Ja dette er måneden som får meg til å rent miste pusten. 5årsdagboka mi er min begrunnelse for å si dette. Det har skjedd så mangt de siste årene, alltid noe nytt i vente når det er august. Overraskelser. Tradisjoner god som multeturer. Venting på skolestarter som ikke har begynt før i september. Skole starter i Alta. Hm ja august er en meget gylden måned å se tilbake på – starten på store ting.
I år begynner jeg tidlig (for meg å være) på skole. Seint er det motsatte ordet med tanke på at det er den videregående skolen som kaller meg. MEN tenk på (litt vanskelig for andre enn meg i grunn), på de øyeblikkene jeg kan få muligheten til å fylle inn i resten av denne august-måneden. Følelse av über spenning og forventning, men også frykt for prosjektene jeg har tenkt å forlate en stund. Men det er jo nettopp på grunn av disse at jeg vil gå i (den økologiske) skole.
Men om det høyeste topp-punktet jeg har oppnådd i august så langt: Uranostind, 2157moh. Det var en gigantisk jotunheimsk følelse jeg ikke har tatt pulsen på lenge. Seks år har gått siden jeg har gått i Jotunheimen. Denne gangen ble jeg invitert av en kamerat, og han har et supert utgangspunkt til topper fra familiehytta ved Tyinholmen (for meg er det veldig vanskelig å uttale siden jeg i mitt indre tenker tyriholmen hehe). Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med å komme på nye 2000meterstopper, men i Mads selskap kom mange minner tilbake. For eksempel hvor mange totusenmetere har jeg vært på? Det krevde litt tenking før jeg kom fram til et antall på 10 norske pluss en utenlandsk. August har vært måneden de fleste av disse har blitt nådd, puff:-)
Men kort om toppbestigning så tok hele turen rundt 12 timer, men vi hadde intet hastverk. Det så ut som været kanskje kom til å svikte oss, for det var mye skyer og tåkedotter som kom. Blant annet når vi hadde det lengste (mat)pausen vår på bandet mellom Slingsbytind og Uranostind: Da forsvant all sikt, gikk bokstavelig talt opp i røyk. Like plutselig forsvant tåka og da tok vi turen til Slingbytind som også er over 2000 meter. Utsikten var fantastisk og dette skulle bli en slags oppvarmingstopp. For en time senere var vi på 2157meter men da kom det på nytt tåke ett minutt før vi kom til en 50 meter lang og stupbratt egg. Vaklende til varden satt vi oss boms ned og jeg orket ikke annet enn å bare sitte med øynene inne i den hvite himmel. Men jeg bare viste at dette kom til å sprekke,
at noko vedunderleg skal skje, at det må skje? at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at berget skal opna seg og at kjeldor skal springa (skriver Olav H. Hauge). Få kamera sier jeg til Mads og før jeg får sagt mer er tåka i gang med å måtte gi tapt. Slik har jeg måttet vente i en time sammen med lillesøster for syv år siden på å få utsikt fra Tverrbottind. Når det som blir gjemt vekk kommer til syne – hva annet kan man enn å miste pusten over skjønnheten man blir vitne til? En lampe dekkes ikke for alltid til (Lukas 8,16)
Familien min tar jo også pusten min away sometimes. Det var fint at vi klarte å samle oss alle fire søskena, en dag. Lillegutt nevøen vår, ja for bare Isak er Isak (herlig sitat Geir). Tenk hvilke ”fjelltopper” han stadig utforsker dag etter dag.
Fra den minste til den eldste, bestefar Asbjørn. Pappa er ikke helt i slag om dagen pga et kne som ikke er helt funksjonabelt. Jeg uroes over dette: Er dette et vendepunkt som setter begrensinger for pappa, 70åringen? Pust. Men morgendagen har nok med sin egen plage (se også Lukas 12,29-30). Min bønn er kun at pappa bare trives.
Every breath I take!
I år begynner jeg tidlig (for meg å være) på skole. Seint er det motsatte ordet med tanke på at det er den videregående skolen som kaller meg. MEN tenk på (litt vanskelig for andre enn meg i grunn), på de øyeblikkene jeg kan få muligheten til å fylle inn i resten av denne august-måneden. Følelse av über spenning og forventning, men også frykt for prosjektene jeg har tenkt å forlate en stund. Men det er jo nettopp på grunn av disse at jeg vil gå i (den økologiske) skole.
Men om det høyeste topp-punktet jeg har oppnådd i august så langt: Uranostind, 2157moh. Det var en gigantisk jotunheimsk følelse jeg ikke har tatt pulsen på lenge. Seks år har gått siden jeg har gått i Jotunheimen. Denne gangen ble jeg invitert av en kamerat, og han har et supert utgangspunkt til topper fra familiehytta ved Tyinholmen (for meg er det veldig vanskelig å uttale siden jeg i mitt indre tenker tyriholmen hehe). Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med å komme på nye 2000meterstopper, men i Mads selskap kom mange minner tilbake. For eksempel hvor mange totusenmetere har jeg vært på? Det krevde litt tenking før jeg kom fram til et antall på 10 norske pluss en utenlandsk. August har vært måneden de fleste av disse har blitt nådd, puff:-)
Men kort om toppbestigning så tok hele turen rundt 12 timer, men vi hadde intet hastverk. Det så ut som været kanskje kom til å svikte oss, for det var mye skyer og tåkedotter som kom. Blant annet når vi hadde det lengste (mat)pausen vår på bandet mellom Slingsbytind og Uranostind: Da forsvant all sikt, gikk bokstavelig talt opp i røyk. Like plutselig forsvant tåka og da tok vi turen til Slingbytind som også er over 2000 meter. Utsikten var fantastisk og dette skulle bli en slags oppvarmingstopp. For en time senere var vi på 2157meter men da kom det på nytt tåke ett minutt før vi kom til en 50 meter lang og stupbratt egg. Vaklende til varden satt vi oss boms ned og jeg orket ikke annet enn å bare sitte med øynene inne i den hvite himmel. Men jeg bare viste at dette kom til å sprekke,
at noko vedunderleg skal skje, at det må skje? at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at berget skal opna seg og at kjeldor skal springa (skriver Olav H. Hauge). Få kamera sier jeg til Mads og før jeg får sagt mer er tåka i gang med å måtte gi tapt. Slik har jeg måttet vente i en time sammen med lillesøster for syv år siden på å få utsikt fra Tverrbottind. Når det som blir gjemt vekk kommer til syne – hva annet kan man enn å miste pusten over skjønnheten man blir vitne til? En lampe dekkes ikke for alltid til (Lukas 8,16)
Familien min tar jo også pusten min away sometimes. Det var fint at vi klarte å samle oss alle fire søskena, en dag. Lillegutt nevøen vår, ja for bare Isak er Isak (herlig sitat Geir). Tenk hvilke ”fjelltopper” han stadig utforsker dag etter dag.
Fra den minste til den eldste, bestefar Asbjørn. Pappa er ikke helt i slag om dagen pga et kne som ikke er helt funksjonabelt. Jeg uroes over dette: Er dette et vendepunkt som setter begrensinger for pappa, 70åringen? Pust. Men morgendagen har nok med sin egen plage (se også Lukas 12,29-30). Min bønn er kun at pappa bare trives.
Every breath I take!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar