En dato for omveltning

Idag gikk jeg to turer, kun med mine egne bein
Ved den første anledningen hørte jeg "gøgla" komme flyvende på sin ferd nordover - et av årens sikreste tegn (hva gøgla er for de uinnvidde: grågås i den lekre v-formen)
Fikk minnet meg på at å se etter det aller sikreste tegnet på våren - blåveis
Derfor gikk jeg til det sikreste blåveis-stedet, og jeg fikk uttelling:

Jeg tok bilde litt feil dette minnet meg på VVS-syndromet

Det er rart - nå skal jeg være borte i en uke og da har nok snøen blitt borte overalt.
Slik var det også i starten av vinteren - jeg dro fra det grønne og kom tilbake til det hvite.

16.april er også en dato for å snu ting på hodet
For to år siden startet påskeferien i taize og lillesøster velta bilen vår for tre år siden
For syv år siden sluttet påsken mens jeg viste fred og ingen fare for seks år siden
Vårløsingen kan ofte være et drama, inni oss eller utenfor

Bekkene har plutselig våknet og dette fikk meg til å tenke på nyttårsforsettet mitt
Nå som det ikke er skiføre lenger begynner jeg med ukentlig gåtur iskogen for morsjon og morgenbading

Siste (ski)akt

Gjennom tre måneder har det hver dag vært vært 1,6km på ski som har vært mitt minste ultimatum. Det har vært temaet jeg har skrevet om på bloggen - jeg har sett forandringer, nysnø, spor og nå smelter det opp.
Det går mot enden, noe som ble bekreftet igår der flere partier igjen var snøfrie og sporene vanskelige å følge så det OGSÅ måtte ende med et fall.
Der snøen holdt meg i sin hånd nærmer det grønne underlaget seg. Alle grannålene som har falt av under vinteren blir igjen synlige lag for lag i snøen, de nærmer seg (podsol)jorden.
Dagen er lang - solens vandring lenger. Stjernebildene må man vente lenger på og når de sees står de mer på skeive.
Siste skiakt legger jeg ut på i ettermiddag. Da går jeg til korøving ved Krøderfjordens bredd av is og snø og tilbake over fjorden under stjernene. Neste uke er det nok for sent