Såmannen

Å grønn var jorden og det som fylte den

Endelig fikk jeg gjort noe mer enn kun å valfarte til fjøset. Vi sådde (vår sed som man også kan si). Millioner av frø har vi spredd utover, men forsikre seg om at det blir vekst er umulig. "Jeg plantet, Appolos vannet, men Gud ga vekst" (1.Kor3.6). Såmannen i meg er fullt ut en som er avhengig av nåde om det skal bli vekst. Det er det eneste å klamre seg til, det eneste som kan gjøre ny-planeringen der det før var tett skog til en blomstrende beite for kuer, en velsignelse rett og slett.
Noe annet jeg tenkte på var utviklingen i verden: Verdens herrer har store målsettinger. En av disse er å sikre seg makt. De er på god vei. Det lyser stor fare i tanken på at noen ønsker å frata menneskene på denne jorda retten til å dyrke sin egen mat.

Hvilke muligheter har mennesker om de ikke tar ansvar eller forsøker å dyrke jorda. De legger seg i kne for de som kontrollerer markedet. De små som holder ut, trykkes til jorden, de skal virkelig knuses. Fordi de nekter å bøye seg. Og, jeg prøver å tenke hvilke mål jeg ville hatt som strategisk-sjef av multinasjonal konsern: at jeg ønsker at alle skal knele ned for mine føtter, fullstendig avhengige av vårt selskaps fordervelse av jorden.
Mestergeniets planer gir frysninger.
Du høster hva du sår. (Joh4.36-38)
Så din sed, hvem trenger et kunstig liv?