Climate change

Frem og tilbake er like langt? Nå som turen til København er unnagjort i forbindelse med klimareisen arrangert av Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp… ja så hva sitter man igjen med.

At jeg er stolt av å være kristen. I løvens hule dro alle biskopene. Kirkens Nødhjelp hadde en flott kommentar når Erik Solheim spurte hvem han skulle bruke en stor dommerhammer på (dette var rent symbolsk) som han fikk i tillegg til 10tusen underskrifter for en mer rettferdig klimaavtale: Use it to ON justice.

Det var de unge som hadde størst engasjement, de sang og sang "vi vil ha klima-rettferdighet" og det smittet brukbart over på de eldre.

Syntes at disse to organisasjonene passet godt sammen. Jon Michlete har jo uttalt at av og til går venstre-radiakale og kirken bemerkelsesverdig i samme retning. Ja jeg ble litt imponert over kirken og viser at biskopene er med. Vi savner politikere som tar tak og gjør bestemmelser

Program for klimaseilasen 12. – 14. desember

12. desember reiser 1200 engasjerte mennesker til FNs klimatoppmøte i København. Du kan velge blant 25 debatter og foredrag med forskere, aktivister og politikere. I tillegg har vi et sterkt kulturprogram ombord.

Lørdag 12. desember:
Kl 13:15: Åpningsarrangement på Den Norske Opera & Ballett, Bjørvika
På Operaen får deltagerne tilbud om å delta på en stor åpningsmarkering, med taler, hilsener og musikalske innslag.

Avgang til båten blir senest kl 15.30.

Konferanseprogram etter avreise
Konferanseprogrammet er utarbeidet i samarbeid med Cicero, senter for klimaforskning.

Kl 17.30-19.00: Middag og seminarer
Kl 19.30-21.00: CO2-rensing, blir det noe av? ved Andreas Tjernshaugen (Cicero).
K 21.30-22.30: Håvard Gimse spiller
Kl 22.30: Kveldsbønn (rom 14 & 15).

Søndag 13. desember:
Time for time i København:
Kl 07.00-09.00: Frokost. Vi anbefaler å smøre niste som du tar med som lunsj til København sentrum
Kl 09.20: Alle deltagere møter på akterdekk. Arrangement med Yvo de Boer (sjef for UNFCCC) og Hanne Bjurstrøm (statsråd for de norske klimaforhandlingene). Arrangementet avsluttes med felles korsang ledet av en Øyvind Elgenes og Grimstad Tensingkor. Sjekk link på youtube.10.00-11:00: Buss til Rådhusplassen i København sentrum
11.30: Arrangement på Rådhusplassen (anbefales for alle) i regi av Countdown to Copenhagen. Biskop Desmond Tutu deltar.
15:00-16:00: Buss til båten.
15.30: Nattklubben på båten: Orientering om klimaforhandlingene ved Bård Lahn (Naturvernforbundet), norske miljøorganisasjoners representant i den norske forhandlingsdelegasjonen.
17.00: Båten setter kursen for Oslo.

Kl 19.30-21.00: Du kan velge blant disse seminarene:

• Folkemøte: Veien videre – kirkenes rolle i kampen for klimarettferdighet. Med Tomm Kristiansen (kommunikasjonsleder i ACT International), Jan Egeland (direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt), Frank Aarebrot (Professor, Universitet i Bergen), Ida Thomassen (leder i Changemaker), Atle Sommerfeldt, (generalsekretær i Kirkens Nødhjelp) og Ingeborg Midttømme (biskop i Møre).

Kl 21.00 Kino: They killed sister Dorothy
Kl 21.45-23.45: deLillos

Mandag 14. desember:
Ankomst Oslo kl 09.30

Paradoks

Det er paradoks at selv om man klager på at verden ikke begynner å gjøre noe før det er for sent

SÅ er man ikke noe bedre selv.

Forberedelsene mine før klima-cruise var ikke gode i går og jeg sitter på morgenkvisten før avreise Aurland og sukker over meg selv. Jeg er som menneskeheten, ting blir gjort i siste sekund.

Jeg er bare spent, null kontroll

Adventsuke

En prooopfull uke er slutt. Hver av de ting jeg skriver om skulle fått eget bloggoppslag men

• Først et Mykorrhiza-møte og avsluttningskveld for Andrew som reiser tilbake til kjæresten sin i Tyskland (lykke til med babisen)
• Jeg hadde så lyst til å skulke bort gymmen, jeg kan jo orientering. Men jeg møtte opp og vi hadde en skattejakt som jeg og Eric vant. Hurra senk skuta var passordet og premien var godteri og noen nydelige gummibamser (og jeg som tenkte svart og ville gi litt blaffen). Men flott en tirsdag ble det
• Onsdag hadde foredlingsgruppa ansvaret for all matservering på kantina vår. Jeg var med på kveldsmatgruppa og laget en rødbetsalat. Vi rakk å bli ferdig til tiden men det ble ikke middagsgruppa. Mens vi ventet begynte jeg å fortelle Dickens julefortelling (for jeg hadde planlagt å fortelle den under kveldsmaten). Jeg las 4/24 deler og resten på kvelden. Vi laget også noen ord om kveldsmaten – et morsomt dikt. Det var idyll, men noe stress i kulissene bak stemningen av mat og drikke. Filmtips fra meg "Bride & Prejudice" – har erfaring med dette som adventsfilm hihi
• Så hadde vi en hogstdag i Flåmsdalen (kun to elever og marco). Men først tok jeg årets første bad i saltvann, det var iskaldt men jeg fant ut at heldressen jeg fikk av Solfrid er perfekt å bruke til og fra badestedet ved Aurlandsfjorden.
• Fredag var fridag og Berit hadde æren for at det ikke ble en innedag men kjøretur opp til snøen. Vi gikk gjennom mørke tunneler mot Ramsusdalen og tente bål i ly for vinden. På veien ned igjen tok vi en avstikker og fant en bekke-elv som laget et fantastisk skue; is-orgel-i-særklasse
• I går har det juleverksted på skolen og oppmøte var brukbart. Jeg fortalte en julehistorie av Astrid Lindgren om Mariken. Etterpå fortalte jeg historien en gang til vår egen Mariken pluss en til. Ja så jeg er blitt rene eventyrfortelleren jeg nå. Satt i grindbygget og fyrte i steinovn, noe vi må gjøre flere ganger
• Men ikke på en så vindfull dag som dette. Det har blåst mye men jeg er glad selv om jeg har sittet for lenge foran pcen. Jeg fant et peppermyntehjerte av sjokolade som var adressert til meg (det er nok fra min hemmelige (nisse)venn). Jeg må gjøre noe også snart for min nissevenn også snart. Det kom nyheter fra fjøset om en ny kalv men at kua har melkefeber og da passer det å runde av med:

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

Vitne til en fødsel

I dag bestemte Staslin seg endelig!
Vi starter kl 6 og 15 i fjøset på SJH. Så jeg labbet av gårde i ettermiddag irritert over at tiden hadde flydd for fort igjen, jeg hadde skrevet opp at det var gudstjeneste men kirken var øde og forlatt på denne første søndag i advent. I går holdt jentene julekalenderkveld og så alle episodene av Amalies jul (jeg så 11).
Men tilbake til dagens hendelse, og noe vi hadde ventet på siden mandag, nemlig kalving. Inn i fjøset og bort (liksom bare for å konstatere at det ikke var noe denne gangen heller) men Hei! Det stikker ut noe rart. Bort å hente Lars Ola som kjenner etter at det er bein. Men tenk om kalven ligger feil vei? Ja jeg var litt en hund som prøver å få tak i halen sin, men jeg fikk nå hentet mer og tørr halm og bredde utover i alenebingen til Staslin. Det satte hun pris på og la seg ned for å gjøre resten av jobben. Mariken hadde jeg lovt å si fra til dersom det skulle skje noe og sms ble sendt kl 1507. Også Odd Geir kom og se til (vi tre gutta som hadde fjøsuka). Så måtte Odd Geir tilbake til melkingen mens jeg fordelte mer høy kanskje, for i neste øyeblikk dukket opp det som måtte være hode. Dette går altså bra, stå på. Det var et verdifullt minutt, der lå underet. Jeg ville konstatere fri luftveier på kalven mens ho mor reiste seg med en gang for å slikke kalven. En vellykket fødsel – ikke lenge etter var kalven oppe på beina og var vital å se til. Isak(2) måtte han hete siden det var en oksekalv (min lille menneskelige nevø med samme navn tok sine første skritt for få dager siden :-)
Klokka 18 fikk jeg melding fra litt bekymret Mariken som endelig hadde funnet mobilen sin; kalven ikkje finn spenen. Det er merkelig, tenk hvor verdifull tiden er, nå har det alt gått fire timer siden Isak(2) kom til verden. Jeg gikk tilbake til fjøset og vi melket Staslin på flaske. Etter noen slurker fra flaskesmokken fant Isak(2) endelig fram til spenene på egenhånd og smattet. Ja verden er et fint sted. Jeg har nevnt geitekillingene før og inne i fjøset gjør de som musene bordet når katten har forlatt åstedet. Tre små killinger hopper ut gjennom fôringshullet til geitene og løper rundt omkring inne i fjøset. Imponerende er det når de hoppet fra ku til ku-rygg (de bryr seg ikke). Der oppe på kua ser de bort til oss og vi til dem. De er litt av noen maskotter og vi bare ler når vi er ferdig med fjøsstellet (da har katten gått men de er ikke skadedyr som mus da).
Klokka 21 går jeg bort igjen og pusser forbrettet til kuene og titter til mor og sønn.
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Venter på ting

Jeg venter på kalv i fjøsuken min. Hvorfor kommer den ikke snart, så jo ut som noe skulle skje på mandag. Men med fullmåne på vei så får vi tro det ikke er lenge igjen nå.

Men lille nevø har ventet lenge nok med å ta sine første skritt. Det var en stor nyhet å få i kveld oppe på "komsa"berget mitt hvor vi hadde bål, pølser, tørka epler, sjokolade, en gitar, en munnharpe og to folk til som ble med opp i mørket, denne kvelden. Sang en sang om oksygenet, får uten det intet bål.

Men med beina på jorda igjen, her venter man vists.

Forventing

De siste dager har hjernen min gått treigt.
Eller det har noe med skrivingen som går treigt.
Og når så mye skal vurderes gjennom skriftlig arbeid. Skriv! lever inn!
Når alt jeg tenker på skal reduseres til skrift går det treigt og nå minnes jeg at denne uka ikke har vært mye å skryte av.
Men de to skolehestene har gått som en drøm, tre ganger om dagen skulle de sees til. Fjordinger. Tenkte gjennomsyret hver dag tanketråder som strakk seg til hestene. Det er de samme tanketrådene som kommer til å omsluke fjøsuka. De har melkegrav i skolefjøset så melkingen vil gå noe automatisk og jeg er spent på bruken av dette. Må jeg bare klare å være mer effektiv neste uke.
Et siste eksempel på treghet: fikk ikke lest ettårsbibelen de to siste dagene så det ble skippertak ved dagens morgenstund

Ville veier

Dagens øyeblikk: da vi nærmet oss slutten på tak-skrubbing-slitet var det noen som gjorde inntrykk
Geitene, eller kjeene de får lov å stikke gjennom hull i gjerdet og går rundt på eventyr, mange rare folk og dyr kan vi møte der. Men de blir ikke ute i denne friheten for alltid! Vi drev på og vasket og pusset mens noen begynte foring inne i fjøset. DA skjedde det at en etter en av kjeene kom løpende over plassen som perler på en snor – de skulle inn igjen, gjennom gjerdehullet, deretter fjøsinngang-hullet. Men de var så resolutte, de er virkelig noen raringer som helst ville være kje og aldri bli voksne geiter (for da blir gjerdehullet for lite).
Slik går nå dagan, solen nyter vi ikke i vår skyggedal. Man må gå litt opp i høyden for å nyte solen. Jeg gjorde et forsøk på dette i går, men ble litt for sen og noen skyer kom i veien. Men jeg merket meg en veldig fin (leir)plass og jeg tror dette er mitt nye Komsa. -En kveld skal jeg prøve den ut!

Movie matters

Jeg skriver disse tanker mens de fortsatt er ferske. I dag har jeg sett 2 filmer til prisen av en. Filmens dag har det vært på mange måter.

Når har jeg sett film på kino sist? Men jeg kommer ikke til å glemme Solisten. Rett og slett en gripende film og uten mer om og men så døper jeg den årets film. Whatever – en sammenligning av filmens tema var uunngåelig med hendelser jeg ble påminnet om denne uka. Som et ekko lyder slutten fra en annen film: Jeg skulle ønske ringen aldri hadde kommet til meg! - Nei hvem ønsker vel det? Men spørsmålet er hvordan vi velger å bruke tiden på dette.

Ringenes Herre er tiårets filmtriologi og vi er på vei videre inn et nytt (ti)år. Film betyr noe når man ikke blir presentert masker av maskulinitet eller noe som skal fremkalle "morosam" latter. Nei film betyr noe når jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett nettopp den filmen. Ikke at filmen i seg selv en besettelse som må kastes i Mordors vulkan. Det er fra glemselens pøl jeg minnes triste historier som andre har opplevd. Skulle jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. Så ler jeg over megselv, litt, det gamle i meg vet fordi jeg har levd og brukt tiden. Selv om tid og gjerninger kan virke bortkastet så er det kanskje ikke meningen at det skal løse seg slik jeg ser for meg det. Målet er feil mens midlene, gjerningen var det som telte: å bry seg. Velge fortsatt vennskap, troskap, holde motet oppe. Solisten var til tider håpets film. Beethoven var DJ og Gud hvilte over de fattige og uteliggerne som var utstøtt. Jeg leser og leser nå i Jeremias bok, klage etter klage, stakkars profet å ha så mye gørr som budskap. Men det var vel i dag kom endelig 29,11: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Ergo så jeg filmen Surrogates tidligere på dagen. Fiksjon om en framtid hvor alle bruker roboter som stedfortredere. De som nekter å bruke slike surrogater holder til i en getto og blir kalt for dreads. Lederen deres en stor afrikaner kalles bare for Profeten og har masse dreads. Hehe jeg sier ikke mer… JO Bruce Willis minnet meg om vår kjære jord- og plantelærer på SJH.

Julestemning

I ettertanke og bearbeiding kommer det fram mye interessant.
Min start på å tenke på julen begynte 1.november, da sendte jeg ut julebrev på e-mail. Mot slutten av dagen hørte jeg en nydelig sang og var så heldig at moren til sangfuglen satte seg ned like ved meg så det var en enkel sak å finne ut hva jeg hadde hørt. Jeg har også gjort diverse innkjøp på nettet (så får jeg finne ut hvem jeg skal gi det til siden) for tidligere erfaring har vist at det kan ta lang tid får leverandøren.


I går raket vi løvet på skolen og samlet det i en stor haug. Så stor og attraktiv ble det at det basing, lek og hopping ikke kunne unngås etter mange rake-tak. Dette var som vinter å regne fordi det ikke kommer særlig mye snø her nede i Aurland. Snø eller løv – det er noe av årets små gleder når man kan hoppe i en jomfruelig snøhaug de første gangene. Siden blir snøen/løvet tettere pakket, da har man hoppet nok. Så det ble en link mellom løv og snø, ergo snø og jul hører også sammen. På kvelden fikk vi servert hjemmelaget sjokolade og den jeg valgte var full av krydder, en pepperkakesmak.

I dag dalte og blåste det snøpartikler rundt om, med uvær oppe i fjellene. Her nede hadde de ikke livets rett men dog
Julen finner vei

Hvem Jesus er?

Jeg leste en bokanmeldelse om Jonas Gardells evangelium. Anmelder mener at Gardell forkynner en Jesus som passer utrolig godt inn i det sosialdemokratiske Norden. Tenker litt på at denne Jesusen høres litt for hverdagslig ut. Om jeg hadde skrevet en noe lignende prosjektoppgave kanskje, og hadde hatt en veileder på veien med oppgaven: Da tenker jeg at veilederen ikke ville blitt fornøyd med problemstillingen min: Dette er for omfattende, du må konkretisere det ned, tilspisse tema. Er det slik at anmelderen føler (og subjektivt megselv) det samme, at Jesus ikke står igjen med det som gjør Jesus unik (i manges øyne): Jesus står for døren og banker på (Åp3,20) – han vil inn til oss.
En Jesus som aksepterer oss alle, som ikke stiller krav og ikke utfordrer (til bot), skrives det.
Hva er det man sitter igjen med da? En slik Jesus passiviserer meg, noe slikt har jeg ikke bruk for. Derimot har Ham allerede elsket oss uendelig før vi i vår søken finner på å tenke tanken at vi skal elske Ham. Gud ønsker seg sanne tilbedere. Å legge kortene sine åpent ut for media er ikke det samme som å legge det fram i bønn for Gud. Media sluker vårt halvhjertede privatliv og sprer det for alle vinder. Det er tomhet og jag etter vind. Man kaster bort friheten i vårt moderne samfunn til å søke det største som finnes. Alt skal liksom være greit. Du hvor jeg hater tilbakemeldinger fra andre og de bare sier: greit. (Titt også på Åp3,15). Å akseptere alle er en oppgave for oss gjennom nestekjærlighet til hverandre. Det å akseptere oss alle er en oppgave for helsevesenet feks. Kant sa at den største urettferdighet man kan begå er å behandle alle likt. Guds tanker er på et mye høyere nivå enn våre. Vi skal trigges av Jesus.
«Gud er i alt, omslutter alt, forbinder alt med hverandre. Det går ikke an å skille skaperen og det han har skapt fra hverandre. Derfor kan du søke Gud i deg selv like bra som noe annet sted». Ett skritt fram to tilbake sier jeg da. Det finnes intet hus/tempel stort nok for Gud. Det er noe(n) som jobber for å skille oss fra Skaperen. Men selvsagt starter og holder åndskampen på i oss selv. Det spennende er hvem som vinner, om det vil bli mange omkamper…
Ja, til syvende og sist om hva man vil tro!

Sykdoms referat

16.oktober: drypper fra tak
Det drypp, drypp, drypper men ikke fra tak. Hengende vesker ble montert over meg, sprøyter satt, for jeg hadde noe gale ting. Det er en bakterie eller noe rart, lungebetennelse. Så det var ingen dramatikk ved å bli lagt inn, det var en befrielse, mamma kan ta det mer med ro.
Hun kan ikke gjøre jobben de gjør her, intravenøse i venstre arm som kjøles ned når det kommer feks vann.
17.oktober
Jeg prøvde å skrive dette som en blogg men kom ikke inn på hverken den eller gmail. Det ville være for dumt å skrive en kommentar på facebok ("jeg er innlagt på sykehus"), nei veittu hva. Data ikke bra for nervene mine. Vanlig lesing av Pengevirke er bra
19.oktober
Nå kan jeg forlate sykehuset, testene ser bedre ut. Sitte på vent i en uke hjemme, vente på å bli frisk
23.oktober
Legen hjemme erklærer meg frisk, og jeg føler meg frisk, kjørte selv
25.oktober
Kjenner jeg fungerer og har reiser tilbake til Aurland

"Memory"

En av datapliktene jeg har hatt dårlig samvittighet for:
Familiealbumet har stått urørt ganske lenge, men i kveld gjorde jeg noe med bildekavalkaden for året 2009 så langt. Det lå kanskje 15 bilder da jeg begynte og i løpet av kvelden ble det 115. Ikke værst hva? Det er et tema som går igjen syns jeg og det er leken. Isak er hovedperson og han gjør noe med oss alle på bildene. Det virker som mating av lillegutt er en rød tråd, og bare tenk til neste år vil Isak begynne å spise mer selvstendig.
Jeg blir glad av å tenke over tiden. Selvsagt vet jeg at kun solskinn har det ikke vært, men med tanke på alt det gode som heller ikke har blitt festet digitalt, takk for møtene. Alle gangene våre øyne har møttest, hver og en av dere som det er umulig å ikke bry seg om.
Jeg så lysbilde visning av alle årene ned til 2005 også, leken er der fortsatt i de "gamle" kroppene vi en gang hadde

Fem på aurlandsdalstur fortalt av en av dem

Ja som lillesøster sa en gang: har du sagt a må du si b også!
Var skikkelig nervøs rett etter jeg hadde skrivi forrige blogginnlegg – fordi det jeg fant ut var at jeg hadde glemt å sjekke morgenværet og det var regn i vente.
NEI – bikkja! Skal det gå rett i dass tenkte jeg og rev ned plakatene før jeg la meg. Klokka7 var det småregn i lufta og jeg gjorde mine forberedelser og sammen med mine turkamerater kl9 fant vi ut skulle gi dagen et forsøk. På vei mellom borstova og internatet finner jeg en fyr som kommer med sekk på ryggen og drassende med bag på et skateboard. Dette skulle vise seg å være den siste eleven i klassen min, en engelskmann lost i Aurland. Ojojoj! Men jeg finner nå en råd, eller god vilje kan man komme langt med. Spør om han kanskje kunne tenke seg å bli med på tur. Sure why not? Så etter å ha funnet rommet hans på internatet drar fem personer ut på tur. Det som er morsomt er at disse fire andre aldri har gått Aurlandsdalen før. I første omgang tar jeg sikte på Sinjarheim, vi får se hvordan vær og form er der oppe, vi starter fra Vassbygdi. Regnet gir seg og når endelig selet dukker fram, så er det i sol. Eureka - dette ser bra ut. Skulle vi ikke ta en dusj, er åtet vi biter på og går rett opp til en fantastisk foss. Litt av ett første inntrykk for en engelskmann, så gærne er vi nordmenn. Uten (litt) galskap i hverdagen er det ikke mye vits. Endelig oppe på Sinjarheim blir det spisepause og sola varmer sjel og en litt vått bukse (fossefallet bruset utover selv om jeg tok av meg oventil). Med slik velsignet vær bestemmer vi oss for å gå videre og ikke gå samme vei ned igjen. Det ble ikke sol hele veien, det skiftet med litt småregn, vind ovenfor Bjørnestigen, men det gikk så greit.

Det var balsam og en søt lek og være kjentmann for gruppa, fortelle litt om stedene vi gikk forbi alltid i forkant viste jeg hva som ventet. Vi lyktes å integrere vår engelskmann og han så ut til å like høydedragene vi gikk forbi.
Ja vi kan absolutt se tilbake med glede på denne dag. Ikke den perfekte turdag – (den opplever man vel aldri) men det var søt musikk at vi kom fram uten uhell, med glimt i øynene og at vi rakk bussen ned igjen. Jeg hadde faktisk notert meg feil avgangstid, så vi fikk ikke mer enn 10minutters pusterom på Østerbø før vi heiv oss om. Flaks!
Nå er det kanskje en time siden vi åt sammen i borstova, vi delte mat underveis og siden vår engelskmann ikke hadde fått kjøpt noe (han kom jo rett fra nattbussen når jeg traff ham) så delte jeg det siste jeg hadde (gratinerte poteter og fruktcocktail) mens noen hadde laget for mye gresskarsuppe som vi turgåere delte oss mellom.
Morgendagen har nok med seg selv. Oh happy day

Farlig å finne?

Nå aner jeg ikke hvor lenge jeg har sitti med hakeslepp

Nå skulle jeg sjekke litt musikk som jeg har sagt lenge at jeg skulle ta å høre på. Det tar fabla lang tid i blant - vi blir avbrutt hele tida og flinkest av alle er meg selv (apropos dette les denne artikkelen). Men jammen er det artig når det dukker opp noe nytt igjen. Bare ta Lasse Gjertsen - nå har jeg ikke sjekket hans produktivitet på lenge og jeg finner sangen "I sangen med Vibeke i tre akter". Jeg sier bare "eg må finne bikkjen", det her var knallbra og tøft. Du hører sangen i bakgrunn.

En slik avbrytelse eller avbrekk er av de glitrende perler. Men etterpå ble jeg sittende å se gjennom et titalls sensurerte utgaver av nrk-programmet "Løvebakken" fordi jammen fant jeg ut at de har begynt å sende disse fantastiske komikerne på skjermen igjen. Aner ikke hvor langt eeh lenge siden det er siden jeg satte meg ned her men nå er det ikke mer sol igjen på berget utenfor. 1320 går sola ned fra elevkjøkkenet i Borstova - det husker jeg fordi da var risengrynsgrøten ferdig. Men poenget er at går man hundre meter mot berget så står sola på.

Akk sola er nede og tida forsvant på denne deilige solrike dag.

Men i morgen går vi Aurlandsdalen, jeg har hengt opp to plakater og oppfordret til å henge seg med (gå fra Vassbygdi til Østerbø).

Som en bortforklaring for meg selv, så går jeg turen i morgen for alle som har bursdag eller som har bursdag denne måneden. Har tenkt på alle uten at det har sett sånn ut (legger skylda på fjesboka)

God helg 

Høst-tur

En valgvage natt er vanskelig å snike seg unna.
Men jeg har gjort unna en fjelltur i norsk fjellnatur og sett kontrastene nok en gang. Forberedelsene hadde vært å forsikre seg om at det gikk buss og at sykkelen min ble satt igjen ved hytta på Rasmusdalen (i tillegg til å låne hyttenøkkel). Det må jo sies at solskinnsdager ikke har vært dagligdags de siste ukene, så planen var å dra når sola kom og det gjorde den på søndag. Det var fint at bussen ble fylt opp i Vassbygdi (der aurlandsdalen slutter) og bussjåføren var hyggelig og fortalte når vi fikk utsyn til Aurlandsdalen, for noen i bussen var antagelig her første gang. Når vi kjørte fra Øvrebø var det tre passasjerer igjen, like mange som når jeg gikk på bussen ved skolen. En parallell til valget ser jeg for meg dette:
Dette er alle de som kommer til å stemme rødgrønt versus borgerlig, det er disse som følger i fotsporene til majoriteten, de ønsker den tradisjonelle ruta. Hva om de kunne fått øynene opp mot fjellene på en annen måte? Hvorfor går ALLE av på samme plass (de kommer på fra samme plass). Vet jeg ikke hvor kjent og kjær Aurlandsdalen er for mange? Visst er det en fantastisk dal og jeg har gått den flere ganger, men gjennom flere aldere: På barnslig vis, på broderlig vis og til sist på utforskende vis. Ja jeg tenker litt på John Lennon i et øyeblikk som karikerte en journalist som intervjuet ham i sengen (du vet make love not war). Har du ikke forandret deg noe, det er faktisk 10 år siden jeg lagde "Love me do". Det kan være fullt forståelig at du som ungdom digget oss, men se på deg selv, våkn opp, se verden og hvilken urettferdighet vi finner oss i.
Hvorfor finner vi på å gå tur? Hvorfor vil vi gå time etter time, kanskje med tung sekk også? Hva begrunner vi våre valg i? Er det dype eller grunne valg?
Jeg gikk av bussen et kvarter senere, og der var ikke naturlig for bussen å stoppe der. Etter å ha hoppet over autovernet er det første jeg finner blåbær og ikke noen sti. Jeg gikk med kristuskransen om håndleddet og perlene glinset i sola. Blåbær, hvilke skatter de er! Diamanter, de vakreste perler, svartere enn svart gull og her på 1000moh var de ikke overmodne. Blått står for håp. Det var oppstigning til å begynne med og skulle tro jeg brukte timer opp den første bakken. Men det hadde knapt gått en time og jeg spiste halvparten av nisten min (tynt-knekkebrød med leverpostei og vossafår) - aldri prøvd det før men det smakte. Så flatet terrenget mer ut. Stien ble/var lettere å følge og jeg likte løypa godt, den gikk parallelt med vannkraftvei pluss høyspent, men de var ikke altfor synlige. Men etter to timer fulgte høyspennmastene meg mer eller mindre resten av dagen. Solen var min store tilfredsstillelse på himmelen, men jeg var glad over å ikke tatt med for lite klær for det. Jeg støtte på to karer i en lavvo, de skulle på jakt og hadde bråkete hunder.

Jeg gikk opp på en Katlahaug for å ha hovedpause, dette var ikke det høyeste punktet på turen men det var det beste utsiktpunktet. Var det ikke et fantastisk navn på området med vann og fjell – Katla. Det ga sus av Astri Lindgrens verden. Jeg lagde en varde siden dette manglet og nå følte jeg meg som en klatrepioner alias W.C Slingsby. Dette var ingen ubestigelig topp, men for meg var dette verdt å markere, halvveis til målet. Jaktkara hadde fortalt at her oppe hadde de møtt på villrein tidligere. Her oppe på 1452moh las jeg ut Jobs bok og jeg så helt til Blåskavalen, Aurlands høyeste 1809.
Den siste halvdelen av turen gikk i skyggen av overhengende strømtråder. I tillegg til å trøttes over mengden av stein, ble T-ene fraværende av og til, det var jo bare å følge "strømmen" så ville jeg komme fram. Så moralen var litt dalende men endelig kunne jeg se ned i Rasmusdalen, 400meters høydeforskjell. Solen skinte helt til det gjenstod 10minutter, turen hadde tatt syv timer siden klokka 11. Det ble enkel matlaging, kun vannkoking av gratinerte poteter og åpning av en fersken-boks. Jeg la meg og håpa på null tull av rare uhyggelige lyder og ble til dels bønnhørt. Neste morgen hadde det kommet en bil til nabohytta, så det forklarte nok noe (finnes ingen dodraug).
Planen på mandag var å sykle ned igjen. Det ble mange tunneler (med og uten lys i taket), svinger og frisk vind i andletet. Jeg følte meg til dels som en galning, hva hadde jeg nå her å gjøre? Men mest av alt ville jeg trygt ned! Det tok en time fra Rasmusdalen og ned til Vassbygdi, 900høydemetre. Det var gøy å se solen gjøre mer og mer dag. Siden jeg var her syklet jeg videre inn dit hvor Aurlandsdalen slutter for de fleste. Her laget solens stråler en himmelsk svære av et stusselig beite.
Resten av turen var slitsom for beina og sykkelrompa mi. Men det ble en svært helhetlig gjennomført tur!

Flytteferder

Ops i did it again: nå har jeg vært med på litt flytting igjen. Ei i klassen flytta inn på hybelhuset på skolen - det var fire billaster fulle av ting

Ja dette får meg til å tenke på alle gangene jeg hat tatt i ett tak for søstrene mine, i år etter år. Ofte har jo dette vært i form av besøk og da har det altså vært helt i begynnelsen eller slutten på et sted: Stavanger (kusine-besøk), Oppegård, Oslo-øst, Paris, Kristiansand og så mister jeg oversikten.

Praktisk, det er ett av mine stikkord tror jeg

Økologi-klassen min er underlig, har jeg kommet til rett klode? Noen plukker flere kilo kantarell, andre kaldtørker fisk, ja jeg tror alle fyller tiden med mening når vi endelig fikk en oppholdsdag. Det var dårlig vær når vi hadde prøvefiske og bølgene var hvite og garna trodde vi hadde slitt seg. Jeg har sittet altfor mye foran pc-skjermene men det er fordi jeg er gira - en ny temacd er ikke altfor langt unna.

Så om jeg ikke fikk noen padletur på fjorden har jeg nå fått gjort noe for noen og gjort noe sammen - det er viktig å gjøre

hver dag

Aurland takes my breathe away

Ja nå skulle jeg ha skrevet i det lange og det breie.

Men i all enkelhet så blir jeg målløs over det meste.

For å beskrive det litteran:

Har syklet og gått opp på den ene siden av dalen og kjørt opp på den andre siden og sett utsikten ned til skolen. Jeg har ikke tatt bilder og er egentlig veldig fornøyd med dette og bare vært akkurat der jeg var (som bjørnen baloo ville sagt det). På min andre dag her så var vi på Hovdungo 800 moh og det er noe eget over å ha gjort hele turen selv uten å bruke bil. Plukket mange liter blåbær i skogen og litt av overskuddet ble spist v denne setra hvor lærere stekte lapper. Dette har liksom satt målestokken for hele første uka, fint, flott, energisk, ja når jeg tenker over det på - kan det virkelig stemme at dette er virkelig er min plass, hvem hvordan har dette gått til?

To ganger kjørte jeg opp fjellveien til Lærdal og gjorde meg kjent først m fly-startsted, neste gang fløy jeg. Ikke 800 men 200 høydemetre litt lenger inne på fjellet.

Så ble jeg syk og forkjøla i den neste uka og været har vært dårligere, ryggen ikke likt å ligge for lenge, hode ikke så høyt hevet.

Det begynner å bedre seg nå, løft ditt hode du raske gutt. Så i morgen reiser jeg hjem og setter igjen bil og henger som jeg ikke trenger (mindre løse ting og huske på glemte ting).

Det er en annen rytme her, viktigst er nok at middagen serveres 11.30-12.15. Jeg har bodd på internat før men det er riktig bra å ete på denne tida. Elevene tar tak og vasket ned det ene elevkjøkkenet (som er en gammel borstue) og viser at de gjerne vil ville trives her. Ja det er mye kjekt jeg har sett begynnelsen på og får komme nærmere tilbake til. Det har altså gått opp og ned disse to første ukene på en slik måte som reint tar pusten av ein!

Ingen gullmyr men likevel en gullgruve

I 2003 døpte vi ei myr for Gullmyra, da plukket vi eventyrlige mengder. Ja så mye var det at jeg hadde bruk for regnbuksa - til å kne ned på. Ja man kunne fått vondt i ryggen av å plukke så mye multer på ei myr.
Det var pappa som oppfordret meg til å gå multetur i dag. Selv hadde jeg tenkt kanskje å se det an på søndag, men nei: Du må dra i dag som er været er flott. Det var litt ambivalent å dra av gårde for det er jo mange ting å gjøre i urtehagen også. MEN jeg gjorde min fars vilje så langt det lot seg gjøre. Gikk dit han foreslo, og ringte ham en gang (på Pika) da ønsket jeg bekreftelse på område å søke i for sikkerhets skyld. Pappa går jo en håndfull multerturer hvert år og sanker 20kg (ikke urimelig mengde) hvert år. Han er så ivrig men utrolig ydmyk også. Men nå spiller kneet ham et puss og gjør multeturene umulig.
Jeg hadde plukket kanskje en liter da jeg ringte og ikke lenge etter instruksen ble jeg stående på samme sted i flere timer. Jeg har lyst å betegnet dette for en gullgruve siden gullmyra ligger som ei utbredd pannekake, men her lå multene i ei helling og jeg trålte opp og ned. Ja jeg lurte på om jeg ville ”slippe unna” og komme meg videre til gullmyra? Men etter tre timer var det slutt og klokka 16. Litt over en liter til ventet rundt omkring i kulissene, men ikke på gullmyra.
Så var det på tide å traske hjemover kl18 og for hyggens skyld gikk jeg mot setra. Da er Høgenatten en vandrers vern og borg, og jeg tenkte på hvordan tida har forandra seg og multefeltene har flyttet på seg. Fjellet og myrene er de samme, men da jeg var med pappa for to tiår siden var jeg ett barn og tenkte som et barn. Det var en jungel og jeg måtte bli værende med en skrue-pocket når pappa stakk fra meg oppå fjellet. Ingen kjenner multestedene her oppe bedre enn pappa (med Finn på andreplass). Det vil komme flere år.

August takes my breath away

Ja dette er måneden som får meg til å rent miste pusten. 5årsdagboka mi er min begrunnelse for å si dette. Det har skjedd så mangt de siste årene, alltid noe nytt i vente når det er august. Overraskelser. Tradisjoner god som multeturer. Venting på skolestarter som ikke har begynt før i september. Skole starter i Alta. Hm ja august er en meget gylden måned å se tilbake på – starten på store ting.
I år begynner jeg tidlig (for meg å være) på skole. Seint er det motsatte ordet med tanke på at det er den videregående skolen som kaller meg. MEN tenk på (litt vanskelig for andre enn meg i grunn), på de øyeblikkene jeg kan få muligheten til å fylle inn i resten av denne august-måneden. Følelse av über spenning og forventning, men også frykt for prosjektene jeg har tenkt å forlate en stund. Men det er jo nettopp på grunn av disse at jeg vil gå i (den økologiske) skole.
Men om det høyeste topp-punktet jeg har oppnådd i august så langt: Uranostind, 2157moh. Det var en gigantisk jotunheimsk følelse jeg ikke har tatt pulsen på lenge. Seks år har gått siden jeg har gått i Jotunheimen. Denne gangen ble jeg invitert av en kamerat, og han har et supert utgangspunkt til topper fra familiehytta ved Tyinholmen (for meg er det veldig vanskelig å uttale siden jeg i mitt indre tenker tyriholmen hehe). Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med å komme på nye 2000meterstopper, men i Mads selskap kom mange minner tilbake. For eksempel hvor mange totusenmetere har jeg vært på? Det krevde litt tenking før jeg kom fram til et antall på 10 norske pluss en utenlandsk. August har vært måneden de fleste av disse har blitt nådd, puff:-)
Men kort om toppbestigning så tok hele turen rundt 12 timer, men vi hadde intet hastverk. Det så ut som været kanskje kom til å svikte oss, for det var mye skyer og tåkedotter som kom. Blant annet når vi hadde det lengste (mat)pausen vår på bandet mellom Slingsbytind og Uranostind: Da forsvant all sikt, gikk bokstavelig talt opp i røyk. Like plutselig forsvant tåka og da tok vi turen til Slingbytind som også er over 2000 meter. Utsikten var fantastisk og dette skulle bli en slags oppvarmingstopp. For en time senere var vi på 2157meter men da kom det på nytt tåke ett minutt før vi kom til en 50 meter lang og stupbratt egg. Vaklende til varden satt vi oss boms ned og jeg orket ikke annet enn å bare sitte med øynene inne i den hvite himmel. Men jeg bare viste at dette kom til å sprekke,
at noko vedunderleg skal skje, at det må skje? at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at berget skal opna seg og at kjeldor skal springa (skriver Olav H. Hauge). Få kamera sier jeg til Mads og før jeg får sagt mer er tåka i gang med å måtte gi tapt. Slik har jeg måttet vente i en time sammen med lillesøster for syv år siden på å få utsikt fra Tverrbottind. Når det som blir gjemt vekk kommer til syne – hva annet kan man enn å miste pusten over skjønnheten man blir vitne til? En lampe dekkes ikke for alltid til (Lukas 8,16)
Familien min tar jo også pusten min away sometimes. Det var fint at vi klarte å samle oss alle fire søskena, en dag. Lillegutt nevøen vår, ja for bare Isak er Isak (herlig sitat Geir). Tenk hvilke ”fjelltopper” han stadig utforsker dag etter dag.
Fra den minste til den eldste, bestefar Asbjørn. Pappa er ikke helt i slag om dagen pga et kne som ikke er helt funksjonabelt. Jeg uroes over dette: Er dette et vendepunkt som setter begrensinger for pappa, 70åringen? Pust. Men morgendagen har nok med sin egen plage (se også Lukas 12,29-30). Min bønn er kun at pappa bare trives.
Every breath I take!

Hva ord ikke eller tegn ikke er mulig å formidle

Tiden lar seg ikke rekonstruere og det er på en måte synd men også bra at jeg ikke har fått skikkelig tid til å skrive ned alt som skrives kunnes om korsvei, Rogaland. Om det uventede og etterlengtede. Opptur og nedtur. Vannsklier og hjertet i halsen. Regn som gjør vått men også kan gi en god følelse under et telt. Sirkustelt med bibeltimer og klovneri. Lavvo med lovsang. Hestejuvnatten og oppbrukt energi. Slåball og fotball uten ekstra energi. Kamille og monarda plukking. Dyrepark og foring av jerv og ulv. Bruno.
Alt dette fortid og etterlatte spor. Som når jeg kanskje gikk årets første og siste multetur til Hølsetra. Flate hvordan tiden raser av sted. Det var liksom rart at sauene hadde forsvunnet og med de alle som har gjort denne sommeren til nettopp det den har blitt. Og selvsagt er dette snakket om sauene er glimrende avledning – ja avledning! Men det er ikke mulig å formidle.

Duuumme sauer

La oss sette dyrene litt i sentrum. Til daglig må vi få sauer inn fra gården. Det tar en liten stund eller det kan gå litt tråere. Det skulle nesten lagd en liten skisse. Vel jeg juksa å brukte flykart over det aktuelle området.

Bildet viser ferista nederst til venstre som går over bilveien. Denne vikrer ikke noe godt lenger og sauene hopper over som ingenting og fra utmarksbeite til innmarksbeite. Så går disse toskene i den retningen som sauehodene viser bort til oss på Gåranplassen.
Gi at vi kunne hatt tid til mer langsom tid, til feks geting av dyr i utmarka som gror igjen som aldri før

Trøtt men glad

Å være trøtt som nå er et godt tegn: etter tur til Hestejuvnatten. Du milde det er slitsomt å gå opp dit, men blir verden helt den samme av å gå ned fra fjellet? Jeg tenker på at jeg er trøtt, men glad. Det er ikke mer å hente. Vi plukket litt blåbær etter ettermiddagen. Men etter i fotball sparkingen var det ingen krefter kvar, bare flir og muskler som ikke helt var samarbeidsvillige. Bare trøtt etter og slett. Røyer som flakser i skogen. Sauer som springer oss i møte eller fra oss. Humpete sykkelvei. Kjeppen til støtte og drahjelp og samarbeid opp bergknattene. Firfisla Arild holdt i halen. Sklier ned berg og hellninger fordi man bare vil ned. Kalde badevann (ikke som under heteperioden nei).
Gled dere i Herren, alltid. Eller bli gledet selv av det hele og fulle landskapet som vel så mye påvirker meg som jeg påvirker det.
Trøtt og glad, et mantra denne kvelden, trallala

Overraskelser i kø

Vi skulle se kobolt, men blåbæra stod gratis ved siden av.
Jeg glemte å ta bilder, men ble isteden kjøper av et bildet!
På grunnlag av regnvær og mangel av gassbind dro vi på tur mot Vikersund idag (syltynn alibi). Jeg viste fram Koboltgruvene til Arild og det tok over en time i Cara-stollen. Gruvesafariene jeg hadde vært med på tidligere der oppe på Skutterudåsen varte knappe 10minutter før, men nå har de virkelig begynt å åpne opp gruvegangene for publikum. Det var fin guiding (har jo gått guidekurs og syns han klarte seg bra selv om det var bråkete ungdommer med på vandringen) og jeg lært mange flere ting om produksjonen av kobolt. Det var godt å komme ut av gruva å kjenne at det faktisk var bedre på utsiden enn på innsiden. På veien derifra så vi det, blåbær, DER VAR MASSE BLÅBÆR, MASSE HER. Årets første berikelse av blåbær i gruvekanten.
Så skulle innom å se på en gård som drev kafe og galleri: Nord Overn. Hun som driver med dette gikk jeg på etableringskurs med i fjor, og det ville jo være på sin plass å se hvordan det forholdt seg på de kanter. Vi gikk rundt i et stilig galleri som hadde vært fjøs tidligere. Jeg noterte ned tre av maleriene eller litografiene eller hva nå det måtte hete rent teknisk, maleri holder lenge for meg. Så satte vi oss i kafeen og jeg tenkte at jammen skulle jeg kjøpe et bilde. Var ikke det pussig, for jeg har tatt mange bilder med mobilen men den glemte vi igjen. Jammen skulle vi tatt mange fine bilder i dag, men vi kan fortsette med å være kunst-beruset for ved det øynene våre har sett. Som Arne Næss sier: alt er mulig alt kan skje!
Dagens galskap kan du si dette var. Men dagene må inneholde litt galskap, la oss si kanskje 3 prosent. To dager på rad har jeg og Arild jogget på intervall opp til veibommen. Det er tungt og vitner om galskap å kjenne etter i kroppen, men sjela fryder seg. Jeg leser Ut å Stjæle hester av Per Petterson og gjenkjenner enn masse detaljer om gårdsdrift. Det som er nytt av erkjennelse er at vi er ute å jager sauer mens vi jogger. Sauene som er i utmarka lar seg inne stoppe av ferista og hopper enkelt over. Men når det kommer to joggende galninger, da må de løpe og hoppe tilbake hvor de egentlig skulle være. Løpe om kapp med sauer, de som har lest starten på den nevnte boka skjønner noe av poenget. Mitt siste poeng er når man pusher en annen for å holde motet oppe, for i neste omgang å bli pushet igjen av den andre så også en selv må strekke seg, ta i, komme seg videre, ikke gi opp
Når vi til sist (nå vender jeg tilbake til i dag) kom hjem fikk vi med oss avslutningen av dagens sykkeletappe i Barcelona og norsk seier – en dag full av vinning

En gammel mobil takker for seg

Nå skal jeg sitte en time å slette de siste meldingene fra den gamle mobilen min. Den skal få hvile i fred for mine påfunn og uhell. Aldri har jeg opplevd maken til seigliva mobil – faktisk er det min nummer to. Så lykke til, til nummer tre i rekken! Måtte hell å lykke følge deg!

Jordbæreventyret

Vi har vært med på hva som i bokstavelig forstand kan kalles et jordbæreventyr. Et utrolig bra opplegg i Sylling som jeg og Arild dro på.
Først masse forskjellige ting å spise og se på gården. Deretter trollsti med troller (høydepunktet syns jeg var et troll som maste på trollmor “kan jeg ikke få graut nå” mens trollkjerringa var oppgitt over trollungen – utrolig skuespill). Til sst stranda med bad og en kajakktur.
 
Det var også i dag svært varmt og vi dro hjem når vi ikke orket mer. Spiste jordbær gjorde vi også to ganger, og jeg var en liten stund litt redd for å seile om ett et kvarters spising i jordbæråkeren. Det er jo som en buffet, spis så mye du orker, men særlig mye klarer du rett og slett ikke.
Så sto jeg litt i eventyrsmak-teltet for Hilde og solgte for femhundre kroner.
MEN NÅ TRENGER VI REGN – og det snart

Hodet fullt av balderbrå

Dette har vært den første dagen på svært lenge uten å være en real arbeidsdag
Det var brennhett ute og 43grader i solveggen – da mister man litt mote og i tillegg til at man sto litt sent opp ble det innedag med sandvolleyball og tennis på TVen.
Men litt ble gjort ute, luking i gulrota. Det gikk nesten helt rundt i hodet mitt for jeg luket bort balderbrå etter balderbrå, mengdevis

Varmt i topplokket

Ja i dag ble det skogstur og stiene gjennom klemma og hesteveien ned fra bjørnåsen fikk seg et realt løft. Altså bedre frakommelighet, ved at kvister ble kutter og noen trær klipt eller sagd ved med håndmakt.

Ja så varmt var det og arild hallinusinert over Taltjern flere ganger før vi endel kom fram. Vannet var minst 20 grader, områdets beste badeplass. Det må ha vært årets beste bad.

I kveld har vi plukket markjordbær.
Ja slike dager vokser ikke på trær!

(Mark)jordbær så store som jordbær

Dagens overraskelse var å bli med på joggetur, nå som Arild har kommet på besøk til gården. På joggeturen stoppet vi og åt jordbær i en knaus. Så fortsatte vi, men tror du ikke at der vi svingte av bilveien og skulle gå gjennom skogen (ikke langt fra ferista), der var det utrolig store jordbær, altså markjordbær og man skulle nesten tro det (nesten) var vanlige jordbær. Så vi kjem nok til å spise dem opp i løpet av kort tid.
Badet for første gang i år, stakkars Arild ble ganske brent.

Mission I Imposible

I går ble en drøy dag. Det kjenner jeg først (og litt) av nå.
For andre morgenkvist på rad våknet jeg en time før jeg hadde tenkt å stå opp. Våknet i ett rykk av et brak og av at noen slo på vinduet. Dette var bare slutten på to drømmer men pussig var det og sto tidlig opp med knappe 5-6 timers søvn.
Det verste var vel at jeg sto på i 18 timer i strekk uten en blund for øye, men jeg er i god form etter en heftig uke som bloggleseren sikkert skjønner. I dag, om jeg bare legger meg ned så sovner jeg som en unge, men jeg har fortjent det. Gikk en svært lang marsj til østensetra. Tanken var å gå sammen med familien et stykke på vei fra Norefjellstua – for så å snu og kjøre ned igjen – mens de andre skulle fortsette og bli hentet ved Ringneselva. Da jeg snudde var det 1,5km til Østensetran og returnerte de 4,5kilometrene. Men Solfrid ringte og fortalte at de hadde gått litt feil. Det skulle vise seg å bli en 2timers omvei. Så jeg kom faktisk fram ved å kjøre ned og opp til Ringneselva og labbe av gårde, fram til Østensetra først! 58minutter brukte jeg fra Tunga-bommen og til Løa. Turgåerne var også slitne når de kom. Jeg skulle ha gått lenger sammen med dem fant vi ut fordi de hadde tatt feil i et kryss 500meter fra returning point!
Men jeg hadde noe mer jeg hadde i hodet og det var å få kjørt opp det siste høyet i fra Kleiverud. Dette gjorde jeg fra klokka 20 - 24. Det var jo for så vidt greit, sola forsvant jo tilslutt.
Overdrivelse? JA claro. Frister til gjentakelse? Slikt kan ikke planlegges, slike ting bare opplever man fra tid til annen:-)
Jeg tenkte litt at jeg kanskje kom til å sove i hele dag. Men så lenge man ikke legger seg så sover man ikke. Man tenker på mulighetene.

Bare la det være – ikke røre

En ting jeg ikke klarer å la være er å pirke i nesa. Dette er ikke særlig smart for venstre del av nesa setter til spille rødt blod med en gang. Slik har jeg gått med tørkerulle i nasan og sett ut som en skrulling (dog det skal kanskje ikke så mye til?)
Men jeg var flink og fikk dreisen på å kjøre inn høyet etterhvert

Utakknemlig jobb?

“Æsj – alltid er det meg som må dytte deg i – uææ!”
Dagen ble enda/like slitsom og det er ikke tid for pause før fotballen (velsignede) sparkes i gang fra Sør-Afrika. Da puster jeg ut og tar fatt på Bibelen. En ting med høysommer er at ting blir satt på hue, dagens bibelkvarter er ofte det jeg har startet dagen med de siste to månedene – nå er det det siste.
Det er godt sommeren ikke alltid er like varm og full av aktivitet. Jeg sitter å tenker at hadde jeg orket alt som ble gjort idag om jeg viste det nøyaktig nå jeg stod opp? Og enda tidligere skal jeg opp i morgen – det er et race: mange ting på samme tid pluss de man ikke regner med.
Men hvilken utakknemlig jobb eller oppdrag ble jeg med på da?
Det handlet om å flytte en del kuer inn i en flyttebil – og noen av kuene strittet hardt imot. Tror det skal mye til å lukte verre i kampens hete: sommerens hete, svette, ku og gris(eri). Jeg er veldig glad i dusjen, uten en viss grad for rens ville det ikke vært helt behagelig å legge seg.
Så får vi håpe høyet kommer i hus innen det kommer helgegjester – tida står ikke stille, desto pronto

"Gull og grønne skoger"

Its been a hard day, sun sun, here comes the sun!
Solfrid inspirerer til å fortsette nostalgien fra musikkens verden og nettopp henne er hva jeg assosierer med bloggtittelen, en sang av Postgirobygget.
Om jeg har en grunn til å ta fram et poeng med gull og grønne skoger? Det skal være vist for en av tingene jeg gjorde var å kjøre slalåm mellom en skog av grønn høymolesyre, mens smørsyra var godt synlig gul og ble slått av tohjulingen. Gjelder å meie ned det man kan når det er spådd godt sommervær, altså TØRKEVÆR.
Det var en sang til jeg skulle nevne; jo jeg måtte overgi meg i et kvarter. Det var ganske uunngåelig. Æ overgir meg sommer her har du mine siste plagg – dette brøstet her mot himmelen er mitt kvite flagg (’Sommer kommer på larveføtter’ av Lars Bremnes). Men jeg presiserer det holdt med et kvarter.
Pappa vet fortsatt å imponere når han kjørte rundt i Kleiverud med høyvenderen. Det minner meg om den sinnsyke episoden hvor han startet vesletraktoren på baklengs-trill. EKKELT, hadde ikke vært stas om traktoren hadde velta når han svingte i bakkeslåtta til Guttorm, men det gikk da godt for 20 år siden. Det gikk godt og jeg syns vi er bra i rute med graset vi har slått. I Kleiverud er det en stygg dump som pappa slå for 10 år siden med traktoren (pappa er ikke særlig redd av seg nei). Jeg slo denne dumpa med tohjulingen og da var det grønne nesletrær som ble most. Dette ormegraset kastet vi til geitene, det er så gøy alt det rare de eter – det får i oppdrag å spise høymolesyra (som jeg begynte å skrive om i begynnelsen) senere på sommeren.
Det er bare meg og far hjemme nå – men hu hei som det går unna.

Masse sol –ingen faarge

Tror dette er dagen jeg hittil har vært mest i solens søkelys, 12 fresende timer. Jeg har ikke blottet nær en tøddel av hva mange sikkert ville gjort på i slik varm dag med 34°C. Så nå sitter jeg uten noen plager av å brenne opp. Jeg har vært i arbeid for mine to gode naboer. Det er ikke festlig å gjerde 130 meter men det er godt å få det gjort. Og når pappa slo enga ved Kleiverud så er det bare å få på silosvansen og kjøre graset opp.
Dette var rekkefølgen denne dagen og det kan godt tenkes at det blir slik i morgen også. Det er bare å stå på, men orker ikke å bli solbrent altså. Føler meg i finfin form.
Jeg tenkte å bade men mistet istedenfor mobilen for ente gang i vannet, sånn skjer meg men mobilen nekter å koble seg ut.
I helgen og i går ble det fjelluft fra Hemsedal og Trillefjellet. Tenk mamma ble lurt opp i stry og gikk 300 høydemetre, Østensetra blir jo barnematen om en måned
Det blir ikke lysere enn nå:-)

En skikkelig sommerdag - endelig

hva det består i: å kjenne at man har gjort noe vetugt
Idag har jeg egentlig holdt det gående siden jeg sto opp kl 9 og frem til 22.45. Etter frokost begynte jeg å slå litt gras i hagen, men så kommer en nabo med stor-slåmaskin. Jeg kontakter han som leier den andre delen av jorda vår at nå blir det slått og han gir beskjed at da kan også han tenkte seg at det blir slått av delen hans også. 3 1/2 time bruker Håkon på dette. Hva har så jeg gjort? jo jeg kjørte bort dette graset fra hagen og kom igjen og utvida brua over bekken (ellers ville ikke traktoren kommet over til skibakken). Så har jeg fortsatt å slå med den lille tohjulingen i kanter og slikt som traktoren ikke fikk med seg (ikke overalt men en del). Så har jeg raka dette uti rankene som ble liggende etter traktorslåtten, så blir det vel pressa i morgen. Just det at værmeldingen også passer bra, sol imorgen, regn senere.
Så har jeg også luka litt dill og det var svært koselig for passa satt ved siden av meg og det var akkurat passe tempen for stillesittende arbeid. Noen sauer har også klart å finne en gjerdesvikt, men nå orker jeg ikke mer for i dag. Tenk jeg som nesten alltid starter dagen med bibelen, avsluttet dagen med bibel. Jeg sitter jo å skriver dette også og jeg er litt stolt over at jeg tar et fotbad mens tastene trykker.
Det har altså vært mest ja. TVen er ikke helt frisk, der forsvinner lyden etter 15min! Det er jo bare en fordel, gjør det mindre attraktivt å dumpe ned i tv-sofaen.
Jeg håper sommeren er i full gang, la eksamenstankene bli forbi, let summer begin. La bare sommermodusen begynne, om det så er å starte i ny jobb, Let summer began

Korleis skal det gå med dykk?

Det har vært kanskje mest frustrasjon å skrive om siden sist:
Eksamen kunne vært skrevet bedre. Hvorfor blir man syk og våkner av feber kl05 om morgenen? Det har vært sviktende helse de siste to dagene og ikke vært i særlig slag.
Jeg har den oppfatning at det er bedre å gjøre noe eller litt istedenfor å ligge langflat utover som en spikermatte. Det er ikke alltid det er mulig å gjøre noe annet menmen. I dag for eksempel skulle jeg kjøre søppellass til fylla; jeg klarer å rygge i en bil nede ved riksveien. Det finnes selvsagt ingen gode bortforklaringer på sånt. Man er en kløne og kloms. Jeg ventet på å slippe ut på veien men var et sekund litt rett for å bli påkjørt av asfaltbilen. Siden tilhengeren var full av søppel ser jeg ingen i det speilet, bare rygger og skjønner ingen verdens ting når jeg hører et dunk? Hadde det noe av søppellasset mitt detti av og som jeg nå rygget på? NEI det var vist ikke når jeg tittet i sidespeilet (noe man alltid skal gjøre før man rygger). Ikke gikk jeg ut å beklaget for i neste sekund var det vår tur til å kjøre ut på riksveien bak veileder-bilen som kom. Ute i mer fritt lende forsvant den røde bilen jeg hadde rygget på, forbi. Jeg søkte ikke akkurat øyekontakt med sjåføren eller de som satt i bilen, om de viste meg fingeren så jeg ikke, men imponert over skrullingen i bilen var de sikkert ikke. Jeg så ikke tydelige skader i sidespeilet. Men at det var fløyt: ja.
Så jeg var ikke særlig høy i hatten resten av kjøreturen. Ja, jeg hadde ligget en stund tidligere på dagen også og var ikke på topp, selv om hadde slått plenen. Men dagene var ikke uten lyspunkter:

• Eksamen startet med allsang av bæbæ-lill-lam, fint hva?
• Jeg har fått gjort unna bra med gjerding hos naboen.
• OG det kom nytt STREK magasin, yes. Jeg satt og leste, over halvparten alt og glemte helt bort å følge CL-finalen. Det var sikkert lurt for når jeg ønsker noe og følger det intenst så blir det omvendt. Gratulerer Barcelona, fikk med meg det siste kvarteret.
• "Korleis skal det gå med dykk", det er sitatet jeg og mamma ler oss skakke over. Det har en tragisk klang også! Jeg er jo litt pjusk nå, men det går vel bedre. Sitatet er fra Skyskraper-engler.
• Solfrid nevner poenget med å si JA. Sånne ting gir håp og glede.
• Jeg hørte samtidig i kveld på Borodin, flott klassisk russisk melodier som vi kjenner igjen fra Sissel Kyrkjebø som sang Prince Igor (oginalen heter Fyrst Igor).

Det skal gå, bare man går

”Se Norges blomsterdal”

Hadde vært smart å skrive noe av måneden som har gådd? Mye har blitt gjort og ugjort. Noen ganger slår våren ut i full glans, andre ganger mer vanlig-daglig-dask.
Våren på Vestlandet med sin inspirasjon (23-26.april) vil jeg aldri glemme.
Bjørkesaft-drikking på en dag uten vannflaske og da jeg plukte vekk tre-utskudd kunne jeg ikke dy meg og slurpet i meg vannet som ble presset ut (eller opp). Dette var under gjerdearbeid og der har det blitt felt mange andre bjørker som blør, men her måtte man ha rengjort litt før slurping. Leseren blir utfordret litt her siden jeg har latt være å sette noen av mine rare ord i klammetegn, lykke til. Det er ellers fascinerende å titte på Krøderfjorden og isen gikk til 1mai. Etterpå ser man på krusningene at det feks kommer vindkast fra fjellet i vest.
De som fikk med seg teaterforestilling i Tønsberg vet nå at jula faktisk kan vare lenger enn til påske. En sjarmerende og imponerende barneforestilling så jeg og Solfrid 10mai.
To dager etterpå kjørte vi 650km til Lom og hjematt om Sognefjellet. Det ble et sterkt syn rent solbrille-messig og utsyn over Jotunheim i makt og prakt. 10år siden jeg sist hadde sett Fanaråken feks.
Årets mgp kommer jeg til å huske fordi jeg ikke så den, men det ble liste, dagen etter på reprisen. Grunnen var et overraskelses-50-årslag for en god nabo.
Jeg tittet gjennom 5årsdagen 17mai – hva hadde blitt gjort før? Alt det vanlige – til og med bare det å være hjemme (fordi det var grusomt kaldt i fjor). Men takk og lov for nasjonalromatikkens sang; hva med Norges stolthet og egen blomsterdal. Hvorfor ikke gå en tur i det grønneste jeg vet? Hvor en du går i li og fjell, blant fjord og fossevell. Det ble med skogsbekkene med du verden så fint naturen hadde forberedt seg. Alt var grønt, ikke noe asfalt eller pølse i lomme ikke noe bråk. Så sang jeg meg igjennom nasjonalsangene oppe ved Taltjerns bredd pluss nr 494 i Norsk salmebok.
Hos tannlegen i dag var det ingen hull å spore for andre året på rad.
Bare man går så går det nok jepp

Siste skitur

Jommen sa jeg smør - og dette blir siste referat fra vinterens snøflekker som har blitt tilintetgjort nå.
     Jeg gikk dit mot Bråtalitjern - mer viste jeg ikke om morgenen 17.april. Om det var enkelt å gå? Nei det var partier der det var vrient, som ned fra Bjørnerud ned til Veikåker-veien – bjørketilveksten var ikke dekket av 1meter snø! Så det gikk over kvist og kvast i ordets forstand. Det var jo litt trist at bilveien var helt tørrlagt uten muligheter for å kjøre i snøkantene. Jaja en for tenkte på sånt på nedturen og ikke på oppturen. Baktanken min var jo å lokalisere litt fugleleik og det var masse spor og ekskrementer på den første myra. Litt senere så jeg utover Øvre Bråtalitjern: her hadde jeg funnet bålplass. Hvis været var godt mot kvelden burde noen overnatte her.
     Nå (kl09) skiftet været og herfra så jeg bare blå himmel i øst. Men hvordan hvilken vei skulle jeg velge hjem igjen? Det var ikke gunstig (eller mest kjedelig) å kjøre ned samme vei opp. Så av to onder valget jeg nedkjøringen til Redalen. Dette rutevalget var svært bra (om det hadde vært mer snø). Det gikk over stokk og stein nedover, terrenget var morsomt men hva hjalp vel det: Man måtte ta en rekke hensyn til å smyge seg frem og tilbake som i en labyrint; følge snøen og ta hensyn til ski (og til kropp). Skiene måtte av ved de nødvendigste tilfeller som i tigerspranget over bekken og bratte partier. Det var ikke før helt på slutten at jeg ble redd – mistet litt kontroll og måtte bare håpe at snøen holdt, skiene ikke hektet som ville føre til et uheldig fall. OG… det gikk og plutselig var det flatt og en hytte dukket opp – sivilisasjon. Denne hytten het Bjørnebo og her pustet jeg ut. Det var underlig å være her innerst inne i Redalen. Det var underlig å gå hvor man aldri hadde satt sine ben før. Og herfra mot Varpet gikk jeg enda flere slike veier. Jeg ville unngå den raskeste veien over myrene og tjernene var sikkert ikke noe særlig trygge. Jeg gikk oppover mot Snauåsen, og så fikk jeg en festlig nedfart under høyspenten. Her var det også like før uhellet var ute men lykken står den kjekke bi. Skiskoene var fulle av vann men hva gjorde vel det i solskinnet. Jeg må også trekke fram at alle de skiturer jeg har gjort i år var jeg innom denne dagen. Et gløtt derfra – litt derfra.
     Nede på Plassen begynte organiseringen av overnattingstur. Solfrid måtte overbevises og litt utstyr som truger kunne vi låne fra Bråten og samtidig spurte jeg Veslemøy om hun ville være med. Og slik gikk det til at vi satt tre mennesker ute i den store natur ved midnattstid ved øvre Bråtalitjern. Et enormt stjerneskudd var det bare meg som så, men vi fikk sett mer halvfem: orreleik på vannet i 10minutter. Det var skikkelig jeft! Dette var andre overnatting under åpen himmel. Den første markerte starten på vinteren med 20 blå – denne markerte slutten, eller starten på sommeren.
Solfrid har også kommentert at jeg burde forandre bakgrunn-omgivelsene på bloggen min; det er jo vår nå. Men siden det fortsatt gikk ann å nyte fruktene av vinteren, så lar jeg det være sånn inntil neste bloggoppføring!

For en morgenpåsketur!

Jeg har virkelig godt aller tiders morgentur. Superlativene bare bobler som jojoer. Her sitter jeg ved en ovn som disse her hjemme har sprengfyrt, eller så bare føles det sånn. Jeg bare ville ut i skogen i dag, i ly av at påskeværet blir dårligere i neste uke. Går man tidlig tur, etter lav temperatur om natten, skal man ikke være sur selv om det er helt hvitt når man ser ut vinduet. Dritt var det første jeg tenkte – kanskje væromslaget kommer raskere enn metrologene har spådd. Men det var bare tåke, så etter en varm solbær-oppstiver og noen tv-nyheter, ut på tur aldri sur, med en stor jakke og bibelsekk på ryggen farer det i vei.
Det er tunge bakker opp til Nyklemyr og snøen var ikke like hard til å bære meg. Opp til Klemma hadde nabo-eli tråkket spor som holdt til spasering i tunge bakker. Det var på dette tidspunktet at tåka lettet og jeg slo meg ned å leste det første av tre kapitler i Ettårsbibelen. Gleden økte i takt som det gikk oppover og det endelig ble bruk for solbrillene. Jeg tenkte i mitt sinn at det ville være gøy å fare bortom Blodfjellveien og derfra gå rake veien på skrå opp og tilbake mot Seteråsen. Jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang oppå de store steinene som ligger på åsens topp. Det gikk som en drøm og det var godt det lå i skyggeland for her brukte jeg opp mye krutt. Skaraen var perfekt å bar den 28år gamle kroppen min i galopp mot en topp. Å hvor godt det er å være i naturen inn, det gjør mye med sjelen min. Alt var perfekt der oppe på steinen, utsikten til fjellets massiv, kvit og fin. Det eneste jeg hørte var faktisk bare tråkkemaskinene i alpintanlegget som la siste hånd på alpintløype-verket.
Det var forutroligende at dagens bibeltekst var fra 5.Mosebok – og jeg las det siste kapittelet om at Moses gikk opp på Nebo-fjellet, der så han utover det lovende land, der døde han. Hehe her var jeg, rundt 4000år etterpå, i et av verdens rikeste land, men de fleste sover i tåkelandet, nederst i dalen. Jeg skrev løpende oppdateringer på sms til ho mor, og siden jeg bruker ordbok så ble det peter istedenfor seter. På peteråsen er min klippe, som din dag er slik vil også din styrke være. Kjære gode pappaen min, takk.
Seteråsen ligger ca. 400høydemeter over Plassen, og herfra er det mange veier ned. Jeg dro nedover i retning Varpet. Skaraen var perfekt over myrene og jeg tok deretter et valg om å prøve skogsveien ned til Øvre Dammyra. Her hadde det kjørt scooter og jeg var like ved å ta skiene av for å labbe litt nedover, ville det ikke gå for fort. Men til min begeistring gikk det godt, for det var plass nok til nedbremsninger her og der (å nødbremse på stålhard-scooter-skara er ikke å foretrekke). Der ute på Damtjern var det verste overstått, nå var det bare leik rett hjem. Minnene fram i fordums tid, kommer alltid i dette området. Det er ikke helt sant at jeg ikke hørte noe der jeg gikk, for bekkene gikk sin gang overalt, beskyttet av skara for min fot. Det var nesten forunderlig å høre såpass mye lyd og leven fra vann jeg ikke kunne se. Men sola gjør storverk ute nå, det er sikkert for når sola står høyt så smelter det masse.
Det var nok ikke rart at snøscooter sporene virket gamle for her i Damtjernene manglet det flere bruer og det var nødvendig med en bråbrems. Jeg hadde vært på tur ved selve varpet før og løypa helt fra Snauåsen og like ned til under strømnettet til den siste stormasta. Da var det bløtt, nå var det fast og fint og en lek nedover. Det er utrolig deilig å slippe å fare nedover på stålkonstruksjonene på den mer siviliserte veien. Tåka lå helt opp til langebakke, ja der var det et merkelig lys. Nede igjen på Plassen lå tåka så samla at det ikke var igjen noe sikt. Nå en time etter tilbakekomsten er tåka lettet og det er like fint her nu, som det var sist jeg så solen, og det skjer som sagt intet nytt under solen.
Men du og du. Det er jo også litt fristende å sitere Ibsen også (Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her opp på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre).
En god påske til de som ikke er på viddene allerede. Også til de som skal kose seg i solveggen (jeg foretrekker låveveggen og der summer fluene).
Velsignet påske og for fasten som snart er over. For høytid og jubelsang over frelseren som gjorde det for meg, ja han gjorde det for deg og meg. Hvor enn vi faller ned på kne om det er på jordens fjell eller nede i de dype daler. Han gjorde det for meg. Amen

"Inga flugaplage"

Vinterens tempratur barometer henger utenfor døra vår. Den er på valdresmål og når det blir så kaldt som -15 ja da kan man slå fast at her er det inga flugaplage nei. Et tegn på vinter altså. Vinterens prakt ser vi best i februar. Men det slo meg at nå var det inga flugaplage lenger, en kveld hvor en fluge fløy rundt ei lampe seint på kvelden. Det begynner å bli varmere, og flugene våkner mer til liv. På kjøkkenet feks er det ti stykker tror jeg som ikke kommer ut fra det rektangulære lyset i taket. Ja våren er på vei.
Man kjenner det ut nå som snøen siger i sammen og det ikke er like fristende å gå skitur, som det var i forrige uke. Et brytningspunkt. Nå får man være glad over det som blir igjen av fine tur dager (på ski). Nå skal man være glad over vintersabbaten som nærmer seg en slutt også i år.

Den kvite mil

Akk hvor lett det bare er å bli sittende inne. Legge seg behagelig i sin seng. Stå opp og inhalere dusinet fullt av vinter-sporten.
     Det er lite å være stolt av. Endelig fattet jeg å gjøre noe med denne trenden som har vart i snart to uker nå. Jeg tok en skitur i går opp på Taltjern, når mørket hadde senket seg og freden senket seg likeså. Hadde med soveposen og litt bjørkeved og mat i sekken. Det overrasket meg hvor lyst det virket ute kl20. Ikke kunne jeg heller tro at jeg skulle merke tråkkemaskinene i Norefjell, men de var det som fikk meg til å tro at det kom bil bak meg på vei opp til Langebakke. Var for godt kledd så måtte hive genseren. Traktorløypa var godt snølagt på trærne på begge sider. En skulle nesten tro at veien var blokkert i noen bakker, men det var bare mørkere. Jeg brukte ikke lykta for å holde mer på det naturlige element, skogen var i min favn denne kvelden.
     På Taltjern fant jeg nøklene og fyrte opp, litt for godt. Kanskje det hadde sin grunn at jeg ville være på den sikre siden og du og du for en temperatur det ble i skogshytta! Jeg måtte ut av soveposen og trekke frisk luft noen ganger, for en hete. Det ble rene badstua følte jeg. Gjennom kvelden hørte jeg med jevne mellomrom lyder som fortalte meg at snøen begynte å falle fra trærne der ute. Drømte gjorde jeg også og det er alltid godt tegn utendørs.
     Så i dag, gikk jeg morgentur opp til Blodfjell, uten sekk. Startet litt etter kl08 og trasket mellom hindringene og utløste flere "katapulter som var ladet klare". Folk i ørpengrenda har blitt tatt for ulovlig scooterkjøring dette året, og løypa de har pleid å kjøre opp var dekt av 10-20cm sne, jeg skal ikke klage. Oppe på Bråtalitjern-høyden måtte solbrillene på. Hvor vent det så ut til å bli denne dag. Jeg fulgte de gjengrodde scooter sporene fordi jeg viste de ville ende opp på Store Blodfjell. Vanligvis tar jeg av å går opp på Lille Blodfjell siden det er raskere, men hvorfor gjenta seg selv hele tiden? Det var tunge bakker, men nytt utsyn over området varmet og en varde dukket opp. Enda en varde, mye større og vips så var det mattid i ly av denne "obelixen" kl10. Så kjørte jeg litt nedover for å få utsikt over kanten ned til Svartekroken. Men å hvor nydelig det også var den motsatte retning, sørover og Gaustatoppen dukket også opp som seg hør og bør på våre kanter, når vi bare trekker litt opp i høyden. Det var blå himmel, men utsikten rett nedover uteble. Jeg befattet å prøve å kjøre rundt Lille Blodfjell og var litt redd det skulle bli for vanskelig å komme seg igjennom tett granskog. Det er hogd mye under toppen så jeg håpte å komme rett på dette lettere terrenget, og det gikk ikke så verst. Verst ble det i en nedoverbakke hvor jeg bremset med stavene mellom beina med så mistet stavene tak i snøen og skien satte seg fast. Uff det ble litt basing men jeg gadd ikke riste meg tør, men akte ned til hytten på et kvarter tror jeg, til kl11. Og nu var turen slutt etter en liten dubb og jeg spadde taket fritt for det meste av snøen. Dessverre dro jeg av gårde med mobilen på kun en prikk så jeg ikke fikk melding om at pappa var på vei til hogstfeltet sitt like ved i oppkjøringen til Bjørnåsen. Han møtte jeg like ved Gåranplassen. Måleren på husveggen viste 13varmegrader og snøen raste ut fra trærne her og der, mens solen glitret i vanndropene fra grenene.
Hvor godt det er å begi seg ut i litt ukjent terreng. BASTA

Interrail2(009)

Hei og hå. denne turen har hatt mange likheter med fjorårests interrail.

2008 |	| 2009
		Jeg kom med fly til en verdensmetropol som mine søstre kjente godt. Uten dem ville det vært ganske umulig å finne fram blant parisere eller spanjoler
		Etter å ha krysset hav/vann fant vi oaser. Der slappet vi av og riktig nøt tiden. Bl.a med sykkel for å se oss om.
		Bagasje skulle vi hatt mindre av, men utslitt ble vi ikke bare vi fant en boks

Denne gangen viste jeg litt mer hva det ville si å reise på interrail, men jeg var ganske frustrert en uke før jeg dro. Fikk ikke togtidene til å stemme helt den første reisedag vår. Men ellers begynte resten av planleggingen for hvor vi skulle reise hen fra Barcelona å ta form og jeg kjente glede.
Solfrid hadde gjort reseach på Barcelona og vi møttes 26.januar. Hun var ferdig med sine studier i Salamanca og hadde ikke reist på interrail. Søk det som er der oppe (Kol3.1) og det ble mye stirring opp på tårnene til Tempel de Sagrada Familia. Ikke vanskelig å forstå at dette bare må man se om man besøker denne storbyen. Souvineren som jeg kjøpte var rimelig og det var en trekant-formert blyant, med linjal og centimeter mål, riktig etter Gaudi genialitet. Utenfor kirken skrev vi våre første postkort hjem. Hver dag skrev vi noen ord til forskjellige venner og slekt - det var gøy og spennende når og om de ville komme fram. Det var en nedtur da vi fant ut at Park Guel var stengt, Gaudis andre mesterverk. Men det var jo godt at uværet og stormene som hadde rast få dager før jeg dro avsted, ikke slo til akkurat på flytur-dagen min. Solfrid fikk vist meg tapas-buler og vi drakk varm-sjokolade av den kvalitet som bare spanjoler kan frambringe. Vi fulgte også i sporene til onkel Skrue, en av mine yndlingshitorier fra 80-tallet drar Skrue med nevøene og setter byen på hodet når Donald klatrer opp i Columbus-statuen. Slik kjente jeg på forhånd denne byen, men forlot den med mer virkelighet.
28.jan sto vi tidlig opp fra vårt billig-hostel og satte oss på toget. Ved grensen fikk vi høre at vi bare kunne glemme å håpe på at vi skulle komme helt fram til Romanshorn. Javel, men enda viktigere var det at franskmennene skulle begynne generalstreik, neste dag. Så her gjalt det å komme seg ut av landet før alt stoppet opp. Vi var fornøyde da vi satte oss tilrette på toget fra Lyon hvor det var småhektisk, men det ble noe dramatisk for toget stoppet på den siste franske stasjonen før Geneve, nei så nær men kanskje endog så fjern! Det ble en time med nerver, for det var en vogn som hindret trafikken, og betydelig lettelse da toget tilslutt gikk. Merkelig situasjon for på et tidspunkt forlot alle toget og begynte gå over i et et annet tog på stasjonen som også skulle den retningen. Så ga noen kontra-beskjed og alle stormet tilbake, å franskemenn er gærne. I Geneve hadde vi fått en adresse til et hostel, vi vi følte oss ganske hjelpeløse og var nær ved å ta inn på et hotell. Men vi fant faktisk fram, til et digg hostel, lettet la vi oss, nå var den vanskelig reisedagen unnagjoirt.

Neste dag så vi oss litt omkring med trikken til FN-bygningen. Det sto flere tamilier som hadde startet sultestreik i protest mot krigshandlingene i hjemlandet Sri Lanka. Togreisen til Romanshorn var suveren, den likte vi godt. Dagens eneste dramatikk var på ved ferga for vi måtte få postet kortene før vi forlot Sveits, og jeg postet dem i feil (håper de allikevel kjem fram). I Tyskland møtte vi min fjellbibelskole-vennine som nå gikk på bibelskole i Bodenseehof. Her overnattet vi og fikk med oss fire timer undervisning om johannes-evangeliet på kvelden og neste dag. Vi tok også en sykkeltur til byen, herlig var det. Like herlig var ikke nattoget, men litt sov vi kanskje til Amasterdam. Her booket vi inn på et kristent hostel, trygt og godt. Vi var med på bibel-diskusjon som de hadde hver kveld. Et flott sted og flotte folk som jobbet som frivillige. De to dagene i byen med de mange kanalene brukte vi tiden på mye gåing, men ikke noe venting utenfor Anne frank huset. Museet bar sitt preg med sitater på veggene fra den berømte dagboka som ble skrevet her. Absulott å anbefale. Vi var også på nasjonalmuseet og så masse kunstverk men det var nok lurt vi ikke tok det etter Anne Frank hvor vi virkelig tenke over hvilken historie som har vært før.

Nattoget til København varte 15timer, svært lenge. Men vi pratet lenge og vel med de andre (spesielt en hollender) som vi delte kupe med. Solfrid ble trett denne dagen og derfor overnattet vi for vi rakk ikke å bli kjent med byen. Solfrid traff en venninne som jobbet i sjømannskirken. Vi gikk gjennom byen og en rekke kirker på vei til Den lille havfrue. Hun var jo smukk, og HC.Andersen ble vi også litt bedre kjent med i en utstilling. Så dro vi på vår siste dag som vårt interrail-pass var gyldig, mot våre slektninger ved Strømstad. Dessverre ble toget forsinket så vi måtte ta buss fra Gøteborg, men Solfrid fikset gratis billetter i informasjonskanken. Hvor heldige vi er som har så gode slektninger å komme til. Dette var enda en likhet med forrige interail, for da var jeg også på besøk noen dager hos tante Marthe, og jeg fikk bilskyss helt hjem. Foreldrene våre kom på svenskebesøk for å hente oss, men først og fremst for å besøke og se det nye huset som tante Ingebjørg og onkel Odd har flyttet til.

Som en slutt, som jeg også skrev på slutten av reisevideoen jeg laget;
"Å leve er å reise" HC. Andersen