter var den norske spranghesten dopet og vi lå under for Sør-Korea i håndball, var det vår tur åt skogen? Nei det ble en svært bra slutt allikevel.
Men selv opplevde jeg at det gikk til skogs på ordnlig i kveld. Jeg forteller dette i korte trekk for jeg var borte hos naboen og unnskyldet meg for hendelsen. Men det er ikke hver dag man skremmer naboen (og en selv) på denne måten:
Jeg satt på sykkelen og skulle dundre av sted til fjøset, hvem treffer jeg da? Jo naboen, i en sving som fratar meg retten til sikt. I tillegg kommer jeg susende i stor fart, på venstre side av veien. Stakkars nabo og hesten han kjørte. Det gikk at skogen. Hesten springer av veien, til høyre, heldigvis ut på jordet. Når jeg endelig får stoppet og sett meg tilbake ser jeg naboen som blir dradd etter travvogna med hesten gåendes i sirkler på grassjordet. Han slipper til slutt taket og løper etter hesten. Fy søren, dette var ikke bra, og hvorfor dette aldri har skjedd før i løpet av ti år kan en jo spørre seg.
Altså denne episoden er ganske morsom å tenke på, men det kunne gått skikkelig gærli og det får ettervirkninger neste gang jeg raser av gårde...
neste gang.

Såmannen

Å grønn var jorden og det som fylte den

Endelig fikk jeg gjort noe mer enn kun å valfarte til fjøset. Vi sådde (vår sed som man også kan si). Millioner av frø har vi spredd utover, men forsikre seg om at det blir vekst er umulig. "Jeg plantet, Appolos vannet, men Gud ga vekst" (1.Kor3.6). Såmannen i meg er fullt ut en som er avhengig av nåde om det skal bli vekst. Det er det eneste å klamre seg til, det eneste som kan gjøre ny-planeringen der det før var tett skog til en blomstrende beite for kuer, en velsignelse rett og slett.
Noe annet jeg tenkte på var utviklingen i verden: Verdens herrer har store målsettinger. En av disse er å sikre seg makt. De er på god vei. Det lyser stor fare i tanken på at noen ønsker å frata menneskene på denne jorda retten til å dyrke sin egen mat.

Hvilke muligheter har mennesker om de ikke tar ansvar eller forsøker å dyrke jorda. De legger seg i kne for de som kontrollerer markedet. De små som holder ut, trykkes til jorden, de skal virkelig knuses. Fordi de nekter å bøye seg. Og, jeg prøver å tenke hvilke mål jeg ville hatt som strategisk-sjef av multinasjonal konsern: at jeg ønsker at alle skal knele ned for mine føtter, fullstendig avhengige av vårt selskaps fordervelse av jorden.
Mestergeniets planer gir frysninger.
Du høster hva du sår. (Joh4.36-38)
Så din sed, hvem trenger et kunstig liv?

"På vei til fjøset i dag"

Nok en gang kan jeg bruke klisjen: da jeg var på vei til fjøset i dag skjedde det noe:
Hele budskapen stod og beitet på det stedet hvor vi utvider beitet, med et steg om gang. De var hissige på mer for jeg hadde ikke utvidet noe denne dagen. Det er også feil å si at hele budskapen var samlet for en ung okse var på feil side av strømgjerdet.
Jeg gikk derfor ned til han og prøvde å snakke fornuft til ham... eller få ham inn igjen – på den rette siden. Dette var lite fruktbart for der jeg la ned gjerdet så han skulle gå inn igjen, var jo svært fristende for resten av buskapen også. Jeg trengte en annen taktikk: istedenfor å vise de man skal lede hva som er galt, så leder man de villige i rett retning. Så kan man som i mitt tilfelle satse på at utbryteren følger etter dersom de andre går fra ham og følger meg.
Jeg viser jo alltid vei til fjøset når jeg kommer. Intensjonene mine når jeg går er nok ikke like lett å forstå (for storfeet). Men jeg ønsker at de skal følge etter, uten at jeg skal stå bakerst og dytte den siste kua i baken, for da er det ingen som leder de første. Fri vilje heter det kanskje, men de vil jo inn til meg i fjøset, før eller siden.
Jeg følte taktikken virket utmerket, og en etter en kom de etter opp bakken. De er utrolig sosiale dyr og har en egen mentalitet om å holde mer eller mindre sammen. Oksestøten som var på ville veier så jeg sammen med resten da jeg slapp melkekyrne ut fra fjøset. Så deilig, å slippe en masse oppstyr på å veilede ham inn igjen. Tydeligvis vet han hvordan han skulle komme seg ut, da vet han også det motsatte.

Bare en skrot pc igjen

I morgen reiser lillesøster til Spania og en kamerat tilbake til Tromsø.
Hver med sin bærbare PC som okkuperte kjellerstua.

Et steg i riktig retning

Nå har jeg snart vært et døgn her på Skillebyholm. Det har vårt positivt og være i lag med den lille gruppen som har tatt initiativet til å dra hit. Her er det ikke noe platic fantastic, men deilig økologisk atmosfære.
Regnet har holdt seg vekk inntil nå, men vi har luket bort en masse ugress og tistler fra rødbetene.

De har en fin urtehage og er delt mellom flerårig og ettårig. Jeg minnes landbruksskoler. Kroppen er gammel, men særlig langt i livet har jeg ikke kommet når jeg tenker på at det er 9år siden jeg lærte landbruk på videregående. Men jeg har lært en masse jeg ikke vil.
Ikke lat deg drive videre av verdens vilje, hva er det vi egentlig vil. Hva vil vi verne og kjempe for? Det kommer man i hug.

Finn din vei!

Arne Næss har gitt verdifulle avslutninger på kveldene tre ganger på rad nå. Riktige gode sitater å sovne inn til.
Skal man velge verdens vilje eller følge sin egen vei?
Hva er det de andre velger? Og jeg blir litt skuffet, får viljen (som Schopenhauer beskriver) har et overtak.
Men jeg har gjort et valg, jeg skal følge min vei. Vilje og forståelse er samme sak (Spinoza). Jeg går for forståelsen, ett skritt i rett retning, dag for dag.

Lyn og torden

Kort, veldig kort: huhei for et ustabilt vær eller høytrykk som ligger over oss i dager som går. Det er merkelig å høre torden bak åsen og se styrtregn i fjellet.
Nye dager er i vente. Mange tenker, eller begynner å ha skolen i tankene.
Endelig har Arild kommet (i går) i fra nord! Fint å ha selskap i arbeidet på gården. Ha en undersått å passe på, det gjorde at jeg kom på å finne fram en parasoll for å gi oss skygge da vi plukket rips. Hvorfor har jeg ikke tenkt på slikt før? Tror det har noe med at jeg ikke tenker så mye på megselv, men når man har andre å tenke på, så tenker man litt lenger tror jeg.
Deretter var vi ut i bassenget og det er lenge siden det har vært slik en perfekt temperatur i vannet. Det var helt nydelig, og man kan spise bringebær samtidig som man er utti.
Arild hadde med fisk og vi spiste røya, og dette koste vi oss med før tordenværet satte inn. Vi så opp på fjellet med lyn og regn.

Men vi ble ikke avbrutt i maten. Regnet satte inn når vi var ferdige og i hus. Fenomenal gårsdag.